Radiodokumentar - BBC Radio 3 intervjuer Per Petterson - anbefales!

«Jeg bor her nå i et lite hus ved en innsjø langt øst i landet. Ut i sjøen renner ei elv. Det er ei lita elv med en liten vannføring midt på sommeren, men om våren og høsten strømmer den friskt, og det er ørret i den. Jeg har da tatt noen. Munningen er bare noen hundre meter herfra. Jeg kan så vidt få øye på den fra kjøkkenet når løvet har falt fra bjørketrærne.»

Sitatet er fra romanen Ut og stjæle hester skrevet av Per Petterson. Boka som jeg har skrevet flere innlegg om. Bildene er av en liten bekk like ved der jeg bor. Den blir en liten elv når det er mye vann og en bekk når det er tørke. Den renner ute i sjøen og gir næringsgrunnlag for ender, svaner og andre fugler.

Jeg nettopp hørt BBC Radio 3 kommentaren om Per Petterson som ble sendt i går. Etter å ha hørt den er enda en puslespillbit kommet på plass om hvorfor jeg liker hans bøker.  Å høre deler av bøkene bli lest opp på engelsk var helt utrolig fint. Dokumentaren anbefales - her er en link:

Per Petterson intervjues av BBC

Lewis Caroll: Alice i eventyrland (Alice's Adventures in Wonderland) - illustrert av Tove Jansson

I 2014 er det 100 år siden Tove Jansson (1914-2001) ble født. Det feires i Sverige og Finland.

Jeg hadde ikke noe forhold til bøkene/illustrasjonene til Tove Jansson som barn. Det var som voksen og ved lesning mv for datteren min jeg oppdaget Tove Janssons univers. Tove Nilsen beskriver i forordet til Sommerboken det som jeg også opplevde; at det Tove Jansson har skrevet også angår voksenverden, at Mummidalen skapte frykt hos henne som barn. Og det er først med den voksnes livserfaring at de underlige figurene får full tyngde; det geniale i å la menneskesinnets kompleksitet speiles i dem. 

Det var en artikkel jeg fant på NRK.no som fikk meg til å kjøpe klassikeren Alice i Eventyrland skrevet av Lewis Carroll (1832-1898), pseudonym for Charles Lutwige Dodgson – en bok illustrert av Tove Jansson:

«Fant barnebøkenes best bevarte hemmelighet - Før hun ble kjent som Mummitrollets mamma, illustrerte Tove Jansson klassikeren «Alice i eventyrland». Boken har imidlertid vært en godt bevart hemmelighet, til Johanne Askeland Røthing fant den.»

Boken redaktør Johanne Askeland Røthing i Aschehoug fant i den myteomspunne bokhandelen Shakespeare and Company i Paris, var en engelsk utgave fra 2008, og er en av bestselgerne deres. Det var i 1966 Tove Jansson fikk oppdrag om å illustrere boken, og det var før hun oppnådde suksess med bøkene om Mummidalen. Før utgivelsen av den engelske utgaven har den bare vært utgitt i Sverige og Finland. 

I 2014 ble boken med Tove Janssons tegninger utgitt for første gang i Norge med Zinken Hopps (1905-1987) oversettelse fra 1946. Alice i Eventyrland kom ut første gang i 1865. Jeg synes selv at jeg har kjøpt en godbit. Noen samler på frimerker, jeg samler på bøker sa jeg til arvingen som himlet med øynene over bokkjøpet...

Første gang jeg leste boken var da jeg kjøpte den til datteren min og leste den for henne. Denne utgaven fra 2003 skal jeg komme tilbake til i et eget innlegg. Men først skal jeg lese den om igjen slik jeg nå har gjort med boken illustrert med Tove Janssons tegninger. Gleder meg til å se hvilke forskjeller jeg synes det er mellom bøkene.

Boken regnes boka som et mesterverk i sjangeren «drømmelitteratur» - en i utgangspunktet absurd fortelling om Alice som hopper etter en kanin ned i et kaninhull en dag hun sitter sammen med søsteren sin og kjeder seg:

«Alice begynte å bli trett av å sitte sammen med storesøster ute på bakken og ikke gjøre noen ting. Av og til hadde hun kikket i boka som storesøster leste i, men det var ikke noe moro, og ikke noen bilder i den. «Og hva skal en med bøker med ikke noe moro og ikke noen bilder,» tenkte Alice.»

Kjede seg gjør hun ikke når hun kommer til eventyrland. Her møter hun alle slags skapninger og hun må ned i størrelse for å passe inn i den verden hun kommer til.

Historien er absurd, men bruker man fantasien sin kan man kjenne igjen karakterer, holdninger osv i vår virkelighet. Her er det mye å le av. 

Her er noen av illustrasjonene til Tove Jansson med tekst fra boken - mine egne bilder:

Fra kapitlet «Kålormen gir råd»:

«Kålormen og Alice så tause på hverandre en stund. Til slutt tok ormen pipa ut av munnen og snakket med henne i en slepende og søvnig tone;

«Hvem er du?» spurte kålormen.

Det var ikke noen hyggelig måte å begynne en samtale på, og Alice svarte nokså sjenert: « Jeg, jeg vet virkelig ikke herr Orm, - ikke akkurat nå. Jeg vet hvem jeg var da jeg stod opp i morges, men jeg tror jeg er blitt forandret mange ganger siden da.»

Fra kapitlet «De gale har det godt»:

«Det stod et bord under trærne foran huset, og haren og hattemaker Mathias satt der og drakk te. Mellom dem satt en mus og snorket, og de andre to hadde albuene på bordet og snakket sammen over hodet til syvsoveren. «Det kan ikke være hyggelig for ham i midten», tenkte Alice. «Men han sover jo, så jeg antar han ikke tar seg nær av det. «

I samme kapittel blir Alice fortalt historien om tre jenter som bodde på bunnen av en brønn:  

«Hva levde de av?», sa Alice som alltid var interessert i mat og drikke.

«De levde av sirup,» sa syvsoveren etter å ha tenkt seg om et øyeblikk.

«Det kunne de ikke ha gjort,» sa Alice varsomt. «Du skjønner vel at da ville de blitt syke.»

«Det var de,» sa syvsoveren, «skrekkelig syke.»

Alice prøvde å tenke seg hvordan det ville være å leve på en så underlig måte, men hun klarte det ikke. Så spurte hun videre: «Hvorfor levde de på bunnen av en brønn?»

«Vil du har mer te, «spurte haren og var høflig.

«Jeg har ikke fått noe te før,» svarte Alice fornærmet, «så jeg kan ikke drikke mer.»

Vindens skygge (La sombra del viento) av Carlos Ruiz Zafón

Vindens skygge skrevet av Carlos Ruiz Zafón ble utgitt i 2001, og på norsk første gang i 2004. Romanen var forfatterens store gjennombrudd. Den har stått lenge på lista over bøker jeg har ønsket å lese. Boken jeg har lest har jeg kjøpt.

Slik omtaler Gyldendal romanen: 

«Da bokhandlersønnen Daniel er ti år, tar faren ham med til gamlebyen i Barcelona og «De glemte bøkers kirkegård». Her finner Daniel boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den, ble funnet drept mange år tidligere. Da andre antikvarer i Barcelona får høre hvilken bok Daniel har funnet, tilbyr de ham hva som helst for den. Men Daniel er ubestikkelig; han vil ikke skille seg av med boken for alt i verden. Og samtidig begynner han jakten på flere bøker av den mystiske forfatteren Julián Carax.

Etter som årene går, begynner det å skje skremmende ting omkring Daniel, blant annet blir han oppsøkt gjentatte ganger av en mann uten ansiktstrekk, som lukter svidd. Mannen sier han er en av hovedpersonene i Vindens skygge, og krever at Daniel gir ham boka. De mystiske opptrinnene vikler ham inn i en skruestikke av gåter, personer og steder i hjertet av det gamle og spøkelsesaktige Barcelona.»

Det som først grep meg ved denne romanen, er at den er en hyllest til litteratur. Ikke minst til boken i den tradisjonelle formen – papirboken. Det er nok av dem som spår papirbokens død til fordel for e-bøker. Ære være e-bøker. Ikke minst fordi en ved dette kan få ned prisen på bøker. Men for meg er en papirbok noe eget. Noen fyller huset sitt med nips, andre med bøker. Det å ha en bok som betyr mye for meg i bokhylla, er noe helt spesielt.  For de som kun ser på bøker som underholdning. har dette liten betydning.  En annen ting er at bøker blir mer og mer ferskvare  - kvalitet på litteratur må vike til fordel for kvantitet. Det gjør meg trist. Men enda mer trist er det når en politiker uttrykker seg slik:

«Hvor lenge vil et bibliotek bestå? Flere og flere bruker nettet, og bøker er mer og mer ut.»

Dette er en uttalelse fra en FRP-politiker i Rygge kommune angående om Rygge bibliotek skal samordnes med ny ungdomsskole, jf artikkel i Moss Avis 5. mai 2014. Slik kortsiktig tankegang der man kun tenker økonomi på kultursiden er dessverre typisk for FRP. 

Jeg håper virkelig ikke at det blir slik at bibliotekene forsvinner. Det er bl a gjennom bibliotekene jeg finner bøker som ikke utgis lenger. Men også fordi biblioteket hadde alt å si for at jeg ble en bokelsker. 

Fra romanen om «De glemte bøkers kirkegård»:

«Hver bok, hvert bind du ser, har en sjel. Sjelen er den som skrev den, og sjelen til dem som leste den og levde og drømte med den. Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes... Her står de bøkene som ingen lenger husker, de bøkene som har gått seg vill i tiden, og lever for alltid, i påvente av at de en dag skal komme en ny leser, en ny ånd, i hende... Jeg kunne ikke la være å tenke at når jeg ved en ren tilfeldighet hadde oppdaget et helt univers i en eneste ukjent bok blant de utallige i denne nekropolen, måtte mange titusener andre ligge der uutforsket, glemt for alltid, jeg følte meg omgitt av millioner av forlatte sider, av herreløse universer og sjeler, som gikk til bunns i et hav av mørke mens den verdenen som pulserte utenfor disse murene, mistet hukommelsen mer og mer for hver dag uten å merke dette selv, og følte seg klokere jo mere den glemte.»

Romanen fortjener de gode kritikkene den har fått. Godt og rikt språk. Forfatteren viser en stor fortellerglede. Vindens skygge har mange ingredienser som gjør den til god underholdning; ikke minst romantikk, humor, mange og ulike karakterer og spenning. Men det er ikke alle lesere som er enige med kritikerne jf det jeg leser på Bokelskere.no.

Selv om dette var en god roman på mange måter, ble romanen på 479 sider litt for lang for en utålmodig sjel som meg. Hva jeg tenker kunne vært kuttet ut/kortet ned, det har ingen klar oppfatning om. Jeg ser at den kategoriseres som en spenningsroman. Selv om enkelte hendelser mv kom som en overraskelse, var det en del som var forutsigbart for meg. Det var ikke vanskelig å gjette hvem mannen uten ansiktstrekk kunne være. Jeg er 100 % sikker på at jeg hadde fått mer utbytte av romanen ved å ha vært i Barcelona, noe jeg dessverre aldri har vært. 

"De glemte bøkers kirkegård" - Carlos Ruiz Zafón

Sitat fra Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón;- som jeg leser i for tiden – om  «De glemte bøkers kirkegård»:

«Hver bok, hvert bind du ser, har en sjel. Sjelen er den som skrev den, og sjelen til dem som leste den og levde og drømte med den. Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes... Her står de bøkene som ingen lenger husker, de bøkene som har gått seg vill i tiden, og lever for alltid, i påvente av at de en dag skal komme en ny leser, en ny ånd, i hende... Jeg kunne ikke la være å tenke at når jeg ved en ren tilfeldighet hadde oppdaget et helt univers i en eneste ukjent bok blant de utallige i denne nekropolen, måtte mange titusener andre ligge der uutforsket, glemt for alltid, jeg følte meg omgitt av millioner av forlatte sider, av herreløse universer og sjeler, som gikk til bunns i et hav av mørke mens den verdenen som pulserte utenfor disse murene, mistet hukommelsen mer og mer for hver dag uten å merke dette selv, og følte seg klokere jo mere den glemte.»

Himmel og hav så godt skrevet!, og som det passer i det moduset jeg er i innimellom – når jeg finner gamle bøker – det er som å ha shoppet på «De  glemte bøkers kirkegård». 

Jeg har selvsagt nyere uleste bøker i bokhylla. F eks Et helt halvt år av Jojo Moyes og de tre første krimbøkene om Avdeling Q av Jussi Adler Olsen. 

Vindens Skygge er ingen gammel bok, den ble utgitt i 2001. Men når jeg finner bøker som jeg har skrevet om i innlegget:

En smakebit på søndag: Mine unge år (My early Life) av Winston Churchill

kan en slik etterlengtet bok gjerne ligge en tid og så går jeg rundt og gleder meg til jeg skal lese den. 

Selvsagt er det ikke alle gamle bøker som er verdt å lese. Jeg har blitt skuffet også av gamle bøker. Noen er temmelig utdaterte selv om de ble hyllet den gang de ble utgitt. 

Men jeg lar meg i større grad inspirere til å lese gamle snakkiser enn nyere bøker full av blurber på bokomslaget.  Veldig ofte er dette bøker som blir døgnfluer; de er populære en kort periode og deretter glemt. Hvor mange år vil denne serien leve Tirdagsdamene (Die Dienstagsfrauen) av Monika Peetz   Full av blurber - skulle tro at Odd Børretzens forhatte måker hadde tatt en sving over den før den gikk i trykken.  Mens denne derimot har levd i 200 år ! og fortsatt leses romanen og filmatiseres: Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

Jeg har funnet flere gamle bøker på Finn.no. Mange gode gamle bøker trykkes ikke i nye opplag fordi forlagene heller satser på døgnfluer. Franz Kafka’s Prosessen ble utgitt første gang i 1925. Jeg vet at den kan bli en utfordring jf det jeg leser om den på Bokelskere.no: «jeg både elsker og hater den» er det en leser som skriver. Siden jeg er liker å lese biografier, skal lese Prosessen og har lest:

Brevet til faren (Brief an den Vater) - en bok som inneholder et brev Franz Kafka skrev til sin tyranniske far, men aldri ble sendt

ble jeg veldig glad over å finne biografien om Kafka skrevet av Ernst Pawel; utgitt i 1984 - eksemplaret jeg har kjøpt og mottatt er på norsk og fra 2. opplag 1991. Den fikk mange godord da den ble utgitt - dette falt jeg for:

«Som en levende aktualisering av Franz Kafka er Ernst Pawels biografi nærmest en ønskebok. På et visst stadium av berømmelse finnes det en åpenbar risiko for at en dikter blir et begrep i massemedia som nesten alle vet alt om uten å vite noen ting. «

Line Baugstø: Camilla Collett - født Wergeland

«I Siste blade (1872) går hun blant annet til angrep på dem som bruker religionen som begrunnelse for å undertrykke kvinnen. Når noen med Bibelen i hånden hevder at kvinnen er skapt for mannens skyld, slik han er skapt for Guds skyld, har de glemt Moselovens ord om at alle må frykte Gud. Begge kjønn står likt overfor Gud, og begge må stå til rette for Ham, slår Camilla Collett fast. Det er prostitusjonen og dobbeltmoralen hun angriper her, hyklerne som krever at kvinnene skal være rene og plettfrie, mens de ser gjennom fingrene med det syndefulle livet hos det mannlige kjønn.

Camilla Collett etterlyste også mennenes engasjement for kvinnenes frigjøring, hun skjønner at det er nødvendig for saken, og er oppgitt over deres taushet.»

Det Camilla Collett (1813-1895) kjempet for er høyst viktig å kjempe for i det norske samfunnet anno 2014. Enkelte grupperinger er like konservative som de var på den tiden Camilla Collett levde. Og skjuler seg bak religion.

Biografien om Camilla Collett skrevet av Line Baugstø er også skrevet for unge lesere, men kan på samme måte som:

 Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

fint leses av lesere i alle aldre. Biografien ble utgitt i 2013 og er på 143 sider inkl register. Utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.

Å vurdere biografiene opp mot hverandre er ikke enkelt. For meg utfyller de hverandre. Forfatterne har vektlagt/utdypet noe faktum ulikt. Ved å lese biografien til Line Baugstø har jeg fått enda større forståelse hvor modig Camilla Collett var og hvor viktig hun var for kvinnesaken. Og hva som påvirket henne til å bli så modig. Uansett; gode og lettleste biografier synes jeg om begge bøkene.

Når jeg leser om Camilla Colletts unge år kommer tanken på at hun til tider virker teatralsk. Spesielt når hun opptrer på ekteskapsmarkedet i Christiania. Kanskje ikke så rart siden hele familie på morssiden var amatørskuespillere.

Forfatteren skriver at det kanskje ikke er en tilfeldighet at to av Norges største forfattere på 1800-tallet vokste opp i Wergeland-familien. Dette var en familie som ikke var konfliktsky - verken faren Nicolai, Henrik eller Camilla:

«Kanskje var ikke alle utspillene like gjennomtenkte, men disse menneskene turte å kjempe for det de trodde på, også om det gjorde dem upopulære.»

Når jeg leste dette tenkte jeg på Churchill-sitatet – en annen fighter:

“You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life.”

En av fiendene til Nicolai og Henrik Wergeland var Welhaven, Camillas drømmeprins. 

Friheten barna hadde, var nok også påvirket at morfaren, Henrik Thaulow, som praktiserte fri barneoppdragelse overfor sine barn på 1700-tallet; så stor frihet fikk de at andre ble forferdet. Faren Nicolai hadde en tøff barndom og oppvekst, bl a pga en far som sviktet, og dette virket til at han aldri sviktet sine barn selv om han kunne være en streng far. Ikke minst betydde Camilla mye for han og han så hennes talenter. Men forfatteren skriver at morens rolle må ikke undervurderes. Hennes familie tilhørte det selvbevisste borgerskapet som ga Camilla en tilhørighet til det øvre samfunnslaget:

«Uten den bakgrunnen ville livet hennes sett helt annerledes ut.»

Camilla var hele livet stolt over å være en Wergeland. Foreldrene dør etter at Camilla har giftet seg med Jonas Collett:

«Camilla stod  aldri sin mor like nær som faren, men hun sørget dypt over det uventede dødsfallet. Den dagen moren ble begravd gråt hun uten stans. Kanskje gråt hun også for det mor og datter ikke kunne være for hverandre.»

En episode som begge forfatterne trekker frem, er fra de to skoleårene i Danmark. Faren til en av skolevenninnene, en general, trekker frem et spottedikt om faren Nicolai Wergeland, som i en bok hadde skrevet om Danmarks forbrytelser mot Norge – husk at Camilla var bare 14 år da hun reiste til Danmark der hun oppholdt seg helt alene i to år – en skole som langt fra var noen luksustilværelse:

«Camilla reagerte med tårer og raseri. Hun rev papiret i mange biter og kastet det mot generalen. Var mannen virkelig så dum at han ikke skjønte at dette måtte «såre en datters hjerte på det dypeste, at det er et angrep på min far, min prektige far?». Så marsjerte hun ut av lokalet.

Etterpå måtte generalens datter be om unnskyldning og hele skolen tok parti for Camilla. Hun fikk ikke anmerkning for oppførselen, og de andre jentene syntes hun var modig».

Camilla tok med seg mye lærdom fra skolen som ble drevet av det religiøse samfunnet herrnhuterne der all undervisning foregikk på tysk. Bl a ga denne menigheten større plass til kvinnene enn det som var vanlig på 1800-tallet; kvinnene spilte faktisk en rolle og trengte ikke bare være tause, underdanige vesen.

Camilla var veldig forelsket i Welhaven. Så forelsket at hun engang spiste oblaten som var på et brev hun fikk fra han. Welhaven derimot kunne være temmelig slem og nedlatende overfor Camilla. Bl a klager han på hennes føtter; de er for store! 

To utenlandsturer tar faren henne med på denne syvårperioden hun var «hemmelig» stormforelsket i Welhaven. En tur til Paris i 1834 som ikke hadde noen innvirkning på forelskelsen; den var like sterk og dramaet fortsetter. I 1836 er det en ny tur til Hamburg. For faren blir dette dyre reiser. Når hun kommer hjem igjen i 1837 uten ektefelle i sikte til tross for flere muligheter/frieri, er faren forarget.

Camilla hadde et svart skrin der hun oppbevarte sine brev og dagbøker. Etter forlovelsen med Jonas Collett fikk han overlevert dette:

«Det var meningen at han skulle brenne alt sammen etter han hadde lest , men det gjorde han ikke. Heldigvis må vi nesten si....»

Etter at hun senere i livet forsonte seg med Welhaven fikk han også lese innholdet i det sorte skrinet.

Hvor viktig frihet var for Camilla etter å ha følt seg som en «burhøne» tidligere i livet, viser det at hun avslår tilbudet om å bli forsørget av Jonas Colletts brødre etter at han dør:

«Camilla velger friheten, og jeg tenker at det er dette valget som kanskje er hennes dristigste. Der og da, midt i sorgen og sjokket, viste hun oss sin enorme styrke. Det er rett og slett dette valget som gjør henne til den kvinnen vi kjenner henne som i dag.»

Selv om Jonas Collett oppmuntret Camilla til å skrive, mente han at nasjonen Norge ikke var moden for en realistisk og samfunnskritisk roman. Camilla mente selv at romanen Amtmannens døtre antakelig ikke var blitt skrevet om hun ikke var blitt enke. En roman som mange menn tok ille opp da de oppdaget at den var skrevet av en kvinne.

Det er interessant å lese om hvilke argumenter menn brukt overfor henne – her etter utgivelsen av Fra de stummes leir (1877):

«I den danske avisen Fædrelandet ble hun anbefalt å ta det roligere, som det «dog vel best sømmer sig for en ældre kvinde. I flere aviser ble Camilla beskyldt for å skyte langt over mål. Hun hånte kvinners offervilje og tålmodighet, het det, og hennes krav om selvstendighet og uavhengighet ville bare skape mannhaftige kvinner»

Kjente blodtrykket steg da jeg leste dette. Det med "mannhaftighet" - min påstand er at dette brukes også i dag og dessverre er det mange kvinner som tilpasser seg dette med å kle seg ekstra feminint og legge stemmeleiet unaturlig lavt. Når Lars Sponheim snakker i store bokstaver runger det, dersom en kvinner gjør det samme da ...

Dikterne Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie sendte i april 1884 et opprop til Stortinget der de krevde at gifte kvinner skulle få samme råderett over sin eiendom som mennene. De ville ha Camilla til å signere sammen med dem, men hun sa nei. Kanskje det var en av årsakene til at Bjørnson kalte henne for "et stort troll". Men de var ikke de eneste som fikk nei fra henne. 

At Camilla Collett ikke var stemt for å delta i kvinnekampen når andre "våknet" og så at det var en viktig kamp å kjempe, men gjemte seg bak nedrullede gardiner, tenker jeg ikke er så rart. Når man leser om hennes liv må det ha vært rimelig slitsomt å stå så alene på barrikadene for synet hun hadde. Ikke rart at hun ble sur og sær. At den første formannen i Norsk Kvindesaksforening som ble stiftet av en kvinnelig student i 1884 var en mann fordi ingen kvinner våget å ta på seg ledervervet, viser hvor tøft og ensomt det til tider må ha vært å være Camilla Collet tenker jeg. Det var også tøft økonomisk, og at for å bli forfatter måtte hun la to av sønnene vokse opp hos familien til faren.

Bilde av en gammel og sliten Camilla Collett , født Wergeland– kilde forskning.no

En smakebit på søndag: Mine unge år (My early Life) av Winston Churchill

“Writing a book is an adventure. To begin with, it is a toy and an amusement; then it becomes a mistress, and then it becomes a master, and then a tyrant. The last phase is that just as you are about to be reconciled to your servitude, you kill the monster, and fling him out to the public.” (Winston Churchill).

Den selvbiografiske boken My Early Life første gang utgitt i 1930, anses som Churchills beste bok og noen rangerer den som et av 1900-tallets mest fremragende verk, det  skriver Roy Jenkins i sin biografi om Churchill. Her er omslaget på boken en kan få kjøpt på dansk.

Utgaven jeg har kjøpt brukt på Finn.no er en norsk oversettelse utgitt i 1945 – gammel og slitt. Beste varemerke for en bok– da har den vært lest.

Min smakebit er det første avsnittet i første kapittel:

«Når begynner en egentlig å huske? Når fester bevissthetens flagrende lys og skygger seg for første gang i et barns sinn? Det første jeg kan huske, er Irland. Jeg ser temmelig tydelig for meg opptrinn og begivenheter i Irland; av og til mennesker også, men mer uklart. Jeg ble født 30. november 1874 og forlot Irland på våren 1879. Far kom dit som sekretær for sin far, hertugen av Marlborough, som Disraeli i 1876 hadde utnevnt til stattholder. Vi bodde i et hus som kaltes «Little Lodge», omtrent et steinkast fra visekongens residens. Her holdt jeg til i nesten tre år. Jeg har klare og levende inntrykk av enkelte begivenheter. Jeg husker da bestefar, visekongen, avslørte statuen av lord Gough i 1878. En stor svart folkemasse, røde soldater til hest, snorer som trakk bort et brunt skinnende klede, den gamle hertugen – min skrekkinnjagende bestefar – som talte til folkemassen med kraftig stemme. Jeg husker enda en setning han brukte...»og med en morderisk salve meiet han fienden ned».. Jeg forstod utmerket godt at han talte om krig og kamp, og at en «salve» betydde det som soldatene i de svarte uniformene pleide å gjøre med sterke smell når vi gikk tur om morgenen i Phænix-parken. Dette tror jeg er min første sammenhengende erindring. «

Vil du lese flere smakebiter fra bøker, klikker du på bildet nedenfor. 

Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

Fra etterordet til forfatteren:

«I dag er vi i Norge nærmere politisk og økonomisk likestilling mellom kjønnene enn noen gang. Mange vil likevel si at menn og kvinners liv ennå preges av vidt forskjellige forventninger og roller. Den indre frigjøringen Camilla skrev om, blir fortsatt diskutert. Tankene hennes var så originale at de også kan inspirere oss som lever nå. Camilla Wergeland Collett var med på å sette i gang en av de forrige hundreårets viktigste samfunnsbevegelser. Selv ble hun født 100 år for tidlig til virkelig å få glede av den friheten hun brukte livet sitt for å kjempe for.»

Biografien på 134 sider inkl register utgitt i 2009 har jeg lånt av biblioteket. Lettlest biografi for unge lesere, men kan fint leses av bokormer i alle aldre. Om henne som er kalt Norges første feminist. Interessant - ikke minst med tanke på at hun kun fikk tre års skolegang.

Jeg kunne lite om Camilla Collett før jeg leste denne. Litt underlig jf at det er en aldri så liten "rødstrømpe" i meg. Ikke engang da jeg bodde på Eidsvoll Verk og hver dag omtrent kjørte forbi prestegården der Camilla Collett vokste opp, var det noen «oppvåkning» hva angår interessen for hennes liv fra min side. Men biografien har gjort til at jeg har lånt to andre bøker om henne; jeg har rett og slett fått «dilla på Camilla».  

Jacobine Camilla Wergeland ble født i 1813 i Christiansand. Faren Nicolai Wergeland var sønn av en fattig alenemor fra Bergen. Men av gode hjelpere ble han tilbudt skolegang og fikk en glitrende eksamen i teologi. Han ble en respektert lærer, etterhvert prest og engasjert på mange samfunnsområder, og giftet seg med byskriverens datter Alette Thaulow. De fikk fem barn og her beskriver han begeistret de tre eldste:

«Henrik hadde en fantastisk hukommelse og fatteevne. Harald både snakket og gikk usedvanlig tidlig. Augusta var spesielt pen.»

Camilla beskriver han med å vise til hennes fine ansiktstrekk. Dette var typisk for denne tidsalder, kvinnene skulle først og fremst være «til behag». Da var de ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Overklassekvinnenes skrekk var å ende som peppermøer med den eneste oppgaven å servere te i mødrenes te-selskaper.

Henrik, den så etterhvert berømte Henrik Wergeland skulle skape problemer for Camillas kjærlighetsliv, fordi hennes livs kjærlighet Welhaven var Henriks største fiende. Faren Nicolai Wergeland var også uglesett av Welhaven.

Nicolai Wergeland fikk den ære å representere Christiansand i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Men hans kritiske syn på Danmark, og at han mente at Norge skulle gå i union med Sverige, ble ikke nådig tatt opp av de andre i forsamlingen, og han kom hjem som en skuffet og såret mann. Mange mente han smisket for svenskekongen Carl Johan, og ryktene blusset opp igjen da han fikk den populære stillingen som prest på Eidsvoll.

På prestegården på Eidsvoll hadde Camilla en sorgløs og fri barndom. Opptatt av natur og dyr som hun var. Et fritt liv utendørs som gjorde barna selvstendige og sterke:

«Da Camilla som voksen skildret barndommen på Eidsvoll, sammenlignet hun seg selv som en sommerfugl. Hun kunne bevege seg fritt over endeløse blomstermarker, skriver hun, slik sommerfugler kan, før de fanges og festes med nål i innsektkassen, pent plassert i rader med stille, fastspente vinger. De fangede sommerfuglene var Camillas bilde på det å være ung og jente på den tiden hun vokste opp. Barndommen ga en smak av frihet og lykke før samfunnets strenge krav til kvinnelivet satte inn.»

Men en barndom tar slutt. Som trettenåring sendes Camilla på pensjonatskole i Christiania der hun mistrivdes. Som fjortenåring sendes hun på en pensjonatskole til Danmark der hun for første gang opplever å få en god venninne, en sjelevenn, Christiane, som dessverre dør. Etter to år kommer hun hjem og da er hun gifteklar. 

Skolegangen hun fikk var disse tre årene på pensjonatskole. Før dette var det huslærere som Camilla kalte "strandet i verden": 

"Sønnen Alf som skrev den første biografien om henne, sier kort og godt at hvis moren lære noe som helst på Eidsvoll, var det på grunn av hennes uvanlige intelligens. For Camilla utmerket seg tidlig med sitt kvikke hode og evnen til å lære".

Etter konfirmasjonen måtte hun presenteres i ekteskapsmarkedet og da var Christiania stedet for en sjenert, drømmende og sky Camilla: 

"Eidsvollsprestens datter vakte raskt oppsikt i den lille hovedstaden. Når hun kom inn i et rom med sin høye, smale skikkelse, det bølgete mørkblonde håret, de store blå øynene og et drømmende innadvendt blikk, ble det hvisket om at hun lignet en alvepike eller skognymfe. Det var noe nesten overjordisk over Camilla Wergeland mente man." 

I Christiania møter hun Johan Welhaven. Men det blir en umulig kjærlighet som hun aldri kommer over. I syv år er hun ulykkelig forelsket i Welhaven.

I 1841 gifter hun seg med Peter Jonas Collett og det er han som oppmuntrer henne til å skrive. De får fire sønner. I 1851 dør ektefellen. Hun får en dårlig økonomi og mistet det sosiale nettverket. Hun var redd for å dra barna ned i fattigdom:

«Men hun hadde ingen erfaring med å arbeide eller tjene penger. Fra å være en betydningsfull manns kone og et medlem av overklassen var hun redusert til en stakkar, langt nede på rangstigen. Samfunnet forventet at enker skulle innta en ydmyk posisjon og ofre seg for barna sine uten å mukke. Hun hadde å neie pent når hun fikk hjelp og ellers være anonym».

I 1852 ser Camilla ingen annen råd enn å sette bort eldstesønnen som da er ti år til onkelen. Hjerteskjærende å lese om. Også en av de andre sønnene må flytte til slektninger.

Camilla Collett starter da en «ørkenvandring» for resten av livet.  Mesteparten av tiden oppholdt hun seg utenlands, bl a i Danmark. Hun skrev og fikk utgitt Amtmannens døtre anonymt i første omgang, den første norske romanen som ble utgitt. Da var hun 41 år. Den ble lest og snakket om overalt:

«Først mange år etter, da boken ble utgitt for tredje gang, stod Camillas navn på omslaget. Nå stod hun frem og forsvarte den ulykkelige slutten hun hadde valgt. Sofies liv måtte ende ulykkelig på grunn av en tilfeldighet. Det er jo nettopp poenget, skriver hun. Det er tilfeldigheter som styrer kvinnelivet, ikke bevisste valg. At kvinnen ikke får utvikle sin evne til kjærlighet, eller ta avgjørende valg i sitt eget liv, fører til katastrofe, også for mannen.»

Camilla Collett døde i 1895. Da var hun en feiret forfatter:

«Da Camilla skulle fylle åtti år, ville Norge endelig feire kvinnesakens ukronte dronning. Det kom tydeligvis uventet på hovedpersonen selv. Da Camilla fikk festinvitasjonen, svarte hun i kjent stil. Hun ramset opp navnene på alle forfatterne, inkludert Ibsen, som hadde blitt avvist i det grusomme og kalde hjemlandet. Først etter å ha gjort suksess utenlands ble de akseptert. Hvorfor skulle hun, en gammel rusten raritet, trekkes frem til beskuelse, nå som glansen var borte og det var for sent? Men Camilla var og ble en balldronning. Hun elsker silkekjoler og valsemusikk, champagne og lysekroner. Hun hadde aldri greid å takke nei til en fest. Det gjorde hun ikke nå heller.»

Den som førte Camilla Collett til festbordet var Henrik Ibsen som beskrev henne som «meget begavet, men høyst ulykkelig».