«Da tuter det tre ganger der ute.
Det er «Lyngen» som for siste gang hilser oss farvel. Så setter den seg i bevegelse,
og langsomt forsvinner den i tåken.
Nå er vi alene for et helt år.»
«Lyngen» er DS Lyngen, dampskipet som fra 1934 gikk i Svalbardruten
om sommeren. «Vi» er Christiane Ritter
som har skrevet boken jeg nå har lest, Kvinne i Polarnatten, og
ektemannen Hermann Ritter. Det er sommeren 1934. De har reist med Lyngen fra Kingsbay
der Herman ventet på Christiane som ble satt i land fra en navnløs «oceandamper»
som hadde 1 400 passasjerer. Et skip som vi i dag kaller for cruiseskip
som hun reiste med fra Hamburg. Skipet gikk langs kysten av Norge og var innom
Tromsø før ferden gikk til Svalbard. Det
var ikke få advarsler hun møtte på vei mot Spitsbergen der mørketida er fra oktober
til februar.
Kvinne i polarnatten ble utgitt i 1938 og ble oversatt fra tysk til mange språk. Men det var først i 2002 den ble utgitt på norsk: Bokdrøm ble virkelighet. Forfattere og ektefellen foran hytta på Gråhuken:
Boken innledes slik:
«Det har alltid vært min manns
høyeste ønske å få bo og leve i en hytte i Arktis. Når noe ikke var som det
skulle i vårt hjem, kortslutning, rørbrudd, eller hvis ganske enkelt husleien
hadde steget, sa han alltid at noe sånt kunne aldri skje i en hytte i Arktis.
Etter en vitenskapelig
ekspedisjon ble min mann igjen på Spitsbergen der han drev ishavsfangst med en
kutter, og om vinteren når alt var tilfrosset, drev han pelsdyrjakt på land.
Brev og telegrammer kom fra det høye nord: «Forlat alt der hjemme, og kom til
meg i Arktis!»
Men for meg som for alle andre
mellomeuropeere, var Arktis ensbetydende med kulde og ensomhet. Jeg bestemte
meg ikke med en gang. Men langsomt begynte dagbøkene hans å fascinere meg. De
fortalte om reiser til vanns og over is, om dyrene og om villmarkens sjarm, om
den selsomme belysning over landskapet og om den forunderlige forandringen som
skjer med ens eget jeg i den verdensfjerne polarnatten. Det var nesten aldri
snakk om kulde, mørke, storm og strabaser.
Jeg så for meg den lille
vinterhytten i et stadig vennligere lys. Som kvinne og husmor trengte man jo
ikke å være med på de farlige turene om vinteren. Man kunne bli igjen ved den
varme ovnen i hytta, strikke strømper, male det man så gjennom vinduet, lese
tykke bøker i ro og mak langt fra verden og - ikke minst - sove av hjertens
lyst.»
På vei med Lyngen fra Kingsbay til Gråhuken:
«Ferden går en dag og en natt
gjennom tåke. Innimellom ser vi igjen de bleke isflakene på vannet. Så bærer
det mot Gråhuk-kysten hvor hytta vår ligger. Jeg har ingen anelse om i hvilken
retning vi farer eller hvor vi er.
Min mann betror meg at han har
fått med seg en mann for denne vinteren.
«Jeg vet jo ikke hvordan du vil
trives i Arktis. I alle fall vil jeg ikke la deg bli altfor lenge alene i
hytta, og jaktterrenget mitt er stort i år. Karl, som blir med oss, har jeg
kjent lenge. Han var stasjonert på Bangenhuk i fjor og er en kjekk og ordentlig
kar, hjemmehørende i Tromsø. Han er egentlig ishavsskipper og harpunér av yrke.
Egentlig hadde han tenkt å reise hjem denne sommeren, men da jeg spurte om han
ville være «oppe» et år til, svarte han ja uten å betenke seg et øyeblikk. Karl
er en ekte spitsbergennarr.»
«Hallo, Karl!» roper min mann
tvers over båten. Karl kommer. En pen, blond gutt med lystige blå øyne, omkring
tjue år gammel, etter min vurdering. Vi håndhilser og ler mot hverandre. Noe
videre kan vi ikke si da Karl ikke snakker tysk og jeg ikke norsk. Vi er alle
tre i god stemning, men av forskjellige grunner. Min mann gleder seg til en
ordnet husholdning, jeg gleder meg til å oppleve den lovpriste villmarkens
sjarm, og Karl (noe han meget senere tilstod for meg) gledet seg til en helt
bestemt sensasjon. Han trodde for visst at «dama fra Sentral-Europa» skulle bli
gal i vinterstormene og ensomheten i mørketiden.»
Men Christiane overlevde til tross for alle strabasene hun
møtte dette året. Hun døde i 2000 og da var hun 103 år.
Jeg har lest papirutgaven. Boken kan også leses digitalt her
på Nasjonalbiblioteket. Historien er omtalt på
nettsidene til Norsk Polarhistorie: Christiane Ritter.
Forlagets omtale:
«I 1934 overvintret forfatteren sammen med sin mann, den kjente Svalbard-vennen Hermann Ritter og Tromsø-mannen Karl Nicolaisen på Gråhuken, helt nord på Svalbard. Det ble en veldig overgang for henne å komme fra det sentrale Europa og til de ugjestmilde forholdene i Arktis. Men hun sterkt grepet og fascinert av den arktiske naturen. Beretningen om denne overvintringen skiller seg fra den typiske fangstmannshelts beretning. Christiane Ritter var maler, og med kunstnerens blikk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar