Solsnu (solstice) 2017 – Trøstevise (Finn Kalvik)

Tiden renner langsomt ut

Mens solen er på vei ned

Og du og jeg var så nær hverandre

Hele tiden

Allt i livet har ett slut

Medan glädjens kraft ger oss hopp

Fast utan dig så känner jag mig

Ganska liten

I går var det vintersolverv, eller solsnu som jeg kaller det. I går kveld så jeg et TV-program om Finn Kalvik i anledning at han fyller 70 år. Da ble jeg påminnet Trøstevise som han har skrevet teksten til, og som verset over er hentet fra.

«Allt i livet har ett slut, medan glädjens kraft ger oss hopp» synger han sammen med Cajsa Stina Åkerström. Jeg synes det passer fint med solsnu – beste dagen i året. 

Spionen som kom inn fra kulden (The Spy Who Came in From the Cold) av John le Carré

«Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.

Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig - det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot. Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått. Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.»

Det er ikke siste dagers medieoppslag om nordmannen som er fengslet og anklaget for spionasje i Moskva, som fikk meg til å låne og lese romanen Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, som sitatet over er fra. 

Årsaken er at jeg på sist lørdag helt tilfeldig lånte med meg hans erindringsbok Duenes tunnel Historier fra mitt liv (2016), som ble utgitt på norsk i 2017, og hans siste roman utgitt på norsk i 2017: Spionenes arv (2016).

I og med at jeg ikke har lest hans tidligere bøker, heller ikke Nattportieren  som står ulest i bokhylla, måtte jeg også låne og lese hans gjennombruddsroman. Spionen som kom inn fra kulden. Romanen er filmatisert med Richard Burton i hovedrollen. På Wikipedia leser jeg at i 2006 erklærte Publishers Weekly romanen utgitt i 1963 for å være «den beste spionroman i alle tider». Etter å ha lest den er det å si at jeg mener at den fortsatt er leseverdig og aktuell.

Romanen Spionen som kom inn fra kulden ble første gang utgitt på norsk i 1964, er fortsatt til salgs. Utgaven jeg har lest er fra 1998 der innholdet beskrives slik:

«Den beste spionhistorien jeg noen gang har lest,» skrev

Graham Greene da denne romanen første gang utkom i

1963. Den forteller om en 50-årig britisk hemmelig agent,

Alec Leamas. Etter at ban har opplevd flere mislykte oppdrag

i Berlin, går ban trett av yrket sitt og ønsker å komme

inn fra kulden på den kalde krigens underjordiske front.

Men i stedet får ban sitt livs vanskeligste og farligste oppdrag på

den andre siden av Berlin-muren...

«Spionen som kom inn fra kulden» er en bok som bar

vakt internasjonal oppsikt og er blitt en bestseller i land

etter land. Ikke bare har den en dramatisk og spennende

handling, men den gir også et realistisk og avslørende bilde

av hverdagen og de menneskelige tragedier bak det storpolitiske

maktspillet som foregår i det skjulte. Boka er like

aktuell i dag som den gang den kom ut.

Forfatteren John le Carre fikk sitt gjennombrudd med

denne romanen. Hans virkelige navn er David Cornwell,

opprinnelig lærer ved Eton, senere britisk diplomat stasjonert

i Vest-Tyskland. Diplomatkarrieren fant ban det

klokest å oppgi etter denne boka. Siden har han livnært

seg som forfatter.»

En smakebit fra filmen

På vegne av venner av Kristopher Schau

I forgive you, mother, I can hear you
And I long to be near you
But every road leads to an end
Yes every road leads to an end
Your apparition passes through me in the willows
Five red hens – you'll never see us again
You'll never see us again

Jeg kom til å tenke på albumet til Sufjan Stevens Carrie & Lowel da jeg satte meg ned for å skrive dette innlegget om boken til Kristopher Schau. Albumet handler om livet, død, tap og kjærlighet. Artisten ser tilbake på sine første reaksjoner på sin mor Carries død, og erkjenner at han ikke tillot seg å sørge. Teksten over er fra den første låten på albumet; Death With Dignity

Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:

"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til  er ikke utdatert  - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:

«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.

Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.

Så jeg forsøkte å sette ord på det.»

Link til Forlaget Oktober med utdrag av de gode anmeldelsene boken fikk da den ble utgitt.

Her sangen til Sufjan Stevens Death With Dignity

Julehefte jula 2017: Jul Der ingen skulle tru at nokon kunne bu - av Oddgeir Bruaset

«For å seie det som det er - eg er eit julemenneske. Kall meg gjerne ein romantikar, ein nostalgikar, på grensa til det sentimentale, ein drøymar om barndommens lukkelege år, deriblant alle julegledene.

I vaksen alder kjenner eg det på same vis. Julestova er pynta, treet er pynta, vi gler oss. Borna kjem, barneborna kjem, alle er glade og forventningsfulle. Vi står på trappa og tek imot, med tende lys i lyktene, med tende lys i sinnet. Vi blir sjølve som born igjen. Frydefulle juletid.

Men altfor vel veit eg at ikkje alle kjenner det på same vis. Mange kvir seg for dagane som er i vente - for uvenskapen, uhyggja, krangelen, redsla. Derfor skriv eg desse orda med blanda kjensler...»

Sitatet over er fra forordet til juleheftet for jula 2017: Jul Der ingen skulle tru av nokon kunne bu av Oddgeir Bruaset. Akkurat som juleheftet som ble utgitt for jula 2016, inneholder heftet gode historier og er illustrert med nydelige bilder. Juleheftet er utgitt på forlaget Vigmostad og Bjørke.

Den første historien Bygda der jula begynte ein time for tidleg, handler om Torger Torgersen Flekken født i 1844. Han var en fattig husmann på Flekken i Nord-Fron. I tillegg var han kirketjener i Kvikne kirke. Etter at han var hadde ringt julen inn, et tungt arbeid, var det en lang og strevsom vei hjem til husmannsplassen. Å lese om hvordan mange hadde det dengang, er viktig tenker jeg, vi som bor i et samfunn der de fleste har det som grever sammenlignet med Torger og familien hans.

En annen historie er fra Kjeåsen i Eidfjord,  en gård som var den mest utilgjengelige i landet. Der bodde blant annet Margrete Aasen. Dit flyttet en niese for å bo sammen med tanten slik at hun kunne få bo på gården resten av livet.

Historien som for meg ble som "rosinen i pølsa, er om Trygve Hoff som blant annet var visesanger, komponist og tekstforfatter. Har en drøm er den mest kjente han skrev, men for meg er det så mange, mange andre fine tekster han skrev. Historien om Trygve Hoff var for meg ukjent før jeg leste juleheftet. Helt ukjent var også fire adventsprogram på NRK fra 1985 Lyset i mørketida, der Trygve Hoff synger og forteller. Link til programmene her.  Koselig...med flotte illustrasjoner av Karl Erik Harr.

Mer om det flotte juleheftet slik Vigmostad og Bjørke beskriver innholdet.

«I dette juleheftet fortel Oddgeir Bruaset fleire historier om korleis jula artar seg på avsidesliggjande stader. Samnemnaren for historiene er den lange og vanskelege vegen og dei spesielle stadene menneska levde og lever på.

Du kan lese om:
- ringjaren i Kvikne i Nord-Fron og kvifor kyrkjeklokkene der i nærare eit hundreår ringde jula inn ein time for tidleg
- den folkekjære trubaduren Trygve Hoff og korleis «Nordnorsk julesalme» vart til
- den nøysame julefeiringa på den veglause fjellhyllegarden Kjeåsen presten i Årdal som i romjula la ut på strabasiøse fotturar til Vetti for å halde julegudsteneste for folket langt der inne
- buskerudjenta som fann paradiset sitt i det fråflytta fiskeværet Nyksund, og som seinare søkte ro på eit avsidesliggjande småbruk på» Andøya, der ho no skipar til julegolv på «Loven»
- og det unge paret i Jordalsgrenda som høgg ein eine til juletre, flettar kunstferdige korger og bakar opp til 14 slag før jula kan komme

The Hills av Matias Faldbakken

«Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg.

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel å merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager. Grisen pleier å være presis, men nå er klokken 13.41, og han har ikke innfunnet seg. Jeg slår en sløyfe ut i entreen, men ingen Gris.»

Grisen er Graham, en av stamgjestene på The Hills. Som en av de andre blant det faste eksentriske klientellet sier:

«Grunnen til at jeg sitter her inne på The Hills til stadighet, er at dette stedet minner mest om Plantijn-Moretus». «Det er kanskje å ta hardt i,» sa jeg. «Nei, det er det ikke sa enkefru Knipschild. «Det er slik det er. Dette er stedet for de lange linjene.»

Det er ikke alltid jeg klarer å skape meg bilder hvordan jeg tenker personene i en bok ser ut. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skapte meg dette bildet av hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen:

Det er bartenderen Boldt (Per Pallesen), som på Jernbanerestauranten serverer øl og dagens rett til stamgjestene i den danske TV- serien Matador. I TV-serien fant jeg mye å le av – det gjorde jeg også ved å lese The Hills av Matias Faldbakken. En roman som skiller seg ut på en positiv måte fra andre bøker jeg har lest. Den har fått gode anmeldelser, nominert til Brageprisen og er solgt til mange land.

Romanen ble utgitt i 2017, 232 sider og jeg har lånt eksemplaret jeg har lest av biblioteket. Forlaget Oktober som har utgitt romanen beskriver den slik:

«Restauranten The Hills i Oslo sentrum er midtpunkt i Matias Faldbakkens nye roman, fylt av servitører og stamgjester, lysekrone og garderobevakt,  mesanin, varekjeller, barsjef og huspianist. Det er et kontinentalt interiør med nedtråkket mosaikk i konsentriske ringer på gulvet og vegger fulle av portretter, tegninger, malerier og klistremerker. Han som fører ordet har vært stedets kelner i 13 år. Med diskresjon og full oversikt over alt som foregår i lokalet er han romanens øyne og ører. Ideen om det gamle Europa holdes i hevd på den noe nedslitte restauranten. Der hersker en velprøvd orden, hvor alt har sin plass og lite eller ingenting trenger inn utenfra. Trusselen om uro og forandring kommer likevel, først i form av en pur ung kvinne som presser seg inn blant det faste klientellet på The Hills.

The Hills er en overraskende, skarp og underholdende roman om vaklende strukturer og en kultur i drift mellom flid og forfall. Forfatteren skriver med en sjelden observasjonsevne og sterk sans for detaljer og komikk, og forfølger romanens forestillinger henimot det absurde på en måte som fremkaller et underliggende ubehag og alvor.»

Verda er ein skandale - Ei lita bok om livet på landet - av Agnes Ravatn

«Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere.

Ja da, snart kjem hausten mørk og våt og ufyseleg, men det vil jo ikkje kome som noka overrasking. Me har ikkje bil og er temmeleg fastlåste dersom me vil nokon stad. Men det vil me jo ikkje. Og det er kanskje få barn på same alder som guten vår i strøket. Men det hastar ikkje. Enn så lenge er han fornøgd med å bite på øyra til Nasse Nøff-dokka si. Derimot kan eg godt vedgå at eg ber på ein snev av frykt for å bli «gløymd». Det har alltid skine gjennom at om ein skal kunne overleve slik halvegs som kunstnar, iallfall når talentet berre er slik passeleg, så er ein heilt nøydd til å vere ein del av miljøet. Gå på festane, knyte kontaktar, innsmigre seg hos journalistar som vil løfte ein fram, heile tida sørge for å halde namnet sitt varmt. No som eg har flytta, er eg død. Og dei som var så heldige å treffe meg mens eg levde, og som likte meg, vil for lengst ha funne seg ei ny: eit nytt friskt pust frå Vestlandet, med enda skråare blikk enn mitt, yngre, med finare klede og meir naturleg sminke. Det er ingen frøkensport å tilhøyre kultureliten.»

På slutten av boken som sitatet over er hentet fra: Verda er ein skandale – Ei lita bok om livet på landet av Agnes Ravatn, står det at innholdet i boken er lett omarbeidde tekster som tidligere har vært trykt i avisen Dag og Tid. Boken er på 95 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg er fan av Agnes Ravatn og vil lese bøker og tekster hun skriver uansett hvor hun bor. Og jeg synes selvsagt at boken var herlig å lese.

 De som vil se Agnes Ravatn i levende live der Einar Økland sier at han ser likheten mellom Agnes Ravatn og Sigrid Undset, kan klikke seg inn på dette innslaget i Norge Rundt – Forfattervenner – anbefales.

Samlaget beskriver innholdet i boken slik:

 «Etter eit hektisk tiår i hovudstaden tek Agnes Ravatn mann og baby med seg frå Frogner og flyttar til den vesle vestlandsbygda Valevåg for å roe ned i permisjonstida. I eit forfalle småbruk utan Internett, omkransa av skog, fjell og sauer, milevis unna kulturandedammen i hovudstaden, snirklar dagane seg sakte forbi for den vesle familien. Kveldane går med til å drikke vin og samtale med den næraste naboen: vennen og forfattarkollegaen Einar Økland.

Verda er ein skandale er stasjonære reisebrev frå eit halvår på bygda. Det handlar om lykke, skriving, det enkle livet og jakta på det perfekte knekkebrødet. Tekstane er lett omarbeidde versjonar av essay som har stått på trykk i Dag og Tid.»

Bøker lest og skrevet om i oktober og november 2017 - og en Vendela-genser

Da julemåneden desember her, og det er tid med et lite tilbakeblikk på oktober og november.

Kun fire bøker i oktober har sin årsak i en oppussings-prosjekt. Men bøkene jeg leste likte jeg veldig godt.

I november leste jeg biografien om Vendela Kirsebom. Ramla inn på bloggen hennes, og der så jeg genseren hun og Sandnes garn har samarbeidet om. Vips var garn og oppskrift kjøpt og etter tre uker var genseren på bildet ferdig. Det ene tar det andre, og nå er en Tirilgenser i produksjon. Det går helt klart ut over tida jeg har til å lese bøker. Men sånn er det – noen ganger får en dilla. Og for tiden er det strikke-dilla som herjer.

Men til tross for at jeg har strikket i november, ble det åtte bøker. Gjensyn med Sigrid Undset  som Kristin Brantsegg Johansens bok inspirerte til. Flott prosjekt at hun skrev boken synes jeg.

Oktober  2017 – bøker lest og skrevet om

Bokomtale: Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin

Bokomtale: Mellom dem (Between Them) av Richard Ford

Bokomtale: Ankomst av Gøhril Gabrielsen

Bokomtale: Så mye lengsel på så liten flate - en bok om Edvard Munchs bilder av Karl Ove Knausgård

November 2017 - bøker lest og skrevet om

Bokomtale: Den svovegule himmelen (Den svavelgula himlen) av Kjell Westö

Bokomtale: Vendela - Alt jeg ikke har fortalt - skrevet av Vendela Kirsebom og Anne Gunn Halvorsen

Bokomtale: Du grøne, glitrande - ei hyllest til juletreet - av Oddgeir Bruaset

Bokomtale: Jeg har har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. av Kristin Brandtsegg Johansen

Bokomtale: Moster Sigrid - Et familieportrett av Sigrid Undset - av Charlotte Blindheim

Bokomtale: Nortons filosofiske memoarer av Håkan Nesser

Bokomtale: Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker

Bokomtale: Resten av dagen (The Remains of the Day) av Kazuo Ishiguro