Judith Hermann: All kjærlighets begynnelse (Alle Lieber Anfang)

Pelikanen forlag beskriver romanen All kjærlighets begynnelse av Judith Hermann slik:

«En av europeisk litteraturs store, og stille, stilister, Judith Hermann, har nå endelig gjort sin romandebut! Berlin-fødte Hermann har bygget seg et solid navn hos norske lesere gjennom sine tre novellesamlinger, den siste, Alice, mottok fantastiske anmeldelser fra et samlet norsk anmelderkorps og var blant de nominerte bøkene på short list for Indiependent forreign fiction price.

Nå har Hermann skrevet en vakker og skremmende roman om kjærlighetens krav og livets sårbarhet. En varsom skrekkhistorie fra forstadsidyllen. Her møter vi Stella og Jason, de er gift, de har en datter, Ava, de bor i et hus i utkanten av byen. Et fint, enkelt hus, en liten hage, en stille liv i hverdagen, vanligvis uten Jason, som jobber mye. Men en dag står en mann utenfor døren, en fremmed, en Stella aldri har sett før. Han sier han bare ønsker en liten prat med henne, mer sier han ikke. Stella avviser ham. Den fremmede går, men kommer tilbake dagen etter, også neste dag kommer han, bestemt på ikke å la henne være i fred. Dette er begynnelsen på et mareritt som sakte men sikkert eskalerer. I et stilsikkert, klart og kompromissløst språk og med nærmest irriterende vakre bilder forteller Judith Hermann om det mysteriet som er kjærligheten, fram til sammenbruddet av det man trodde var et trygt liv.»

Romanen er den første boken jeg har lest av forfatteren. Utgitt i 2014 og på norsk i 2015. 174 sider. Har lånt boken av biblioteket.

Jeg kan istemme at hun er en stille stilist. Det er noe veldig rent over denne romanen. Vakkert er det også. Men skremmende: kun litt i begynnelsen. Jeg vil vel heller si at det var en sjelden ro over romanen. Særlig tatt i betraktning av historiens grunntema. Måten Stella håndterer denne stalkeren på, er beundringsverdig på en måte. På en annen måte litt ansvarsløst med tanke på ansvaret for datteren og at Jason er mye ute og reiser. Men det er personligheten hennes som stemmer overens med hvordan hun møter pasientene hun er hjemmesykepleier for. Varsom skrekkhistorie passet fint for denne romanen synes jeg.  

Jeg forventet meg ingen skrekkhistorie. Den er ikke kategorisert som en spenningsromanen.Men ble ikke så grepet av historien som jeg hadde forventet.  Mulig det kommer at jeg har lest romanen i rykk og napp. Denne uken har hodet mitt vært fullt av andre tanker. Kanskje jeg burde lest den om igjen. Det er heller ikke lenge siden jeg leste en skrekkhistorie av Mo Hayder. Da ble jeg skikkelig skremt! Uansett, jeg skal helt klart lese novellesamlingen Alice. Men nå er det andre bøker som ligger klar til lesing – seks stk. som jeg gleder meg til:

Et sitat fra romanen – Stella liker også å lese bøker:

«Panoramavinduet hører til stuen. I stuen står det en lav stol ved vinduet, der Stella sitter og leser om kvelden og ikke bryr seg om at hun etter mørkets frembrudd sitter som på en scene i denne stolen. Hun leser det hun kommer over, hun leser alt, hun kommer over en bok, hun åpner den og dykker ned i den, det er også noe grusomt ved dette. Jason sier iblant, du kom til å dø hvis man tok bøkene fra deg. Kom du til å dø? Stella svarer ikke på dette. Midt på dagen, mellom alt som skal ordnes, fås unna, legges bak seg, tar hun en bok og leser en side, to sider, det er nesten som å puste, hun ville knapt nok være i stand til å si hva hun nettopp har lest, det er også noe annet det dreier seg om. Om motstand. Eller om å ta til motmæle. Kanskje dreier det seg om å forsvinne. Det kan hende.»

Dikt: Blå kveill av Arvid Hanssen

Bildet over, Out fishing, legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook.  

Arvid Hanssen: Blå kveill

Se, no stijlne alle båran,

og det skjømmes mens æ ror.

Det bli blått ruint begge åran

førr en kaillkrok i en fjord.

No kjem skarven òg te skjærre.

Det e han, og det e æ

som e eillst i dette værre.

Skarven ror i lag med mæ.

Kveillen spørr, og kveillen svare.

Gjer mæ mangt å tenke på.

Tru kor lenge vi ska fare.

Derom vijl Vårherre rå.

Trygt å trø i lainn av båten

på et berg æ kaille mett.

Godt å høre goverslåten

Og gå heim med glae skrett. 

Jón Kalman Stefánsson: Himmelrike og helvete

«Mennesket er et merkelig vesen. Har vunnet over naturkreftene, har seiret over vanskeligheter som virker uoverkommelige, mennesket er jorderikets hersker, men har likevel liten styring med sine egne tanker og de dypene som befinner seg under dem, hva er det som bor i disse dypene, hvordan skapes de, og hvor kommer de fra, følger de noen lover, eller reiser mennesket gjennom livet med et livsfarlig kaos inni seg?»

Sitatet over er fra romanen Himmelrike og helvete som ble utgitt i 2007 og er første bok i en serie på tre. Tidligere har jeg lest og skrevet om:

Jón Kalman Stefánsson: "Fiskene har ingen føtter"

Himmelrike og helvete er på 200 sider, og som Fiskene har ingen føtter er det poesien i boken som gjør mest inntrykk. Det er ikke uten grunn at på Bokelskere.no er det mange sitater fra boken – jeg tenker at man kunne tatt ut mye fra boken og laget en diktsamling. Men så innledet også Jón Kalman Stefánsson sitt forfatterskap som lyriker.

«Det finnes knapt noe vakrere enn havet på gode dager, eller i klare netter, når det drømmer og måneskinnet er dets drømmer. Men havet er ikke det spor vakkert, og vi hater det mer enn noe annet når bølgene reiser seg titalls meter over båten, når brottsjøene skyller over oss og drukner oss som ynkelige kattunger, uansett hvor mye vi veiver med armene, roper på Gud og Jesus, drukner oss som ynkelige kattunger. Og da er alle like. Drittsekker og gode mennesker, kjemper og døgenikter, lykkelige og de ulykkelige. Det høres noen rop, et par desperate håndbevegelser og så er det som om vi aldri skulle ha vært her, den døde kroppen synker, blodet i den kjølner, minnene blir til ingenting, det kommer fisker og knubber borti leppene som ble kysset i går og sa de ordene som betyr mest av alt, knubber borti skuldrene som bar yngstebarnet på skuldrene og øynene ser ingenting lenger, de ligger på havets bunn. Sjøen er blåkald og aldri rolig, et pustende kjempevesen som vanligvis bærer over med oss, men iblant ikke, og da drukner vi; menneskets historie er ikke særlig komplisert.»

For meg som er oppvokst langs en værhard Finnmarkskyst går denne beskrivelsen rett inn – akkurat slik er det. Havet som jeg elsker, men også hater. Og ikke minst frykter.

Handlingen i boken foregår for over 100 år tilbake i tid da menneskene var avhengig av havet på en helt annen måte enn idag, da man bl a ikke hadde værmeldinger som kunne advare om at uvær var på vei. 

Handlingen i romanen er fra kysten av Island. Hovedpersonen er Gutten og han med i et båtlag på seks. I tillegg har de en kokke: Andrea. Faren druknet da Gutten var seks år og etter det ble familien splittet. Gutten er sterkt knyttet til Bárdur, en av de seks på laget. Gutten har vært med Bárdur på hjemstedet hans Plassen. Bárdur har lånt med seg flere bøker og drømmer om kjæresten Sigrídur. Gutten drømmer om noe annet:

«Han vil utrette noe i dette livet, lære språk, se verden, lese tusen bøker, han vil finne kjernen, hvor den nå enn er, han vil finne ut om det eksisterer en kjerne, men iblant er det vanskelig å tenke og lese når man er utslitt etter en tung utror, gjennomvåt og kald etter tolv timer ute på slåtteengene, da kan tankene være så tunge at han knapt greier å løfte dem, og da er det langt inn til kjernen.»

Det er bortimot femti rorbuer i området der fiskerne sover, egner line og spiser i samme rom. Nå venter de bare på en av karene, Árni. Han har vært hjemme hos kona Sesselja og barna. Når han er kommet setter de i gang med å egne line og morgenen etter drar de ut med båten. I den åpne båten fryser Bárdur ihjel da båtlaget overraskes av snøstorm og han har glemt skinnkjortelen som skal beskytte han mot kulde og nedbør.

Etter at de er kommet tilbake til rorbua bestemmer Gutten seg for å dra til Plassen for å levere tilbake boken Det tapte paradis. Boken Bárdur var så opptatt med å lese før de dro ut og var årsaken til at han glemte skinnkjortelen. Etterpå har han tenkt å ta livet av seg. Han kjenner ikke at han har noe igjen å leve for etter at Bárdur er død. Inne i boken finner han et brev Bárdur har skrevet til Sigrídur:

«Gutten bruker ikke lang tid på å plukke sammen det han skal ta med seg. Andrea hjelper ham, tvinger ham til å spise litt, pakker inn en bit med salt kjøtt, den siste, den skulle vært i suppen neste søndag, de overlever nok, tenker hun og kjenner plutselig et heftig raseri mot dem som er der ute og som nå tar seg av fangsten, føler nesten hat, over at de er i live, alle fire. Forkleet hennes er fremdeles mørkt av tårer, kanskje vil flekken aldri gå vekk, håper ikke det, tenker hun. De pakker inn Det tapte paradis i mange lag, den boken skal med, deretter nok flatbrød og leverpostei, en håndfull sukkerbiter. Men først åpner gutten boken og det går en trekning over ansiktet hans idet han får se brevet til Sigridur. Uten deg finnes intet skjønt for meg. Ord til henne som puster der bakom fjell og heder og som fremdeles ikke vet at livets muligheter har skrumpet inn betraktelig, hun som rykker til hver gang hun får øye på noen som kommer mot gården og som håper at det er fiskeværets postbud med brev til henne, ord som skal bygge bro over avstander, ord som lindrer savnet, men samtidig får det til å vokse og bli større. Neste brev hun får blir tykt, varme ord fra en død mann. Gutten rekker Andrea brevet og sier, pass på at det følger med ham, og Andrea sier, stakkars pike, og det sier vi også, for frosten og diktet tok fra henne det mest dyrebare.

Så er gutten reiseklar.»

Når Gutten etter en strabasiøs tur over fjellet kommer til Plassen tar livet en annen retning enn han hadde tenkt.  Han blir tatt vare på av en rik og eksentrisk enke, Geirthrúdur. Denne delen av boken blir vi kjent med mange ulike personligheter på tettstedet Plassen. 

I de neste bøkene, Englenes sorg og Menneskets hjerte, fortsetter historien om Gutten.  

Krim: Mo Hayder: Borte (Gone)

Endelig en bok kategorisert som thriller som jeg opplevde var en triller!

Romanen Borte er den andre romanen jeg har lest av Mo Hayder, og den var veldig forskjellig fra Tokyo. Det er en styrke synes jeg; at forfatteren kan skape historier av et bredere grunnlag. 

Borte ble utgitt i 2010 og er på 436 sider. Litt for mange sider synes jeg; det var enkelte partier som ble for stillestående for meg. De kunne med fordel ha vært kuttet ned.

Romanen er den tredje boken i serien om politidykker Flea Marley og femte bok om etterforsker Jack Caffery. Det er Caffery som leder etterforskningen og saken er bortføring av barn. En mann med julenissemaske stjeler biler med barn inne i. Etterforskningen starter at Rose på en brutal måte blir frastjålet bilen imens hun pakker ned handleposer i et parkeringshus. I bilen befinner datteren Martha seg. Når Caffery får saken er hans teori at det ikke vil gå lenge før tyven setter barnet fra seg. Som han har gjort i to tidligere tilfeller. Men timene og dagene går. Når kidnapperen lar høre fra seg uten av barnet kommer til rette, og et nytt barn blir bortført, er det klart at det ligger andre motiver enn biltyveri bak bortføringene.

Utålelig spennende frem til midtveis, da dalte spenningen litt for denne leser. Men det var faktisk helt greit, jeg hadde fått en form for sammenbrudd hadde spenningen holdt seg slik jeg opplevde begynnelsen. Turte ikke lese når det var mørkt ute selv om jeg ikke er spesielt mørkeredd. Gode karakterer. Sidehistorier. Nye vendinger. En bok jeg hele tiden satt og gjettet hvem gjerningsmannen var. Det var noen partier som trakk litt ned for meg. Et av dem var der en person er fanget i en tunnel. Det ble litt lenge og for mange detaljer. Da ble jeg ukonsentrert og begynte å skumlese. Men helhetsinntrykket var veldig bra. For meg som kritikerne som er sitert på bokomslaget. 

J. M. G. Le Clézio: Sultens refreng (Ritournelle de la faim)

Det første blogginnlegget jeg postet var om Afrikaneren portrett av en far av J. M. G. Le Clézio. Forrige helg da jeg var innom biblioteket fant jeg tilfeldig hans roman Sultens refreng. Utgitt i 2008 og på norsk i 2012. En god bok på 198 sider.

Cappelen Damm beskriver romanen slik:

«I Sultens refreng følger vi ungjenta Ethel og hennes liv i Paris i årene før og under den 2. verdenskrig. Hun er eneste barn i en velstående pariserfamilie, som har bakgrunn fra Mauritius. Forholdet foreldrene imellom er dårlig, og moren er en passiv tilskuer mens hennes far spekulerer bort formuen deres og Ethels arv. Langsomt blir familien ruinert, og Ethel må flykte i eksil til Nice.»

Det står også at romanen er forankret i historien. Det var her i en anmeldelse i Dagbladet jeg leste at romanen er et portrett av forfatterens mor. Overskriften på anmeldelsen er «Gråtevakkert om eksistensiell hunger» og skriver bl a:

«Le Clézio skriver kompositorisk komplekse romaner. Men det er en musikalitet i hans vakre prosa, som gjør at du kan lese den slik du lytter til musikk; nyte de enkelte delene uten nødvendigvis å forstå helheten. «

Jeg leste anmeldelsen da jeg var kommet ca halveis i romanen. Da forstod jeg hvorfor jeg opplevde at det ligger en sårhet i måten han forteller historien på. Hvorfor den er så vakkert skrevet. At det er moren som er portrettert.

Året er 1934. Ethel på ti år og morens grandonkel Monsieur Soliman er på Koloniutstillingen. Soliman var i gamle dager militærlege i Fransk Kongo og var morens oppdrager:

«Han oppdro henne strengt. Da faren hennes døde var det han som tok seg av henne. Men hun så ham ikke mye, han var alltid langt borte, på den andre siden av jordkloden. Hun er glad i han. Hun er kanskje enda mer beveget av at denne gamle, store mannen er så inntatt i Ethel. Det var som hun endelig får se hans hjerte åpne seg, etter et ensomt og forherdet liv.»

Det er på utstillingens avdeling for Fransk India Soliman viser Ethel en kopi av Angkor Vat-tempelet:

«Han har stanset foran huset. Det blodfulle ansiktet uttrykker fullkommen tilfredshet. Uten ord klemmer han hånden til Ethel, og sammen stiger de opp tretrappen, opp til avsatsen. Det er et helt enkelt hus av lyst tre, omgitt av en veranda med søyler. Vinduene er høye, tilgitret med utskårne sjalusier av mørkt tre. Taket nesten flatt, tekket med glassert takstein og med et slags lite tårn med skyteskår på toppen. Da de går inn, er det ingen der. I midten av huset er det en indre gård der lyset strømmer ned fra tårnet og bader gardsrommet i et underlig, lilla lysskjær. På siden av denne patioen er det et rundt basseng som speiler himmelen. Vannet er så stille at Ethel et øyeblikk trodde det virkelig var et speil. Hun har stanset med hamrende hjerte, og Monsieur Soliman står også stille, med hodet litt bakover for å betrakte kuppelen over patioen. Fra lysrør inni noen nisjer av tre som er stilt i jevn åttekant, kommer det et lett farget lys, uvirkelig som røyk, hortensiafarget, samme farge som skumringen ute over havet.

Det er noe som skjelver. Noe som ikke er ferdiggjort, noe litt magisk. Det at det ikke er noen der, sikkert. Som om dette var det virkelige tempelet, forlatt midt ute i jungelen, og Ethel kunne tro hun hørte suset i trærne, de skarpe, hese skrikene, villdyrenes silkemyke poter i underskogen, hun grøsser og klemmer seg inntil grandonkelen.»

Onkelen kjøper Det lilla huset som Ethel kaller det. Planen er at han skal sette det opp på en tomt han eier. Ethels far, Alexandre, har planer om å bygge en leiegård på tomten. Men dette vil ikke Soliman han noe av, han har ingen planer om å bli noens husvert. Han gjør Ethel til sin hovedarving. Han får plantet eksotiske trær på tomten. Men materialene til huset bli liggende under en presenning. Soliman får kreft. «Det er vanskelig å dø... det tar tid, det tar tid» sier han til Ethel. Han dør når Ethel er 13 år.

Til denne hagen tar Ethel sin nye venninne Xénia. En fattig russisk jente som flyktet fra Russland sammen med moren og søsteren etter revolusjonen. Faren ble skutt i fengsel av de revolusjonære.

«Bit for bit fortalte Xenia om seg selv. Ethel avbrøt henne ikke. Hun visste at Xenia bare ville si det hun hadde bestemt seg for å røpe, at det ikke var betroelser, men en slags gave hun ga henne, for å besegle vennskapet. En slags pakt. Hun fortalte om Chavirov-familiens store hus i St. Petersburg. Om selskapene de holdt der, hvor alle som bodde i nærheten kunne komme, adelige og simple bønder, soldater, håndverkere og kunstnere. Hun snakket seg varm om det, som om hun hadde vært med på det, enda det hadde vært for hun ble født, for revolusjonen, da faren og moren var nygifte. De trodde på et ideal den gangen, de satte sin lit til den nye tidsalder. De trodde de skulle leve bestandig.»

Xénia dominerer og styrer forholdet som et spill. En gang hun angrer på åpenheten om moren som arbeider i en systue og søsteren Marina som besatt av destruktive følelser har truet med å ta livet av seg, avviser hun Ethel. Ethel kjenner en klo om hjertet, og lurer på hva hun har sagt og gjort som fortjener en slik behandling:

«Ethel kom hjem, lukket seg inne på rommet sitt, nektet a spise. «Hva er det med henne?» spurte moren. Alexandre, innforstått: «Det er bare det at din datter er forelsket, ikke noe annet.» Ethel hadde oppfanget bemerkningen gjennom døren og blitt helt slått ut. Hun hadde lyst til a skrike: Dere vet jo ingenting, dere skjønner ingenting! Etterpå, og de neste dagene, hadde hun begynt å forstå hva det var som lå henne så tungt på hjertet. Sjalusi, rett og slett. Xenia hadde forgiftet henne med sjalusi. Hun ble sur, hun ble sint på seg selv. Sjalusi var det altså! En tåpelig følelse. Den samme som martret moren hennes, red henne som en mare på grunn av sangerinnen Maude, en følelse fjollete ungpiker holder seg med, noe for stakkarslige kvinnfolk, noe for ofre! Hun ble svimmel og kvalm av det. Og sa en dag var Xenia der igjen, sto uten videre og ventet på henne utenfor skoleporten, skjønn som en engel, med havets farge i øynene, det honninggule håret satt opp i en pyntelig knute bundet opp med et svart fløyelsband og iført ny kjole med paljettbelte på. Hun ga Ethel en klem: «Har du sett? Moren min har sydd kjolen du tegnet!» Ethel følte seg dum, berusende dum, en varme skylte gjennom henne. Hun tok et skritt tilbake for å se på kjolen til Xenia: «Det er sant, du kler den godt.» Det var alt hun fant på å si.»

Ethels familie skal etterhvert bli like fattig som familien til venninnen er blitt. Faren setter egne og morens penger, og etterhvert Ethels arv etter Soliman, over styr.

«Stuen i leiligheten i Rue du Cotentin var ikke så stor, men hver første søndag i måneden klokken halv ett ble den fylt av gjester, slektninger, samt forbindelser på gjennomreise, som Alexandre Brun inviterte til lunsj med forlenget opphold utover ettermiddagen. Dette var et rituale faren til Ethel ikke ville være foruten. Da Monsieur Soliman kritiserte disse sammenkomstene og sa at de både slet ut niesen hans og kostet en masse, svarte Alexandre: «Kjære deg, en advokat ville ikke kunne eksistere uten slik selskapelighet, det er advokatens jaktterreng.» Monsieur Soliman trakk på skuldrene. Da Alexandre kom fra Mauritius, hadde han riktig nok gjennomført jusstudiene sine, men hadde ikke gjort noe med det. Han hadde aldri ført en sak og bare nøyd seg med å drive med forretninger, investere arven sin i tvilsomme affærer, i kjøp av andeler og aksjer i selskaper på fallittens rand. Men han var en kunstnersjel, god til å synge, god musiker, god til å snakke for seg, og flott så han ut med snurrebarten sin og den svarte hårmanken, de blå øynene, den høyreiste skikkelsen, og søndagssammenkomstene var alltid vellykkede. Justine var veldig forelsket i mannen sin, og for ikke å såre henne fremmet ikke Monsieur Soliman denne kritikken i offentlighet.»

Når andre verdenskrig bryter ut er familien konkurs og de flykter fra krigen til Nice der de lever i fattigdom. Ethels drøm er etterhvert å emigrere til Canada. Det gjør hun etter andre verdenskrig. Men den del av historien omhandler boken ikke. 

Ethel er ofte i parken Jardin du Luxembourg. Her er noen bilder jeg tok i parken da jeg var i Paris i 2014: 

Sufjan Stevens: Should Have Known Better - i morgen er han i Oslo!

Privat foto; ...The bridge to nowhere...

Helt tilfeldig fikk jeg høre om den amerikanske artisten Sufjan Stevens på radio på vei hjem fra jobben. Milde himmel; musikk som jeg har falt pladask for.  

En favoritt på hans siste album Carrie & Lowel er Should Have Known Better – et album som handler om livet, død, tap og kjærlighet. Sufjan ser tilbake på sine første reaksjoner på sin mor Carries død, og erkjenner at han ikke tillot seg å sørge.

I morgen er han i Norge – konsert i Oslo Spektrum. Heldige er de som skal dit.

Her er den offisielle videoen – etter er teksten til låten:

"Should Have Known Better"

I should have known better

To see what I could see

My black shroud

Holding down my feelings

A pillar for my enemies

I should have wrote a letter

And grieve what I happen to grieve

My black shroud

I never trust my feelings

I waited for the remedy

When I was three, three maybe four

She left us at that video store

Be my rest, be my fantasy

I’m light as a feather

I’m bright as the Oregon breeze

My black shroud

Frightened by my feelings

I only wanna be a relief

No, I’m not a go-getter

The demon had a spell on me

My black shroud

Captain of my feelings

The only thing I wanna believe

When I was three, and free to explore

I saw her face on the back of the door

Be my rest, be my fantasy

I should have known better

Nothing can be changed

The past is still the past

The bridge to nowhere

I should have wrote a letter

Explaining what I feel, that empty feeling

Don’t back down, concentrate on seeing

The breakers in the bar, the neighbor’s greeting

My brother had a daughter

The beauty that she brings, illumination

Don’t back down, there is nothing left

The breakers in the bar, no reason to live

I’m a fool in the fetter

Rose of Aaron’s beard, where you can reach me

Don’t back down: nothing can be changed

Cantilever bridge, the drunken sailor

My brother had a daughter

The beauty that she brings, illumination

Ian McEwan: Hjelp fra fremmede (The Comfort of Strangers)

Mørk og makaber er romanen Hjelp fra fremmede av Ian McEwan beskrevet som. Utgitt i 1981 og på 119 sider. Jeg synes ikke den var makaber før helt på slutten. Og igjen; makaber med dagens spenningsbøker der det virker som om forfatterne konkurrerer om å overgå hverandre i grusomheter? Jeg vet ikke helt...

Romanen minnet meg litt om oppbyggingen til romanene jeg har lest av Patrick Modiano: spenningen sniker seg sakte, men sikkert inn i handlingen. En bok jeg burde lest på nytt for å finne detaljer jeg ikke fikk med meg første gang jeg leste den. Det gjelder å være årvåken når man leser. Ikke la seg lure av at romanen er på få sider.

Romanen som er filmatisert begynner slik:

«Hver eftermiddag når byen utenfor hotellvinduets dypgrønne skodder livnet til, ble Colin og Mary vekket av den taktfaste klinkende lyden av stål mot jernlekterne som lå fortøyd ved hotellkafeens brygge. Om morgenen var disse rustne, arrete holker som hverken lot til å ha last eller drivkraft, borte. Mot slutten av dagen kom de igjen, og mannskapet ville på uforklarlig vis ta fatt der de slapp med sine hammere og meisler. Det var på denne tid, i den disige, sene eftermiddagsheten at kundene pleide å samle seg på kafebryggen for å spise iskrem ved metallbordene. Også deres stemmer fylte det mørke hotellværelset; steg og sank i bølger av latter eller splid, overstrømmet den kortvarige stillheten mellom hvert gjennomtrengende hammerslag.»

På hotellrommet sover de, elsker, drikker, røyker en marihuanasigarett før de om kvelden drar ut for å lete etter en restaurant. På dagtid er Colin og Mary turister. Hvor de befinner seg nevnes ikke annet enn på bokomslaget. Litt etter litt får vi vite litt mer om dem.

En kveld de er sent ute går de seg bort og møter Robert i de mørke gatene de befinner seg. Han ber dem bli med til et fint sted han kjenner til:

«Han var kortere enn Colin, men armene var eksepsjonelt lange og muskuløse. Også hendene var store og sterkt håret på oversiden. Han var iført en tettsittende sort skjorte av et halvgjennomsiktig kunststoff, som var åpen i V-form nesten til livet. Rundt halsen bar han et kjede med et imitert barberblad av gull som la på skrå over den hårete brystkassen. Over skulderen hang et fotoapparat. En søt eim av efterbarberingsvann fylte den trange gaten.

«Hør her,» sa Colin og forsøkte å gjøre seg fri uten å virke voldsom, «vi vet at det finnes et sted her borte.» Grepet om håndleddet var løst men gav ikke efter: kun en finger og tommel fattet om Colins håndledd.»

Robert tar dem med på en bar og forteller dem en historie fra barndommen. Senere får de møte ektefellen Caroline. Det er med Robert at mørket og uroen sniker seg inn i romanen. Sakte, men sikkert. Hva er det ekteparet vil med Colin og Mary? Er de tilfeldig utplukket, eller?