"Thomas Cromwell er nå omtrent femti.
Han har kropp som en arbeider, undersetsig, anvendelig, litt tykkfallen etter
hvert. Han har svart hår, lett grånende nå, og på grunn av den bleke,
ugjennomtrengelige huden, som later til å
tåle regn likeså godt som sol, pleier folk å flire hånlig og si at faren hans
var irsk, selv om han i virkeligheten var smed i Putney; dessuten saueklipper,
en mann med et bein i mange leire, en slåsskjempe og kranglefant, fyllesvin og
tyrann, en mann som hyppig ble stilt for dommerbenken etter å ha banket opp
folk eller svindlet noen. Hvordan sønnen til en slik mann kan ha fått en så
fremstående posisjon, er spørsmålet hele Europa stiller seg. Noen hevder at det
var dronningens familie, Boleynene, som førte ham til maktens tinder. Andre
sier det utelukkende skyldes avdøde kardinal Wolsey; Cromwell hadde hans
tillit, tjente penger for ham, kjente alle kardinalens hemmeligheter. Andre påstår
at han pleier omgang med trollmenn. Han reiste fra landet da han var unggutt,
og har vært leiesoldat, ullhandler, bankier. Ingen vet hvor han har vært og
hvem han har møtt, og selv har han ingen bråhast med å fortelle. Han sparer seg
aldri i kongens tjeneste, han vet hva han er verd, hva han er god for, og han sørger
for å få sin belønning: Embeter, privilegier, skjøter, gods og gårder. Han har
det med å få viljen sin, han har sine metoder – han kan sjarmere eller
bestikke, lokke eller true, han kan forklare en mann hvor hans virkelige
interesser ligger, og presentere ham for sider ved ham selv som mannen ikke
ante fantes. Hver dag må kongens private sekretær forholde seg til storkarer
som ville knust ham som en flue med et hevngjerrig smekk - hvis de hadde
kunnet. Vel vitende om dette utmerker han seg med sine høflige former, sin ro
og sin utrettelige dedikasjon til Englands ve og vel. Han har ikke for vane å
forklare seg. Han har ikke for vane å diskutere sin egen suksess. Men hver gang fru
Fortuna har oppsøkt ham, har han stått parat på dørstokken, klar til å slenge døren
opp når hun skraper sjenert på plankene.»
I
Hilary Mantels Ulvetid og Falkejakt er det Thomas Cromwell som er hovedpersonen
– vi opplever begivenhetene gjennom «han».
«Jeg er
spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt.» skrev jeg i innlegget:
Det gjorde
jeg. Fra bokomslaget:
«Falkejakt utforsker en av mest
skremmende og hemmelighetsfulle episodene i engelsk historie: Anne Boleyns
plutselige undergang. Hilary Mantels nye roman er som et oljemaleri som
plutselig begynner å snakke, et modig og urovekkende bilde av Tudortidens
England – og en enestående tekst fra en stor forfatter på høyden av sin makt.
Boken utkommer på engelsk i mai, og den norske utgaven vil være den første
utenfor Storbritannia.
Han er sønn av en smed. Han er
Englands nest mektigste mann. Året er 1535, og Thomas Cromwell har kommet langt
i verden. Akkurat som Anne Boleyn, Henrik den 8.s andre kone – hun som fikk
kongen til å bryte med Roma. Men en arving har hun ikke klart å gi ham. Nå
begynner Henrik å se stadig mer på den stille og vanlige Jane Seymour fra Wolf
Hall. Thomas skjønner at det ikke bare kongens lykke som står på spill, men
også Englands sikkerhet. Det gjenstår å forhandle seg fram til en «sannhet» som
både kan tilfredsstille Henrik og sikre Cromwells videre karriere. Men
verken ministeren eller kongen vil komme uskadet fra det blodige teateret som
er Anne Boleyns siste dager."
«Et
oljemaleri som plutselig begynner å snakke»; god beskrivelse og passer med
min leseopplevelse.
Jeg har brukt lang tid. Selv om jeg har lest en del om denne historien før, ble
det mye sterkere å lese den i Falkejakt.
Det er umulig for meg å rusje gjennom boken. Det er sjelden jeg tenker at jeg
ikke vil at en bok skal ta slutt, men slik var det med Falkejakt. Helt til slutten når de «skyldige» tas av dage; da var
jeg glad for at det var over. At jeg bare hadde vært tilskuer til dramaet. Fra etterordet til boken:
«Omstendighetene rundt Anne Boleyns
fall har vært omstridt i mange århundrer. Bevismaterialene er komplekse og til tider
motstridende, kildene er ofte tvetydige og påvirket av hendelser i ettertid. Det
finnes ingen offisielle rettsnotater, og vi kan bare rekonstruere hennes siste
dager i fragmenter ved hjelp av samtidige skrifter som kan være unøyaktige,
tendensiøse, glemsomme eller skrevet i en annen tid, eller de kan skjule seg
bak et pseudonym. Velformulerte og lange taler som er lagt i munnen på Anne
under rettssaken og på skafottet, bør leses med en viss skepsis, det samme
gjelder dokumentet som ofte omtales som hennes «siste brev», og som man nesten
helt sikkert kan si er forfalskninger eller (mildt sagt) ren fiksjon. Anne var
en flyktig, uforutsigelig kvinne mens hun levde, og hun endrer seg fremdeles mange
århundrer etter sin død, idet hun bærer med seg projeksjonene til dem som leser
og skriver om henne.
I denne boken forsøker jeg å vise
hvordan et par avgjørende uker kan ha sett ut fra Thomas Cromwells ståsted. Jeg
hevder ikke at min versjon av hendelsene skal være autoritativ. Jeg fremmer kun
et forslag for leseren, et tilbud ...»
Det er som å se det engelske landskapet:
«Høsten gir seg allerede til kjenne.
Alle vet at det ikke kommer mange dager som denne; la oss bli stående litt med
stallguttene på Wolf Hall stimende rundt oss, med Wiltshire og de vestlige
grevskapene utstrakt mot en blålig dis; la oss stå her med kongens hånd på
skulderen, mens Henrik er åpen og ærlig i ansiktet og snakker seg tilbake
gjennom dagens landskap, gjennom grønt kratt og sildrende bekker, orene ved bredden,
morgendisen som lettet i nitiden, den korte regnskuren, den lille vinden som la
seg og døde ut, stillheten, ettermiddagsheten.»
Kongen er på reise:
«Kongen forlot Whitehall uken etter
Thomas Mores død, en miserabel, dryppende våt uke i juli da hovavtrykkene etter det
kongelige reisefølge lagde dype spor i gjørmen der de kjempet seg over til
Windsor. Siden det har det kongelige følge gjort en sveip gjennom de vestlige grevskapene.
Cromwells folk ble igjen i London for å avrunde de kongelige affærer og sluttet
seg til følget i midten av august. Kongen og hans ledsagere har sovet godt i
nye hus av rosenrød murstein, i gamle hus med forsvarsverker som hadde rast
sammen eller blitt revet, og i fantasifestninger som mest likner leketøy,
festninger som aldri ville tålt forsvarsverker, med murer som en kanonkule
ville veltet som papp. England har nytt femti år med fred. Dette er Tudorenes
pakt: Fred er hva de har å tilby. Hvert hus strever med å vise seg fra sin beste
side for kongen, og vi har sett en del panikkpreget murerarbeid de siste ukene,
litt steinhuggerarbeid i all hast der kongens vertskap har fatt det travelt med
å få opp Tudor-rosen ved siden av sine egne skjoldfigurer. De har lett opp og
utslettet alle spor av Katarina, den tidligere dronningen, har knust med slegge
Aragons granatepler med sine mange segmenter, sine moste og fykende frø. I
stedet - om tiden har vært for knapp til steinhugging - blir Anne Boleyns falk
malt med grove strøk på treskjold.»
Her betrakter Cromwell Jane Seymour:
«Han ser på Jane Seymour, slik faren
hennes pålegger ham. Han kjenner henne godt fra hoffet. Hun var nemlig hoffpike
hos Katarina, den forrige dronningen, og hos Anne, den nåværende. Hun er en nokså
alminnelig utseende, ung kvinne med ren, blek hud, hun har for vane å være
taus, og hun behersker knepet å se på menn som om de representerer en ubehagelig
overraskelse. Hun bærer perler og er kledd i hvit brokade på brodert små knopper
av nellik. Han konstaterer en betydelig kostnad, selv uten perlene; hun kan
ikke utstyres slik for mye under tretti pund. Ikke rart hun beveger seg
forsiktig og småbekymret, som et barn som har fått streng beskjed om ikke å
skitne seg til.»
Og kongen:
«Han, Cromwell, sitter og ser på
mens Henrik begynner å tippe på stolen. Først forover, som om han vil hvile
pannen på bordet. Så, med et rykk, retter han seg opp. Det renner en liten
stripe sikkel nedover skjegget.
Dette ville vært Harry Norris' øyeblikk:
Nestoren blant kongens nærmeste kammerherrer, Harry, med sine
lydløse skritt og myke, ufordømmende hender, som varsomt mumler sin konge våken.
Men Norris har ridd av gårde med kongens kjærlighetsbrev til Anne. Hva gjør man
da? Henrik ser ikke ut som noe sovende, lite barn, slik han kunne gjort for fem
år siden. Han ser ut som en hvilken som helst middelaldrende mann som har latt
seg sløve av et altfor kraftig måltid. Han ser oppblåst og pløsete ut; et og
annet blodkar er sprengt, og selv i det svake lyset ser han at det svinnende håret
begynner å gråne. «
En konge som kan være
fryktinngytende med klør som også Cromwell skal oppleve:
«Du kan godt være munter omkring
kongen, du kan slå av en spøk med ham. Men som Thomas More pleide å si; Det er
som å leke med en temmet løve. Du kan ruske den i manen og dra den i ørene, men
hele tiden går du og tenker; for noen klør...»
Om Anne:
«Forholdet hans til dronningen, nå
mens sommeren nærmer sin offisielle slutt, er forsiktig, uvisst og fylt av
mistillit. Anne Boleyn er nå fireogtredve år gammel, en mørk kvinne som nå er
blitt så raffinert at ren skjønnhet føles overflødig. Tidligere var hun senet,
nå er hun blitt kantete. Hun har sin funklende mørkhet i behold, litt blankskrubbet,
litt avskallet her og der. De utstående øynene bruker hun meget virkningsfullt:
Hun skotter bort på en manns ansikt blikket smetter unna, hun er uinteressert,
likegyldig. En liten pause, kanskje bare et åndedrag. Så, langsomt, som om hun
bare må, vender hun blikket tilbake på ham. Hennes øyne hviler på hans ansikt.
Hun gransker denne mannen. Hun undersøker ham som om han er den eneste mannen i
hele verden. Hun ser på ham som om hun ser ham for aller første gang og
vurderer hvilken nytte hun kan ha av ham, ser for seg alle slags muligheter som
han ikke engang har tenkt på selv. For offeret føles det som om dette øyeblikket
varer en evighet, mens det går kaldt oppetter ryggen på ham. Selv om dette trikset
i virkeligheten er enkelt, billig, virkningsfullt og stadig blir gjentatt, føler
den stakkars karen at han utmerker seg blant menn. Han smiler tilgjort. Han
brisker seg. Han blir litt høyere. Han blir litt mer toskete.
Han har sett Anne bruke dette knepet
på herre og menigmann, på kongen selv. Han kan se mannen åpne munnen litt og
bli hennes skapning. Det fungerer nesten alltid - men aldri på ham. Han er ikke
ufølsom for kvinner, det skal gudene vite, bare ufølsom for Anne Boleyn. Det
ergrer henne - han burde latt som. Han har gjort henne til dronning, hun har
gjort ham til minister, men nå er de utrygge på hverandre, de er begge på vakt,
de vokter på hverandre for å oppdage det ene lille glippet som roper ekte følelser
og kan gi et lite overtak på den andre:
Det er som om bare forstillelse kan gi dem trygghet. Men Anne er ikke flink til
å gjemme seg; hun er kongens søte, omskiftelige lille pike, som glir ut og inn
av sinne og latter. Denne sommeren har det hendt at hun har smilt i skjul bak
kongens rygg eller skåret en grimase for å advare ham om at Henrik er i dårlig
humør. Andre ganger har hun ignorert ham, gitt ham en kald skulder, latt det
svarte blikket feie over rommet og lande et annet sted.»
Cromwell møter den
tidligere dronningen:
«Katarina sitter ved peisen innhyllet
i en kappe av meget fin hermelin. Kongen vil nok ha den tilbake, tenker han,
hvis hun dør. Hun kikker opp, rekker fram en hånd han kan kysse: Motvillig, men
mest fordi det er kjølig der inne, tenker han, ikke fordi nekter å hilse på
ham. Hun er gulblek, og i rommet lukter det sykelig og vondt - en svak dyrisk eim
fra peisen, en planteaktig stank fra gammelt kokevann, og en sur dunst fra en bolle
som en pike skynder seg å ta vekk: Antakelig rommer den det oppkastede innholdet
fra enkeprinsessens magesekk. Hvis hun ligger syk om natten, drømmer hun
kanskje om hagene Allhambra, der hun vokste opp: de marmorlagte gangstiene, det
sprudlende, krystallklare vannet i fontener, en hvit, slepende påfuglhale og
duften av av sitroner. Jeg kunne stukket en sitron i saltasken og tatt med til
henne, tenker han.»
Intrigene,
maktkampene og ryktemakerne står i kø. Henrik vil ha en sønn, og ser muligheten
til å kvitte seg med Anne. Planen er først å sette henne i kloster, men det
ender med halshugging. Regien har Cromwell. Med seg i dragsuget tar Anne flere
menn, deriblant kammertjeneren Harry Norris.
Romanen er
på 435 sider og boken har jeg kjøpt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar