Kniven i ilden av Ingeborg Arvola – den første romanen i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet

 

«Kan man ta et helt menneske og skyve det vekk? Voi ei.  Intet menneske får plass i en liten rute i prestens bok, sorte pennestrøk i kirkeboka, det er ikke der du finner meg, selv om de skrev meg ned. Selv når de  meg opp på de dødes side, og krysset føyer seg til navnet Brita Caisa Seipajærvi, kommer livet mitt til å være det de forteller om meg, de som kjente meg. Eller kjente til meg.»

Jeg hadde såvidt observert romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola før jeg fikk den i julepresang. Kjente igjen omslaget fra diverse bokanmeldelser uten at jeg hadde heftet meg med den. Faktisk var min første tanke at jeg skulle bytte den i en annen bok. Men heldigvis gjorde jeg ikke det. For det ble litt av en leseopplevelse. Det er skrevet mye om romanen, f eks her på Bokklubben.no:

«Brita Caisa Seipajærvi er 35 år – halvveis i livet. Hun er så vakker at mannfolkene faller som fluer. Hendene er varme og helende. Brita gjør syke dyr friske, og mennesker kan hun også hjelpe. De to barna, Aleksi og Heikki, har to forskjellige fedre. Hun har ikke vært gift med noen av dem. Den ene var allerede gift, den andre døde. Det er grunnen til at hun fire søndager på rad sto til spott og spe i kirka og ble dømt som løsaktig av presten. Brita er beryktet og skandalebefengt. Fremtiden er ikke på hjemplassen. Hun må ut på vandring! Brita og ungene pakker sleden med det lille de har og setter reinen foran. Hun reiser for godt og skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Heldigvis har hun evnen til å smile sola fram. Året er 1859.»

Kniven i ilden» handler om Ingeborg Arvolas tippoldemor Brita Caisa Seipajærvis dramatiske liv i Finnmark.

Jeg er født og oppvokst i Finnmark. Romanen fikk meg til å tenke på min oldemor Marie Magdalene. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite om henne og at hun i 1838 som ettåring kom til Finnmark sammen med moren og en søster. De hadde fått skyss med samer fra Nord Sverige til Finnmark. Var det hungersnød som hadde fått moren til å ta med seg barna og reise. Eller var det historien om at mannen, som var skysskar over Torneelva, var blitt ranet og drept, som hadde fått henne til å reise. 

Historien om nybyggerne i Neiden fikk meg til å tenke på bøkene til Laura Elizabeth Ingalls Wilder som på norsk har tittelen Huset på prærien. Jeg har både sett filmatiseringen og lest bøkene. Dette er bøker mest for barn. Romanen til Brita Caisa Seipajærvi er ikke for barn.

Her i dette intervjuet sier Ingeborg Arvola bl a dette:

«- Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet, men jeg greier ikke helt å se henne for meg. Var hun virkelig så pen, eller hadde hun noe ved seg, en utstråling, noe man må legge merke til? Hvordan torde hun dra alene med to små gutter til et annet land. Fire søndager hadde hun stått kirketukt - på utstilling til spott og spe - likevel, hun kunne valgt å bli. Hun må ha vært trygg på seg selv.»

Jeg ble bergtatt av historien Ingeborg Arvola har skrevet om Brita Caisa Seipajærvi. Hun og de andre menneskene som har fått en rolle i romanen ble så levende for meg. Heldigvis er det planer om at historien blir en serie på tre bøker. Og muligens blir det en film av romanen.