Kometen kommer (Comet in Moominland) av Tove Jansson - denne boken er påvirket av tiden den ble skrevet

"Langt utpå natten, da alle hadde gått og lagt seg, hørte mummitrollets

pappa en klagende 1yd. Han satte seg opp og lyttet.

Regnet fosset i takrennene, og loftsvinduet som det ikke gikk

an å lukke, slo i vinden som det pleide. Nå var den ynkelige

lyden der igjen. Mummipappa tok på seg slåbroken og gikk ned

for å ta vare på sitt hus. Han kikket først inn i det lyseblå

rommet, så i det gule og til slutt i det prikkete, og overalt var det

stille. Da åpnet mummipappa verandadøren og så ut på regnværet.

Han lyste med lommelykten over trappen og gresset, og

lyset fikk regndråpene til å glitre som diamanter. Det blåste

verre enn noensinne.

«Hva i fredens navn er dette,» sa mummitrollets pappa.

For der ute satt det noe vått og ynkelig med barter og blanke

øyne.

«Jeg er bisamrotten,» sa det ynkelige vesenet med svak stemme.

«En hjemløs bisamrotte. Halve huset sprakk da De bygde

broen Deres over elven. Det gjør selvfølgelig ingen ting. Den

andre halvparten har regnet tatt. Det gjør enda mindre. For en

filosof er det akkurat det samme om han lever eller dør, men

etter denne forkjølelsen er det meget usikkert hvordan det vil gå

med meg . . .»

«Jeg er forferdelig lei for det,» sa mummitrollets pappa.«Jeg

visste ikke at De bodde under broen. Kom endelig inn. Min

hustru kan sikkert re opp for Dem et sted.»

«Jeg er ikke noe videre interessert i senger, slike møbler er så

unødvendige,» sa bisamrotten bedrøvet. «Det var bare et hull,

det jeg bodde i, men jeg trivdes der. Det er jo riktignok det

samme for en filosof om han trives eller ei, men et fint hull var

det nå allikevel.»

Selv om navnet ikke kommer frem i boken i Kometen kommer, er det Stinky som kommer frem på arenaen for første gang. Boken har jeg kjøpt og det er en norsk utgave fra 1999. Litt mer forsiktig oppførsel enn den Stinky jeg husker fra tegneseriene og tegnefilmene jeg leste for og så sammen med datteren min da hun var yngre. 

  

I den første boken jeg skrev om;

Småtrollene og den store oversvømmelsen (Moomins and the Great Flood) av Tove Jansson - den første boken hun skrev om Mummifamilien

flyttet familien inn i huset i Mummidalen sammen med Sniff (det lille dyret). I boken Kometjakten bor de der i fred og lykksalighet. Dagen før har Mummitrollet og Sniff oppdaget stranden der Mummitrollet gir seg i kast med bølgene. Sniff er redd for havet, men finner et hule og en liten kattunge som han gjerne vil skal bare være glad i han. Så kommer bisamrotten om natten.

Bisamrotten blir servert eplevin for forkjølelsen. Han sier at regnværet er unaturlig, men den store undergangen bekymrer han ikke.  Han spør om de ikke har merket noe underlig i luften i det siste: «Verdensrommet er så stort og jorden er så forferdelig liten og ynkelig» sier han. Dette hører også Mummitrollet og Sniff.

Dagen etterpå er alt grått: himmelen, elven, trærne, bakken og huset. Det er jordens undergang sier bisamrotten. Sniff og Mummitrollet blir redd av all undergangs-snakket til bisamrotten. Mummimamma vet som alltid råd: De blir derfor utstyrt for en tur nedover elven for at de skal foreta seg noe: der skal det ligge et observatorium, et sted de kikker på stjerner. Men det skal gå noen dager før de er tilbake, de opplever mye dramatikk på turen sammen med nye venner.

På turen treffer de for første gang  på Snusmumrikken – de hører munnspilltoner fra et telt:

«Bor du her helt alene? Spurte Mummitrollet.

   Jeg bor litt her og litt der, svarte Snusmumrikken og fant tre kopper. I dag blir jeg heldigvis her, i morgen et annet sted. Det er det som er så fint med å bo i telt. Er dere på vei til noe bestemt sted?

   Ja, til et observatorium, sa Mummitrollet alvorlig. Vi skal kikke på farlige stjerner og undersøke om verdensrommet virkelig er svart.

   Det blir en lang reise, sa Snusmumrikken. Så sa han ikke noe på en lang stund.

Da kaffen var ferdig, skjenket han i koppene og sa: Det er aldri godt å vite med kometer. De kommer og går som de vil. Kanskje den slett ikke kommer hit,

   Hva er en komet for noe, sa Sniff og ble svart i øynene.

  Vet du ikke det, sa Snusmumrikken. Dere er jo på utkikk etter farlige stjerner? En komet er en ensom stjerne som har mistet besinnelsen og farer rundt i verdensrommet med en glødende hale etter seg. Alle andre stjerner har ordentlige baner å gå rundt i, men kometer kan dukke opp hvor som helst. Her også.

   Og hvordan går det da, hvisket Sniff.

   Dårlig, sa Snusmumrikken. Hele jorden går i småbiter.

   Hvordan vet du alt dette, spurte Mummitrollet iltert.

   Snusmumrikken trakk på skuldrene Folk prater, sa han. Vil dere ha mer kaffe?

   Nei takk, sa trollet. Jeg har ikke lyst på mer kaffe.

   Ikke jeg heller! utbrøt Sniff. Jeg blir kvalm...Snart kaster jeg opp!

De satt en lang stund og så utover landskapet uten å si noe. Snusmumrikken hentet munnspillet og spilte en vag kveldsmelodi.

   Nå hadde farligheten fått et navn. Kometen. Mummitrollet så på himmelen, som var grå og rolig og hverdagslig. Men nå visste han at et sted bak skydekket fór den brennende stjernen av sted, kometen med en lang lysende hale, den kom nærmere og nærmere. «

Det er mye de skal få oppleve på turen. Skumle, spennende, fine og morsomme opplevelser. De møter på drager, Hemulen som blir med videre, de kommer til Observatoriet og får nøyaktig tid kometen skal treffe jorden. De møter Snorkfrøken og broren og Mummitrollet forelsker seg i den alltid jålete rosa-dama med panneluggen.  Etter å ha reddet henne fra en giftbusk ved bruk av ord. Et nytt ord i den forbindelse er «lusepuppe.

«Så flink du er! ropte Sniff beundrende. Så mange stygge ord du kan!

Snorkfrøken og broren blir også med videre. Turen slutter i Mummidalen. Og alt ender godt. Men det er dramatikk til siste slutt.

Noen vil nok mene at Kometen kommer er en bok som er for skummel for barn. Jeg vil si at de kommer an på hvordan man leser og samtaler med barna under lesingen. I dag der vi til stadighet hører om krig- og klimatrusselen, som også barn får med seg, er dette en bok man kan lese og som viser at står man sammen og er kreative kan det ende godt selv om det er et skummelt utgangspunkt. 

Her er mye annet å samtale om. Også morsomme ting. Det er mange ulike personligheter som i denne flokken. Den alltid engstelige Sniff og Mummitrollet er i et slags konkurranseforhold. Også om Mummimammas gunst. Men også det at Sniff er ensom. Derfor er det viktig for han at den lille katten han har funnet bare skal elske han.  Det kan være en bok som kan åpne til mange fine samtaler med barn tenker jeg etter å ha lest den.

«Også Kometjakten ble til i skyggen av krigen og er enda tettere bundet til sin tid. Om ikke helt en krigsroman er den likevel en bok om en stor katastrofe som på mange måter minner om krigen. Tove hadde begynt på historien under fortsettelseskrigen, men illustrerte og den først etter at freden hadde kommet».

Det er sitat fra boken jeg skrev om i innlegget:

 Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

«Atombombene over Hiroshima og Nagasaki gjorde muligheten for en totalt ødeleggende verdensbrann konkret i 1945. Det fantes altså noe som var enda verre enn hva man hadde opplevd i Finlands kriger. Innsikten var rystende

og påvirket alle i hele verden. Atombombene og muligheten for en krig med kjernevåpen gjenspeilet seg i kunstnernes motivvalg og i skrivingens nyanser

Mye av dette er flyttet rett til Mummidalen, for mens Hiroshima og Nagasaki ble bombet, skrev Tove fremdeles på boka. Bevisstheten om muligheten for at livet kan ødelegges bare ved å trykke på en knapp, har sikkert påvirket

boka. Trusselen om total ødeleggelse er ikke noe lite tema for en bok. Det var

svært spesielt for en barnebok.«

Søstrene Makioka (Sasama Yuki - The Makioka Sisters) av Junichiro Tanizaki - et mesterverk er romanen kalt og det synes jeg den er

«Detaljrikdommen gjer Søstrene Makioka til ein fullmøblert roman, det er berre å flytte inn og sjå den fjerne kulturen frå innsida. Det går an å vere der. Lenge.»

Det skriver Martha Nordheim i sin anmeldelse av romanen jeg nå har lest – les mer her.

Jeg er så enig, så enig etter å ha vært sammen med søstrene Makioka hele uka. Har lest og lest, nesten 700 tettskrevne sider og jeg angrer ikke et sekund på tida jeg har brukt. Tvert imot. Tenk om Press forlag ikke hadde fått denne oversatt og gitt den ut! Da hadde jeg gått glipp av en god og spesiell leseopplevelse.

Søstrene Makioka av Jun'ichiro Tanizaki (1886 – 1965) er en trilogi. Bøkene ble utgitt i Japan i årene 1943 – 1943 og er klassikere i japansk litteratur. De har begeistret kritikerne og leserne verden rundt. Jeg leste om den her hos det norske forlaget Press som ga den ut i 2014. Helt tilfeldig da jeg var på leting etter en annen bok. Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.

Hadde jeg hatt et kjæledyr som hadde behov for navn, hadde jeg etter å ha lest romanen satset på et japansk navn. Det er nesten som om hundene mine har fått nye navn. Etter en av søstrene: Tsuruko, Sachiko, Yukiko eller Taeko. Det hadde nok blitt Sachiko eller Yukiko. Ihvertfall ikke Tsuruko, den eldste. Som lar ektefellen skalte og valte med seg. Selv om det har variert litt hva jeg har tenkt om Taeko, er det ingen tvil om at hun til tider har begeistret meg med sin annerledeshet sammenlignet med de andre søstrene.  Og slutten gjorde at hun gikk rett inn i hjertet mitt igjen. 

Selv om romanen ikke har noen fortellerstemme, er det Sachiko som ble hovedpersonen for meg – romanens sentrum. I romanen om livet til de fire søstrene rett før andre verdenskrig.

Uansett, jeg trente spesielt på de japanske navnene i begynnelsen, og søstrene er ikke de eneste som er gitt en rolle i denne romanen. Men det har aldri vært noe problem å ha oversikt over rollelista. Noen likheter er det med Jane Austens Stolthet og fordom som flere anmeldere viser til, men det meste er ulikt.

Når man er fra en ærerik familie som Makioka-familien i Osaka kan man ikke gifte seg med hvem som helst. Selv om faren klarte å sløse bort det meste av familieformuen før han gikk til de evige jaktmarker. Dette har bl a ført til at familiens glans er begynt å falme. Den som overtok «styringsansvaret» for familien av mangel på sønner i familien, er ektefellen til den eldste søsteren Tsuruko: Tatsuo. På «papiret» er han den som har det siste ordet i familieanliggender. Tatsuo og Tsuruko representerer Huset. Et saktegående ministerium. Men etterhvert som de flytter til Tokyo med ungeflokken, mister Huset oversikten til det som skjer, og dermed faller mer og mer av ansvaret på Sachiko og ektefellen.

Det som er gjennomgangstema i romanen er at Yukiko ikke er gift. I tillegg til at det skaper hodebry for Huset, skaper det problemer for Taeko som i motsetning til den sjenerte og tafatte Yukiko har mange interessenter. Men etter tradisjonen kan ikke Taeko gifte seg før Yukiko er gift. Men å gifte bort Yukiko er ingen enkel sak. Etterforskning må til fra begge parter, og gang på gang havarerer forsøkene på å få henne gift. Det er mange krav som stilles – fra begge sider. Ritualer må følges. I tillegg skal Yukiko skal ha et ord med i laget. Det er spesielt viktig for Sachiko som her veldig knyttet til de yngste søstrene og kjenner et stort ansvar for dem etter at moren døde så ung.  

 «Det fantes enda en grunn for Yukikos giftermålsproblemer, nemlig

det Itani hadde omtalt som «avisepisoden».

Det var for fem-seks år siden, den da nittenårige yngstesøsteren

Taeko hadde forelsket seg i sønnen av huset Okubata, en annen

Semba-familie med lange tradisjoner og eiere av en gullsmedforretning,

og sammen var de to rømt hjemmefra. Motivet var forståelig

nok: Det ville være i strid med skikk og bruk om Taeko, den yngste,

giftet seg før Yukiko, og dermed så de to ungdommene ingen annen

utvei. Ingen av de to familiene kunne imidlertid tillate noe slikt, de

to elskende ble straks oppsporet og hentet hjem, og det ville ha blitt

med det om ikke tilfellet ville at en annenrangs avis i Osaka hadde

fått snusen i saken. På toppen av det hele klarte avisen å forveksle de

to søstrene, så i avisen sto det Yukikos navn og Yukikos alder. Husets

nye familieoverhode, svoger Tatsuo, var i villrede om hva han burde

gjøre. Han vurderte å be avisen trekke beskyldningene om Yukiko

tilbake, men på den annen side fryktet han at det i en slik rettelse

også lå en bekreftelse av hva Taeko faktisk hadde gjort. Skulle han så

bare avfeie hele historien som sprøyt og la det bli med det? Han kom

fram til at han ikke kunne tillate at den uskyldsrene Yukikos navn

ble besudlet, uansett hvilken innvirkning det ville ha på den skyldige

part, og ba avisen om et dementi, og avisen gjorde som fryktet, dementerte

ikke, men publiserte derimot en ny versjon av historien der

feilinformasjonen var korrigert og Taekos navn sto i stedet. Tatsuo

visste at han burde ha forhørt seg med Yukiko på forhånd, men han

visste også at selv om han hadde prøvd, ville han neppe ha maktet

å få et klart svar ut av den vage, svevende Yukiko. Dessuten tenkte

han at om han spurte de to svigerinnene, kunne det komme ondt

blod mellom dem, for i denne saken hadde de tross alt motstridende

interesser. Derfor snakket han bare med sin kone og handlet deretter

på egen hånd. Det var, slik han sa det, hans ansvar. Skulle han være

ærlig, bar han innerst inne på et håp om at han kanskje kunne vinne

Yukikos gunst ved å hvitvaske henne for den falske anklagen, selv om

det skulle gå på bekostning av Taeko. Blant svigerinnene var Yukiko

den mest gåtefulle og den som var vanskeligst å hanskes med, under

den milde, blyge overflaten var hun en hard nøtt. Kanskje dette var

en mulighet til å tekkes henne. Men også denne gangen bommet han,

for i stedet vendte både Taeko og Yukiko seg mot ham. Slik Yukiko

sa det, var det uflaks for henne at feil navn kom i avisen, men det

var ikke noe å gjøre noe med; et dementi var meningsløst, det ville

uansett plasseres helt nederst på siden der ingen fikk øye på det;

det aller, aller verste var å se familienavnet i avisen en gang til, taus

forakt hadde vært langt å foretrekke. Visst var det snilt av svogeren å

ville redde hennes navn, men hva med Taeko? Det Taeko hadde gjort,

var selvfølgelig ille, men de var jo så unge at de knapt skjønte hva de

gjorde; de som virkelig var å klandre, var de to familiene som hadde

ført utilstrekkelig tilsyn med sine ungdommer. I Taekos tilfelle hvilte

mesteparten av ansvaret selvsagt på Tatsuo, men hun måtte også selv

ta en del av det. Yukiko var sikker på at ingen som kjente henne, ville

feste den minste lit til det som sto i avisen om henne selv, og hun kunne

ikke skjønne at artikkelen skadet henne. Men hva om denne episoden

førte til at Taeko virkelig kom på avveier? Nei, svoger Tatsuo tenkte

altfor prinsipielt, han skjønte seg ikke på mennesker. Hva mer var,

denne gangen hadde han handlet som en despot, helt uten å spørre

henne til råds, enda det var hennes interesser som sto på spill. Taeko

på sin side skjønte selvfølgelig at Tatsuo ville beskytte Yukikos uskyld,

men det burde latt seg gjøre uten å besudle hennes eget navn. Det var

jo bare snakk om en annenrangs avis, hvis svoger Tatsuo hadde lagt

bredsiden til, kunne han nok ha stoppet den, men han var for gjerrig

til å ville betale for det — inntrykket av Tatsuo som en gnier hadde sitt

opphav i denne episoden.»

Etter god tradisjon skulle de ugifte søstrene bodd sammen med Tsureko og familien. Men de trives godt hos Sashiko, ektemannen Teinosuko og datteren Etsuko. Yukiko er som en mor for Etsuko. Taeko som har lett for å begeistre med sin livlighet og energi, gis store friheter. Hun er den som ønsker å fri seg fra familietradisjonene. Går vestlig kledd og tjener penger; er forretningskvinne. Det siste skaper problemer for en familie som er så opphengt i tradisjoner.

Stakkars Yukiko; hun sendes mellom familien i Huset og familien til Sachiko som en pakke. Hun bøyer seg etter andres ønsker, men viser samtidig styrke når det står på som verst. Jeg ser for meg henne som blygt tripper rundt i den tradisjonelle kimonoen med den mørke flekken under øyenbrynet som man mener vil forsvinne dersom hun gifter seg. Flekken som er et problem når hun skal fremvises for ekteskapskandidatene.

Romanen handler ikke bare om å få de ugifte søstrene gift. Den gir et innblikk i en tradisjonsbundet families liv. Hvordan de lever, bor og tenker.  Kles- og matvaner. Reiser de foretar. Menneskene de omgir seg med. Etterhvert ble det enklere å leve seg inn i livet de lever, forstå at det ikke er så enkelt å bevege seg over grensene som er satt i samfunnet. Som gir en trygg ramme,  selv om den for meg er til å riste på hodet og rulle med øynene av. Sakte, men sikkert sniker det seg inn endringer i samfunnet. Og inn i livet deres. Ting tar tid – sånn er det bare.

Når jeg etterhvert forstår hvorfor ting er slik de er, forsvinner følelsen av at det jeg leser er eksotisk. Respekten øker. Ikke minst pga hvordan de opptrer overfor hverandre. Jeg tenker at vi har mye å lære av deres høflighet. Det er viktig at en motpart ikke settes i forlegenhet selv om man er aldri så uenige. Selv om det en har forsøkt å bygge opp ender i fiasko og det indre i en koker av følelser som skuffelse, sinne, forlegenhet, tristhet osv. En trekker seg rolig og høflig ut av situasjonen. Gjør det beste ut av situasjonen og setter til sider egne prinsipper. Det som tilsynelatende virker som ekstrem underdanighet, har en verdi. 

Romanen har gitt meg mange tanker som jeg tror jeg vil ha med meg når jeg kommer over tema som handler om Japan i aviser, TV-program, bøker osv. Drømmen er å reise til Japan – ikke bare til storbyen Tokyo.

Fra en anmeldelse i Dagsavisen:

«I Japan, og av kjennere av japansk litteratur, regnes «Søstrene Makioka» som et av landets viktigste og beste litterære mesterverk. Trilogien kom ut på japansk mellom 1943 og 1948, og er siden blitt filmatisert tre ganger og oversatt til minst 15 språk. Nå også til norsk av Ika Kaminka, som ser ut til å ha gjort en like solid jobb som vanlig med å omskape japanske replikker, beskrivelser og særkulturelle fenomen til norsk som både er forståelig og elegant.»

Blir litt rart å avslutte romanen, men heldigvis er det flere bøker å glede seg til...

Jeg har hatt så mange fine timer sammen med Søstrene Makioka at det skal bli rart å forlate dem. Heldigvis har jeg 250 av 700 sider igjen.

Og når jeg er ferdig med romanen, har jeg mange godbiter av noen bøker foran meg. Håper ihvertfall at det er slik etter det jeg har lest om dem. Rekkefølgen jeg leser bøkene er jeg usikker på. Men alle tre ligger klar til lesing.

Merkelig vær i Tokyo har jeg lest så mye fint om.

Mesteren er om den amerikanske forfatteren Henry James. 

Hjertet i Paris stod og lyste mot meg hos biblioteket.

Og når jeg er ferdig med bøkene står kanskje våren for døren...litt tidlig med blåveis er det vel. 

Privat foto

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer - romanen ble for meg en fortelling om et destruktivt kjærlighetsforhold

«Vi flytta sammen med det samme, leide oss en toroms

midt i byen ved en park. Du visste nesten ingenting

om meg. Jeg visste nesten ingenting om deg. Men jeg

tror ikke vi tenkte på det, at vi egentlig var fremmede.

Om morgenene halte vi det siste ut av natta. Om kveldene

krøyp vi innunder fremtida. V i skulle reise verden

rundt, slik unge mennesker drømmer om, vi skulle bli

til spesielle mennesker, men i mellomtida måtte jeg på

jobben, du på universitetet, og jeg hadde på meg ringen

din, selv om det gjorde vondt, jeg sov med den,

dusja med den, jobba med den, jobba mot den, tok den

aldri av. Alle barna på småbarnsavdelingen fikk merker

etter fisketråden din. Hver dag skifta jeg bleier og

tørka neser, mens du satt på lesesalen og skulle bli filosof.

Når jeg kom hjem kunne du lukte barna av meg. Jeg vil ha barn, sa du da. «

Sitatet fra romanens side 12 virker da idyllisk. To unge mennesker, fortellestemmen  på 20 år og «du», Sebastian, på 25 år blir stormforelska og flytter sammen etter kort tid. Men allerede helt i starten får vi vite hvordan dette sannsynligvis ender. To år får de sammen.

Romanen Unnskyld av Ida Hegazi Høyer ble utgitt i 2014, er på 246 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg har lest mange begeistrede omtaler av romanen, men hadde neppe lest den hadde det ikke vært fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2014 - er en av tre romaner på kortlista. Jeg er ikke like begeistret. De syv jeg nominerte til langlista ga meg en bedre leseopplevelse. 

At jeg ikke er begeistret for romanen har ikke med bokens litterære kvalitet å gjøre. Det har jeg ingen kompetanse på enn at jeg har lest mange bøker. En bok som er omtalt så positivt av så mange holder selvsagt mål her. Jeg synes handlingen ble i overkant alvorlig, om et for meg destruktivt kjærlighetsforhold, og føyer seg inn i rekken av bøker utgitt av norske forfattere i 2014 med mye alvor. Dyster og mørk. 

Forlaget Tiden presenterer handlingen slik:

«En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?»

Nå er det ikke slik at jeg ikke leser og liker bøker med alvor. Men da er det ofte slik at jeg må kjenne litt sympati med hovedpersonen. Ihvertfall ikke antipati. 

Jeg ble irritert på denne fortelleren. Hun er ung, ja vel. Men hun får så mange signaler på at alt ikke er som det skal være rundt kjæresten, og oppdager etter hvert at han er en lystløgner, men velger mer eller mindre å la humla suse. Hun er til og med på planleggingen av et bryllup. Tror at hun kan «frelse» han... Tanken om damene som skriver brev til drapsmenn og foreslår bryllup dukket opp i mitt hode når jeg leste denne. 

Det er sånn at etterhvert som jeg som leser får et innblikk i familieforholdene rundt Sebastian, får han min sympati. Han har i tillegg vært uheldig som har funnet henne som gir han så god mulighet til å utfolde seg negativt. Til å skli ut av livet. Samtidig som han får virke som en verdensmann overfor henne. I tillegg kommer det hun opplever i barnehagen som hun velger å overse. 

Så det er ingen annen feil med boken enn at det var mye med handlingen som provoserte meg. Dersom forfatteren hadde som mål å få meg begeistret for et brennende kjærlighetsforhold mellom to unge vakre mennesker, så klarte hun ikke det. Jeg så bare galskapen i dette forholdet. Ringen av fiskesnøre som etterhvert gror inn i fingeren på fortelleren er for meg en del av denne. 

Må le litt: romanen jeg har startet med nå, Søstrene Makioka, der er det undersøkelser og detektivarbeid før man sier ja til sitt hjertes utkårede. Kanskje litt mer av det i forholdet i romanen Unnskyld, så hadde tragedien jeg har lest om vært unngått...

Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll - en roman som fikk meg til å kjenne meg hudløs

«Jeg ble født om høsten på fødehjemmet i Asker, og

den første tida sov jeg i ei gammel appelsinkasse som en

gang var blitt fraktet over det kinesiske hav. Kassa hadde

pappa funnet på loftet over mannsavdelingen, sammen

med gamle bærestoler, beltesenger og andre remedier fra

fortida. Jeg vet ikke hva han hadde tenkt, men appelsinkassa

fikk han beholde, og mamma gjorde den om t il

barneseng. Samme høst flyttet vi inn i et større husvære

på Drengsrud, ikke langt fra asylet på Dikemark, og der

levde jeg mine første år. Jeg husker noen få episoder fra

den tida, men det er først med krigen at jeg husker nesten

alt."

Jeg kan ikke huske at jeg har lest en bok som har fått med til å kjenne meg hudløs under hele lesingen som romanen Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll. Jeg kan ikke utelukke at sinnsstemningen min de siste dagene var med på å påvirke leseopplevelsen. Uansett; dette er en roman jeg kommer til å huske. Det er den første boken jeg har lest skrevet av Gaute Heivoll. Den ble utgitt i 2013, er på 248 sider og boken har jeg kjøpt. Bokomslaget og tittelen passer så godt til handlingen, synes jeg.

På bokomslaget står det bl a:

«Med en historie basert på virkelige hendelser har Gaute Heivoll skrevet en dypt humanistisk roman om vergeløse mennesker, om båndene mellom søsken, og om en mors livslange kjærlighet til sitt barn»

Fortellerstemmen er en mann som holder på å rydde opp i barndomshjemmet etter at moren er død. Han tenker tilbake på barndommen. Foreldrene jobbet ved Dikemark; faren i elleve lykkelige år som diakon, og moren som sykepleier. Med en liten gutt og et barn i magen, som etter at hun ble født får navnet Tone, flytter de til Sørlandet for å starte sitt eget lille asyl:

...Mamma  og pappa hadde lagt planer for det nye livet

i bygda på Sørlandet. De skulle reise et stort hus med

mange rom og store vinduer. Sola skulle slippe inn fra

morgen til kveld, loftstrappa skulle være bred og ha lave

trinn slik at man ikke behøvde å løfte beina så høyt. Kjøkkenet skulle

være stort og med plass nok til å lage mat

til mange. Huset skulle bygges slik at de kunne ta imot

pasienter - sinnssyke, pleietrengende krøplinger og åndsvake

og på den måten kunne de fortsette arbeidet ved

Dikemark og forvalte Kristi kjærlighets ånd. De skulle

bygge sitt eget lille galehus midt i den bygda der pappa

var født og oppvokst, den bygda som mamma foreløpig

ikke hadde sett.»

Den første pasienten er morens onkel Josef, som  har en hodeskade etter et fall fra en vogn. Mathiassen som var kommet tilbake fra Amerika etter at han hadde mistet forstanden under en tunnelulykke. Jensen som også kom tilbake fra Amerika; sendt dit av moren som ville at han skulle studere. Men han studerte så hardt at det gikk ut over helsen og han ble syk.

Så kommer søskenflokken fra Stavanger; eller «tullingene» som Josef kaller dem: Lilly, Nils, Erling, Ingrid og Sverre. De var vanskjøttet da de etter flere bekymringsmeldinger ble funnet i en leilighet i Stavanger under krigen, og tatt fra foreldrene. Lilly er limet i denne flokken, og det eneste hun er opptatt av er at de får noe å spise. Og det får de, både mat og god pleie.

Krigen tar slutt og storfamilien, både de fire friske og de åtte «skipbrudne», får et fellesskap. Men så skjer det en tragedie som setter dype spor. For familien og meg som leser.

Jeg har lest at ikke alle er like begeistret for romanen. Men den gikk rett inn i hjertet mitt. Vi får ikke presentert dyptliggende analyser av hva denne fortelleren tenker om det som skjer. Han gir meg et oversiktsbilde som er tilstrekkelig slik at jeg selv kan se for meg historien i bilder, tenke og dikte med. Det er de bøkene jeg liker best. Og; selv om det er slitsomt å bli så berørt, er det godt å kjenne at jeg er et menneske. 

Oppsummeringen januar 2015 - en drøm å kunne bruke mer tid på bøker...

For noen uker siden var det to utbetalinger på hver seg 58 mill i Viking Lotto. Den ene gevinsten gikk til et par som i Dagsrevyen utbasunerte at de ville holde frem med å jobbe. Herregud!; skrek jeg opp. Det skulle vært meg som vant 58 mill! De kan ikke eie fantasi!

Etter overføring til samboer hadde jeg hatt 29 mill. 29 millioner!! De andre to fnøys; hva skulle du ha brukt tida på. Du hadde gått på veggen. Er dere helt blinde! sa jeg. Jeg skulle brukt masse tid på bøker. Ikke minst skulle jeg satt meg i stand til å skrive bedre om bøker. Det høres som om jobben min er en form for straffarbeid. Det er den absolutt ikke. Men jeg er lei innimellom og drømmer om en mulighet til å skifte «beite». Derfor hadde en stor Lotto-gevinst vært en mulighet til det.

Vel; ut av drømmene: I januar har fire av bøkene jeg har lest vært krim- og spenningsbøker. Gode leseopplevelser selv om de har vært ulike. Litt uvanlig til å være meg. Men det var planen. Etter å ha lest mange utgivelser av norske forfattere i 2014 med mye alvor, var det godt med en annen sjanger. Ikke for det; krim kan være alvor. Men det er et «mysterium» som ligger i bunn og der jeg kan være med på å tenke hva som er løsningen.

I dag var jeg innom biblioteket og hentet tre bøker. En av dem er Unnskyld av Ida Hegazi Høyer som skal samleses i februar i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014. Det blir spennende hvordan jeg liker den. 

Ellers har jeg ingen klare planer i februar annet enn at jeg skal lese bøker. Tid til rådighet og energinivå bestemmer antallet, og hvilke jeg leser. Den siste i Min Kamp-serien til Knausgård blir ikke lest i februar. Den ligger i bokhylla som en stor klædd. 1100 sider; det virker som et mareritt hadde det ikke vært fordi Knausgård skriver så bra. Tenk å kunne sette seg ned og la fingrene gå på tastaturet og alt bare flyter så tilsynelatende enkelt. Virkelig spent hva det er han forteller om i nr 6. Jeg er rett og slett blitt en stor fan av forfatteren...

Link til blogginnleggene:

Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem - en roman som engasjerte meg

Den menneskelige faktor (The Human Factor) av Grahame Greene - en lesverdig roman utgitt i 1978

Biografi: So long Marianne Ei kjærleikshistorie ( A Love Story) av Kari Hesthamar - grunnlaget for en fin låt Leonard Cohen skrev

Tokyo av Mo Hayder: en spenningsroman med mange kvaliteter og med Nanjingmassakren som bakteppe

Krim: Til Jacobs forsvar (Defending Jacob) av William Landay - en god og krevende roman - vanskelig å legge fra seg

Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård – hans vei for å bli forfatter

Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"

Forsoningen (Reunion) av Fred Uhlman - en roman i et lite format med et stort innhold

Forsoningen (Reunion) av Fred Uhlman - en roman i et lite format med et stort innhold

«Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden. Over et kvart århundre er gått siden den gang, mer enn ni tusen dager, planløse og trivielle, tomme av forgjeves strev og arbeide uten håp - dager og år, mange av dem like livløse som tørre blader på et livløst tre.

   Jeg kan huske dagen og timen da jeg første gang så denne gutten som skulle komme til å bli kilden til min høyeste lykke og min dypeste fortvilelse. Det var to dager etter min sekstende fødselsdag, klokken tre en grå, mørk, tysk vinterettermiddag. Jeg gikk på Karl Alexander Gymnasium i Stuttgart, Wiirttembergs mest berømte latinskole, grunnlagt i 1521, det året Luther sto foran Karl V, hellig romersk keiser og konge av Spania.

   Jeg husker hver eneste detalj i klasserommet; de tunge benkene og pultene, den sure, støvete lukten av førti fuktige vinterfrakker, dammene av smeltet sne, de brungule strekene langs de grå veggene der bildene av Keiser Wilhelm og kongen av Wiirttemberg hadde hengt før revolusjonen. Hvis jeg lukker øynene kan jeg ennå se ryggene på mine klassekamerater - mange av dem gikk senere til grunne på den russiske tundra eller i sanden ved elAlamein. Jeg kan ennå høre herr Zimmermanns trette, desillusjonerte stemme; han var dømt til å undervise på livstid og bar sin skjebne med sørgmodig resignasjon. «

Slik begynner Forsoningen skrevet av Fred Uhlman utgitt første gang i 1960 (1971) og på norsk første gang i 1977. 2012- utgaven jeg har lest har jeg kjøpt. Boken som er kategorisert som en roman på kun 95 sider inkl. innledning av Jean d’Ormesson (1997), forord av Arthur Koestler (1976) og etterord av Ebba Haslund. I tillegg er boken av et lite format. Men det er en bok med mye innhold.

Om forfatteren– utdrag fra Wikipedia:

«Fred Uhlman (født 1901 i Stuttgart, død 1985 i London) var en tysk-britisk maler og forfatter. Til tross for at han primært levde av å male, er han i ettertiden kanskje mest kjent for å ha skrevet romanen Forsoningen (1971) og selvbiografien The Making of an Englishman (1960).»

Den som forteller, Hans Strauss, er jøde og sønn av en lege:

«Jeg kan ennå huske en voldsom diskusjon mellom min far og en sionist som var kommet for å samle inn penger til Israel. Min far avskydde sionismen. Hele tankegangen sto for ham som fullstendig vanvittig. Å kreve tilbake Palestina etter to tusen år forekom han like urimelig sin at italienerne skulle gjøre krav på Tyskland fordi det engang i tiden hadde vært okkupert av romerne. Det kunne ikke føre til annet enn blodbad og jødene ville bli nødt til å kjempe mot hele den samlede arabiske verden. Og dessuten, hva hadde vel han, stuttgarteren, overhodet å gjøre med Jerusalem?»

Den som entrer klasserommet er Konradin Graf von Hohenfels, sønn av en greve. Moren til Konradin er en sterk tilhenger av Hitler:

«Min mor nedstammer fra en berømt, tidligere kongelig polsk familie og avskyr jøder. I hundrevis av år eksisterte ingen jøder for hennes familie, de sto lavere på rang enn livegne, jordens berme, en pariakaste. Hun hater jøder. Hun er redd for dem enda hun ikke har møtt en eneste i hele sitt liv. Hvis hun lå for døden og ingen andre enn din far kunne redde henne, tror jeg knapt hun ville sende bud på han.»

Et år skal det intense vennskapet mellom Hans og Konradin bestå før det blir en umulighet pga den politiske utviklingen. Til slutt bestemmer foreldrene til Hans at han må sendes til familien i USA. Boken er veldig god synes jeg, og en bok det neppe er siste gang jeg leser.

I etterordet skriver Ebba Haslund at boken ble utgitt på eget forlag i 1960, men at den ble kjent da Arthur Koestler 16 år senere utropte den til et «mesterverk i miniatyr». Hun skriver at forfatteren hevder at romanen er diktning, ikke selvbiografi, men at han bygger på egne opplevelser er det ingen tvil om.

I forordet skriver Arthur Koestler bl a:

«Etter sitt format er Forsoningen verken en roman eller en novelle, men en novella, en kunstform som står høyere i rang på kontinentet enn her. Den har ikke romanens omfang og bredde, men den er heller ikke en novelle fordi sistnevnte vanligvis omhandler en episode, et fragment av et liv, men novellaen gjør krav på å være mer omfattende – en roman i miniatyr. I dette har Fred Uhlman lykkes på en beundringsverdig måte – kanskje det har med å gjøre at malere vet hvordan de må tilpasse komposisjonen lerretets størrelse, mens forfatteren, dessverre, har et ubegrenset tilfang på papir.»

Jeg tenkte på denne boken da jeg leste Forsoningen; både i kvalitet og tema fant jeg likheter, og begge har gjort et sterkt inntrykk å lese:

Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest

Begge bøkene er høyst aktuelle for den situasjonen som jødene lever under i dagens Europa. Den 30. januar 2015 leste jeg denne artikkelen skrevet av forfatter Ingvar Ambjørnsen:

«Pesten vender tilbake: Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall. De frykter – med god grunn – for sine liv. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe slikt»