På vegne av venner av Kristopher Schau

I forgive you, mother, I can hear you
And I long to be near you
But every road leads to an end
Yes every road leads to an end
Your apparition passes through me in the willows
Five red hens – you'll never see us again
You'll never see us again

Jeg kom til å tenke på albumet til Sufjan Stevens Carrie & Lowel da jeg satte meg ned for å skrive dette innlegget om boken til Kristopher Schau. Albumet handler om livet, død, tap og kjærlighet. Artisten ser tilbake på sine første reaksjoner på sin mor Carries død, og erkjenner at han ikke tillot seg å sørge. Teksten over er fra den første låten på albumet; Death With Dignity

Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:

"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til  er ikke utdatert  - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:

«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.

Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.

Så jeg forsøkte å sette ord på det.»

Link til Forlaget Oktober med utdrag av de gode anmeldelsene boken fikk da den ble utgitt.

Her sangen til Sufjan Stevens Death With Dignity