Nå for tiden har sannheten det med å krype under låste dører og sige ned pipene.

Fra Falkejakt av Hilary Mantel

«Men man må være varsom med hva man ler av. Master Sexton, kongens narr, har hånet Anne og kalt henne slibrig. Han trodde det sto ham fritt å si slikt, men Henrik trampet tvers over salen og lappet til ham, smelte hodet hans i panelet og forviste ham fra hoffet. Det sies at Nicholas Carew ga mannen et fristed av medlidenhet.

Anthony er opprørt over det som skjedde med Sexton. En narr liker ikke å høre om en annen narrs ulykke; spesielt ikke, sier Anthony, når hans eneste feiltrinn var å være forutseende. Å, sier han, du har lyttet til sladder på kjøkkenet. Men narrer svarer: «Henrik sparket ut sannheten, og master Sexton med den. Men nå for tiden har sannheten det med å krype under låste dører og sige ned pipene. En vakker dag kommer kongen til å gi etter og invitere den til å komme inn og varme seg ved peisen.»

Hvordan arter grensen mellom sannheter og løgner seg egentlig?

Privat foto

Fra Falkejakt av HilaryMantel: 

"Hvordan arter grensen mellom sannheter og løgner seg egentlig? Den er gjennomtrengelig og utvisket fordi den er gjengrodd med rykter, snakk. misforståelser og forvrengte fortellinger. Sannheten kan sprenge porter, sannheten kan gå gatelangs og ule, men dersom sannheten ikke er tiltalende, attraktiv og lett og like, er den dømt til å stå utenfor bakdøren og klynke."

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Svart løgn (1954)

Privat foto

Mer om boken jeg skal gi en smakebit fra her;

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Denne uken har jeg lest 50 kortnoveller utgitt i 1954. Det er flere av novellene der «bygdedyret» er tema og smakebiten er fra novellen Svart løgn som ble publisert 3. april 1954:

 «Dommen og rettferdigheta sitt på en taburett ved døra i Nerlykkjen. Dommen og rettferdigheta er a Klara Moa.

Nå ska dom få att, alle dom som har sett ut rykter om a Klara! Hu veit åkke det er. Den stygge smeden som går der og har så løst på kvinnfolk at 'n står og koper tel jønnet blir kaldt bære 'n ser ei jente som svinger forbi glaset. Og så bakerkjærringa! Den tispa! Hu skulle nå fell ha nok med seg sjøl slik som hu legg seg uti med både emmisærer og kuffertkræmer. Dom ska få ta det telbars att i avisen under fullt navn, hu Klara vil itte ha noe slikt sittandes på seg.

- Å er det dom har sagt da? sier Nerlykkje-kjærringa og nesten gjømmer seg bak ovnen. Men da får a svar.

- Gjør deg itte dommere hell du er! Glefser a Klara. – Det har fell itte gått forbi døra her hell! Hu Klara skubber seg godt rette på taburetten. - Du har nok hørt at je har vøri i hop med enkjæmannen i Svea, men det eneste je har gjort er å vaske klæa hass, og det spør je ingen om.»

Det er Nerlykkje-kjærringa enig i og skjule fliret. Inne på kammerset sitter mannen og Lille Dina som klistrer i glansbildeboka si og forstår ikke noe av det som foregår på kjøkkenet. Nerlykkje-kjærringa fritter ut Klara til Klara blir så rasende at hun slår hånda i bordet så kaffekoppene hopper:

«- Ja, hvis itte je er så uskyldig som barn i mors liv, så ska je itte reise meg oppatt ifra stolen je sitt på!

Og dermed  reiser hu Klara seg. Og stolen føljer med. Hu Klara står oppreist med taburetten bak på stakken.

Nerlykkje- kjærringa blir redd. Hu skrik.

Og så skrik hu Klara.

Og så kjem mannen inn ifra kammerset. Og så detter taburetten i golvet. Men bak på stakken hennes Klara glitrer det tre glansbilde-engler med lim på.»

Nyryddinga av Sigmund Løvåsen

Å lese Nyryddinga av Sigmund Løvåsen har gitt meg klump i halsen og fått meg til å le. Romanen ble utgitt i 2003. Forfatteren ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. 180 sider. 

Nyryddinga er en oppvekstskildring over en kort periode. Fortellerstemmen er Geir på elleve år. Han bor sammen med foreldrene og broren på en gård der de driver med sau. Geir ønsker å bli bonde og trives å være sammen med faren når han jobber på gården.

«Eg gledde meg til sommarferien. To lange månader som kom til å gå så altfor fort. Alt her heime, leik og bading og kanskje ein liten ferie om vi fekk tid.

- Vi får sjå på slåttveret, sa far.

Eg var van med å vera heime i lag med far og mor. Hadde aldri gått i barnehage. Den var nede i bygda. Bygderamp kalla ho bæssmor dei som hadde gått der. Hadde vore i bursdag til fleire av dei no etter at eg hadde begynt på skulen. Dei hadde krig med kaker og brus, og ein kasta øks etter bror sin. Ville ikkje bli slik. Ville heller vera med mor og far, eller bestekameraten min, Finn.

I dag skulle eg vera heime med far. Han jobba sjølv om han var heime, plukka stein, kjørde møkk, fóra og klypte sauene, sette opp hesjer og kjørde høy. Og mykje meir. Det var nok å vera med på, og han trong nokon til å hjelpe seg. Eg kunne det, alt det far gjorde. Sjølv om eg var for liten til å ta dei tyngste steinane, for liten til å klyppe sauene og for liten til å bera så mange hesjestaur som han, sa visste eg korleis ein skulle gjera det. Og om noko skulle skje med far, sa visste eg og kva eg skulle gjera. Viss han lag og pusta tungt og heldt seg på bringa.  Ingen hadde sagt det, men eg visste det, hadde tenkt det ut sjølv. Eg visste eg kunne springe fort opp att frå jordet, og at eg kunne det korte telefonnummeret utanat. Og eg visste kva slags pedal eg skulle trykke ned, og kva slags spak eg skulle skyve på for å flytte traktoren, viss den tunge tilhengaren fylt med stein sto oppa bringa til far. Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg.»

Geir har gode relasjoner til foreldrene. Lillebroren er han tidvis flau over. Finn er kameraten som også kommer fra gård. De holder samme mot bygderampen. Finn er tøffere enn Geir og har sagt opp kontrakten med Gud, og bruker sterkere ord enn Geir. Begge skal bli bonde og skihopper. De er som gutter flest. Usikkerheten for Geir er farens helse.

 Å lese Nyryddinga ga meg en god leseopplevelse. Jeg startet å lese den rett etter at jeg hadde sett siste episode i NRK programmet Tid til å leve. Derfor var jeg nok i et spesielt modus til å ta til meg romanen til Sigmund Løvåsen. I tillegg har jeg vokst opp med sau; helt til faren min fikk hjerteproblemer. Derfor ble denne romanen litt min historie også.

Bilde fra et besøk i Irland høsten 2016. Fra sauebonden Brandons flokk. Disse hadde han for ullen som var som silke. Jeg husker vi hadde en sau som fikk navnet Silke på grunn av ulla - ulik de andre sauene vi hadde. Mulig en slektning til denne rasen. 

Krim: Det siste barnet (The Last Child) av John Hart.

Jøss som tida flyr. Allerede 7. februar, og Det siste barnet av den amerikanske forfatteren John Hart er den første boken jeg har lest denne måneden. En krimbok fra egen bokhylle på 394 sider med spenning fra første til siste side. Ukjent forfatter før jeg leste all omtale av den siste av John Hart utgitt på norsk i 2016: Syndenes forlatelse. Det siste barnet ble utgitt i 2009, og den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2010.

Jeg gjør dette enkelt for meg selv; handlingen er fra forlaget Fonts omtale av boken her:

«Tretten år gamle Johnny Merrimon hadde et perfekt liv: et godt hjem og kjærlige foreldre, og tvillingsøsteren Alyssa som han var sterkt knyttet til. Han visste ingenting om tap og svik – før den dagen Alyssa forsvant inn i en fremmed bil. Nå, et år senere, er Johnny ensom og alene, forlatt av alle han var blitt opplært til å stole på: Faren dro sin vei like etter at datteren ble borte, og moren har forskanset seg i en tåkeverden av alkohol, dop og mishandling. Ingen andre enn Johnny tror at Alyssa fremdeles er i live, og han bestemmer seg for å finne henne og redde familien. Så forsvinner enda en liten jente, og Johnny må oppsøke miljøer og mennesker som ingen barn burde bli kjent med.»

For den som liker krim som aldri gir leseren grunnlag for å slappe av, er dette boken. For denne leser litt i overkant intens. Særlig fordi romanen er på nesten fire hundre sider og at den er så mørk. Men den holder på spenningen helt til siste side og med stadig overraskende vendinger. Det er enkelt å leve seg inn i den vanskelige livssituasjonen til Johnnny og moren. Og derved blir en revet med og håper aller mest at Alyssa skal finnes i levende live. I det minste at familien skal få et svar på hva som har skjedd.   

Romanen starter når det er gått et år siden Alyssa er forsvunnet.  I tillegg til Johnny og moren er en av hovedpersonene politietterforskeren Hunt. Hunt som ledet etterforskningen kjenner skyld fordi han ikke har klart å finne ut av hva som skjedde med Alyssa. Han er bekymret for Johnny og moren, og ikke så lite betatt av den vakre kvinnen. Sjefen til Hunt er igjen bekymret for at Hunt har involvert seg for mye i saken. Hunt er en etterforsker som går egne veier, og det samme gjelder Johnny som setter i gang dramaet som vi følger i mange akter. Mer skal ikke røpes fra handlingen.

Jeg har en bok til av John Hart i bokhylla: Ved elven. Den skal leses etterhvert. Men nå må jeg lese noe mindre intenst. Rett og slett «slækkern»...

Privat foto

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle To egg om pinsekvelden (1953)

Privat foto

Planen er at jeg skal lese et års kortnoveller pr uke. Det klarte jeg ikke forrige uke, men en plan er en plan – ikke noe annet. Mer om denne boken kan du lese i dette innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

 Denne uken har jeg lest stubbene som ble utgitt i 1953, 50 kortnoveller, og smakebiten er fra 23. mai 1953: To egg om pinsekvelden:

«Det ligg to smågutter og rænske tuneps en pinskveld.

Matklokkene begynner å ringe bortover i gardom. Fysst høre

dom Lein-klokka, lita og tynn og singlete.

- Nå er det kveldsvor'n pa Leine, sier den eine guten

- Hadde v i rænske tuneps på Leine nå så hadde vi vøri ferdig

for dagen.

- Ja, sier den andre. Og så godt som det er å vara på Leine.

- Det er fordi det er en liten gard det, seie 'n far. Dom sitt ved

samma matbordet både sjølvefolket og tenera der.

- I kveld ville je itte vara på Leine, i kveld vil je vara her.

Det er bære her på Skarstad en får to egg om pinskvelden.»

Det er forskjellig fra gård til gård hvordan det er med matstellet for de som plukker turnips. På Skarstad er maten vanligvis ikke av den beste; det er «svart kaku og vond pultost og drekke skvalasur mjølk. «

«Men i kveld får vi to egg har oss fordi det er pinskvelden.

Det får dom ingen annen stann. Men det har vøri skikken på

Skarstad i æille år det, sa 'n far.

Nå begynner det å ringe i mange stabburstårn på en gong,

Smågutta reiser seg når dom hører Skarstadklokka og be-

gynner  å gå bortover etter åkerkanten. I kveld er det kvelden

doms. Nå er det ingen som slår Skarstad-gården, endelig kan

onga på de andre åkrom misunne doml  Når dom kjæm inn nå

så står det en kvit bolle med varme egg i midt på langbordet.

Men det jorde itte det. Sjølvefolket hadde reist bort, og

kokka hadde fønni ut at det greide seg med ett egg tel manns.

Så kunne dom få rull og syltetøy og geitost! Og det var da mye

bedre!

For kokka ja!

Men itte for de to smågutta som hadde én ting å vekse på

Og sjå frem imot.

To egg om pinskvelden.»

Bøker lest og skrevet om i januar 2017

Privat foto

«Asfalten skar gjennom landet som et arr, et langt og mattsvart brannsår. Ennå sitret ikke luften, men sjåføren visste at det ikke var lenge igjen: Det sviende lyset, heteflimmeret langt der fremme, hvor den blå himmelen hamret ned på jorden. Han rettet på solbrillene og kastet et blikk i det store speilet over frontruten. Der så han hele bussen og alle passasjerene. I tretti år hadde han sett alle slags folk i det speilet: de søte jentene og de nedbrutte mennene, fyllikene og gærningene, de storbrystede kvinnene med røde, rynkete spedbarn. Sjåføren kunne lukte trøbbel på en mils avstand; han visste hvem som hadde det greit og hvem som var på rømmen.

Sjåføren så på guttungen.

  Han så ut som en rømling.»

Sitatet over er første avsnitt i boken jeg skal begynne å lese – en krimbok fra egen bokhylle. Veldig god sier han som nettopp har lest den.

Selv om lyset er på vei tilbake, er ikke energien på topp til å lese bøker om ettermiddagene og kveldene. Enda noen måneder til det er vår. Lengter...

Januar forsvant før jeg hadde fått sukk for meg. Hjernecellene har fått svingt seg på jobben denne måneden også, og hjernen har behov for hvile når jeg er hjemme. I tillegg til å lese i Alf Prøysens Lørdagsstubber ble det bare fem leste bøker i januar. Det viktige er at fire av bøkene er fra egen bokhylle.

Link til innlegg om bøkene jeg leste i januar:

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen

Novellesamling: Bare mjuke pakker av Levi Henriksen

Renny (Whiteoak Heritage) - bok nr. 5 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

"Bak den svarte døren - Historie, mennesker og politikk i Downing Street" av Richard Herrmann

Arv og miljø av Vigdis Hjorth