31. jan. 2013

Dikt: Den nye dag av Inger Hagerup


Den nye dag har intet ansikt ennå.
Hyllet i en stjernekappe
kommer den susende mot jorden.
Så kaster den kappen og står skjønn og naken
med hendene fulle av solen.
Mellom sine fingerspisser
lar den timene dryppe av evigheten.
Den vasker fjellene med sitt blendende smil
og på sine hvite skuldrer bærer den
tusen ukjente sorger.
:
Larkollen 1. desember 2012

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås


Det er skrevet og sagt mye fint om debutromanen til Ida Løkås Det fine som flyter forbi. Romanen ble utgitt i 2012 på Schibsted forlag og er på 187 sider.








 Boka starter med avsnittet nedenfor som tok pusten av meg; det var som hun beskrev hvordan jeg går og venter på at et punkt i livet mitt skal endre seg:

"Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting. Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et slimete sneglespor. Viserne på klokka tikker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter på at jeg skal klare å bevege meg mot noe nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt, seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg forestiller meg den brente osen som stiger opp fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet, lukta av at ingenting skjer. "

Jamie som er fortellerstemmen bor i Little Venice i London. Snart 14 år. Handlingen starter to uker inn i skoleferien. Ingenting skjer starter boken med. Men denne sommeren er det mye som skjer. Og ingenting av det kunne han forutse.

I Little Venice er det en kanal. Vannet er lysbrunt som kloakk. Husbåtene som ligger langs kanalen på "denne siden" er de styggeste, ser ut som om de er grodd fast. "Jeg tror ikke noen ville valgt å bo på vår side. Det er ikke akkurat det beste området, for å si det sånn".

Charlie, bor i samme blokk som Jamie og er kompis denne sommeren. I blokka bor også Mr Allen som i følge Charlie signaliserer at han er pedofil ved brillene han bruker. Når Jamie stiller spørsmål ved dette ryktet sier Charlie; "Hva er du? Støtteforingen for pedofile? "

Jamie sitter ofte på en benk ved kanalen og tegner. "Folk flest har ikke en dritt. Ikke vi heller. Men papir og blyanter er billig, derfor tegner jeg." Det er slik han blir kjent med Mr Allen.

Jamie ser ingen hensikt med skolen. Kun ubrukelig informasjon som siste skoledag siver ut av han igjen, og han vedder på at når alt er borte vil han veie mindre. Han ser ikke på seg selv som dum. Kan få gode karakterer dersom han vil. Men hva er vitsen? I fremtiden ser han han seg selv jobbe i en bar. Det er moren hans et bevis nok på.

Jamie bor sammen med sin mor. "Hun sitter ved kjøkkenbordet ikledd en løs, rosa hettegenser. Det blonde håret er trukket stramt tilbake sånn at de mørke røttene ligger som en glorie rundt pannen." Moren har to jobber. På en kafe om dagen og på en pub om kvelden. Nesten ikke hjemme. Hater alt som heter matlaging. Ser ikke ut til å bekymre seg mye for at kostholdet til Jamie er cornflakes. Heller ikke at hanrøyker. Faren som forlot dem da Jamie var to år snakker moren lite om. Men lyspunktet at de har et godt og varmt forhold seg imellom.

Det å være så mye hjemme alene er for Jamie som å være "i et museum etter stengetid". Men det blir enda verre da Tommy, morens nye kjæreste, begynner å sove over og etterhvert flytter inn. "Ansiktet hans minner meg om en hunderase jeg ikke husker navnet på, men ser ut som om den har sprunget på en vegg." Tommys inntreden i livet hans er som å være med i Big Brother. Alt Jamie gjør «filmes» og strider imot «reglementet».

Jamie blir denne sommerferien kjent med Ariel på nitten år. Som han blir betatt av. "Her sitter jeg i senga til Ariel. Nå skulle Charlie ha sett meg. Aldri i verden om han kommer til å tro meg. Bare tanken på at hun har ligget akkurat her, uten klær, er opphissende. Jeg må konsentrere meg veldig hardt om døde babyer og gamle kjerringer for å ikke få stivas."

Jeg er enig i at Det fine som flyter forbi er en "perle" av roman. Omslaget er vakkert. Tittelen likeså. Språket er godt. Alt flyter så lett. Den beskriver et miljø som er troverdig. Fra en 14 årings ståsted. Et miljø jeg kjenner igjen fra nyhetssendinger og engelske krimserier. Forfatteren fortaper seg ikke i detaljer om f eks fortiden til persongalleriet. Vi får vite det som er viktig for handlingen. Resten overlates til leserens fantasi. Jeg mener at dette er en roman som kan brukes i skolesammenheng for analyse og diskusjon.

En liten "pussighet" til slutt. Historien om den lille bjørnen Paddington kjenner mange til. I en av bøkene, Paddington på bokstavjakt, er han i Little Venice sammen med Herr Gruber. Litt mer lystigere og fargerikt miljø enn der Jamie befinner seg. Kanskje det er på den "andre siden"? Er det den blå broen? Er gutten som er følger etter dem Jamie tro?

29. jan. 2013

Ingenting ( Intet) av Janne Teller.


Janne Teller ble født i København. Hun har bodd og arbeidet mange steder i verden. Fra 1995 har hun vært forfatter på heltid.
Romanen Intet ble gitt ut i 2000. Det var forfatterens store gjennombrudd og ble en stor suksess i Danmark og Tyskland, og i Danmark fikk den Kulturministeriets Barnebokpris i 2001. I Norge er det forlaget Bazar som har gitt den ut under tittelen Ingenting.
Jeg vant romanen Ingenting ved å gratulere Geir Tangen som har bloggen Bokbloggeir med dagen i kommentarfeltet på hans innlegg Boken på vent: Fra deg til meg.

VG ga den terningkast seks og  skrev iflg bokens omslag:

«En bok ingen ung leser vil glemme. Den er viktig, meget sterk i sine virkemidler og rett ut sagt uavskyelig og fengslende å lese.»
Ingenting er på 141 sider og er i et lite format. Jeg leste den i løpet av noen timer i ettermiddag. Dette er etter min mening ingen barnebok. Men en bok som passer godt for tenåringer. Og slik jeg ser det; som grunnlag for diskusjon.

På bokomslaget fremgår at en anmeldelse er at boken er en allegori (Iflg Wikipedia:Tale, skrift eller bildefremstillinger som ikke skal tolkes bokstavelig, men symbolsk.  En kjede av symboler som tilsammen danner en liten fortelling.)

I begynnelsen tenkte jeg; terningkast seks. Hmmm. Men etter hvert ble jeg mer og mer fasinert av handlingen.
I syvende klasse på Tæring skole går Agnes som er fortellerstemmen. Andre uka i august reiser klassekameraten Pierre Anthon seg og sier:

« Det er ingenting som betyr noe. Det har jeg visst lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe. Det har jeg nettopp funnet ut»
Så pakker han sammen, nikker adjø til klassen og forlatet klasserommet uten å lukke døra. Og etter dette finner klassen han i et plommetre der han bor. Det sitter han og kaster plommer på dem når de går forbi og roper til dem påstander om at alt er likegyldig, alt er et stort skuespill og snart er alle døde og glemt og ingenting.

«Vi hadde nettopp begynt i sjuende klasse, og vi var alle sammen så moderne og kyndige i livet og verden at vi godt visste at alt dreide seg om mer om hvordan noe tok seg ut enn hvordan det var. Uansett var det viktigste å bli til noe som så ut som noe.»
Den første tanken min var at her møter jeg igjen et element fra eventyret Keiserens nye klær av H.C. Andersen. Den lille gutten som tør å si at keiseren er splitter naken. Igjen sier jeg fordi jeg veldig ofte tenker på eventyret i ulike sammenhenger. Men etter hvert som jeg leser videre, tenker jeg; Pierre Anthon er en ekte gledesdreper. Pessimist.

Agnes ; for selv om det å bli til «noe» stod vagt og uklart for de andre;

«var det iallfall ikke å sitte i et plommetre å kaste plommer ned på gate. Pierre Anthon skulle ikke tro han kunne innbille seg noe annet. «

Etter å ha forsøkt å true og steine han til «fornuft», begynner de å bygge opp «haugen av betydning». Denne skal de etterpå vise Pierre Anthon. Hver og en skal legge noe som har betydning i haugen. En annen skal bestemme hva.

«Vi skulle ha stanset allerede før det kom så langt. Nå var det på en eller annen måte for sent, selv om jeg gjorde det jeg kunne. «
Gerda flirer når Laura bestemmer at Agnes må legge de grønne sandalene sine hun liker så godt  i haugen. Nå bestemmer Agnes at det skal Gerda ha igjen for; hun bestemmer at buret med Gerda’s hamster Oscarlille skal i haugen. Og nå begynner det å ta av. For nå kommer hevntankene for alvor inn.

Hvordan dette ender?  Les den. Anbefales. En tankevekkende bok. Også for oss "voksne".

Boken på vent: Churchill av Roy Jenkins

Det var et innlegg på Berit sin bokblogg som førte meg til bloggen Beathes bokhylle første gang. Mitt første innlegg i Boken på vent var  Bok på vent - " grugleder meg til å lese "Sommerboken"
Og det var et lykketreff for «mursteinen» jeg har på vent. Nå er det større sannsynlighet for at jeg leser den ferdig. Beathes og andre sine bøker på vent finner du ved å trykke på bildet nedenfor. Her finner du også «oppskriften» på hvordan du kan linke et innlegg om en bok du har på vent.

Julen 2009 ønsket jeg meg og fikk Churchill av Roy Jenkins utgitt i 2009 på forlaget Historie & Kultur. For anledningen er det Happy på 4,5 kg inkl pels som poserer sammen boken på 1000 (tusen!) sider og som veier 1,7 kg. Hvorfor ikke dele den på to bøker? Happy var veldig uvillig til å bli tatt bilde av. Ble beordret opp i stolen. Er det fordi boken er omgitt av en aura pga min skuffelse over boken og meg selv tro…

Jeg er fasinert av Winston Churchill og leste i 2009 en annen biografi om han som jeg lånte på biblioteket. Dokumentarprogram og filmatiseringer av hans liv og virke har jeg sett mange av.
«Dette er et mesterverk av en biografi» jf Andrew Roberts, Sunday Telegraph står det på bokens omslag. Men biografien har så langt skuffet meg. Og det er leeeenge siden jeg har lest i den. Er kommet til side 343 og årstallet 1917. På bokomslaget står det bl a:
«Churchill er en usedvanlig kunnskapsrik og velskrevet biografi som også er humoristisk og preget av skarp intelligens.»
Kunnskapsrik og preget av skarp intelligens, det er den. Velskrevet? Tja, jeg sliter veldig med å få flyten. Laaange setninger innimellom som jeg må lese om og om igjen. Humoristisk? Den humoren kan jeg ikke huske så mye av. Men det kan skyldes at forfatteren og jeg har ulik humor. At jeg ikke finner frem til den intelligente humoren. Eller at jeg sliter med språket.
Men nå kommer jeg til hvorfor Boken på vent er et lykketreff for mursteinen. Jeg måtte sette meg ned og tenke; hvor var det jeg leste om boken første gang som gjorde til at jeg ønsket meg den?  Det må vel ha vært i Aftenposten?  Og riktig; nå husker jeg bokomtalen når jeg leser den,

Der står det bl a at «Etter hvert som handlingen skrider frem, blir den lettere å følge.» Nå ble jeg virkelig lettet!  Det var det ekstra puffet jeg behøvde for å ta den frem igjen. Jeg liker ikke å gi opp. Men jeg begynner ikke på nytt- aldri!
Om oversettelsen står noe som viser at jeg ikke er helt på «bærtur «når jeg sliter med språket:
«I sin oversettelse har Kirsti Vogt vist for stor respekt for originalversjonen og litt for ofte oversatt bokstavelig ord for ord. Resultatet er stundom et noe kronglete norsk. Tidsnød? Ordets menn som Churchill og Jenkins fortjener å bli gjengitt med den språklige finesse i behold.»


27. jan. 2013

Denne veien av Kari Bremnes /Bilde malt av Martha Sofie


Og så kom resten av livet er tittelen på Kari Bremnes CD som kom ut i 2012. Jeg har i tidligere innlegg vist til Håpet.
Den låten jeg liker aller best er Denne veien. For meg er den fantastisk, ikke minst teksten.
I 2012 fikk jeg øynene opp for maleren Martha Sofie. I likhet med Kari Bremnes nye CD traff bildene meg rett i hjertet. Til slutt i innlegget har jeg kopiert inn et bilde hun har malt som jeg synes passer til teksten. Men hun har flere fantastiske bilder på hjemmesiden Galleri Sofie og på sin Facebook side
Denne veien tar mæ dit vi va
Og te dit vi aldri meire kommer
Bildet som har åpna sæ igjen
Blanda sæ med blåbærløng og sommer
 
Vannet her e stille og forlatt
Ingen kaste stein og lage ringa
Over kommer flygandes ei ørn
Kanskje e det du som har fått vinga
Ønske at æ også kunne fly
Kommet dæ i møte over vannet
Fløgge med dæ over land og by
Letta uten tanke på å lande

En smakebit på søndag fra Dronning Victorias liv fortalt av Richard Herrmann


Min «veiviser» inn i britisk historie har vært Richard Hermann ved at jeg helt tilfeldig leste en av hans bøker. Etter dette har jeg lest mange, men ikke alle bøkene han har skrevet. Noen flere ganger. Hans bøker betyr mye for meg og mitt mål er å eie og lese alle sammen. Derfor er min smakebit i dag fra en av hans bøker.

Flere smakebiter fra bøker finne du på bloggen til Mari ved å trykke på dette bildet:
Richard Herrmann ble født i 1919 og døde i 2010. Han var norsk journalist, kåsør og forfatter. Skrev mange bøker om britisk historie, samfunns- og hverdagsliv. I perioden 1964 – 1977 var han NRKs London korrespondent. Før det var Richard Herrmann ansatt i Reuters europeiske avdeling i London og frilandsmedarbeider for NRK. Han kom deretter tilbake til Oslo hvor han jobbet i NRK frem til 1984 med et særlig ansvar for å bygge opp NRK P2. Han hadde en rekke radiokåserier og de beste fortellingene, deriblant en serie om Churchill slekten, ligger på NRK.no. Richard Herrmann ble ofte omtalt som "stemmen fra London".

I 2009/2010 leste jeg tre av hans bøker kalt dronningtriologien. Jeg leste dem i denne rekkefølge: Maria Stuart og hennes verden (1988), Livet med Elisabeth og andre kongelige personer (1986) og Victoria: en dronning for sin tid (1987). De kan kjøpes i en samlet utgave i Bokklubben.

Da jeg lukket boken om Victoria 14. juni 2010 om kvelden; sa jeg til dattera mi at jeg kjente en tristhet. Det hadde vært som å leve sammen med dem i deres tid. Det var som jeg så på prosesjonen gjennom Londons gater med den «lillestore» damen i kista. Og datteren min kan "stille som vitne om nødvendig".

 Jeg tenker de andre i huset også var litt lettet. Slippe å høre meg sitere gledesstrålende. Knise av hans morsomme beskrivelser og iblant skrek jeg opp om alle de grusomme halshuggingene. Hodene trillet; løsningen på alt var å kappe hue av folk. Om den lille hunden til Maria Stuart som kom frem fra kjolen da hun var halshugget, løp omkring i alt blodsølet og ikke lot seg fange.  Elisabeth I's forfengelighet. Om Victorias temperament som skremte hennes elskede Albert til å løpe inn i et annet rom og låse døra.

Da jeg kjørte på jobben 15. juni 2010 hørte jeg at Richard Herrmann døde dagen før. Jeg er ikke overtroisk. Men følelsen jeg fikk da jeg hørte det kan ikke beskrives. Ikke at han var død, mannen var jo 90 år! Det var tidspunktet. Samme dag som jeg lukket boken om Victoria. Da lukket han øynene for godt.


"Selvfølgelig elsker stemmen fra London de store kontraster. Han er journalist i ordets egentlige betydning, han fanger opp dagen, øyeblikket, den gang og da, som det skulle ha vært i dag. Det mest forunderlige er at han alltid forteller noe du husker. Nå tenker jeg ikke på de dramatiske begivenhetene, men små detaljer som krydrer framstillingen og stikker seg inn i hukommelsen. "

Og noe av det jeg husker spesielt godt er det han skriver om dronning Victoria. Om hennes forhold til statsministrene Disraeli og Gladstone. Det hører med til historien at de hadde også et dårlig forhold seg imellom: (trykk på teksten, og det er bedre å lese)

25. jan. 2013

Gi aldri opp av Heidi Løke og Stig Aasvik


Egentlig behøver vi ikke lese boka Gi aldri opp om håndballspilleren Heidi Løke. For den beskjeden gir hun til oss med sitt kroppsspråk. Heide er en fighter.  Et forbilde for mange treningsvillige unge som ikke alltid får uttelling for treningen de legger for dagen.

I innlegget Boken på vent - Gi aldri opp har jeg fortalt bakgrunnen for at jeg har lest boka om Heidi Løke
I Gi aldri opp forteller Heidi om sitt liv fra hun ble født i 1982 til 1.oktober 2012 da hun oppholder seg i Ungarn og spiller for den ungarske håndballklubben Győr. Og om de menneskene som har betydd mye for henne og lagt grunnlag for at hun er en god håndballspiller. Og den som betyr mest for Heidi er sønnen Alexander. Og hvordan det er og hva som kreves for å være en håndballspiller i verdenstoppen.

Heidi vokste opp i en søskenflokk på syv. En aktiv og trygg oppvekst sammen med mor, far og søsken i Løke-huset i Sandefjord. Og med besteforeldre i nærheten.  Foreldre som hadde et mål, at barna skulle ha det godt. Broren Frank og søsteren Lise er også håndballspillere. Hun beskriver sine «hyss» som barn og tenåring. Heidi hadde også et ungdomsopprør der hun trosset seg til å flytte hjemmefra og sammen med kjæresten.
Hun var ti år da hun begynte å spille håndball. Heidi var ingen barnestjerne som broren Frank. Det var etter hun kom til håndballklubben Gjerpen at grunnlaget for den spilleren hun skulle bli ble lagt. Og det var her hun traff pappa'n til sønnen Alexander, treneren for Gjerpen Leif Gautestad, og ble gravid. De reiste etterhvert til Aalborg, Heidi som spiller og Leif som trener.
Fra Aalborg gikk turen til Larvik HK. Klubben hadde dårlig økonomi og Heidi gikk ned 50 % i lønn etter overgangen til Larvik. I 2010 gikk Heidi og Leif fra hverandre, en vond avgjørelse å ta. Men det gikk bra, det kom ut av prosessen som gode venner.
Heidi ble etter hvert kjæreste med Larviks trener Karl Erik Bøhn. Heidi bestemte seg etter hvert for å inngå kontrakt med Győr. Men en ting glemte hun å fortelle Larvik HK. Karl Erik ble med til Ungarn for å signere kontrakten. Det endte med at Karl Erik ble oppsagt og i boka forteller Heidi sin versjon om den vonde tida. Karl Erik ble med til Ungarn som trener for det ungarske landslaget.
Heidi debuterte på det norske landslaget i 2006.  Hun har blitt europamester, verdensmester, olympisk mester og kåret til verdens beste spiller i 2011.
Vil du vite mer, les boka.  En enkel bok i sin form. Men den forteller om en treningsglad jente som har hatt sine oppturer og nedturer, og som har turt å satse. Men også liker å dele sin erfaring med unge håndballspillere på håndballskole – fra side 156:

«For ikke noe gleder meg mer, ikke noe inspirerer meg mer, enn å være sammen med barn og tenåringer som elsker å spille håndball. Jeg er et forbilde for dem. Men egentlig er det motsatt. Jeg ser opp til dem. Jeg trenger dem. Når jeg lærer bort det jeg kan om håndball, da lærer de meg hvem jeg er, hvem jeg har vært og hvem jeg fortsatt vil være. Jeg får kontakt med jenta i meg selv. Hun som spilte håndball fordi alle andre gjorde det. Hun som ikke var så god. Hun som ville bli god. Hun som fant ut at trening var den beste måten å bli god på.»
Et privat bilde da fra Pamplona der Heidi var med å vinne Champions League med Larvik HK i 2010.

23. jan. 2013

En overflødig kvinne (An Unnecessary Woman) av Rabih Alameddine

Romanen En overflødig kvinne har jeg hatt et innlegg om tidligere; En overflødig kvinne – Boken på vent. Boken på 259 sider ble utgitt i 2012 og originaltittel er An Unnecessary Woman. Det er Cappelen Damm som har utgitt den norske utgaven.


Jeg falt pladask for bokomslaget; kunne kjøpt den ene og alene av den grunn. Og når innholdet ga meg en så fin opplevelse, hva mer kan man kreve.
Forfatteren er Rabih Alameddine. Han er født i Jordan av libanesiske foreldre, og vokste opp i Kuwait og Libanon. Rabih Alameddine har også skrevet Hakawati som ble en internasjonal suksess.
I Beirut bor Aaliya som er 72 år, alene i en gammel leilighet. Skilt. Barnløs. Med blått hår. Sammen med sine bøker. Stabler av bøker. Aaliyas store lidenskap. «Jeg kommer sannsynligvis til å bli kremert sammen med mine bøker». Hun trives med sin ensomhet. Nærværet av andre får henne til å kjenne seg utilpass. «Nå for tiden unngår jeg mennesker og de unngår meg.»
Vi blir kjent med Aaliyas liv i nåtid og fortid. Det er Aaliya som er fortellerstemmen. Og hun siterer fra bøker hun har lest. Er ofte ute på «villspor» i bøkenes verden.
Aaliya var 2 år da faren døde og moren giftet seg igjen. Ingen likte hennes lidenskap for bøker da hun var liten. «Hvem kommer til å gifte seg med deg hvis du leser så mye – hvorfor vil du så gjerne være annerledes enn normale folk» fikk hun ofte høre. Hun var 16 år da hun ble giftet bort, « til den første beste frieren som kom på døren – jeg var familiens blindtarm, dens overflødige vedheng».
Ektefellene flyttet inn i leiligheten der hun fortsatt bor. Før fire år var gått krevde «det impotente insektet» skilsmisse; pga at de ikke kunne få barn. Ingenting kunne glede henne mere. Og det gleder henne at «den apatiske myggen» giftet seg to ganger til uten å få barn.
Det var Hannah, «som nesten var svigerinnen min» som introduserte Aaliya for en slektning; innehaveren av en bokhandel. Aaliya jobben for «denne paperbackdilettanten» i femti år. Hannah som var det menneske som betydde mest for Aaliya. Som overlot henne sine dagbøker.
Aaliya beskriver forholdet til moren som ikke er av det beste. Vi blir også kjent med noen av naboene, «de tre heksene». Den opprørske og morsomme huseieren Fadia, Joumane og Marie Therese. Og hvordan det er å leve i Beirut. Krigen som raste og hva den har gjort med samfunnet.
Etter å ha hatt innbrudd i leiligheten under en av krigene som raser i Beirut skaffer hun seg et maskingevær. På en svært spesiell måte kan man trygt si. Men det er flere problemer. For både halvbrødrene og moren mener at Aaliya ikke fortjener å bo i en leilighet alene og utøver stort press for å overta denne. Den store barneflokken til slektningene  som Aaliya kaller «uansvarlig reproduksjon» Så mange rom du har, sier moren, hvor grådig må du være? Hvor egoistisk? Men Aaliya klarer ved hjelp av huseier å stå imot presset fra moren og den skremmende halvbroren om å overgi leiligheten.
I tillegg til å lese bøker oversetter hun bøker, fra en engelsk oversettelse og en fransk oversettelse av en bok til en arabisk oversettelse. Oversettelsene er aldri blitt utgitt. Etter at hun er ferdig «gravlegges» de i en eske og plasseres på badet. Oversettelse, ikke utgivelse er det hun satser livet på. Hun er engasjert i prosessen, ikke i sluttproduktet. Det får tiden til å flyte roligere.  
« Selv om jeg ikke nødvendigvis kan si at jeg forstår den fulle rekkevidden av en slik holdning, har jeg erkjent at oversettelsesgjerningen min er ubrukelig, likevel fortsetter jeg. Verden går videre enten jeg gjør det jeg gjør eller ei. Om vi finner Walther Benjamins bortkomne koffert eller ikke, vil sivilisasjonen vandre forover og bakover, folk vil traske rundt på kloden, kriger vil rase, lunsjer vil bli servert. Uansett om noen leser Pessoa eller ikke. Ingen av disse kunstgreiene har noen betydning. Det er bare dårskap. «
Jeg er veldig glad jeg har brukt tid på å lese En overflødig kvinne. Den krever tid og litt tålmodighet innimellom. Det er ingen trist roman. Tvert imot. Til tider er den morsom. Varm. Det er ingen spenningsroman. Handlingen flyter stille avgårde. Bokens tittel står helt i stil med innholdet. Boken gir innsikt i hvordan det er å leve i Beirut uten at dette er en dokumentar.  Jeg brukte tid innimellom til å gå på nettet for repetere litt historie om Libanon og krigene som har rast der. Innimellom slo det meg; hun har hele livet vært i Beirut. Aldri utenfor byen. For mange kan det virke som en kjedelig og trist tilværelse. Men så får vi oppleve at hun har hatt et rikt indre liv.
Det som er litt spennende er; hvordan vil det at jeg har lest En overflødig kvinne  påvirke meg når jeg går i gang med å lese Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien. Den ligger som nr 2 etter at jeg er ferdig med boka om Heidi Løke.

Kina av Marte Kjær Galtung


En av de raskest voksende økonomiene i verden er Kina, og Kinas innflytelse er derfor økende. Kina vil få mer og mer betydning for oss i Norge enten vi liker det eller ikke.
En bok som jeg kjøpte og leste i 2009 og som jeg kan anbefale, er Marte Kjær Galtungs bok Kina.
Kina  beskrives slik i Bokklubben:
"Marte Kjær Galtung gir en lettfattelig framstilling av Kinas utvikling som nasjon og som handelspartner. Norge var blant de første vestlige land som anerkjente den kommunistiske Folkerepublikken Kina i 1950, men samarbeidet ble etter hvert mer problematisk.

Boka gir en innføring i Kinas lange historie, kulturhistorie og det språklige og etniske mangfoldet, samt i politikk, samfunnsutvikling, sosiale forhold og hverdagsliv. Mye i det kinesiske samfunnet virker fremmed og vanskelig å forstå for oss i Norge. Forfatteren går bak de sensasjonspregede og todimensjonale framstillingene og forklarer bakgrunnen for fenomenene.
Dette er boka for alle som vil forstå landet og dets interesser og utfordringer i dagens verdenssituasjon."

Kina ble utgitt i 2009 og jeg kjøpte den gjennom Bokklubben.  Den er på 242 sider. Jeg fant den lettlest og lærerik om Kinas i fortid og nåtid. Og er en bok en kan slå opp i etterpå. Den er oppdelt i fem kapitler:

  • Du store kineser
  • Kinas historie
  • Politikk
  • Tilbake til internasjonal storhet
  • Kultur

Boka avsluttes med forslag til videre lesing.

En smakebit fra side 12 der den første delegasjon kinesere er på besøk i Norge i 1905, trykk på teksten så får du bedre kvalitet: 

22. jan. 2013

Dikt: Ei øy av Jon Fosse


Diktet fant jeg i Aftenposten i går – helt fantastisk for en person som vokste opp på ei øy.  Nå ble jeg veeeldig nysgjerrig på hans forfatterskap.

Ei øy av Jon Fosse
ei øy går ut frå den store dimma
og kjem imot oss
veldig i sine rørsler
men likevel roleg
roleg og stolt
som berre ei øy
så gammal som henne
vel kan vera
ho ser på oss
ho tenkjer

før ho stoggar og vert ståande
heilt stille
så stille står ho
som vel berre ei øy
kan stå stille


Det første bildet er av Store sletter ved Larkollen i det fjerne. En perle av en sommerøy. Bildet er tatt julaften 2011 – et utrolig fint vær. Det andre bildet har jeg lånt av en nevø. Det er fra et område fra øya jeg vokste opp på, Sørøya. Også en perle av en øy.  Men en annen type perle. Neste stopp derfra er Nordpolen. Ingen meldinger om sjøtemperaturer om sommeren, holder vel jevnt 5 grader eller lavere.




Boken på vent - Gi aldri opp


En kald tirsdag. Himmelen mot andre siden av fjorden var utrolig fin da jeg var ute på min trasketur med de firbente. Synd jeg ikke hadde med kamera.

Tirsdagen er det Boken på vent hos på bloggen Beathes bokhylle. Trykker du på bildet nedenfor, kommer du til innlegget Beathe og andre har om bøker som ligger og venter på å bli lest. Jeg har fått mange tips om bøker ved å lese andres innlegg på Boken på vent:

Min bok på vent er en bok om håndballspilleren  Heidi Løke. Boka heter Gi aldri opp og det er Stig Aasvik som har ført den i pennen.


Jeg har aldri spilt håndball annet enn i gymmen på skolen. Dessverre fantes det ikke slike muligheter der jeg vokste opp. Men jeg har fulgt med Håndballjentene opp gjennom tida. Og etter at dattera mi begynte å spille håndball, har håndballinteressen økt. Og vårt favorittlag er Larvik HK. Der Heidi Løke spilte før hun begynte å spille på det ungarske laget Győri . Vi har bl a vært og sett mange Champions League kamper i Arena Larvik, fantastisk stemning, der Heidi spilte. De andre var også i Pamplona og så Larvik vinne Champions League.

Boka fikk dattera mi til jul og er ferdig å lese den. Den ligger nå som neste bok jeg skal lese. Jeg gleder meg til å lese om ei tøff dame. Bokklubben som jeg kjøpte den gjennom skriver om Gi aldri opp:

«11. august 2012. Olympisk mester, 10 000 mennesker på tribunen. Her står jeg alene på badet et øyeblikk. Jentene sminker seg. Stemningen er elektrisk. Vi vant til slutt. Jeg tar på meg den røde kjolen som egentlig er litt for stor, men som vi har fått utdelt av Norges Olympiske Komité. Jeg er stolt. Ble sminken for kraftig? Jeg hører latteren fra jentene, men jeg foretrekker å være alene. "Kommer Mette-Marit på festen?" hører jeg en av jentene spørre. Plutselig er det helt stille og jeg er tilbake til en annen tid. Jeg er i en garderobe i Tyskland i 2001. Lübeck. Idrettslinja på videregående er på skoletur. Jeg, en jente som få trodde på. Jeg, som satt på benken på jenter 12. Jeg tenker på pappa som hadde tre jobber for at vi syv skulle ha det bra. Jeg tenker på mamma som alltid var der. Jeg tenker tilbake på de siste ti minuttene i Lübeck, på denne kampen uten tilskuere. Kanskje var det her jeg bestemte meg? Kanskje var det her jeg ble noe annet enn søstera til Frank.»

20. jan. 2013

Dikt: Mitt skip seiler av Inger Hagerup


Mitt skip seiler
uten ror og havn.
Har du sett min beiler?
Kjenner du hans navn?


Mitt skip seiler
uten vind og strøm.
Borte er min beiler.
Og hans navn er en drøm.
Privat foto: Store sletter ved Larkollen november 2012

Summen av dagene (La suma de los días) av Isabel Allende - en smakebit på søndag


Er ferdig med dagens første økt med hundelufting. En av Danmarks-båtene seilte innover Oslofjorden som en dronning. Det er for meg noe majestetisk over store skip.
Men nok «småpludring» om hunder og skip og til saken som er En smakebit på søndag på bokbloggen til Mari. Trykk på bildet nedenfor så kan du lese Mari’s og andres smakebiter:

 

Hadde egentlig tenkt å gi en smakebit fra En overflødig kvinne (An unnecessary Woman) av Rabih Alameddine som jeg leser nå og skrev om i innlegget En overflødig kvinne - Boken på vent. Men jeg klarer ikke å finne en smakebit som rettferdiggjør boka som jeg er blitt så begeistret for uten å skrive side opp og side ned. Det komiske er at jeg måtte lese 2/3 før jeg fant ut at forfatteren er en mann. Selv om det står «han» om forfatteren. Det kommer et innlegg når jeg er ferdig.
Jeg har aldri vært i tvil om at Isabel Allende var en «hun». Dama er født i 1942 – flott er hun fortsatt. Måtte legge til et bilde av henne til slutt i innlegget.
Smakebiten er fra Summen av dagene (La suma de los días). En selvbiografisk roman om livet etter at Isabel Allendes datter Paula er død. Den ble utgitt i 2007 og i boka henvender Allende seg til Paula. Allende ga ut romanen Paula i 1994 som omhandler den dødssyke datteren Paula.
Jeg kjøpte Summen av dagene gjennom Bokklubben og husker ikke nøyaktig når jeg leste den, tror det kan være i 2010. Kom til å tenke på den da jeg skrev innlegget Maya. En bok jeg likte godt. Allende er jo så full av liv og det kommer frem i boka.
Jeg ser ikke på såpeserier lengre.  Den siste må vel være Falcon Crest, så jeg har kanskje et dårlig grunnlag å uttale meg på. Men jeg synes ikke boka var som en såpeserie. En såpeserie er for meg noe jeg ser på og så glemmer jeg innholdet rett etterpå. Jeg har ikke glemt innholdet i Summen av dagene.



Hadde jeg leste denne omtalen før jeg kjøpte boka, så hadde jeg neppe kjøpt og lest den. Bra at jeg ikke gjorde det.
Anmelder i Aftenposten skriver;
«Historien om da kortvokste Allende bar OL-flagget bak høyreiste Sophia Loren under åpningen av vinterlekene i Torino, er kun ett eksempel på flere selvopptatte likegyldigheter.»
Allende innrømmer at hun er uforbederlig forfengelig.  Men boken handler om så mye mer enn Allendes forfengelighet.  Men siden dette kapittelet med overskriften Fire minutters berømmelse omtales slik, her er en smakebit fra Allendes  møte med Sofia Loren: