Dikt: Draum og røynd av Olav H Hauge – fra diktsamlingen Glør i oska (1946)

Jeg leser en biografi om Olav H. Hauge (f.1908 - d. 1994) skrevet av Knut Olav Åmås. Jeg er kommet til perioden 1958 – 1962; det var i 1962 han fikk sitt gjennombrudd med diktsamlingen På ørnetuva.

Olav H. Hauge hadde flere opphold på Valen psykiatrisk sykehus – den gangen ble det kalt sinnssykeasyl. 1. oktober 1946 ble han utskrevet etter et nytt opphold der – samme året som den første diktsamlingen hans ble utgitt: Glør i oska. Fra biografien til Åmås:

«Endeleg, den 20. desember 1946, får Olav H . Hauge sjølv den første boka si i

hendene. Han reknar ikkje med at det er byrjinga på noko som helst, skal vi

ta han på ordet. Han er ikkje nøgd: «Ja, i dag fekk eg sjå diktsamlingi mi som

Noregs Boklag hev gjeve ut. Boki er ven. Korrekturfeili ikkje nemnande,

papiret nokso bra. Ho er 127 sidor og kostar kr. 6,72 ser eg det stend i Norsk

Tidend. Ja, diverre vart ikkje utvalet so godt som eg vilde. Ting er komne med

som ikkje burde vore i boki. Eg hadde da havt mange gode ting som heller

burde vore med. Men det er so når helsa svik ein. (...) Ja, det vert korkje gull

eller ære å vinna, men det venta eg no ikkje heller. Men boki hev kosta meg

mykje stræv, det skal vera visst, so eg tenkjer det er både fyrste og siste gongen at eg gjev ut nokor bok. Og ikkje legg nokon merke til henne heller — det slepp eg syta for. Bokstraumen er so stor at ho druknar. Gudskjelov.»

I et portrett her på NRK TV portrett 25.7.83 får Hauge spørsmål om han aldri har tenkt å skrive et prosaverk. Han svarer at det har han ikke, og det skyldes delvis at det ikke har høvd seg slik sammen med arbeidet som gartner og fruktdyrker. Versene han har skrevet er tanker han har tenkt under arbeidet – han har aldri satt seg ned for å dikte.

Livet ble ikke slik han hadde tenkt – han ønsket seg en akademisk utdannelse. Det er til tider sårt å lese om livet hans. Diktsamlingen Glør i oska ble ikke hans siste – heldigvis. Et av diktene er Draum og røynd – slik det er i diktsamlingen.

Eg fæler denne kalde verd,

med klang av jarn og stål-

den nakne røynd som mot meg skjer

og bod um kvardags plikter ber

forutan tid og tol.

Ein drøymar sett i ståk og jag,

ubudd til storm og strid,

er hjelpelaus i livsens slag

og dømd til blodig nederlag,

fyrr han til slutt er fri.

Men kvar stend skrive-kven hev sagt,

at denne røyndi her,

som nådelaus med grådig makt

hev alt i jarn og lekkjor lagt,

meir enn ein draum er verd?

Drøym draumen din, lev livet rikt!

Og kva som mest er sant:

ein spikar eller dette dikt,

det kann vel verta ser um likt,

set frå den rette kant.