Boken på vent: Empire of The Summer Moon av S.C. Gwynne - historien om Cynthia Ann Parker

I boken på vent, som er på vei til meg i posten vet jeg allerede at den kommer til å inneholde sterke scener. Men jeg har stålsatt meg, og håper dette er den verste beskrivelsen jeg kommer til å lese om Comanche-indianernes brutalitet:

“After seizing a nine-month pregnant woman, the Comanche: 'Dragged her back to a point about two hundred yards from the cabin. There she was gang raped. When they were finished, they shot several arrows into her.'They scalped her alive by making deep cuts below her ears and, in effect, peeling the top of her head entirely off. She lived for four days”

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

Det var i romanen Min søster Ellie (How to be lost) av Amanda Eyre Ward jeg leste:

“Har du hørt historien om Cynthia Ann Parker? Vi lærte om henne i historietimen. Cynthia var ni år og datter av nybyggere i Texas. Hun ble fanget av Comanche-indianerne på tokt. De oppdro henne som indianer, og da foreldrene hennes endelig fant henne 25 år senere, hadde hun allerede giftet seg med et stammemedlem og født tre barn. Hun ville ikke vende tilbake til den hvite verden...»

Jeg søkte henne opp på Internett og ved å lese denne artikkelen kom jeg over boken Empire of The Summer Moon av S.C. Gwynne. Ifølge artikkelen var det onkelen som fant henne, ikke foreldrene.  Historien er filmatisert med John Wayne i en av rollene.

Bildet på bokens omslag er sønnen til Cynthia Ann Parker, Quanah, som ble den mest berømte høvding for Comanche-indianerne

 Bokens innhold:

"Empire of the Summer Moon" spans two astonishing stories. The first traces the rise and fall of the Comanches, the most powerful Indian tribe in American history. The second is the epic saga of the pioneer woman Cynthia Ann Parker and her mixed-blood son Quanah, who became the last and greatest chief of the Comanches…Against this backdrop Gwynne presents the compelling drama of Cynthia Ann Parker, a nine-year-old girl who was kidnapped by Comanches in 1836. She grew to love her captors and became infamous as the 'White Squaw' who refused to return until her tragic capture by Texas Rangers in 1860. More famous still was her son Quanah, a warrior who was never defeated and whose guerrilla wars in the Texas Panhandle made him a legend. S.C. Gwynne's account of these events is meticulously researched, intellectually provocative, and, above all, thrillingly told.”

En smakebit på søndag: Ut og stjæle hester av Per Petterson

Mari spør hvilken bok som åpner med noe som har etset seg inn i hukommelsen. Jeg skrev i kommentarfeltet at det er åpningen til Det fine som flyter forbi; debutboken til Ida Løkås.

Men det er ikke fra romanen til Løkås min smakebit er hentet fra denne søndagen.  Det er fra en bok jeg har lest for annen gang og hatt en smakebit fra før, Ut og stjæle hester av Per Petterson. Det er ikke fra begynnelsen, men den innbefatter åpningslinjene til en annen bok; David Copperfield av Charles Dickens.

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:

Vil du lese hva jeg skrev om boken til Petterson etter å ha lest den; bl a hva den omhandler, her er link til innlegget: Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson

Smakebiten:

Trond har besøk av datteren. De snakker om Dickens, at han alltid leste Dickens og leste høyt fra bøkene da hun var barn. At han aldri ble lei David Copperfield. Og at hun har lest Dickens etter at hun ble voksen. Her er smakebiten og det er datteren som siterer åpningen av første kapittel i David Copperfield:

 «’Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse sidene vise.’

Hun smiler igjen og sier: Jeg synes alltid den begynnelsen var litt skummel fordi den åpna for at vi faktisk ikke nødvendigvis ville bli hovedpersonene i våre egne liv. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne gå an, noe så fært; et slags spøkelsesliv der jeg ikke kunne annet enn å se på den som hadde tatt plassen min og kanskje hate den personen veldig og misunne henne alt, men ikke kunne gjøre noe med det, fordi jeg på et eller annet tidspunkt hadde falt ut av livet mitt, som fra et flysete, forestilte jeg meg, og ut i løse lufta og der svevde jeg fritt og greide ikke komme tilbake, og en annen satt fastspent i setet mitt, enda plassen var min, og jeg hadde billetten i hånda.»

Besettelse - en romantisk fortelling (Possession) av A.S. Byatt

Tenk deg at boken du har med deg fra loppemarkedet inneholder et gammelt brev. Et brev som viser seg å endre historiske sannheter om en kunstner. Og hva gjør du…..

Jeg klarer fint å fantasere rundt dette etter å ha leste romanen Besettelse – En romantisk fortelling skrevet av A.S. Byatt to ganger. Og det hjelper på at jeg er veldig fasinert av BBC One’s Antiques Roadshow. Fjernsynsprogrammet hvor takstmenn reiser til ulike deler av Storbritannia for å anslå verdien på antikviteter som lokale beboere har tatt med.

Forfatteren fikk Booker-prisen for romanen i 1990, det året den ble utgitt. Den ble utgitt på norsk første gang i 1997. Utgaven jeg har ble utgitt av Bokklubben i 2003 (577 sider). Romanen viser at man ikke må skrive om mord, blod og annen elendighet for å skape spenning hos leseren.

Romanen er ingen lettlest roman. Det var etter å ha sett filmatiseringen av romanen at jeg forstod at jeg hadde tatt for mange «short-cut» da jeg leste den første gang. For det er en del hun skriver om som ikke er mitt interessefelt. Men denne gangen var jeg mer oppmerksom på hva jeg kuttet ut. Det står i forordet at de få som er skeptiske til A.S Byatts romaner mener at hun lesser på for mange ideer og skriver så lærd at leseren kan oppleve henne som nedlatende. Arnild Skre som skriver forordet, mener derimot at de fleste lesere vil være klokere nettopp på grunn av forfatterens ideer og kunnskaper. Det er jeg enig i.  Ti år brukte hun å samle ideer, tematikk og komposisjon til romanen. Da det ikke rart at noen av oss får litt problemer å forstå noe av innholdet. Men det går veldig fint å ikke lese alt som jeg har gjort. Uten at romanen mister sin verdi.

Hva den handler om: Roland Michell er 29 år. Doktoravhandlingen hans da han studerte var «Historie, historikere og poesi? En studie i fremstillingen av historiske ‘fakta’ i Randalph Henry Ash’ dikt» Det var for syv år siden. Vi møter Roland i 1986 der han sitter på London Library og leter etter kilder til et arbeid han utfører for professor Blackadder i anledning Ash’s samlede verker. Roland er forskningsassistent i deltid og lever en trist tilværelse i sammen med Val i en kjellerleilighet. Men utkastet til et brev fra Ash til en kvinne som han finner denne dagen, skal endre hans tilværelse. Og historien.

Ash levde i viktoriatiden. Han var gift med Ellen og de var barnløse. Det Roland finner ut, er at Ash i juni 1858 møtte to kvinner, miss La Motte og miss Glover i et selskap hos en Crabb Robinson. Miss La Motte er poeten Christabel La Motte som bodde sammen med miss Blanche Glover. Frem til nå har forskere antatt at hun var lesbisk. Roland tar kontakt med dr Maud Bailey på Lincoln University som forsker på Christabel La Motte og som også er i slektskap med poeten. Den vakre, men kjølige Maud har sterk uvilje mot Ash og viser også det samme mot Roland. Men i dagboken til Blanche Glover som hun har tilgang til, finner Roland opplysninger som setter dem på sporet til en mulig kjærlighetsaffære mellom Ash og La Motte.  Det gjelder for dem å holde undersøkelsene de foretar hemmelig. Reisene de foretar sammen og opplysninger som dukker opp i dagbøker fører dem nærmere og nærmere hva som skjedde mellom Ash og La Motte.  Men det er flere som har stor interesse for Ash og La Motte. Ikke minst den ressurssterke amerikaneren Mortimer Cropper.

«’Litteraturforskere er de fødte detektiver’, sa Maud…. Aller forskere er litt gale. Alle besettelser er farlige» Og det er det denne romanen viser. De blir etter hvert besatt av å finne ut av hva som skjedde mellom Ash og La Motte. Det bringer dem også sammen på en måte som virket umulig ut ifra det første møte. De finner bl a et brev der en slektning beskriver La Motte slik:

«Hvis hun ligner en guvernante, må det ihvertfall være den romantiske Jane Eyre; så sterk, så lidenskapelig, så observant bak sitt nøkterne ytre. «

Nå skal jeg se filmen på nytt. Vet ikke hvor mange ganger jeg har sett den. Men jeg antar at den vil være annerledes når jeg nå har lest romanen enda en gang.

Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson

Det er andre gangen jeg har lest Per Pettersons prisbelønte roman Ut og stjæle hester utgitt i 2003. Årsaken er at en bekjent sa at han synes det er for mange løse tråder i Per Pettersons bøker.  Jeg husket ikke romanen slik. Men siden det var lenge siden jeg leste den, kjøpte jeg denne utgaven (2008) av Bokklubben som inneholder bilder av kunstneren Håvard Vikhagen for kun femti kroner! Den er så flott – bare se:

Jeg likte romanen enda bedre denne gangen og er helt uenig med min bekjent. Sammenlignet med livet;  det er jaggu mye løse tråder man må forholde seg til og lite vi mennesker kan sette to streker under svaret på.

Til tider er romanen langsom. Grenser til å være kjedelig detaljert. Men så skriver han noe som gjør at jeg omtrent mister pusten. I etterordet skriver Hans H. Schei bl a dette, som etter min mening er en fin beskrivelse av hvordan jeg opplever den:

«Ut og stjæle hester gjør krav på langsom og ettertenksom lesning, kanskje skal man etter noe tid lese romanen på nytt. Den er vakker, litt vond og klok roman om vår utsatthet i verden, men også om livets rikdom og mangfold.»

Hovedpersonen (fortellerstemmen) er Trond. Han er 67 år: «Jeg bor her nå, i et lite hus ved en innsjø langt mot øst i landet.« Her bor han sammen med hunden sin, Lyra; «Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på det sted som dette. «

Han har ikke TV:

"Jeg tok ikke med noen TV ut hit, og det angrer jeg på noen ganger når kveldene blir lange, men jeg har tenkt som så at når du er aleine kan du fort henge fast i de flimrende bildene og stolen du skal sitte i til langt ut på natta, og så går bare tida, men du lar andre bevege seg."

Når lokalbefolkningen etterhvert oppdager at Trond ikke er en del av hyttefolket, vil de bli bedre kjent med han:

«Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener om noe som helst, ikke hvordan det som har skjedd deg og alt du har bestemt deg for, har gjort deg til den du er.

Det de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antakelser, og de komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg. Ingen kan røre deg om du ikke vil det sjøl.»

Det viser seg at nærmeste nabo, Lars, er en bekjent fra en sommer for over 50 år siden. I 1948 bodde Trond sammen med faren på en seter i nærheten av Elverum, nær svenskegrensen. Trond var femten år og Lars ti. Det skjedde en tragedie rundt familien til Lars: « Nå sitter han rett overfor meg ved bordet mer enn femti år etter og veit hvem jeg er, og til det har jeg ingenting å si…..»

Lars har banket på og ble invitert inn på middag. Han er lettet etter at han har fortalt Trond hvem han er, men Trond kjenner ikke samme lettelse: »-Takk for maten. Det er jammen godt med en ordentlig middag, og er klar til å gå, og når han virkelig går, er han lett på foten uten lommelykt ned veien, men jeg bare føler meg tyngre….»

Romanen fletter nåtid og fortid sammen. Andre del av romanen går enda lengre tilbake i tid, til krigsåret 1944 da faren oppholdt seg alene på denne seteren. Sommeren 1948 opplever Trond  nærhet til og blir kjent med faren. Samtidig som det er hendelser der han møter voksenlivet, og som får stor innvirkning på resten av livet til Trond og familien.

Ønsker du en analyse og ytterligere inspirasjon til å lese boken til Petterson, anbefaler jeg boken jeg skrev om i innlegget:

Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Boken på vent: Veke 53 av Agnes Ravatn

Agnes Ravatn var en ukjent forfatter for meg inntil jeg leste to intervjuer med henne og blogginnlegg i forbindelse med utgivelsen av romanen Fugletribunalet.

Det jeg har lest har gitt meg store forventninger, og jeg starter med Veke 53 som var forfatterens debutroman utgitt i i 2007. På NRK.no i dag er den kalt crazykomisk. Nå er forventningene steget enda et hakk!! 

Forlaget Samlaget skriver om Veke 53:

«Georg Ulveset er ein middelaldrande, skild lektor som innser at han er misfornøgd med dei fleste vala han har teke i livet, utan at han heilt veit kva han skal gjere med det.

Han innser at han treng ein ny sjanse. Det nærmar seg juleferie, og han fryktar at han blir åleine på julaftan. Før den tid er han pålagd å gå i eit middagsselskap. Dei siste vekene i året byr på mange endringar for Georg, den beste vennen hans blir alvorleg sjuk, og han møter att ein stor kjærleik frå ungdommen. Alt dette medan han freistar så godt han kan å halde på den sjølvironiske fasaden.»

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

Pan av Knut Hamsun

Det å skrive noe fornuftig om min opplevelse ved å lese Pan av Knut Hamsun, er ikke enkelt. Selv om det ikke er første gang jeg leser den. Men det er egentlig ikke behov for det jf at denne boken er gjennomanalysert av de som innehar riktig kompetanse på området.

Denne gangen ble jeg inspirert til å lese romanen av det som er skrevet om den i boken   Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem og der står det bl a:

«»Hvert kapittel er et dikt», skrev Hamsun om Pan i et brev. «Hver linje er gjennomarbeidet. Jeg lyver ikke når jeg sier at hvert kapittel har kostet meg en ukes arbeid, selv om de er korte. Overalt er det syner, eventyr, symboler.» «

Boken jeg har, er en hundreårsutgave utgitt av Bokklubben i 1994. Den er illustrert med en billedserie av Håkon Gullvåg.

Det er løytnant Glahn som forteller, og han starter sin fortelling slik:

«I det sidste har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sidder her og tænker på den og på den hytte, som jeg boed i, og på skogen bag hytten, og jeg giver mig til å skrive noget ned for å forkorte tiden, og for min fornøjelses skyld»

Hans fortelling er vakkert skrevet, men ikke bare «fornøyelig». Beskrivelser av hans naturopplevelser og svermerier med flere kvinner. Ikke minst Edvarda, datter til Mack på Sirilund. Glahn med «dyreblikket» er høyt oppe. Men det som starter så bra, går over til konflikter innbefattet sjalusi og hevn. Den «onde ånd», Mack, går og lurer i kulissene. 

Jeg liker Benoni og Rosa mye bedre enn Pan. Det har vel med å gjøre at jeg ikke har den kompetansen og tålmodigheten som skal til for riktig å nyte Pan fullt og helt. Leste en gang at Hamsun slet med karakteren Edvarda. Og jeg kan ikke si at jeg får så mye grep om karakteren ved å lese boken.  Men ikke rart jf at historien kretser rundt hva den for meg selvopptatte og pompøse Glahn, beskriver. Avslutter med noe av det Rottem, som hadde kompetanse, skriver om Pan:

«Pan er et prosalyrisk mesterverk, en intens og medlevd historie om et kjærlighetsforhold som er dømt til å mislykkes, vevd inn i en skildring av den nordlandsnaturen som kjærligheten mellom Glahn og Edvarda utfoldes i. Det er en høysang til Kjærligheten og Nordlandssommerens evige dag. Kystlitteratur kan Pan neppe kalles. Det lille som finnes av miljøskildring, er underordnet kjærlighetsmotivet. Og naturen, den er symbolsk ladet og fungerer som resonansbunn for hovedpersonenes følelser – slik tilfellet gjerne er i romantisk diktning. Men naturrommet er umiskjennelig nordnorsk, med den flora og fauna som hører Nordland til, med sjøen og havet utenfor, og skogene innenfor. «

Fra stranda i dag - bare en enslig måke og noen sjøtroll:

Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem

Har lest siste side av Hurtigruta – en litterær reise skrevet av Øystein Rottem i dag. Men det er ikke siste gang jeg leser i den. For boken er den beste jeg har lest i år. En av de beste noensinne.  En bok som inspirerer. Morsom. Som setter ord på hvorfor det er så viktig for meg å bo ved havet. Litt underlig at den har stått i bokhylla siden 2002, det året den ble utgitt av forlaget Press. Ulest var den ikke, jeg begynte å lese i den engang. Men det var i en periode av livet da jeg investerte mye tid i jobben.  

Øystein Rottem (1946 – 2004) var «en norsk professor og litteraturkritiker med Knut Hamsun, kulturradikalismen og norsk etterkrigstid som sine spesialfelt.»

Må bare bøye meg i støvet for hva han har klart å få til i denne boka. I tillegg til teksten er det en mengde flotte bilder. Det er så mye bra å sitere. Innlegg som er et direkte resultat av å lese boka frem til nå er listet opp til slutt. Men det blir helt klart flere. Den siste boka jeg har kjøpt, Den siste Viking av Johan Boyer, er etter å ha lest hva Rottem skriver om forfatteren og boka. At jeg leser Pan av Knut Hamsun på nytt er av samme årsak. Et eksempel på bøker jeg ønsker å lese, er Bly av Lars Saabye Christensen. Den er forfatteren innom der temaet er sjøsyke. T o m Knut Hamsun siteres fra hva han skrev om sjøsyke etter en tur over Atlanteren, veldig morsomt.

Boka er delt opp i kapitler basert på den strekningen  «vi reiser». I tillegg til å beskrive strekningen og forfattere med tilknytningen til steder vi passerer eller som har oppholdt seg der, er det ulike temaer. Den første er Bergen- Måløy med overskriften Født av hav, og det starter slik:

«I begynnelsen var havet. Det var i havet de første spirene til liv oppstod. Det var opp fra havet de krøp disse forutseende skapningene som mange millioner år senere skulle bli mennesker. Er vår fasinasjon av havet en transformert lengsel etter vårt opphav? Da Ibsen fikk kjennskap til teorien om at en fisk var første ledd i den utviklingsrekken som fører frem til mennesket spurte han seg selv; "Sidder Rutimenter deraf endnu i Menneskesindet? I enkelte Menneskers Sind?» Av disse spørsmål oppstod Fruen fra havet. «

Dette er jo bare begynnelsen.  Om kaia på strekningen Kristiansund- Trondheim er overskriften  Ankomst og avreise, og innledes med

«Kaia er midtpunktet og ethvert sted langs kysten. Her samles alle tråder. Her krysses alle linjer.»

Og bildene. Hva med dette fine bildet fra Bergen fra første kapittel; tatt av Robert Robinson (1927-1997) i 1954, kilde Flamme forlag: 

Jeg kunne ha skrevet så mye om denne boka. Men jeg velger å avslutte med hva han skriver om øya der jeg vokste opp. Ikke mye, men det lille han skriver sier jeg amen til; og så kan du sjekke det ut på ved å se bildene til Hasvik foto. Fotografen er også på Facebook.

Fra strekningen Hammerfest – Berlevåg, De ytterste skjær er overskriften og etter å ha forlatt Hammerfest skriver han; ( «skogkledde» er en sannhet med modifikasjoner):  

«Nå er vi definitivt på vei mot øst. En ny havstrekning ligger foran oss idet vi runder nordspissen på Kvaløya i øst og i vest taper synet av Sørøya, Norges fjerde største øy, der det har bodd mennesker siden steinalderen. Av mange regnes Sørøya som en av de flotteste naturperlene på Finnmarkskysten, med sine dype fjorder, skogkledde daler og nakne vidder.»

Tidligere innlegg inspirert av boka er:

En smakebit på søndag: Hurtigruta - en litterær reise av Øystein Rottem

Dikt: Gråver av Jacob Sande

Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle

Jorunn Hareide: "Kæmpe til jeg kan ej mere"- Magdalene Thoresen , en forfatterbiografi