«Libya herjes av en konflikt mellom
to rivaliserende regjeringer med hver sin væpnede styrke. Terrorgruppen IS har
også fotfeste i deler av landet i det maktvakumet som oppsto etter at Muammar
Gaddafi ble styrtet i 2011.»
Boken jeg
nå har lest: Hjemkomsten har sitt grunnlag i regimet til Gaddafi. Etter et
statskupp i 1969 styrte diktatoren landet i 42 år. Boken er skrevet av Hisham
Matar.
«I all libysk politisk historie er
1980-tallet et særdeles grufullt kapittel. Regimekritikere ble hengt på torg og
stadioner. Dissidenter som flyktet fra landet, ble forfulgt – noen ganger
kidnappet eller snikmyrdet. Det var også på åttitallet det for første gang
oppsto væpnet og målbevisst motstand mot diktaturet i Libya. Far var en av
opposisjonens mest markante skikkelser. Organisasjonen han tilhørte hadde en
treningsleir i Tcad, sør for den libyske grensen, og flere undergrunnsceller
inne i landet. Fars militære karriere, hans erfaring fra diplomatiet og den
private formuen han hadde skaffet seg på 1970 tallet, da han var en
fremgangsrik forretningsmann – og importerte så mangeartede produkter som Mitsubishi-biler og
Converce-sko til Midtøsten – gjorde ham til en farlig fiende. Diktatorregimet
hadde prøvd å kjøpe han vekk og forsøkt å skremme ham. Jeg husker en
ettermiddag da jeg i ti-elleveårsalderen satt ved siden av han i leiligheten
vår i Kairo, og kjente vekten av armen hans om skuldrene. I stolen vis-à-vis
satt en av mennene jeg kalte ‘onkel’ – menn jeg på en eller annen måte visste
var hans allierte eller tilhengere. Jeg hørte ordet ‘kompromiss’ bli sagt, og
far svarte: «Jeg forhandler ikke. Ikke med kriminelle».
Boken ble
utgitt i 2016. Cappelen
Damm, der jeg har hentet bildet over fra, og forlaget som utga boken på norsk samme år,
beskriver Hisham Matar slik:
«Hisham Matar ble født i New York i
1970. Foreldrene kom fra Libya og Matar vokste opp i Tripoli og Cairo. Siden
1986 har han bodd i London. Matar ble nominert til Booker-prisen for Ingen
i verden (2007), som er hans første roman»
Familien
flyktet fra Libya i 1973. Året etter etablerte de seg i Kairo – i eksil på
ubestemt tid. Hisham Matar dro til London for å fullførte utdannelsen sin som
femtenåring. Etter to år i Paris flyttet han tilbake tilbake til London der han
nå bor.
I mars 1990
blir faren Jaballa Matar kidnappet i leiligheten i Kairo av det egyptiske
hemmelige politiet og overlevert Gaddafi. Faren ble ført til Abu
Salim-fengselet i Tripoli, kjent som «siste stopp» - dit folk i regimet ville
glemme, ble sendt. Ut fra bl a brev han klarte å smugle ut av fengselet, vet de
at faren vari Abu Salim-fengselet ihvertfall fra mars 1990 – april 1996. Hva
som skjedde, om han etter det enten ble plassert i en hemmelig fløy i samme
fengsel, overført til et annet fengsel eller henrettet, er spørsmålet familien
ikke har klart å få svar på og som var grunnlag for reisen tilbake til Libya i
2012.
«Fire dager før mor, Diana og jeg
skulle reise til Benghazi, fløy jeg fra London til Kairo. Underveis fant jeg
svaret på et gammelt spørsmål. Jeg forstod plutselig hvorfor vennene mine
alltid har regnet med at jeg etter å ha bodd mer enn et kvart århundre i
England, før eller senere vil flytte til et annet land. Noe ved meg eller ved
livet jeg har skapt meg i London, virker midlertidig. Denne formodningen om at
jeg når som helst kan komme til å forlate England, har vært uroende og
beroligende. Jeg blir ofte frustrert av eksilboere jeg møter, som i likhet med
meg bor i London, men i motsetning til meg har forsonet seg med byen og
situasjonen og derfor har en aura av resignert ro som jeg mangler. Jeg har
alltid følt at det er noe ydmykende i det å legge seg til de innfødtes manerer
eller den lokale dialekten. Men samtidig har jeg som en sjalu elsker ment at
jeg kjente Londons hemmeligheter bedre enn de fleste innfødte. Da medlemmer av
Gaddafis indre krets etter statsminister Tony Blairs besøk i Libya i 2003 begynte
å kjøpe eiendommer i den engelske hovedstaden, noen ganger i mitt nabolag, sa
jeg til meg selv at mitt London ikke var deres. Jeg ble takknemlig for at jeg
hadde slått meg ned i en by hvor en av de vesentligste kvaliteter er
diskresjon. På flyet fra London til Kairo forsto jeg logikken i disse
motsetningene, de var ikke bestemt av London, men av ventetilstanden. Helt
siden jeg var åtte år, da familien forlot Libya, har jeg faktisk tilbrakt tiden
med å vente. Min tause fordømmelse av disse med-eksilbeboerne som ønsket å bli
integrert – det vil si min trassige investering på å være rotløs – var mitt
spede uttrykk for troskap mot mitt gamle land, eller kanskje ikke engang mot
Libya, men mot den unge gutten som jeg var da jeg dro derfra.»
For det
første var Hjemkomsten av Hisham Matar lærerik– jeg kunne lite om Libya før jeg
leste denne boken. Den er tankevekkende på mange måter. En sterk historie - særlig fordi den er tidsaktuell. I tillegg var den godt
skrevet. Absolutt en bok det var verdt å bruke tid på å lese. Boken har jeg
lest på eBokBib. Papirutgaven er på 222 sider.
«En usedvanlig sterk fortelling om
en sønns leting etter sin far og om hjemkomsten til et land han trodde han
hadde forlatt for alltid.
I 1990 da Hisham Matar bodde i
London, ble faren hans, Jaballa Matar, som var politisk dissident, kidnappet i
Kairo av Gadaffis sikkerhetspoliti brakt tilbake til Libya hvor han ble satt i
fengsel. Hisham skulle aldri se faren sin igjen.
Tjue år senere, i 2012, kan Hisham
Matar vende tilbake til Libya for første gang på 22 år. I denne rørende og
rystende boken beskriver han letingen etter faren, den uutslokkelige tørsten
etter å få vite hva som har skjedd. Hisham var 19 år da Jaballa forsvant. Det
har preget hele voksenlivet hans. Samtidig har han levd et liv i utlendighet. I
boken forteller han om hvordan det er å vende tilbake til et land som er revet
i filler. Å treffe igjen onkler og tanter han ikke har sett siden han var liten
gutt. Han skriver om hva som rører seg politisk og kulturelt i et land der hele
fundamentet er forsvunnet.
Hjemkomsten er en på samme tid
universell og dypt personlig fortelling om tap. Matar skriver glimrende om
historie, politikk og kunst. Dette er en fortelling om hva det vil si å være
menneske. Det er en bok vi trenger å lese akkurat nå – i den tiden vi lever i.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar