Biografi: So long Marianne Ei kjærleikshistorie ( A Love Story) av Kari Hesthamar - grunnlaget for en fin låt Leonard Cohen skrev

Marianne Ihlen (f. 1935) er i seg selv en uinteressant person hadde det ikke vært for at hun hadde en berømthet som kjæreste på 1960-70 tallet: Leonard Cohen.

Biografien skrevet av Kari Hesthamar: So long Marianne Ei kjærleikshistorie ble utgitt i 2008 på Spartacus forlag og er på 208 sider i tillegg til bilder og etterord mv. Jeg har lånt biografien av biblioteket.

Marianne bodde i under 2. verdenskrig hos mormor på Larkollen, et sted hun har følt tilknytning til hele livet. Det er også det stedet jeg har bodd på en del år nå uten at jeg kjenner til henne eller hvor hun nøyaktig har bodd. Marianne vokste forøvrig opp på beste vestkant i Oslo, og det var der hun møtte forfatteren Axel Jensen som bl a er kjent for romanene Ikaros og Line. Han fikk henne med seg til kunstnerkolonien på den greske øya Hydra i 1957, da var Marianne 22 år. Hun reiste mot sine foreldres vilje.

På Hydra levde hun og Axel et enkelt liv. Den gang var kunstnerkolonien liten, men den økte med årene. Marianne trivdes og opplevde stor frihet sammenlignet med det å bo hjemme hos foreldrene. Utdannelsen var handelskole og noen jobber etter det. I motsetning til Axel hadde hun ingen kunstnerambisjoner eller talenter i den retning. Axel skrev og Marianne var elskerinne, husmor og muse. Øya tiltrakk seg mange storheter. I t-shirt og bukse og barføtt var de bl a på cocktailparty hos Aristoteles Onasiss.

Men det var ikke bare idyll. Axel var uberegnelig, særlig i fylla. Og hadde også andre kvinner. Etter en affære med en annen kvinne tok Marianne han tilbake, og de giftet seg i 1958 og i januar 1960 blir Lille Axel født.

Axel viste ikke noe ansvar for gutten eller Marianne, og etter noe år var det slutt mellom Marianne og Axel. Da hadde Marianne møtt Leonard Cohen som hun forelsket seg i. De møtes på den lokale butikken og blir etterhvert kjærester.

Leonard Cohen forsøkte på denne tiden å livnære seg ved å skrive. Han var Axel Jensens rake motsetning. Ryddig, ansvarsfull og inntok lite alkohol. 

De holdt sammen i en del år, men ikke uten at Leonard Cohen hadde andre forhold. Han var populær hos damene og ønsket heller ikke å binde seg til en kvinne. Marianne ble ikke mer sikker på seg selv av dette. Etterhvert fant han ut at skrivingen ikke kastet nok penger av seg og satset heller på musikk. Det var etter det de skilte lag.

Helt grei biografi. Verken kjedelig eller særlig spennende. Marianne Ihlen er helt uspennende å lese om, men miljøet hun oppholdt seg i er greit å vite om. Hun dro dit pga kjærlighet til Axel Jensen og oppholdet ble forlenget da hun møtte og ble forelsket i dengang lite kjente Leonard Cohen. På mange måter virker dette miljøet livsfjernt for meg. Men forståelig at dette var tiltrekkende for mange. Særlig i den tiden da det var strenge normer hjemme i Norge. 

Selv om kunstnerkolonien på Hydra var idyllisk nok, hadde det vel neppe vært særlig interessant å oppholde seg der uten alkoholen og andre rusmidler som de inntok. Noen gikk lei og dro til India for å meditere og prøve sterkere rusmidler.

Skal du lese mer om denne historien kan du lese boken eller denne artikkelen i Aftenposten:

Mariannes greske drama: Marianne Ihlen ble hvirvlet inn i Axel Jensens turbulente liv og hyldet av Leonard Cohen. Tilbake på den skjebnesvangre øya Hydra forteller hun sin historie.

Her er en video med Leonard Cohen synger til Marianne:

Oversetterne - litteraturens leiesoldater

Privat foto

Det er først etter at jeg de siste årene har fått flere dokumenter på engelsk å forholde meg til på jobben, jeg har begynt å tenke hvordan det må være å oversette en bok fra et annet språk til norsk.

På jobben må jeg må forholde meg til dokumentene ved at jeg må forstå hva de beskriver, vurdere om hvilke deler som har relevans og gjengi deler av det de beskriver på norsk. Det er vanskelig nok for meg som kun har «skole-engelsk» som kompetanse. Men jeg slipper f.eks å beskrive stemninger som er så viktig i en skjønnlitterær bok.

Derfor var det med interesse jeg leste og klippet ut en artikkel i DN 15.november med overskriften «De oversette». Nå ser jeg at den også er lagt ut på nettsiden til DN her og den starter slik:

«For mager lønn og liten anerkjennelse skal en oversetter formulere setninger de fleste norske forfattere bare kan drømme om. Vi tok en prat med litteraturens leiesoldater.»

Jeg har noen ganger tenkt på om en bok kan være dårlig oversatt når den får gode kritikker i hjemlandets aviser, men tilsvarende ikke gjelder for den norske utgaven. Jeg har lest at oversetterne er dårlig betalt; og dette fremkommer bl a i artikkelen:

«I praksis må en oversetter av skjønnlitterære klassikere nærmest kunne gestalte et geni, uten utsikter til noe særlig hverken av heder eller rikdom.

– Vilkårene har vært elendige i alle år. Man har tjent under halvparten av det man burde. Det har tatt seg opp litt, men lenge var det skammelig lavt. Det var en tradisjon for det, sier Per Qvale, som blant annet har oversatt nobelprisvinneren Thomas Mann.

Årets nobelpris i litteratur ble den femte i katalogen til Mona Lange, som oversatte Patrick Modiano allerede på syttitallet. Oppmerksomheten begrenser seg gjerne til journalister som lurer på et navn.

– En ting som er litt komisk, er at anmeldere kan si noe om språket i boken, men glemmer at den er ­oversatt. Det kan forsåvidt være et kompliment til oversetteren, men ting oversetter ikke seg selv, sier Lange.

Selv har hun lagt oversetteriet på hyllen.

– Det ble for slitsomt, var ikke bryet verdt, og jeg kunne ikke leve av det jeg tjente, sier hun.»

Det er synd at det er slik. Jeg liker å lese oversatte bøker. Men vi som kjøper bøker vil betale så lite som mulig – konkurransen er medvirkende til at forlag må kutte kostnader. Samtidig fremkommer det i artikkelen at kvaliteten på norske oversettere er høy:

«Preben Jordal har nettopp fullført en oversettelse av «Den bleke kongen», den store romanen David Foster Wallace etterlot seg da han døde. Han er også kritiker, påtroppende redaktør i Vinduet og mener nivået på norske oversettelser er høyt.

– Det er nesten aldri oversetterens feil dersom en bok oppfattes som mindre god, sier han.

– Ikke alle forfattere kan skrive.»

Men hvordan er det med bøker oversett fra norsk til andre språk?

Per Petterson er en norsk forfatter som selger bøker i utlandet. I boken jeg har vist til i x-antall vedlegg, Om å skrive av Hans Olav Brenner, er oversettelse et av temaene der han intervjuer Per Petterson:

«Du har hatt stor innflytelse over oversettelsene av bøkene dine til andre

språk? Er det sjeldent blant forfattere, tror du?

Ja, det trur jeg. Det er jo ikke alltid de gidder å bry seg heller, de

bare  håper det beste.

Det begynte med at jeg fikk se oversettelsen av Til Sibir, og

tenkte faen, her må jeg gjøre noe. Etterpå skjønte jeg at jeg kunne

gått enda lengre, og at redaktøren syntes det var helt greit. Da vi

senere kom til I kjølvannet og Hestene ble jeg grovt utnytta av forlaget.

vil jeg si. For de visste at det ikke var bra nok, og at jeg kom

til å gå i gang med å rette på det, skrive det om. Jeg jobba med

Hestene i hvert fall i et halvt år og ble skikkelig deprimert. Gikk på

jobb hver morra og var helt knust, for det var så jævlig hard jobbing.

Men jeg bare måtte. Problemet, eller ulykka, var da at jeg ikke

greide å skrive noe i den nye boka jeg holdt på med da.

Da tar med deg den samme språklige kompromissløsheten inn i det

engelske?

Å ja. i Noen ganger er jeg enda hardere, fordi jeg ser de nye mulighetene.

Engelsken åpner jo for en del ting. Jeg husker hva redaktøren

sa til meg da vi holdt på med Hestene: «Well Per, now is the time to

make it better if you want to.»

Noen ganger kommer jeg virkelig i motsetning til oversetteren.

Redaktøren kan si: «Nei Per, det er ikke det det står på norsk.» Da

sier jeg: «Det er likegyldig for meg hva som står på norsk, jeg vil ha

det sånn på engelsk». Og hvis redaktørene oppfatter poenget, så er

de stort sett enige med meg.»

Per Petterson er uten tvil en av mine favorittforfattere, og denne boken er en av de beste. Jeg har leste den to ganger på norsk – tenk om jeg hadde hatt mot til å lese den på engelsk: 

Den menneskelige faktor (The Human Factor) av Grahame Greene - en lesverdig roman utgitt i 1978

Den menneskelig faktor er den andre romanen jeg har lest av Graham Greene i løpet av kort tid. Også den er jeg usikker på hvordan havnet i bokhylla. Utgitt lenge etter romanen Brighton Rock som jeg leste i desember 2014. Romanen ble utgitt i 1978, er på 294 sider og er oppgitt under genren «Agenter og spioner». 

Ser at den enkelte steder omtales som en thriller. Det synes ikke jeg den er.

Det er en spenning i romanen, men mest av alt er dette en sjelden god roman. Det finnes ikke noe heseblesende i den slik at leserens øyne må «løpe» fra side til side. Den har til og med det lille innslaget av humor som jeg synes enhver roman bør ha. 

Romanen har fokus på det menneskelige, og viser at man ikke kommer bort fra det menneskelige selv i en teknisk øvelse som spionasje. Kanskje det er der det er mest farlig å være menneske. Som hovedpersonen Maurice sier:

«Hat er like farlig som kjærlighet. Jeg er dobbelt farlig, Boris, fordi jeg elsker også.»

Sitat fra etterordet på utgaven jeg har:

«For lojalitet er unektelig et viktig stikkord for Den menneskelige faktor. Spørsmålet knyttet til lojalitetens vesen- og, fremfor alt: selve lojalitetens dilemma – løper gjennom hele romanen: selve lojalitetens dilemma og blir bare mer påtrengende etterhvert som denne historien om kjærlighet, ensomhet, mistenkelighet og svik nærmer seg sitt klimaks.»

Maurice Castle bor i en forstad til London sammen med konen Sarah og hennes sønn Sam. Sarah og Sam er afrikanere. Maurice oppholdt seg en periode i Sør-Afrika under apartheidtiden der han spionerte for den britiske etterretningstjenesten, og drev dobbeltspionasje for Sarahs folk. Sarah var hans agent. Da dette ble oppdaget ,fikk han Sarah til England. Et annet medlem av familien er hunden Buller som ble anskaffet for å være familiens vakthund, men som ikke helt har forstått sin rolle.

Maurice jobber fortsatt i britiske etterretningstjenesten, i Afrika-seksjonen 6 A, og lengter til pensjonsalderen for å være mer sammen med familien. Han jobber i en liten avdeling og en av hans kolleger er Davis. 

Davis er ungkar og lever et ungkarsliv. Han er bruker mye penger og er spesielt glad i portvin.

Det oppstår en mistanke om en at det er en utro tjener i avdelingen, en lekkasje er observert. De overordnede diskuterer seg imellom, og mistanken er falt på Davis – det må være han som er kilden.  Her noe av det de høye herrer diskuterer:

«Det er i grunnen såre enkelt,» sa Sjefen. «Sett i gang med

granskningsaksjonen  Deres om De så vil. Den kan komme til

å støkke opp fuglen. Han blir snart klar over hva som er i gjære

— om han er skyldig da. De kunne tenke ut en eller annen felle

- det gamle trikset med det merkede kortet slår sjelden feil.

Når vi er helt sikre på at han er vår mann, da, forekommer det

meg, blir vi nødt til å eliminere ham. Uten rettssak ingen publisitet.

Om vi kan få litt rede på hans kontakter først, så meget

desto bedre, men vi kan ikke ta risken på en flukt i offentlighetens fulle

lys med derpå følgende pressekonferanse i

Moskva. Å arrestere ham er også helt utelukket. Om han befinner seg

i seksjon 6, så har han ingen informasjon å gi oss,

som kan veie opp skandalen ved en rettssak.»

   Eliminere? Mener De . . .»

Ja, jeg vet at det er nokså nytt her hos oss. Mer i stil med

KGB eller CIA. Det var derfor jeg ville at De og Percival skulle

treffes. Vi kan komme til å trenge assistanse av forskerne hans.

Ikke noe iøynefallende. Vanlig dødsattest. Ikke noe likskue

vi kan unngå det. Et selvmord er bare sa altfor lett, men

så er det det at selvmord alltid er ensbetydende med likskue,

og det kan føre til spørsmål i Underhuset. Alle vet nå hva

underavdeling av Utenriksdepartementet' betyr. 'Var

det noe sikkerhetsspørsmål involvert?' De vet sånt som et eller

annet parlamentsmedlem uvegerlig kommer til å spørre om.

Og ingen vil tro det offisielle svaret. Amerikanerne minst av

alle.

Ja, sa Percival, «jeg forstår. Han må dø rolig, fredelig og

Uten smerte, stakkars fyr. Smerte kan komme til å prege

ansiktsuttrykket og der kan være slektninger å ta hensyn til. En

naturlig død . . .»

Maurice og Davis forstår at de og avdelingen er under mistanke for en lekkasje. Men det de ikke vet, er at Percival er en handlingens mann.

Den menneskelige faktor er en roman etter min smak. Dette selv om jeg synes forfatteren var vel sparsom med hva Maurice bedrev i Afrika slik jeg mistet tråden enkelte ganger.  

Kanskje jeg må søke litt eldre spenningsbøker dersom jeg skal finne noe som er noe annet enn blod og lemlestelse. At romanen til Greene opplevdes som "ekte vare" har nok med å gjøre at han hadde en fortid i de hemmelige tjenester. Etter å ha lest denne får jeg lyst til å lese flere bøker av forfatteren og bøker med lignende tema. 

Selvhjelpsbøker - flaut.../James Morrison: Person I Should Have Been

Det er januar og tiden for forsetter, for mange er det å slanke seg. Bli en bedre utgave av seg selv.

Det tenker jeg på hele året, ikke bare når det er nyttår. Jeg har tenkt på slanking nesten hele livet. Jeg har ikke bare tenkt, jeg har slanket meg mange ganger. Gått opp igjen og slanket meg igjen... Jeg har slanket meg når jeg har vært slank fra før og jeg har slanket meg når det har vært behov for det. 

Men ikke bare har jeg gjennomgått slankekurer i egen regi og i regi av Grethe Rhode. Jeg har kjøpt bøker – selvhjelpbøker. Da jeg leste selvhjelpboken  til Agnes Ravatn tenkte jeg at jeg må samle dem sammen.

Det har jeg gjort. Passer fint fordi jeg må rydde i bokhyllene. Jeg skal sette dem et sted jeg slipper å se dem og gremmes over hvor tåpelig jeg har vært...

Jeg var redd for at det var flere. Jeg synes det er flaut å se så mye bortkastede penger ligge der. Ja vel da, noen tips har jeg da fått ved å lese i dem. Men jeg har ikke lest alle heller. Her er et bilde av dem:

Deborah Hutton – Vogue – livstil, sunnhet og skjønnhet – er nok den første jeg kjøpte. Og når jeg tenker etter er dette den boken som har gitt meg noen tips, Faktisk har dette vært en oppslagsbok. Se det – her var den første innrømmelsen at det ikke bare er fjas jeg har kjøpt.

Yoga for nybegynnere – den er totalt bortkastet. Kan ikke fatte og forstå at jeg kjøpte den. Det hadde vært bedre med å ta yogatimer på Spenst.

Trening for deg – kvinne – Ok da – en del tips er der, men da sverger jeg heller til medlemsskapet mitt på Spenst

Sunn & frisk – en flis av en bok jeg har kjøpt på et boksalg – kan ikke huske at den har hatt noen verdi

Hvor mye er for mye – enda en liten flis av en bok – jo den har jeg lest – handler bl a om vårt overforbruk av sukker

Franske kvinner blir ikke fete – herre min hatt så flaut at jeg har kjøpt den – leste til jeg kom over en magisk purresuppe man skulle innta en helg for en kick start på en fransk livsstil

Endelig slank – har med lavkarbo å gjøre – denne har jeg vel lest, men det ble med det...

Optimistboken – hva skulle jeg med den – alle bøkene jeg har kjøpt om å endre livstil viser vel at jeg er en optimist fra før av...

Jeg kan gjøre deg slank – det er Paul Mc Kenna som sier det – vel, vel..

Slank for livet – det er vel det som alle ønsker, men få av oss jojo-slankere som klarer – bedre med noen timer hos en psykolog eller hypnose

Alt om fettforbrenning – her er mye fakta – men er det noe jeg kan så er det alt om kosthold. Det er ikke mat som er problemet, men snacks...tillegget til vanlig mat. 

James Morrison - Person I Should Have Been:

Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem

«Slåttekaren heitte Knut Hansen Nesje, men folk kalla han bare for Nesje, og jorda han hadde bygsla i lia over småbyen Molde kalla de Nesje-stykket. Nesje var min oldefar, og mykje vart fortalt om han i min barndom, av bestefar min Edvard Hoem, og av far min Knut.

Men sjølv om eg kjenner di viktige årstala i livet hans og har enkelte vitnemål om korleis han levde, var det ikkje nok da eg skulle skrive om han. Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi.»

Da jeg første gang hørte om Edvard Hoems roman  Slåttekar i himmelen utgitt i 2014, som innledes slik jeg har sitert fra over, var det ingen tvil: den vil jeg lese. Særlig etter å ha lest denne gode boken – link til blogginnlegget jeg skrev i februar 2014: Mors og fars historie av Edvard Hoem

Først takk til Oktober forlag som jeg fikk boken av, og her er link til forlaget presentasjon av romanen med utdrag av de gode anmeldelsene den har fått.

Link til andre bokbloggere som har skrevet om boken : 

Tine sin blogg

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Kleppanrova

Edvard Hoem, på bildet over, er kjent for de fleste som leser bøker. Han har en stor produksjon bak seg, og er en prisbelønt forfatter. Mer om Edvard Hoem kan du lese hos forlaget der jeg har hentet bildet.

Romanen har fått gode anmeldelser. Derfor var det knyttet store forventninger til den. Romanen var så god som jeg forventet. 

Det er mulig forfatteren har diktet Nesje frem av luft og ingenting. Men samfunnsforholdene han levde under er realistisk beskrevet. Og han har valgt gode karakterer til å presentere historien.

Vi møter Nesje i juni 1876 – dagen han fyller 36 år. Han bor alene med sønnen Hans etter at kona døde. Han er plassbonde og husmann. Etter at han er ferdig med slåtten på gården Gørvell, må han slå seks pliktdager på Reknes for den jorden han har bygslet. Utenom slåtten har han andre arbeidsoppgaver for bonden på Gørvell. Når arbeidsdagen er over er det arbeidet på eiendommen han bygsler.  

Denne dagen møter han Serianne, en piperøykende enke. Datteren hennes er død. Serianne skal etterhvert bli kona hans. Nesjes sorg er at sønnen Hans velger å flytte til onkelen, det er et år til han blir konfirmert. Etter det flytter Hans fra bygda, og far og sønn mister kontakten med hverandre.

Den andre hovedpersonen i romanen er Nesjes motsetning: Gjertine som bare er femten år og søsteren til Serianne. Første gangen Nesje er på besøk hos familien til Serianne utfordrer Gjertine han. Gjertine er sterk. Hun er frimodig, både på hva hun sier og hva hun gjør. Gjertine har ikke godtatt sin skjebne som Nesje har. Hun er søkende, stiller spørsmål ved tilværelsen og lengter ut av bygda; hun drømmer om å utvandre til Amerika som mange andre gjør. Etterhvert gifter hun seg med en salmaker, Ole. De får flere barn, men velger etterhvert å utvandre.

Vi følger Nesje og familien, som blir boende i Rekneslia der de sliter og strever. Og vi følger Gjertine og familien på reisen til Amerika, møtet med det nye landet og hva de opplever der de bosetter seg.

At forfatteren har valgt å knytte historien til så ulike karakterer som Nesje og Gjertine synes jeg var et godt valg. Det skaper kontraster. Jeg tror det lettere kan skape engasjement hos leseren. For meg var det enkelt å kjenne meg igjen i karakteren Gjertine. Utferdstrangen. Selv om Nesje forsøker å beholde sin verdighet, er det vondt å lese at han er så økonomisk avhengig av Gjørvell-bonden og hvor ydmyk han er overfor "storkaren". En arbeidskar som har lagt det meste av livet sitt igjen på gården; han har vært med på å skape dette "storfolket" han har så stor respekt for:

Etter sitt fjerde barn har tatt med seg datteren Kristine opp til Gjørvel-gården for å forhøre seg når slåtten skal begynne – da har han vaket rundt på gården en stund før han treffer på bonden - her er en del av denne scenen:

«Adam Gjørvell svarte at dei skulle begynne måndag som fjorten dagar fra no.

-      Ja, nettopp det var nesten som han sjølv hadde tenkt seg det, sa Nesje.

-      Du har vore hos oss i mange år, Nesje, sa Adam Gjørvel. – Kor mange var det i grunnen? ville han vita.

Jo, dette var den tjuande sommaren, sa Nesje. Ellers var han berre ute for å spasere ein tur med jentungen, sidan kona hans hadde sett til verda eit nytt barn no i føremiddag og mora og den nyfødte trong ro.

Kva var det han stod og fortalte? Var han blitt far igjen! Nei, no måtte Adam Gjørvell verkeleg gratulere! Og sanneleg bykste ikkje mannen ut av vogna igjen og kom og tok Nesje i handa. Og som ikkje det var nok, ga han sin trufaste tenar ei krone! Ikkje alle storfolk ville ha brydd seg, det ville Nesje sidan berre ha sagt.»

Nesje forteller om ungeflokken som er blitt fire i løpet noen få år:

« Det var ein heil flokk. Men det var ikkje det som gjorde dagen minneverdig. Det var orda som Adam Gjørvell sa, dei skulle Nesje bera med seg så lenge han levde.

-      Tenk at du har slått hos oss i tyve år! sa Adam Gjørvell.

-      Åra gjekk fort, hadde han svart.

No var han altså tre og førti, og med det var dei beste åra hans gått. Ingen arbeidsgiver ville bry seg med han no, om han skulle finne på å by seg fram. Da han var seks og tredve, var det noko anna, da var han ein mann med livsrøynsle, og i ein viss forstand hadde han dei beste åra fremfor seg da. No halle det nedover, det kom ein ikkje forbi.»

Jeg har lest en del om de harde livsvilkårene folk i Norge levde under i den tiden som er beskrevet i romanen, bl a i fembindsverket til Karsten Alnæs: Historien om Norge. I romanen til Edvard Hoem knyttes de historiske realiteter seg til personer. Da blir det levendegjort på en annen måte selv om han har diktet opp de konkrete hendelsene i denne romanen. En kan enkelt leve seg inn i slitet som var, og kjenne forventningene til de som valgte å forlate Norge. Skuffelsen til Nesje når sønnen Hans snur faren ryggen. Samtidig som jeg godt forstår at sønnen tar dette valget.

Det var ikke uten grunn at så mange emigrerte fra lutfattige Norge der mange var treller under bønder, væreiere og andre «storfolk.» Amerika ble mulighetens land. Muligheter de av ulike årsaker ble nektet der de kom fra. Men primært dro de av økonomiske årsaker. 

Bare i perioden 1825 - 1915 reiste 500 000. Dette tallet opp mot at folketallet i Norge passerte 2 millioner i 1890, viser alvoret. Jeg har lest at så mange som 800 000 emigrerte fra Norge, men noen mener å ha belegg for å si at opptil 1 million mennesker emigrerte frem mot 1975. Antallet tilsier at man vel kan si at folk flyktet fra Norge.

Hit til Ellis Island på Manhattan, som åpnet i 1892 og stengte i 1954, kom mange som reiste på 3. klasse. Det kom mange tanker da vi dro forbi på båtturen rundt Manhattan sommeren 2012. Mange hadde drømmer om et bedre liv enn det livet de levde i Norge. Noen fikk et bedre liv, for andre ble drømmene ikke realisert. 

Oppsummering bok- og bloggåret 2014 - bør norsk krim bli mindre banal og bør norske forfattere iblande mer humor i sine bøker?

Bildet over er en julepresang til meg selv. Det er en akvarell malt av Martha Sofie Simonsen som hun har kalt «Kæm har sagt det?». Bildet symboliserer arbeidsåret jeg har vært gjennom – ting skjer i stort tempo, rykter oppstår...og hva skjer i 2015 er det store spørsmålet...

Antall bøker lest i 2014 ble totalt 103, og det er Bokelskere.no som holder oversikten for meg. Der står jeg registrerte med 102 bøker, men det er fordi Rune Christiansens bok: Ensomheten i Lydia Ernemans liv ikke kan registreres der.

2014 er det andre året med denne bloggen. Færre bøker lest i 2014 og færre innlegg har jeg skrevet sammenlignet med 2013. Jeg har ikke noe ønske om å lese flere bøker i 2015, heller motsatt. Mulig jeg allerede over grensen hvor mye tid jeg bør og kan bruke på bøker. Det oppleves slik av og til - også de firbente går for "lut og kaldt vann":

 «Happy – her har du en hundrings – gå til nabo’n og få deg en klipp – for jeg har’ke tid - det er å så mye jeg skulle ha lest...»

Det jeg har tenkt en del på den siste tiden, er om jeg bør lese mer krim og spenningsbøker - en kategori jeg leste mer av for noen år tilbake.

Men... jeg kommer ikke til å lese flere bøker enn den ene jeg har leste av Nesbø, selv om Bokklubben har begynt å pepre innboksen min med meldinger som: «Gled deg til Jo Nesbøs Blod på snø – forhåndsbestill nå!».

Et nytt bekjentskap i 2014 var den danske krimforfatteren Jussi Adler Olsen. Etter at jeg leste nr. 2 i serien om Avdeling Q, er jeg litt usikker på om jeg skal lese nr. 3 og 4 som står i bokhylla. Det er i overkant makabert for min smak selv om det er morsomt å lese om personene i Avdeling Q.

Uten å henvise til noen konkrete bøker som eksempel, sier forfatter Agnes Ravatn i et intervju i A-magasinet at hun savner den virkelige gode kvalitetskrimmen i Norge:

«Kriminallitteraturen vi har nå, er så banal. Plottet handler stort sett om en morder det har klikket for, deretter følger en haug med bestialske drap på barn og unge kvinner. Man leser for å finne ut av hvem som gjorde det. Og motivet er bare at morderen er gal. Det er veldig lite tilfredsstillende. «

Foto: Aftenposten. 

Jeg synes jeg Agnes Ravatn, har et poeng. Men jeg liker ikke «kose-krim» heller. Mulig jeg er blitt sær. Jeg får fortsette å lete; det dukker jo opp en og annen krimbok jeg liker som f eks denne:

Krim: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani - kanskje denne er en roman for deg også

Nå gleder jeg meg til å velge andre bøker enn de jeg kan nominere til Bokbloggerprisen 2014. Det er mange oversatte bøker jeg har lyst til å lese.  En av fordelene ved å lese bøker av norske forfattere, er at jeg slipper å lure på om årsaken til at en bok ikke står i stil med gode utenlandske anmeldelser, er oversettelsen.

Men det er mye alvor i romaner utgitt av norske forfattere. Sorg selger virker det som: «Sorg ble til bok» kunne jeg lese på forsiden av Moss Avis nyttårsaften. Jeg savner flere romaner med humor iblandet. Nå treffer humor oss mennesker forskjellig. Men med humor i bøker tenker jeg ikke på romaner som Julebrevpikene...

 I dette NRK Radio programmet der de oppsummerer bokåret 2014, er de bl a inne på dette tema. De trekker frem Vigdis Hjorth som unntaket selv om de er enige om at romanene hennes er ujevne litterært. Jeg er ingen fan av hennes bøker, men jeg liker Levi Henriksens bøker selv om han ikke er så «lettbent». Men de burde trukket frem hans siste roman  Harpesang; den er morsom og må da ha overrasket dem også i så måte.

En av årets skuffelser er denne boken jeg leste i 2014:

Unnskyldningen (Undskyldningen) av Hanne-Vibeke Holst - romanen som er overstrødd med sammenligninger overbeviste ikke meg

Jeg måtte inn lese mine sitater fra boken – i ettertid er hennes bruk av sammenligninger enda mer komisk. Her er et eksempel – en dobbeldekker:

«Sånn er det, det har jeg akseptert, men jeg venner meg aldri til denne brutale formen for fagforeningsdiktert avbrutt samleie der store følelsesutladninger skjæres brutalt over som telefonledninger under gamle dagers bankran.»

Hanne-Vibeke Holst er en av Danmarks med populære forfattere. Dersom dette er det beste av dansk litteratur, da synes jeg synd på danske lesere.

Som jeg gjorde i oppsummeringen for 2013 vil jeg avslutte med å fremheve en bok. Siden jeg har vært inne på tema norske bøker med mye alvor, er det en bok som jeg fant mye humor i. Som ble utgitt i 2013.

Nordmenn har kastet seg over svenske Ove, men norske Bjørn virker det som om de har oversett. Og han som driver med det nordmenn liker best: snekring! Det kan være, som jeg har skrevet om tidligere, at bokomslaget har lurt mange, og at forlaget den er utgitt på er ukjent. Dessuten er gulfargen på omslaget grusom synes jeg. Uansett; her er link til innlegget – det er ikke for sent å bli kjent med Bjørn, selv om det ikke er noen garanti at den som leser den liker den like godt som jeg:

Setningsskade av Lajla E. Lorentzen -Bjørn er en god konkurrent til svenske Ove

Lokalbåt - fra Karl Erik Harr's bok "Nattlys "

Lokalbåt – for mange sier ordet lite. For meg mye. Det var den båten som vi reiste med før vi fikk ferge og hurtigbåt.

Vi reiste til byen (Hammerfest) med lokalbåten før jul. I ca 4 timer grønn av sjøsyke brakte den oss til dit om morran for å kjøpe julegaver som de lokale butikkene ikke hadde. Tilbake om ettermiddagen. Var vi ekstra uheldig var det dårlig vær både til og fra. Nå kjennes det fint å ha opplevd, ikke sjøsyken, men den langsomme tiden...

Lokalbåt  - Karl Erik Harr:

«Den kommer fra natten og de små fjorder. Anløper kaier

med fem frosne mennesker som har ventet i det enslige lyset fra

bryggelampen. En slunken postsekk bærer bygdens korrespondanse

om bord.

Den holder det gamle landet gående: Et kort støt i fløyta og

lokalen siger svart ut fra landet og rugger seg utover i Beiarn.

Folk drikker nattkaffe på den flekkete bordduken. På veggen

henger kong Haakon ennå. Den første søvnige værmeldingen

hvisker seg ut i rommet: Haltenbanken, Sklinnabanken, Røstbanken...

Lokalbåten går her på 27. året. Et skip fra det ennå stilltiende

landet bak profilene og sjømerkene. Det er noe som bare har fortsatt

av seg selv: Ett langt og to korte støt i fløyta. «En voksen til

Bodø», syv kroner.

«Clear to land» rapporterer innkommende maskin akkurat nå

i morgenlyset når den skjærer lynskarpt inn over oss med alle

flaps ute.

Men her er flyet såvidt oppfunnet. Vi rugger oss rundt neset

og bruker tyve minutter inn til kai. Ett langt og to korte støt i

fløyta og vi runder moloen inn til juli 1978.»