«Om morgenen- tidlig,
fortsatt i mørke-våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til
vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen
kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene,
reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks
organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et
stadig sterkere og mer smertefylt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har
sittet i cirka fem minutter og drukket kaffe.»
Sitatet
over er begynnelsen på boken Hver morgen
kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen, Utgitt i 2013 og
inneholder prosastykker fordelt på 88 sider. Jeg lånte boken på eBokBib.
Begynte
å lese boken mandag morgen. Før trening og jobb. Sov helt til vekkeklokken
ringte. Bråvåknet ikke midt på natten og havnet i «hamsterhjulet» slik det
dessverre har vært for mange netter av det siste året.
Det
er så sjeldent at jeg kommer over bøker som boken Hver morgen kryper jeg opp av havet. Jeg blir her i sofaen, tenkte
jeg. Men; det var bare å pakke sammen, starte bilen, sette på NRK P2 og så var
jeg inne i loopen...
Boken
til Frøydis Sollid Simonsen er lest. Men. Hvordan beskrive en bok en liker
godt. Som en tenker at en ikke har avsluttet, at det er en begynnelse på noe
mer. Min erfaring er at dette er nærmest umulig fordi bøker oppleves
forskjellig. Må tenke på boken jeg skrev om i innlegget:
En bok som jeg min leseopplevelse var at den kun er en begynnelse
på noe. Der skriver Erling Kagge om Claus Helberg som leder av turgrupper – sitat
fra boken:
«Helberg hadde etter et langt liv på
fjellet, og voldsomme tak med okkupasjonsmakten, forstått hvordan ordene setter
grenser for hva vi opplever. Han ønsket å unngå at alle i følget skulle
fortelle hverandre gjennom dagen at dette er fantastisk, fremfor å konsentrere
seg om det fantastiske. Ordene kan ødelegge en stemning. De strekker ikke til.
Ja, det er vidunderlig å dele store opplevelser, men praten kan også fjerne oss
fra dem. Til tider har det slått meg at det er de enkle gledene, som å studere
den grønne mosen på en stein, det er vanskeligst å sette ord på. Helberg ville
at alle skulle se, tenke og undre seg over fjellene, himmelen, mosen og
plantene som forsiktig begynte å blomstre enda en vår.»
Privat foto
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar