Detaljene av Ia Genberg – vinner av Augustprisen 2022

 

«Vi lever så mange liv inne i livet vårt, mindre liv med mennesker som kommer og går, venner som forsvinner, barn som vokser opp, og jeg forstår aldri hvilket av livene mine som er selve rammen. Når jeg har feber eller er forelsket, fremstår alt som så selvfølgelig, selve mitt «jeg» synker tilbake og gir plass til en navnløs lykke, en helhet med detaljene bevart, uadskillelige og tydelige ved siden av hverandre. Etterpå husker jeg tilstanden som velsignet. Kanskje det er slik helheten kan fortelles, med mennesker som uten rang vandrer inn og ut gjennom ansiktet mitt. Ingen «begynnelse» og ingen «slutt», ingen spesiell kronologi, bare øyeblikket og det som oppstår der.»

Roman Detaljene av Ia Genberg ble omtalt her i NRK radioprogrammet Åpen bok. Etter å ha hørt på omtalen bare måtte jeg lese romanen som er på 139 sider. Den skuffet ikke, Detaljene ble en god leseopplevelse.

Forlaget omtaler den den slik:

«En kvinne ligger til sengs med feber da en håndfull mennesker fra fortiden trer fram for henne: en ekskjæreste som nå er en berømt programleder, en venninne som forsvant sporløst fra en dag til den neste, en mann som etterlot seg noe uventet, en mor som bare ønsket å ha det litt bedre. I feberens spente tilstand flimrer de forbi - alle møtene, tilfeldighetene og øyeblikkene som utgjør et liv.

"Detaljene" beveger seg i sporene etter disse menneskene, fra 1990-tallets Stockholm via København til havnebyen Galway på den irske vestkysten. Det er en roman med fire portretter og tusen detaljer, om lefsete pocketbøker, psykedelisk dans, uovervinnelig ungdom og nagende uro. Hvilken er den perfekte nyttårskjolen til millenniumsfeiringen? Kan et elsket menneske virkelig forsvinne? Og hva skjedde egentlig med alle de flyktige relasjonene som en gang betydde alt?»

Best likte jeg historien om Niki – her er et utdrag; 

«Antagelig fikk hun en diagnose til slutt, som alle andre som var «helt sprø», «jævlig snåle» eller «generelt ekle», og kanskje har hun gått noen runder i psykiatrien med åpen behandling og medikamenter og behandlingsplanlegging og automatisk genererte SMS-er med påminnelse om timeavtaler. Kanskje har hun en liten dosett som hun skramler med om morgenen, piller som holder følelsesgudene i hennes indre i sjakk, og kanskje går hun regelmessig hos en kvinne med briller i en autorisert profesjon på en klinikk som hjelper henne å få et bedre syn på seg selv, «og da han sa det til deg, hvordan håndterte du følelsen som oppsto?» Jeg har lett etter svar, en eller annen ledetråd, på samme måte som de fleste en gang har lett etter spor av gamle venner og fiender på internett, men navnet hennes finnes ikke engang på websidene som overtok etter telefonkatalogene som de sluttet å distribuere til alle landets husholdninger for flere tiår siden. Hun finnes ikke noe sted, har ingen konto på sosiale medier, hun verken blogger eller publiserer fotografier eller filmsnutter, i hvert fall ikke i eget navn. Mot slutten av nittitallet traff jeg på en felles bekjent som fortalte at Niki hadde solgt leiligheten i Atlasområdet da den ble omgjort til borettslag, og flyttet til en annen by, eller kanskje utenlands. Vår felles bekjent var usikker, siden hun selv var blitt avvist i forbindelse med flyttingen. Niki hadde brutt med Stockholm, gjort det slutt med hele byen og alle dens innbyggere og alle som noensinne hadde kjent henne her. Hun hadde lovet aldri å sette sine bein i dette mugne hølet igjen, men bosette seg et sted der det var mulig å puste. Hun fikk med seg et stort overskudd fra salget av leiligheten hun hadde jukset til seg. Jeg antar at det er sånt en hovedstad kan tilby en «helt sprø» person, i bytte mot det hun ga oss: fest, varme, kaos, utskjelling, tusen ting å irritere oss over og selverkjennelsen som følger av dette.»

 

Gjestene av Agnes Ravatn – morsom og spennende

 

«Mens me åt, slo ein vemodig tanke ned i meg, nemleg at eg angra på at eg ikkje hadde vore meir ambisiøs i yrkeslivet. Livet mitt fortona seg plutseleg som ein serie behagelege resignasjonar — frå eg forlet posten min ved Iris sitt hoff den gongen og uforvarande gjorde far min til offer for ein intrikat hemnaksjon, til eg som nyutdanna jurist med svært god eksamen valde å arbeide på Vinmonopolet og til slutt søkte på og fekk den nesten lattervekkande lågthengande stillinga i kommunen.

Berre Kai var ein slags triumf, og han hadde til gjengjeld komme rekande på ei fjøl.

Hadde eg ikkje vore så uambisiøs den gongen, kunne eg kanskje vore ein tiltrudd tingrettsdommar i dag, eller ein ærgjerrig og profilert forsvarsadvokat. Forsvarsadvokat og hyttenabo, for i denne fantasien var hytta verkeleg vår, og det kunne vere ein ekte varme mellom oss, og me kunne besøke dei i Stockholm, der me kunne ha lange, stille samtalar, ikkje berre om litteratur og rettsvesenet, det ville bli slitsamt i lengda, men om livet slik det er, i form av vanskelege val, konfliktar, dilemma.»

Romanen Gjestene ble en god leseopplevelse. Jeg burde ikke blitt overrasket. Etter å ha lest tidligere bøker og tekster av Agnes Ravatn er hun en av mine favorittforfattere. Det at jeg ennå ikke har lest Dei sju dørane fra 2019 er merkelig.

Gjestene, utgitt i 2022, synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill.

Romanen er på 174 sider, og jeg skal ikke avsløre handlingen utover forlagets omtale:

 

«Karin og Kai takkar motvillig ja til å låne ei luksuriøs hytte ved Oslofjorden. Men Karin er ikkje noko skjergardsmenneske, og det som kunne ha blitt eit fint avbrekk frå kvardagen, blir i staden ei påminning om alt det ho ikkje har. I møte med hyttenaboane, eit kjent forfattarpar, kjem Karin i skade for å servere ei kvit løgn, og snart har ho og Kai vikla seg inn i noko dei ikkje så lett kan vikle seg ut av.»

Statsråden kommer av Birger Emanuelsen

 

«Ofte strevde hun med å forstå hvorfor hun hadde søkt jobb i et departement. Tanken på å jobbe i statsforvaltningen hadde ikke engang slått henne før våren hun leverte masteren, da hun hadde sett et oppslag på karrieresenterets korktavle om invitasjon til en bedriftspresentasjon og til sin egen overraskelse gjorde et såpass godt inntrykk på speed-daten, som karriererådgiveren insisterte på å kalle de korte møtene interesserte studenter fikk med de utsendte fra departementet, at hun ble forespurt å søke et vikariat som taleskriver. Hun sendte en søknad uten noen videre forhåpninger, men for hver terskel hun trådte over, forstod hun at jobben var innen rekkevidde.»

Hovedpersonen Ingrid i romanen Statsråden kommer av Birger Emanuelsen, utgitt i 2021 og på 220 sider, får jobben som taleskriver for statsråden.

«Nå hadde hun jobbet der i tre år, og selv om hun ikke klarte å plassere hele årsaken til arbeidsplassen, merket hun at hun kretset nærmere og nærmere erkjennelsen av at når viljen først går i stykker, ramler hele huset sammen.»

Den dagen vi møter Ingrid, forstår vi at hun ikke lenger er i jobben, det er planlagt avslutning for henne. Det kommer frem i andre kapittel. Romanen starter slik:

«Ingrid hadde kjørt nesten seks kilometer hjemmefra da hun oppdaget hvor lite som skulle til for å gli over i motsatt kjørebane. På europaveien foran seg så hun hvordan bilen skjenet over midtstripa, hvordan den smadret inn i den motgående trafikken, og i redsel for at det skulle skje, i frykt for å miste kontrollen, blinket hun ut mot veiskulderen og bremset ned til full stans. Bilen ble stående og pruste, halvveis ut i kjørefeltet, og ikke før et vogntog slamret forbi, med hornet blå sende mot henne fra siden, klarte hun å finne en gruslomme hvor hun kunne parkere. Regnet hadde skåret et bekkefar i den leiraktige grøfta ved asfaltkanten, og vannet var farget rødlig, nesten oransje, av jern. Utenfor den smale stien hun fulgte innover lå det tjukke gresset så langt at det lignet bregner. Jorda var fuktig, men hun hadde gode sko, og etter hvert som hun kom dypere inn mellom trærne, og skogen lukket seg, ble pusten lettere. Jeg skal ingenting, hvisket hun og fortsatte å gå. Jeg må ingenting, sa hun, litt høyere denne gangen, og lyden av hennes egen frie stemme gjorde henne ubekymret på en måte hun ikke kunne huske å ha kjent på lenge. Hadde hun ikke savnet dette? Var det ikke nettopp dette hun hadde savnet? Å ikke skulle noe, å ikke ville noe, annet enn å bevege seg bort fra det hun ifølge sine forpliktelser skulle Og ville. De siste tre årene hadde fått henne til å tenke at savn var en bortkastet, nesten litt barnslig følelse, for om hun virkelig skulle tillate seg å savne noe, ville hun måtte åpne slusene, og da ville hun savne ikke bare å kjenne denne lettheten, men alt som var ugjenkallelig: ikke kun fra tiden før hun hadde sin første arbeidsdag i departementet, men fra noe i fortiden, noe tapt og forbigått, som da hun og Eirik på en hyttetur med et vennepar hadde fått servert havregrøt og lukten av kanel hadde virket så sterkt at hun måtte unnskylde seg fra bordet.»

Under er forlagets beskrivelse av romanen. Jeg synes det er en roman med et interessant tema. Birger Emanuelsen har selv jobbet som taleskriver, men presiserer at personene i romanen er fiktive. Det som for meg trekker romanen i negativ retning, er formen som er valgt. Det finnes ingen avsnitt i kapitlene. I tillegg til lange setninger. Jeg synes det var slitsomt å lese. Særlig i begynnelsen. Tror det var en del detaljer i handlingen som jeg overså. Og selv om det ikke har noe å si for min leseopplevelse: bokomslaget synes jeg er tragisk. Ikke fordi jeg har noe imot aper. Men jeg ser ikke sammenhengen mellom romanens handling og bokomslaget.

 Forlaget omtaler romanen Statsråden kommer slik:

 

«I den øverste etasjen i departementet sitter de fremste og de beste, klare til å utøve den politikk som landets øverste myndighet til enhver tid måtte ønske seg. Ingrid er en av dem. Hun er taleskriver for statsråden, som bare sitter noen kontorer nedenfor.

 

Ingrids arbeid består i å fortelle historier om et stadig sterkere fellesskap, en stadig lysere fremtid. Men hva skjer når språket smuldrer opp, og hennes egen tillit forsvinner? Hvilke svar har politikken på ønsket om en høyere himmel? Og hvorfor er det slik at jo nærmere makten hun kommer, jo mer maktesløs føler hun seg?

 

"Statsråden kommer" er en roman fra innsiden av det gode selskap, sett gjennom øynene til en som bare ønsker seg ut. Det er en fortelling om subsidierte kantiner og skidager, om statsråder som melker geiter foran kamera, og den radikale troen på at en annen verden tross alt er mulig.

Kniven i ilden av Ingeborg Arvola – den første romanen i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet

 

«Kan man ta et helt menneske og skyve det vekk? Voi ei.  Intet menneske får plass i en liten rute i prestens bok, sorte pennestrøk i kirkeboka, det er ikke der du finner meg, selv om de skrev meg ned. Selv når de  meg opp på de dødes side, og krysset føyer seg til navnet Brita Caisa Seipajærvi, kommer livet mitt til å være det de forteller om meg, de som kjente meg. Eller kjente til meg.»

Jeg hadde såvidt observert romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola før jeg fikk den i julepresang. Kjente igjen omslaget fra diverse bokanmeldelser uten at jeg hadde heftet meg med den. Faktisk var min første tanke at jeg skulle bytte den i en annen bok. Men heldigvis gjorde jeg ikke det. For det ble litt av en leseopplevelse. Det er skrevet mye om romanen, f eks her på Bokklubben.no:

«Brita Caisa Seipajærvi er 35 år – halvveis i livet. Hun er så vakker at mannfolkene faller som fluer. Hendene er varme og helende. Brita gjør syke dyr friske, og mennesker kan hun også hjelpe. De to barna, Aleksi og Heikki, har to forskjellige fedre. Hun har ikke vært gift med noen av dem. Den ene var allerede gift, den andre døde. Det er grunnen til at hun fire søndager på rad sto til spott og spe i kirka og ble dømt som løsaktig av presten. Brita er beryktet og skandalebefengt. Fremtiden er ikke på hjemplassen. Hun må ut på vandring! Brita og ungene pakker sleden med det lille de har og setter reinen foran. Hun reiser for godt og skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Heldigvis har hun evnen til å smile sola fram. Året er 1859.»

Kniven i ilden» handler om Ingeborg Arvolas tippoldemor Brita Caisa Seipajærvis dramatiske liv i Finnmark.

Jeg er født og oppvokst i Finnmark. Romanen fikk meg til å tenke på min oldemor Marie Magdalene. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite om henne og at hun i 1838 som ettåring kom til Finnmark sammen med moren og en søster. De hadde fått skyss med samer fra Nord Sverige til Finnmark. Var det hungersnød som hadde fått moren til å ta med seg barna og reise. Eller var det historien om at mannen, som var skysskar over Torneelva, var blitt ranet og drept, som hadde fått henne til å reise. 

Historien om nybyggerne i Neiden fikk meg til å tenke på bøkene til Laura Elizabeth Ingalls Wilder som på norsk har tittelen Huset på prærien. Jeg har både sett filmatiseringen og lest bøkene. Dette er bøker mest for barn. Romanen til Brita Caisa Seipajærvi er ikke for barn.

Her i dette intervjuet sier Ingeborg Arvola bl a dette:

«- Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet, men jeg greier ikke helt å se henne for meg. Var hun virkelig så pen, eller hadde hun noe ved seg, en utstråling, noe man må legge merke til? Hvordan torde hun dra alene med to små gutter til et annet land. Fire søndager hadde hun stått kirketukt - på utstilling til spott og spe - likevel, hun kunne valgt å bli. Hun må ha vært trygg på seg selv.»

Jeg ble bergtatt av historien Ingeborg Arvola har skrevet om Brita Caisa Seipajærvi. Hun og de andre menneskene som har fått en rolle i romanen ble så levende for meg. Heldigvis er det planer om at historien blir en serie på tre bøker. Og muligens blir det en film av romanen.  

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

 

Først den 20. desember 2022 var de seks nominerte til P2-lytternes romanpris 2022 klare:

 

Her er bøkene du kan følge fram til kåringa av lyttarane sin romanpris, den einaste prisen der juryen er handplukka ikkje-profesjonelle lesarar.

 

Fagjuryen har nominert disse romanene utgitt i 2022:

Leander Djønne	Oskespiralen - 216 sider
Lars Elling	Fyrstene av Finntjern - 356 sider
Ida Hegazi Høyer	Kirurgen - 266 sider
Trude Marstein	Egne barn - 328 sider
Zeshan Shakar	De kaller meg ulven - 227
Peter Strassegger	Om stein og jord - 366

 Som jeg skriver her i innlegget 3. januar 2022: 

P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte, 

hadde jeg på det tidspunktet ikke lest en eneste av romanene som var nominert. Men utrolig nok, før finalen 18. februar hadde jeg lest fire av romanene. Senere leste jeg en roman til. Det var vel fortjent at Tjønn vant, en veldig god roman. Men min favorittroman var Fiskehuset. Den eneste årsaken til at den ikke har fått mer oppmerksomhet, tror jeg er at han skriver på nynorsk og med mange dialektord. Dersom jeg har rett; fy søren så mange gode bøker man da går glipp av.

Finalen i år skal være i mars. Jeg har som f.å. ikke lest en eneste av romanene som er nominert. Men det har jeg planer om å gjøre. Selv om det hadde vært fint å ha lest de før juryens diskusjoner starter, er diskusjonene interessante å lytte til.

Kunsthistorie for alle! En oppdagelsesferd i kunsten av Kristine T.G. Hardeberg.

 

En positiv ting som kom ut av nedstengingen under pandemien, var at kulturlivet ble mer digitalt. Jeg har meldt meg på et onlinekurs om impresjonistene som starter på tirsdag. Kursholder er kunsthistoriker og forfatter Kristine T.G. Hardeberg.

I forkant av kurset har jeg kjøpt og lest boken hun har skrevet: Kunsthistorie for alle! En oppdagelsesferd i kunsten. Jeg gleder meg enda mer til å være med på kurset etter å ha lest den inspirerende boken. 

 

Forlaget omtaler boken slik:

Hvorfor er Jomfru Marias kjole nesten alltid rød? Og hva betyr det når du ser en hund i gamle malerier? Kan et vinglass og en hatt fortelle oss noe om livet i Nederland på 1600-tallet? Og hva syntes egentlig Michelangelo om å male taket i Det sixtinske kapell?

I Kunsthistorie for alle! kommer du under huden på noen av historiens viktigste kunstverk. La deg overraske og begeistre over vakre og underlige malerier og gripende skulpturer - og bli kjent med menneskene bak disse kunstverkene og deres spennende historier.

Kristine T. G. Hardeberg underviser i kunsthistorie, både på nett og fysisk, i Norge og på reiser. Gjennom disse kursene og forelesningene har tusenvis av deltakere oppdaget hvor spennende kunsthistorie kan være.

La forfatteren ta deg med på en spennende reise gjennom kunsthistorien, fra antikken til vår egen tid. Her står aha-opplevelsene i kø, og det er referanser til alt fra kjærlighet og politikk til religion og eventyr.

 

Speilet og lyset (The Mirror & the Light) av Hilary Mantel – siste bind i trilogien om Thomas Cromwell

 

Jeg har brukt nesten to måneder på å lese siste roman i trilogien om Thomas Cromwells vekst og fall av Hilary Mantel: Speilet og lyset som ble utgitt i 2020 og på norsk samme år. Jeg kjøpte romanen samme år som den ble utgitt. Hilary Mantel døde 22. september i 2022. Jeg trodde jeg skulle klare å lese den ferdig til 1. desember, men så kom jula og «alt det der».

Det er et stort persongalleri i romanene. Selv om forfatteren har opplistet hvem som er hvem innledningsvis, er det lett å gå seg vill. Særlig når jeg har lest de to første bøkene i 2016 (Ulvetid) og 2017 (Falkejakt). Før jeg startet lesingen av Speilet og lyset, så jeg filmatiseringen av de to første bøkene. Tanken på regimet til Putin slo meg ofte under lesingen. Skremmende at et land styres slik som i Russland i 2022.

Jeg er glad jeg har kommet meg gjennom de fantastiske bøkene Hilary Mantel skrev før hun døde. For jeg må innrømme at av og til kjentes det som et slit med tanke å få lest ferdig en bok på over 800 sider. Jeg er veldig imponert med tanke på hvilket forarbeid det må ha vært for å få skrevet trilogien. Speilet og lyset er så stor at jeg ikke får lagt den på skanneren for å gi eksempler. Men det får bli slik. Jeg kjenner meg veldig ferdig med denne historien og ser frem til å lese andre bøker nå.

Forlagets omtale av romanen:

 

England, mai 1536. spiser frokost med seierherrene etter henrettelsen av Anne Boleyn, og vet ikke at det bare er fire år til en bøddel skal bruke tre øksehogg på å skille hans eget hode fra kroppen. 

 I Speilet og lyset skildrer Mantel siste del av Thomas Cromwells karriere ved det engelske hoff, en periode som blant annet dekker tre ulike dronninger, en invasjon av Frankrike og stadige trusler om invasjon utenfra, en storstilt kampanje mot den katolske kirken og klostrenes rikdom, i tillegg til hendelsene som forårsaker Cromwells fall.

 Med Speilet og lyset fullføres fortellingen om en av de mest fascinerende og flertydige skikkelsene både i den engelske historien og i den moderne litteraturen: Thomas Cromwell, mannen fra ingensteds som klatret helt til topps – han som er både jeger og bytte, fattigmann og fyrste, fortid og fremtid i en og samme skikkelse.