Filmen Old Joy – en «road movie» basert på en novelle av Jonathan Raymond

I november 2012 ble en film omtalt på Kulturhuset på NRK P2. Det hørtes ut som en film jeg kunne like. I og med at jeg ikke fikk med meg navnet, sendte jeg en e-post til NRK og etter en stund fikk jeg vite tittelen; Old Joy. Kjøpte filmen og nå har jeg langt om lenge sett den.

 

The New York Times kalte filmen "one of the finest American films of the year" da den kom i 2006.

Her er linken til traileren

To gamle venner, Mark (Daniel London) og Kurt (Will Oldham) gjenforenes for en helg. Med seg har de hunden til Mark. De drar på en liten campingtur i Cascade fjellkjeden og Bagby Hot Springs, øst for Portland, Oregon.  For Mark som er gift er turen et pusterom i påvente på at han skal bli far for første gang. For den fattige Kurt som er en «fri sjel» er turen kun en av mange andre turer.

På turen snakker de om og forsøker å finne tilbake til gammelt vennskap. De kjører feil og må sette opp teltet for natten.  Neste morgen, vandre de dypt inn i skogen til målet for turen, en naturlig varm kilde. Turen avsluttes med en uhøytidelig avskjed som tilsier at det neppe blir noen flere gjenforeninger.

Filmen på 70 minutter er ikke tekstet på norsk.  Men det er få replikker og jeg fikk med meg det meste. Flott musikk og natur. Stillhet, masse stillhet. Nesten vanskelig å beskrive opplevelsen ved å se den. Den er ekte og sjelden. En film som bringer frem mange tanker, men samtidig som en kan se og senke skuldrene. Og som jeg helt sikkert kommer til å se flere ganger. To mennesker som er blitt fremmede for hverandre og som håper de kan finne tilbake til det vennskapet de hadde. Uten at de klarte det og uten at det var noen dramatikk rundt dette faktum.

Grand finale i svindlerbransjen (Grand final i skojarbranschen) av Kerstin Ekman

Tidligere har jeg kun lest en roman skrevet av den svenske prisbelønte forfatteren Kerstin Ekman. Den står i bokhylla og det er Hendelser ved vann som ble utgitt i 1993 og som hun fikk tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for i 1994. En veldig spennende roman.

Første gang jeg hørte om romanen Grand Finale i svindlerbransjen av Kerstin Ekman var i dette programmet på NRK: Bokprogrammet – intervju med Kerstin Ekman

Synes du romanen virker interessant, vil jeg anbefale deg å se intervjuet. Det gir et fint «bakteppe» om hva den handler om og hvorfor hun skrev den. Bla a at romanen har trekk fra forfatterens liv. Romanen på 367 sider ble utgitt i 2011 og på norsk av forlaget Aschehoug i 2013. Jeg lånte romanen av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Barbro Andersson (Babba) er forfatter og har gitt ut romaner under «pseudonymet» Lillemor Troj. Det er bare et «problem», Lillemor Troj er en virkelig person. Babba har skrevet romanene og Lillemor har vært forfatteren utad. Det er også Lillemor som har skrevet de ned på skrivemaskin/tekstbehandling, lest korrektur, blitt intervjuet,  presentert bøkene på bokmesser osv. Lillemor er blitt kjendis som suksessrik forfatter, men Babba er fortsatt anonym. Et samarbeid som ikke alltid går på «skinner» og som skaper mange underlige situasjoner. Fortjenesten har de delt mellom seg.

Babba er cand.mag og jobber som bibliotekar da dette samarbeidet starter. Hun er fet og kler seg som en boms. Har skrevet og sendt inn en novelle som ble refusert og som medførte at Babba ble helt fra seg. Studenten Lillemor er pen og opptatt hvordan hun tar seg ut. Og å klatre i den sosiale rangstigen, en klatring Babba ikke er opptatt av. Babba er fullt klar over at hun er lite presentabel og må ha en «stand in».

Det starter med at Babba kontakter den svært sympatiske og presentable Lillemor og ber henne om å være "forfatter" for en krimnovelle Babba har skrevet, Lucia-mordet. Det blir suksess.  Det samme blir utgivelsen av den første krimromanen. Og slik fortsetter det. Lillemor blir bl a valgt inn som medlem i Svenska akademien for sitt «forfatterskap».

Men når Lillemor er 76 år sier hun ifra til Babba at «nok er nok». Hun vil «pensjoneres». Det gjør Babba rasende og hun skriver en roman der hun avslører «svindelen og «bretter ut» eget og Lillemors liv, bl a med grunnlag i Lillemors dagboknotater som hun har tilgang til. Den sender hun inn til et forlag som en roman skrevet av Lillemor som nå er 79 år. Forlaget kontakter Lillemor….

Det er denne historien Grand Finale i svindlerbransjen handler om. Virkelig en roman å ta med seg. Både hva angår handling og språk. Morsom og underholdende. Forsøker å tenke meg handlingen filmatisert. Ja, hvorfor ikke. Jeg har bildene i hodet allerede….

Et utdrag fra boken. Babba er fortellerstemmen. Her møtes de for andre gang:

"Neste gang jeg traff henne, var det på konditori. Jeg hadde foreslått Landings, men hun foretrakk Güntherska som lå

litt avsides i Västra Ågatan. Da vi til slutt møttes i Engelska

parken, hadde jeg uten innledning fremført ærendet mitt, og

hun hadde blitt forbløffet. Indignasjon og avvisning hadde

jeg selvsagt regnet med, for hun var konvensjonell, noe som

var nødvendig siden hele familien var på vei oppover.

  Jeg kan i hvert fall ikke gjøre det uten å ha lest det, hadde

hun sagt, og nå hadde hun hatt to dager på seg til det. Nesten

tre kvarter måtte jeg vente før hun dukket opp. Hun var rød

i kinnene, hadde vel syklet igjen, og hun tente en sigarett.

  Novellen var slett ikke dårlig! sa hun. Du kan jo skrive.

  Jeg vil ha førstepremien.

I dunstene av kaffe, vanilje og tobakksrøyk så jeg på bildet

Lillemor hadde tatt med seg. Det var et atelierfoto. Det

blonde håret var velfrisert med skråskill og krøllete lugg.

Bakhodet, som var glatt ned til kransen av lokker i nakken,

syntes ikke. Øynene var svært store og dype. Ovenfor dem

var de omhyggelig plukkede øyenbrynene diskre markert

med blyant. Munnen var pent malt, glinsende av leppestift.

Hun hadde den samme lyserøde utringede angoragenseren

på seg som hun bar her og nå, men på bildet var den lysegrå.

Et perlekjede lå prydelig over kragebeina, som så ømtålige

ut."

En smakebit på søndag: Elsi Lund- triologien av Bjørg Vik

«Glemte bøker ligger meg på hjertet, siden jeg vet at også mine kommer til å bli stuet ned i dødsboesker, avvises av de overfylte antikvariatene og via Frelsesarmeen eller lignende til slutt vil havne på dynga».

Et sitat fra romanen Grand Finale i svindlerbransjen av Kerstin Ekman som jeg akkurat har lest siste side i.  Det er ikke Ekmans bok som ble utgitt i 2011 og på norsk i 2013 min smakebit kommer fra, selv om sitatet i seg selv er en smakebit. Opplevelsen ved å lese denne boken skal jeg skrive om i et eget innlegg.

Min smakebit kommer fra første bok i Elsi Lund- triologien, tre romaner skrevet av Bjørg Vik som står i bokhylla og som jeg leste for en del år tilbake. Det er synd dersom triologien kommer inne under kategorien «glemte bøker». Jeg kjøpte bøkene gjennom Bokklubben enkeltvis. Men i dag kan man få kjøpt dem samlet i ett bind. Har lenge hatt planer om å lese romanene om igjen.

Forlaget Cappelen Damm beskriver trilogien slik;

«Dette er fortellingen om Elsi Lund, jentungen fra Colletsgate i Oslo, som var 4 år da krigen kom til Norge. Med stor dikterisk kraft gjenskaper Bjørg Vik miljøet i sin barndoms gate, og gir samtidig et bilde av en hel tidsepoke. Menneskene i den helt vanlige - nesten fattige og overbefolkede - leiegården ved St. Hanshaugen kommer oss merkelig nær.

Trilogien er satt sammen av de frittstående bøkene om Elis Lund; Små nøkler store rom fra 1988, Poplene på St.Hanshaugen fra 1991 og Elsi Lund fra 1994.

Vi følger Elsi fra en snill, lydig og kvikk 4 åring til en gruende konfirmant med bekymringer via tenårenes korsveier med venninner, gutter og nye miljøer til en nittenårings liv med russetid, husmorskole, forlovelse, brudd, oppbrudd og sammenbrudd - frem til Journalistakademiet og nøkkelen til eget rom og liv.»

Min smakebit kommer fra begynnelsen av den først boken» i triologien Små nøkler store rom. Vil du lese flere smakebiter tilknyttet et innlegg i Mari's blogg Flukten fra virkeligheten,  klikker du på bildet som kommer etter smakebiten.

«Når faren ikke kommer hjem om kvelden og stillheten flakser som skremte fugler mot veggene, stiller Elsi seg ved sofaen og legger øret inntil tapeten på et bestemt sted, litt til venstre for den ene lampetten. Med det ene øret presset mot murveggen, den har bare en tynn ruglete hud av lim og tapet utenpå, og med pekefingeren som en kork i det andre øret, narrer hun vekk den rastløse, liksom skrapende stillheten. Øret mot veggen vokser, blir en stor trakt, søkende etter lydene hos fru Vogel.

   En jamrende tone kryper kanskje ut av lydløsheten, noen gråter eller synger der inne. Pikens flaggermusøre er fininnstilt, det oppfanger rumlingen i koksovnen, en lysbryter som slås av eller på, subbende tøfler, hoste. Faktisk innbiller Elsi seg at hun hører den gamle kvinnens åndedrett og raslingen i kjolen.

   Er det ikke små hulk hun hører nå? Eller stønn?

   Kanskje dør den gamle damen akkurat nå. Og bare hun, Elsi Lund, vet det. Hun er vitnet, den utvalgte, som kan rope ut:

   Nå dør fru Vogel! «

Dikt: Ja visst gör det ondt när knoppar brister av Karin Boye

I dag hørte jeg at våren er kommet. Litt duskregn, fuglene kvitrer som gale og det er spesielt fint å høre ærfuglens «stemme».  Det var så befriende å høre. Særlig etter tre intense dager i Oslo.  

Det er nok en stund til «knopper brister», men jeg tenkte på diktet til Karen Boye i morges der jeg gikk og hørte på «englekoret», fuglene. Bildene ble tatt sommeren 2012

Ja visst gör det ondt när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.
Nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider
- tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt at vara ovuss, rädd och delad,
svårt at känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra
-svårt at vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar,
då, när ingen rädsle längre håller,
glömmer at de skrämdes av det nya,
glömmer at de ängslades för färden
-känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen."

Undringens makt (State of wonder) av Ann Patchett

I reality-serien Den store reisen  som gikk på NRK, ble en av familiene som deltok sendt til Waoroni-stammen i Amazonas-jungelen i Ecuador.  En reise hadde ingen fått meg med på. Selv om jeg ikke er hysterisk hva angår innsekter, betyr ikke det at jeg frivillig hadde reist et sted der det krydde av farlige innsekter og slanger. Eller uutholdelig hete og det eneste stedet en kan avkjøle seg er en elv med brunt elvevann der en ikke ser hva som skjuler seg under vannflaten. Så stor er ikke min utferdstrang.

Men, uten sammenligning for øvrig, å lese Undringens makt (State of wonder) skrevet av Ann Patchett var for meg som å være med på Den store reisen, men da til Amazonas-jungelen i Brasil. Romanen ble utgitt i 2011 og på norsk er den utgitt av Juritzen Forlag i 2013.  Boken fikk jeg tilsendt fra forlaget og er på 389 sider. Og leste siste side i går.

Ann Patchett ble født i Los Angeles i 1963 og vokste opp i Nashville. På bokomslaget står det at hun har gitt ut flere kritikerroste bøker. En av disse er Bel Canto som hun vant Orangeprisen for i 2002.

I romanen Undringens makt møter vi forskeren Dr. Marina Singh. Hun er 42 år, bor i Minnesota, skilt og har et forhold til Mr. Fox som er lederen for legemiddelfirmaet Vogel der hun er ansatt.

Kollegaen til Marina, Anders Eckmann, er gift med Karen og sammen har de tre små gutter. Anders har fått i oppdrag å få fortgang i forskningen som Dr. Annick Swenson bedriver i Amazonas-jungelen i Brasil. Hun jobber med å fremstille et legemiddel som kan gjøre kvinner fruktbare til langt inn i alderdommen (skrekk og gru!). Men er lite tilgjengelig for Vogel som støtter forskningen økonomisk.

Anders har oppholdt seg en periode i Brasil når det mottas en kort ufølsom beskjed pr brev fra Dr Swenson om at han er død av feber og gravlagt i jungelen. Marina reiser til Karen sammen med Mr. Fox for å gi henne den tunge beskjeden. Karen ber Marina om å reise til Brasil for å sjekke ut om Anders allikevel kan være live.

Marina bestemmer seg for å reise og får samtidig oppdraget av Vogel med å finne ut hvordan det står til med forskningen til Dr. Swenson, legen som var lærer da Marina studerte til lege og som Marina har stor respekt for. Men også frykter.  Hun ankommer byen Maunus der hun møtes av Vogels kontaktperson Milton og blir innkvartert på Hotell Indira. Men med en tapt koffert, en ulidelig hete, innsekter og sykdom blir dette stort sett en fæl periode for Marina der hun går og venter til Dr Swenson skal dukke opp.  Men så dukker det kvinnelige svar på en 70-år gammel «Crocodile Dundee», Dr. Swenson, opp for å proviantere og Marina følger med inn i jungelen. Det skal bli en opplevelse hun, og meg som leser, ikke hadde tenkt ut på forhånd....

Denne boken er skrevet slik som om jeg følte jeg var der. Ikke at jeg var Marina. Jeg hadde nok skreket ut om brudd på HMS og søkt asyl på flyplassen til noen kom og hentet meg hjem før det hadde gått et døgn. Det var tider jeg mistrivdes veldig, som Marina. Du må dra hjem, tenkte jeg den tiden hun oppholdt seg i Maunus.  Men samtidig ville jeg som Marina ha svar på hva som har skjedd med Anders.  Men jeg var aldri sikker på hvordan historien skulle utvikle seg, stadig vekk ble jeg overrasket.

Dette var en god og spennende roman både hva angår handling, persongalleri og miljø som det neppe finnes mange av. I denne romanen vil jeg anta at forfatteren har lagt ned mye arbeid.

En kan ikke sammenligne flått med tarantella og brunsneglen med anakonda, men ufyselige er de på hver sin måte.  Her er et bilde av en av «svinpelsene» som jeg tok sommeren 2012. Nå håper jeg kulda i mars og april og lite nedbør i mars tok knekken på de fleste av dem.

Boken på vent: Emma og Uno - visst var det kjærlighet av Märta Tikkanen

Idag føler jeg meg som om jeg har vært noen runder i tørketrommelen. Det er første dag ifm et tre-dagers ”oppdrag” for jobben som bl a innebærer å sitte i et rettslokale i Oslo i 6 timer med dårlig utlufting (les torturkammer.) Det positive er at jeg får lest litt bøker på toget til og fra.

Slike dager er det ekstra godt  å komme hjem og avsette litt tid for et lite innlegg i Boken på vent på bloggen Beathesbokhylle.

Idag er min smakebit fra en bok som er en nykommer i bokhylla. Kom i posten i går. Kjøpte den av Bokklubben og det er  Märta Tikkanens bok Emma og Uno- visst var det kjærlighet, der hun skriver om sine besteforeldre. Den gleder jeg meg til å lese.

Utgiver Gyldendal Forlag omtaler den slik:

”Hun er yngste datter på Överby gård i Kyrkslätt, 18 år, slank, vakker, musikalsk, hun vil bli lærerinne. Men så kommer den 26 år gamle skolestyreren på Finns folkehøgskole i hennes vei, og i løpet av et år blir det stort bryllup og en første tur til kontinentet. Siden får de et barn hvert år, alle med forskjellige fødesteder i Sverige og Finland. Da det sjette barnet blir født, er hun 25, og de bor ikke lenger sammen.

Han er en av disse håpløse mennene som kvinner så lett faller for, både i går og i dag. Han setter i gang med å forbedre verden i stor stil, han er en av de tre bak Brunnsvik folkehøgskole i Dalarna, «arbeidernes universitet», og blir skolens første styrer. Et uværssentrum, en fyrstikk som flammer opp og slokner, aprilvær og maiforventning.

Mødrearven hennes dunster bort, gjelden hoper seg opp. Men Överby er der, hun og barna reiser hjem til far. Det blir revolusjon, verdenskrig, inflasjon, borgerkrig. Hvordan var det? Hva skjedde? Hvorfor gikk det som det gikk?

Også en kjærlighetshistorie, fortalt av deres datterdatter. Visst var det kjærlighet?

Vi du lese andre innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta på Beathes ukentlige Boken på Vent, klikker du på bildet som kommer nå:

Dikt: Ledestjerna av Hans Børli

Det er mørkt, sier du.
Å ja - det er ofte mørkt
på veiene, bror. Men mennesket
må VILLE sin ledestjerne, ønske den
så hett og inderlig
av hele sitt vilskne hjerte
at mørket plutselig slår ild
og stjerna står der
tindrende stor og klar
over de frosne veiene.

 Privat foto - tatt i november 2012