Madame de Pompadour – enda en god bok av Herman Lindquist

 

Dette skrev jeg i november 2013.

«Det er sjelden jeg leser en bok som jeg sitter igjen med et så opplevd stort netto utbytte som etter å ha lest boken til Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte – soldaten som ble konge. Det inspirerer også til å lese andre bøker han har skrevet.»

Det skulle gå lang tid før neste bok av forfatteren i bokhylla ble lest: Madame de Pompadour. Boken ble utgitt i 2008 og er nå lest. En utrolig livshistorie å lese om. Karl Johan (Jean Bernadotte) levde i perioden 1763 til 1844. Madame de Pompadour i perioden 1721 til 1764. Det vil si at hun døde året etter at Karl Johan ble født.

«Nå var Jeanne blitt sytten år, og tiden var inne for å tenke på ekteskap. Utgangspunktet var ikke det aller beste. Riktignok var hun mer begavet og vakrere enn de fleste unge kvinnene i selskapslivet i Paris, men hun hadde ingen «bakgrunn». Hun het frøken Poisson (fisk), og det klang ikke bra. En kvinne uten «familie», det vil si uten adelige forfedre og uten en større arv i vente, hadde ingen muligheter for å bli fint gift. Jeanne, som ikke hadde noen adelstittel, men en røff far som hadde vært innblandet i lyssky affærer, og en mor som ikke hadde det beste rykte, slapp absolutt ikke inn i de fineste og mest interessante salongene for å møte mennesker hun lengtet etter å snakke med.»

Le Normant de Tournehem, en av morens elskere som er utpekt til en av flere mulige fedre til Jeanne, hadde en løsning:

«Han var rik og familien hadde tilhørt adelen i to generasjoner etter at faren hadde kjøpt Étiolles, en stor eiendom sør for Paris. Med på kjøpet fulgte retten til å kalle seg Seigneur de Étiolles var en slags adelstittel. Han hadde en yngre bror med en sønn som var fem år eldre enn Jeanne og ville bli en passende ektemann for henne.»

Jeanne giftet seg i 1941 og i 1945 møtte hun kongen, Ludvig XV:

«I februar 1745 ble Jeanne invitert til århundrets maskeradeball i Versailles. Til allmenn begeistring dukket kongen opp i Speilsalen som et av de åtte formklipte barlindtrær, like velfrisert som bartrærne i slottsparken. Den kvelden kunne hoffet for første gang se at Ludvig var forelsket i kvinnen fra den pariske borgerklassen. Hun var utkledd som Diana, jaktens gudinne.»

Året etter maskeradeballet malte Jean-Marc Nattier dette bildet av Jeanne som henger i Versailles. 

Det tar ikke lang tid før Jeanne er installert på slottet som kongens elskerinne og skandalen er et faktum.

«Jeanne var nå blitt tjuetre år. Ludvig trettifem. Allerede den samme kvelden besøkte han henne, og de spiste middag alene. Denne sensommeren 1745 må vært den mest turbulente og berusende perioden i Jeannes unge liv. Frankrikes eneveldige konge elsket henne men hva dette skulle føre til og hvilke muligheter som skulle åpne seg for henne, ante hun ikke. Derimot visste hun at hun hadde mange fiender i Versailles, de fleste så på henne som en uvitende oppkomling som var født frøken «Fisk» og var skilt fra en borgerlig skatteforpakter. Hun hadde kjøpt seg en adelstittel, attpåtil så frekk at hun brukte den utdødde familiens våpenskjold, de tre sølvtårnene. Det var ikke minst det siste som hoffolkene følte seg opprørt over. Grev Etienne Franqois de Stainville, den fremtidige hertugen av Choiseul, som skulle bli en av hennes nærmeste venner, skrev i dagboken: «Å slippe inn hustruen til en forpakter og la henne bytte navn for å gjøre henne presentabel, synes å bryte med alle regler for korrekt oppførsel, rettskaffenhet og etikette.»

En regnværsdag i 2014 var jeg i Versailles. Først stod vi i kø i borggården sammen med en horde andre turister og ventet for å få komme inn. Det tok sin tid selv om vi var der tidlig. Etter hvert kom vi inn våte som kråker. Det var tjåkafullt av andre våte turister. Det ble ingen god opplevelse.  Med boken til Herman Lindquist «innabords» tror jeg det ville blitt en bedre opplevelse.  

Forlaget omtaler boken slik: 

«Jeanne Poisson var tjuetre år da hun bergtok Frankrikes konge Ludvik XV med sin intelligens, skjønnhet og ambisjoner. Hun ble hans elskerinne — hans offsielle kongelige elskerinne! — til tross for at hun var en vanlig kvinne av borgerskapet uten adelige aner eller annen tilknytning til hoffet.

Dette var oppsiktsvekkende, men enda mer spesielt var det at hun helt til sin død beholdt og forsterket sin maktstilling i Versailles. I mange år var det i praksis hun som styrte Frankrike, både politisk og kulturelt. Da hun døde, bare førtito år gammel, var hun kjent som Madame de Pompadour over hele Europa.

Herman Lindqvist skildrer med sine store fortellerevner livet og samtiden til Madame de Pompadour, en bemerkelsesverdig og dannet kinne. I tillegg gir han et fengslende bilde av det overdådige livet i Versailles på 1700-tallet.»

Koke bjørn av Mikael Niemi - imponerende - frister veldig å se filmatiseringen etter å ha lest romanen.

 

«De fleste mennesker oppfører seg som reinen. Man vil gå sammen med andre, bevege seg fremover i flokk. Hvis en simle grynter, begynner alle å grynte. Hvis en bukk ropet et varsko, løper alle som én, selv om de ikke selv ser faren. Reinen er styrt av sin redsel. Dens fiender er jerven, ulven, bjørnen og gaupa. Mennesket er også redd, slik ble det en gang skapt av Vårherre. Vi skulle frykte og elske Gud, lærte Luther. Men like intenst frykter og elsker vi hverandre. Og mest av alt frykter vi å miste hverandre. Å bli ensomme, å komme bort fra vår beskyttende flokk.»

Romanen Koke bjørn av Mikael Niemi ble utgitt i 2017 og på norsk i 2019. Jeg har fått med meg at romanen har fått gode anmeldelser, men tittelen har fortalt meg at dette blir for sært for meg. Men så feil har jeg tatt for jeg ble overrasket over hvor god denne romanen er. 

Det er til tider brutal lesning. Men det skjer noe hele tiden, den slutter aldri å overraske. Innimellom kommer Agatha Christies Poirot, kaptein og Hastings og Chief Inspector Japp i tankene når jeg leser om møter mellom prosten, Jussi og lensmannen. Men i og med at handlingen ikke foregår på den idylliske engelske landsbygda, men i langt dystrere omgivelser, er det bare et blaff.

Jeg kjøpte boken på bokloppis forrige sommer sammen med Mikael Niemis roman Populærmusikk fra Vittula som er det den neste boken jeg skal lese. Koke bjørn er filmatisert, og etter å ha sett traileren frister det veldig å tegne abonnement på Disney +for å se serien.

Forlagets omtale av romanen

Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius' åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi - en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest.

Kvinne i Polarnatten av Christiane Ritter - kan leses digitalt på Nasjonalbibliotet

 DS Lyngen

«Da tuter det tre ganger der ute. Det er «Lyngen» som for siste gang hilser oss farvel. Så setter den seg i bevegelse, og langsomt forsvinner den i tåken.

Nå er vi alene for et helt år.»

«Lyngen» er DS Lyngen, dampskipet som fra 1934 gikk i Svalbardruten om sommeren.  «Vi» er Christiane Ritter som har skrevet boken jeg nå har lest, Kvinne i Polarnatten, og ektemannen Hermann Ritter. Det er sommeren 1934. De har reist med Lyngen fra Kingsbay der Herman ventet på Christiane som ble satt i land fra en navnløs «oceandamper» som hadde 1 400 passasjerer. Et skip som vi i dag kaller for cruiseskip som hun reiste med fra Hamburg. Skipet gikk langs kysten av Norge og var innom Tromsø før ferden gikk til Svalbard.  Det var ikke få advarsler hun møtte på vei mot Spitsbergen der mørketida er fra oktober til februar.

Kvinne i polarnatten ble utgitt i 1938 og ble oversatt fra tysk til mange språk. Men det var først i 2002 den ble utgitt på norsk: Bokdrøm ble virkelighet. Forfattere og ektefellen foran hytta på Gråhuken: 

Boken innledes slik:

«Det har alltid vært min manns høyeste ønske å få bo og leve i en hytte i Arktis. Når noe ikke var som det skulle i vårt hjem, kortslutning, rørbrudd, eller hvis ganske enkelt husleien hadde steget, sa han alltid at noe sånt kunne aldri skje i en hytte i Arktis.

Etter en vitenskapelig ekspedisjon ble min mann igjen på Spitsbergen der han drev ishavsfangst med en kutter, og om vinteren når alt var tilfrosset, drev han pelsdyrjakt på land. Brev og telegrammer kom fra det høye nord: «Forlat alt der hjemme, og kom til meg i Arktis!»

Men for meg som for alle andre mellomeuropeere, var Arktis ensbetydende med kulde og ensomhet. Jeg bestemte meg ikke med en gang. Men langsomt begynte dagbøkene hans å fascinere meg. De fortalte om reiser til vanns og over is, om dyrene og om villmarkens sjarm, om den selsomme belysning over landskapet og om den forunderlige forandringen som skjer med ens eget jeg i den verdensfjerne polarnatten. Det var nesten aldri snakk om kulde, mørke, storm og strabaser.

Jeg så for meg den lille vinterhytten i et stadig vennligere lys. Som kvinne og husmor trengte man jo ikke å være med på de farlige turene om vinteren. Man kunne bli igjen ved den varme ovnen i hytta, strikke strømper, male det man så gjennom vinduet, lese tykke bøker i ro og mak langt fra verden og - ikke minst - sove av hjertens lyst.»

På vei med Lyngen fra Kingsbay til Gråhuken:

«Ferden går en dag og en natt gjennom tåke. Innimellom ser vi igjen de bleke isflakene på vannet. Så bærer det mot Gråhuk-kysten hvor hytta vår ligger. Jeg har ingen anelse om i hvilken retning vi farer eller hvor vi er.

Min mann betror meg at han har fått med seg en mann for denne vinteren.

«Jeg vet jo ikke hvordan du vil trives i Arktis. I alle fall vil jeg ikke la deg bli altfor lenge alene i hytta, og jaktterrenget mitt er stort i år. Karl, som blir med oss, har jeg kjent lenge. Han var stasjonert på Bangenhuk i fjor og er en kjekk og ordentlig kar, hjemmehørende i Tromsø. Han er egentlig ishavsskipper og harpunér av yrke. Egentlig hadde han tenkt å reise hjem denne sommeren, men da jeg spurte om han ville være «oppe» et år til, svarte han ja uten å betenke seg et øyeblikk. Karl er en ekte spitsbergennarr.»

«Hallo, Karl!» roper min mann tvers over båten. Karl kommer. En pen, blond gutt med lystige blå øyne, omkring tjue år gammel, etter min vurdering. Vi håndhilser og ler mot hverandre. Noe videre kan vi ikke si da Karl ikke snakker tysk og jeg ikke norsk. Vi er alle tre i god stemning, men av forskjellige grunner. Min mann gleder seg til en ordnet husholdning, jeg gleder meg til å oppleve den lovpriste villmarkens sjarm, og Karl (noe han meget senere tilstod for meg) gledet seg til en helt bestemt sensasjon. Han trodde for visst at «dama fra Sentral-Europa» skulle bli gal i vinterstormene og ensomheten i mørketiden.»

Men Christiane overlevde til tross for alle strabasene hun møtte dette året. Hun døde i 2000 og da var hun 103 år.

Jeg har lest papirutgaven. Boken kan også leses digitalt her på Nasjonalbiblioteket. Historien er omtalt på nettsidene til Norsk Polarhistorie:  Christiane Ritter.

Forlagets omtale:

«I 1934 overvintret forfatteren sammen med sin mann, den kjente Svalbard-vennen Hermann Ritter og Tromsø-mannen Karl Nicolaisen på Gråhuken, helt nord på Svalbard. Det ble en veldig overgang for henne å komme fra det sentrale Europa og til de ugjestmilde forholdene i Arktis. Men hun sterkt grepet og fascinert av den arktiske naturen. Beretningen om denne overvintringen skiller seg fra den typiske fangstmannshelts beretning. Christiane Ritter var maler, og med kunstnerens blikk 

Demokratiets langsomme død. Den nye intoleransen av Hanne Haaland Matlary

 

«JEG ER IHUGA EUROPEER, gift med en utlending og har fire barn som er norsk-ungarske og som har gått på fransk skole. De er hjemme i tre land, minst - Norge, Ungarn og Frankrike. Vi er en multikulturell familie som er innom Gardermoen oftere enn de fleste. Mitt fagfelt er internasjonal politikk. Jeg har jobbet med dette i alle år, både som statssekretær i UD og akademisk, med sikkerhetspolitikk og Europa.

Jeg skriver vanligvis om sikkerhets- og utenrikspolitikk, det jeg kan best - men denne boken handler om vårt vestlige demokrati. Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunker og innskrenket ytringsfrihet. Denne er størst når identitetspolitikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet. Men også mindre ekstreme trender minsker demokratisk frihet. Her skal jeg nevne tre eksempler jeg kommer til å vende tilbake til: den politiske korrektheten om migrasjon, Brexit og familiepolitikk.»

Hanne Haaland Matlarys bok Demokratiets langsomme død med tilleggstittelen Den nye intoleransen ble utgitt i 2022. Det er lenge siden i den tida vi lever i. Det har skjedd mye rundt temaene hun skriver om i boken. På mange områder heldigvis. Som at wokeismen nå imøtegås i langt større grad. I motsatt retning de negative konsekvensene for Europa at Trump ble valgt til president i USA for andre gang.

Man behøver ikke å være enig med Matlary i alt hun skriver om for å ha utbytte av boken. Sitatet over er starten på første kapittel Polarisering: når uenighet blir krig. Det er seks kapitler i boken. Kapittel fem har tittelen Arroganse: Øst Europa som Prügelkneipe.

«I Sentral-Europa er det en enorm opptatthet av nasjonens overlevelse, noe vi overhodet ikke tenker på i vest. Dette er en helt fjern problemstilling i Norge. Men for polakker og ungarere er dette helt reelt. Deres nasjoner har ofte vært invadert, presset og utslettet, som da Polen ble delt. For ungarerne er det også språket: et finsk-ugrisk språk som er omringet av slaviske språk. Har det noen fremtid uten nok ungarere i verden?

Ungarn har flere millioner av sine landsmenn utenfor sine grenser, og myndighetene er intenst opptatt av at disse skal kunne forbli ungarske, lære ungarsk, nyte minoritetsrettigheter. Polen er ekstremt opptatt av sin kristne nasjon. Da landet ble delt, besto nasjonen gjennom språket og ikke minst kristendommen. Jomfru Maria er polens vernehelgen; pave Johannes Paulus II var den store polske frihetskjemper som fikk den polske marionettregjeringen i kne. Dette skjedde for bare 30 år siden. Det katolske kirke er uløselig knyttet til den polske nasjon, som den 1000-årige kristne historie utgjør mye av den ungarske nasjonale identitet.»

Jeg jobbet for år tilbake sammen med Maria som hadde flyktet fra Ungarn da landet ble okkupert av Sovjetunionen. Det jeg forstod var at livet hennes ikke var enkelt. At hun savnet familien i Ungarn. Selv om vi etter hvert ble gode kollegaer ble vi ikke så nære at jeg spurte om det som skjedde før hun kom til Norge. Jeg hadde heller ikke kompetanse nok om Ungarn til å stille spørsmål eller helt forstå hvor vanskelig hun hadde det. Jeg kan ikke huske at Sovjetunionens invasjon av Ungarn var et stort tema under historietimene på grunnskole og videregående skole. Det jeg har lært om Ungarns historie har jeg lest meg til. Ikke minst etter at datteren min startet med studier i Ungarn og jeg kjente behov for påfyll. Det er vel ingen tvil om at det blir en kulturkollisjon når en ungdom fra liberale Norge møter det ungarske samfunnet. For om jeg ikke lærte mye som skjedde i Ungarn i sovjet-tiden, er det vel neppe noe stort tema i norsk skole i dag.  Undervisningsinstitusjonene er svært forskjellig fra de norske. Og dessverre, så «indoktrineres» vi at det norske er fasiten. Dette er med å påvirke hvordan man møter de ungarske studieinstitusjonene. 

Forlagets omtale:

«Med sin unike erfaringsbakgrunn fra norsk og internasjonal politikk, har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary spesielle forutsetninger på å forklare et av vår tids aller viktigste politiske spørsmål: Polariseringen mellom folk og elite. Med eksempler fra både Norge og utlandet viser hun hvordan sunn uenighet ødelegges av offermentalitet og moralisme. Vestlige politikere har fjernet seg fra velgerne i spørsmål som innvandring, familiepolitikk og overnasjonale løsninger uten demokratisk forankring.»

Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg

 

«Toget dunkar ut frå byen no, tidleg måndag morgon. Byen blinkar og blunkar og badar framleis i kunstig nattlys. Eg har ein stor, blå sekk som eg plasserer i lag med koffertar og bagar i enden av vogn 4, og finn plassen min, nummer 36.

Som oftast bur eg i denne byen, i ei høg blokk med utsikt ut overalt. Eg ser heilt til fjorden og fleire tusen hustak, eg ser litt skog. Men om natta blir alt forvandla til sprakande og lysande bråk. Ei sterk summing avbroten av bråare lydar. Det kunstige lyset ligg over alle dei store byane om natta. Lyset frå Oslo rekk 15—20 mil ut av byen i alle retningar. Det er vanskeleg å sjå stjernehimmelen ordentleg her. Det er umogleg å sjå Mjølkevegen.»

Vi er over på vintertid og klokka var bare 5.30 da jeg stod opp i dag. Skulle vært 6.30. Hørte fuglene kvitre i hagen. De slipper å bli forvirra av endringen. Mitt søvnmønster ødelegges. I tillegg til at jeg at det passer meg dårlig at det blir tidligere mørkt om ettermiddagen. Denne artikkelen, Snart skal klokka stilles tilbake - men hvorfor har vi fortsatt sommertid? forteller meg at det fortsatt kan ta tid før mitt ønske om samme tid hele året oppfylles. 

Sigri Sandberg bok Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse ble utgitt i 2019 og i boken er mange temaer rundt mørke omtalt. Men ikke temaet sommer- og vintertid. I tillegg forteller hun om oppholdet på Finse og litt fra den tiden hun bodde på Svalbard. Noen dikt er også med. Historien om Christiane Ritter som oppholdt seg på Svalbard og skrev bok om oppholdet, Eine Frau erlebt die Polarnacht, som har fått den norske tittelen Kvinne i Polarnatten. Noe av det hun skriver om Christiane.

«Christiane var overklassefrue frå Böhmen, som på denne tida høyrde til staten Tsjekkoslovakia. Mannen hennar, Hermann Ritter, var fangstmann på Svalbard, øygruppa som ligg midt mellom Nordpolen og Fastlands-Noreg. Han prøvde å lokke ho nordover til Gråhuken nord på Spitsbergen, som er den største øya. Eigentleg ville ho ikkje, ho hadde det fint med kunstmålinga si, med dottera på fire år og venene sine, men mannen skreiv eitt og to og tre brev, han skreiv: «Forlat alt der hjemme og kom til meg i Arktis!»

Han skreiv at det var umogleg for han å klare å skildre alt. Det evige lyset om sommaren. Det lange mørket om vinteren. Ho måtte kome for å sjå alt dette sjølv. Til slutt lét ho seg overtale, pakka sekken og drog av stad sommaren 1934. Ho hadde med seg bibel, kamelhårsundertøy, tørka persille og målarsaker. Ho steig om bord i ein båt som tok ho stadig lenger nordover og oppover kysten av Noreg. Til eit landskap som vart stadig meir nakent, einsamt.”

 Jeg har notert meg boken til Christiane Ritter.

For øvrig vet jeg ikke helt hva jeg synes om prosjektet med denne boken til Sigri Sandberg. Jeg likte boken Ro - om Sognefjorden og ein lang rotur heim, og hadde muligens for høy forventning til boken som jeg nå har lest. Derfor ble det en liten nedtur selv om temaene i boken er interessante nok. 

Forlagets omtale av Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse

«Har mørket blitt ein avgrensa ressurs? Vinteren i Noreg er lang og svart. Eller er han eigentleg det? To tredelar av nordmenn bur no slik at dei ikkje kan sjå Mjølkevegen. Det blir stadig fleire gatelykter, utelys og skjermar. Kva gjer alt dette kunstige lyset med oss menneske, med dyra og alt som lever? ' Sigri Sandberg har alltid vore mørkredd. Ho dreg aleine til fjells vinterstid for å finne ut meir om mørket og eigen redsel. Vi møter også ei anna kvinne, Christiane Ritter, som overvintra i ei fangsthytte på Svalbard i 1934. Sandberg skriv om kva som skjer i kroppen når det blir natt. Ho fortel om søvn, stjerner, svarte hol, nordlys og mørketid, men også om himmellover og den globale kampen for nattehimmelen. Kanskje er det slik at dette mørket Sandberg er så redd for, er mykje viktigare enn vi trur?»

Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke av Danby Choi – viktig bok

 

 

«Få andre har kanselleringsaktivistenes selvtillit: I egne øyne representerer de jo godheten selv, så hvorfor skal de legge bånd på seg? Noe av det som ofte kjennetegner dem — særlig som kilder i redaksjonell omtale av konfliktene de er involvert i — er en så sterk overbevisning om saken de brenner for, at de uten å nøle ofrer offentlighetens og demokratiets spilleregler.

Det finnes etter hvert mange eksempler på dette, som vi i Subjekt har vært opptatt av å dokumentere. For pressens del er det blitt klart at den må stille forberedt når den jobber med kanselleringsaktivister som kilder. Ikke minst må den være seg bevisst de manipulative taktikkene de gjerne tyr til når de forsøker å opptre som redaktører for journalistikken de deltar i. Hvis ikke vil redaksjonene bli hindret i å gjøre jobben sin, og enda verre: Samfunnet vil gå glipp av viktige stemmer. Attpåtil vil samfunnet få informasjon kun fra aktører som selv ønsker kontroll over informasjonsformidlingen. Det rammer publikums mulighet til selv å gjøre seg opp en mening.»

Jeg har lenge tenkt å lese boken til Danby Choi Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke. Jeg ble påminnet om boken som ble utgitt i 2023 da jeg leste at han nettopp hadde utgitt boken Du skal tro at du er noe, mitt oppgjør med Janteloven.

En kan mene mye om Danby Choi. Men at han har ordet i sin makt er det ingen tvil om. Både muntlig i debatter og skriftlig som i denne boken. Han er modig. Selv om det har sin pris er det viktig at det er noen som tør å ta støyten:

«Ingen av disse historiene er kjent for offentligheten fra før, og kanskje trengte de heller ikke å bli det nå. Samtidig er det verdt å spørre hvor store mørketallene er når det gjelder kanselleringskultur. Det er nemlig all grunn til å tro at vi bare hører om et fåtall av sakene.

Jeg har landet på at dette er problematisk av minst tre grunner. Kanselleringskultur har for det første en nedkjølende effekt på ytringsfriheten, men vi vet hverken omfanget eller hvem som unnlater å uttale seg som følge av det innskrenkede ytringsrommet, hvis ikke sakene blir kjent.

Det nærmeste vi kommer et samlet bilde, er rapporten Ung 2022 fra markedsanalysebyrået Opinion, som viser at hele 52 prosent av unge unnlater å ytre seg i frykt for å bli frosset ut. Det er med andre ord god grunn til å tro at kanselleringskultur rammer unges ytringsfrihet hardt. Flere som ble intervjuet i forbindelse med undersøkelsen, nevnte nettopp politisk korrekthet og frykt for å bli kansellert som avgjørende for at de holdt seg tause.

Det neste poenget er at vi sjelden får innblikk i hvorfor noen er valgt som kilder fremfor andre i saker hvor en part krever at visse debattanter ikke skal få delta. Når jeg ikke blir booket til å spille på et utested, aner jeg vanligvis ikke hva som er grunnen til det. Som regel skyldes det nok at det finnes mange alternativer å velge blant, men det er rimelig å anta at det i flere situasjoner enn vi får greie på, også bunner i skjult kanselleringskultur. Skal vi få en slutt på det, må offentligheten få vite hva som har skjedd.

Det tredje problemet er at mange kansellerte forfattere, kunstnere, forskere, journalister og andre av forståelige grunner helst vil unngå å havne i en skyttergravskrig hvor de blir omtalt som «rasister», «transfober» eller lignende. Det krever stort mot og mye tid å stå i en slik konflikt, og det er forståelig at kansellerte parter ofte viker — slik jeg gjorde overfor arrangøren i Everysome — og at de også holder kjeft om det etterpå. Igjen blir resultatet at vi undervurderer omfanget, og at det blir vanskeligere å svare effektivt. I tillegg vil nok mange legge bånd på seg i fremtiden, istedenfor å havne i flere ubehagelige situasjoner. Dermed vinner aktivistene frem om de ikke avsløres.»

Jeg ser frem til å lese hans neste bok.

 Forlagets omtale av Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke

«Mer enn halvparten av landets unge tør ikke si hva de mener. De frykter å bli kansellert av aktivister som hevder at de kjemper for utsatte minoriteter. I realiteten mobber de enkeltmennesker til taushet og frarøver fellesskapet viktige debatter.

Danby Choi peker ut dette som den autoritære kjernen i woke. Han mener den nye årvåkenheten truer viktige liberale prinsipper, særlig ytringsfriheten og rettssikkerheten, og viser hvordan veien til helvete dermed brolegges med gode intensjoner.

Choi har også selv merket aktivistenes vrede. I Kanseller meg hvis du kan forteller han om den personlige bakgrunnen for sitt engasjement og om sin rolle i en rekke høyprofilerte saker, fra debatten etter Pride-terroren, via rettssaken mot den voldektsanklagde kulturprofilen til hans eget møte med rasisme i politiet.

I dag kan Choi kalles landets mest «anti-woke» redaktør. Han har etablert seg som en profilert kritiker av kanselleringskultur og identitetspolitikk, er den suksessrike medieentreprenøren bak Subjekt og et stilikon for mange. Med denne boken ønsker han å gi unge voksne en språklig og idéhistorisk verktøykasse til bruk i kampen mot en skadelig samfunnsutvikling.»

Kunsten å tenke sammen av Einar Duenger Bøhn – liten bok med et viktig tema

 

«Noen filosofer, for eksempel Ludwig Wittgenstein (1889—1951), har faktisk gått så langt som å hevde at det å tenke helt alene, i et sosialt vakuum, er umulig. Jeg tror han har helt rett. Å tenke er i bunn og grunn et sosialt fenomen, som krever initiering og korrigering av hverandre. For å si det på en litt annen måte tenker vi mennesker gjennom språk, og språk er sosiale fenomener som krever samspill og gjensidig korrigering for å fungere.

Jeg hopper selvfølgelig bukk over mange nyanser her, men poenget er at hvis du søker sannheten om noe, som jeg tror vi alle gjør i bunn og grunn, så lønner det seg å snakke med andre om hva du tenker om saken. Det er litt som å gå rundt i et mørkt rom med en lommelykt. Du kan peke den i forskjellige retninger og lyse opp mange forskjellige ting, men hvis dere er mange, med mange lommelykter, så ser alle enda litt bedre. Flere ting blir belyst fra flere sider. Det optimale er hvis det i tillegg finnes noen enkle kjøreregler for hvor og hvordan alle skal bruke lommelykten. Da kan man mer systematisk få belyst de fleste sider i rommet, og slik bedre se hvordan tingene i rommet egentlig er.

Det er det denne boken skal handle om, en del elementære emner innen kunsten å tenke. Hva er en god diskusjon? En god diskusjon inneholder gode argumenter, men hva er et godt argument? En god diskusjon inneholder også god kritikk, men hva er god kritikk? Med andre ord, hvordan kan vi mer systematisk få belyst de fleste sider i det mørke rommet vi kaller virkeligheten, og slik bedre se hvordan tingene i dette rommet egentlig er?»

Det er alltid interessant å høre professor i filosofi Einar Duenger Bøhn uttale seg om forskjellige temaer. Jeg synes han er en god formidler. Sist jeg hørte han uttale seg, var temaet KI her i Abels Tårn på NRK P2.  Boken Kunsten å tenke sammen av Einar Duenger Bøhn ble utgitt i 2024. Boken er på 94 sider og har tilleggstittelen Elementær logisk tenkning. Sitatet over er fra forordet. Det er en bok mange kan ha nytte av å lese.

Jeg tenkte senest på boken da samboeren min og jeg snakket om det ofte tilbakevendende tema monarkiet der han er for at vi skal ha et monarki og jeg er republikaner. Jeg lar meg for ofte drives av følelser når vi har diskutert tema, og slike diskusjoner ender ofte i at jeg blir usaklig. Det er fordi jeg synes at hans argumenter for monarki har vært latterlig dårlige. Derfor er det lenge siden tema har vært diskutert. Men siden det er mye snakk om monarkiet i media for tiden, dukket tema opp ved at han kommenterte noe som ble sagt på radio. Han hadde skaffet seg et godt argument for monarkiet som jeg faktisk var enig i selv om det ikke overbeviser meg om at monarkiet er riktig styresett. Jeg tenkte på det Einar Duenger Bøhn skriver i boken og forholdt meg til dette argumentet. Diskusjonen endte med at vi er enige om at vi fortsatt er uenige rundt tema monarkiet.

Forlagets omtale av boken:

«Tenk deg at du går alene rundt i et mørkt rom med en lommelykt. Du kan styre lysstrålen i ulike retninger og lyse opp mange forskjellige ting, men det er hele tiden begrenset hva du ser. Hvis du imidlertid har med deg noen venner som også har lommelykt, vil alle se litt mer. Hvis dere i tillegg har en felles fremgangsmåte som gjør at dere samarbeider godt om å lyse opp hele rommet, vil alle se best mulig.

I denne boka skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn om hva som skjer når vi tenker sammen, litt som når vi sammen lyser opp et mørkt rom. I boka settes søkelyset på spørsmål som:

Hva er en god diskusjon?

Hva er et godt argument?

Hva er god kritikk?»