Dikt: Foran Orion - diktsamling av Rune Tuverud

En natt

Det er natt

det er

stummende mørkt

bortsett fra

frontlysene

våre egne

og lysene

fra alle

som nærmer seg

ut fra det tomme intet

vi sitter

i det grønne

og spartanske lyset

fra instrumentpanelene

mens de svarte skogene

i ytterkanten av synsfeltet

forsvinner

som ubestemmelige

minner

Diktet En natt er fra Rune Tuveruds tiende diktsamling Foran Orion utgitt i 2015 hos forlaget Cappelen Damm. Mitt prosjekt med å lese diktsamlinger av for meg ukjente forfattere, holdt på å strande allerede ved denne diktsamlingen. Etter å ha lest dette diktet fra samlingen ble jeg helt satt ut:

En morgen

Min datter ligger midt på gulvet, i løpet av natten har hun tatt madrassen fra sengen sin og slept den ut i stuen. Rommet er opplyst, den ene underarmen hennes ligger midt på gulvteppet. Jeg ser alle kuttene, de som er grodd, og det åpne såret. Jeg ser på dyna som er flekket av rustrødt blod. Hun sover djupt, eller hun er i koma. Men det er bare ord. Ting er som de er, og ord forandrer ingenting. Det som skjer, det skjer. Hun vil våkne. Hun vil snakke til oss, som det skulle være en hvilken som helst morgen. Og uansett hva vi sier, vil hun svare rolig og veloverveid. Hun vil være blid og besluttsom. Og spør vi om hun vil ha frokost, så vil hun si at hun har dårlig tid. Hun vil kle på seg, sminke seg. Lete litt for å finne noe hun må ha med seg i den svarte skinnveska med gullfarget lenke. Hun går ned den smale trappa. Ut i den kjølige luften, som ennå ikke har blitt varmet opp, og som kanskje ikke blir det, tatt i betraktning av at vi bor langt mot nord. Og der ute vil noen vente på henne, de hun kaller vennene sine. Og jeg tenker, jeg mister henne, nå mister jeg henne.

Det var vondt å lese det. Selv om det han skriver om var ikke direkte gjenkjennende, er det som forelder et lite mareritt. Jeg kjente følelsen av utilstrekkelighet og angst. Måtte legge bort samlingen. Det var som om diktene i samlingen etter det ikke betydde noen ting.

I et intervju med Aftenposten svarer Hanne Ørstavik følgende på spørsmålet 

«Frykter du ikke at bøkene dine blir vel intime?»:

«– Nei. Jeg tenker at det er mulig å skrive om absolutt alt. Og at det som avgjør, er om det er mulig å dele det som står. At det ikke er kryptisk eller internt, men felles, åpnet. Romanen er et sted jeg undersøker spørsmål som for meg er livsavgjørende. Hvis jeg ikke kan gå til romanen med det innerste, hvor skal jeg gå da? Og hva skal vi da med romanen? Så er det opp til leseren å velge hvilke bøker som er livsavgjørende for henne eller ham å lese.»

Livsavgjørende – jo- av og til treffer en på en bok – en tekst – et dikt - som beskriver livet slik det er.

Flere dager etter å ha lest i samlingen tok jeg den frem igjen. Tidlig en morgen, før trening og jobb med januarmørket liggende som en klam hånd rundt livet mitt, fant jeg flere dikt som jeg likte. Blant annet diktet En natt. En vintermorgen i januar som bare hadde forsvunnet uten særlige minner. Nå vil jeg huske den – 18. desember 2018 - morgenen da jeg leste dikt skrevet av Rune Tuverud.

Diktet om Fretex er mer optimistisk. Et dikt med dobbelt budskap til meg – minnet meg blant om hvor viktig det er å møte andre mennesker med et smil. Herrejemini – så lett det er å glemme:

Fretex

Vi er inne på Fretex, og du har kjøpt det du skal ha. Og jeg går til kassen med en bunke diktsamlinger, legger dem på disken og sier; det er visst fem kroner stykket. Og ekspeditrisen svarer, ja, det er vel det. Og etter en ørliten kunstpause legger hun til; vi er så lettlurte her. Og ekspeditrisen ved siden av henne smiler. Og jeg smiler. Og selv om det er de samme smilene vi har smilt tusen ganger før, så er det likevel nytt, for alt som betyr noe kan gjenbrukes, få en verdi for noen andre.

Så ja, diktsamlingen til Rune Tuverud som jeg leste på eBokBib ble en god leseopplevelse selv om jeg ikke alle diktene falt i smak. Cappelen Damm beskriver den slik:

Rune Tuveruds tiende diktsamling strekker seg utover de gitte og uforutsette situasjonene. Med en underliggende dynamikk forvandler han tilsynelatende trivielle øyeblikk til noe eksistensielt avgjørende.

Reformasjonen Den store historien av Frank Aarebrot og Frank Evjen

Jeg begynt å lese boken Reformasjonen Den store historien skrevet av Frank Aarebrot og Frank Evjen den 8. januar. Det er mye som har skjedd den tiden jeg har lest i den. # meetoo- kampanjen har medført at fremadstormende politikere har fått knust sine politiske drømmer. Ny regjeringsplattform er på plass. Erna har besøkt Trump. Jeg var nesten kvalm av nervøsitet for hva han kunne finne på. Det er som å ha løsmunnete små barn rundt seg. Etter besøket kom han med et utbrudd der han trodde han fremsnakket nordmenn. Som vanlig benekter Trump for å ha sagt det han skal ha sagt. Osv osv.

I en bokanmeldelse her på NRK skriver anmelder:

«I sin siste bok ser Frank Aarebrot på reformasjonen med statsvitenskapelige briller og deler ut biroller til blant andre Marx og Milosevic. Det tar litt mer enn 500 minutter, men er verdt strevet.#

En bok på 381 eksklusive bilder spekket med fakta krever sin leser. Så ja, strevsomt har det til tider vært. Særlig begynnelsen. Det som beskrives skjedde langt tilbake i tid er mindre interessant enn når vi nærmer oss vår tid. Samtidig må dette stoffet inntas fordi det hjelper å forstå vår kaotiske nære fortid og nåtid.  

Innholdet er fordelt på 7 kapitler med underkapitler, og kapittel 1 starter slik:

«Den 31. oktober 1517 publiserte Martin Luther (1483-1546) sine 95 teser. Formålet med disse tesene var å sette i gang en debatt blant Luthers studenter og kollegaer. Ambisjonen var å forandre deler av den katolske kirkes praksis. Det er derfor vi kaller dette for en reformasjon, og ikke en revolusjon. Luthers hensikt var ikke å forkaste kirkens enhet, men å forbedre forholdet mellom kirkens liv og lære. Ifølge Luthers venn, støttespiller og biograf, Philipp Melanchthon (1497-1560), ble disse tesene spikret opp på døren til hovedkirken ved universitetet i Wittenberg, hvor de begge virket som professorer.

Denne handlingen regnes som starten på reformasjonen. I de aller første årene etter 1517 var det imidlertid lite som tydet på at Luthers handling ville være starten på noe som ville føre til monumentale samfunnsendringer. Det er andre begivenheter i årene som fulgte, som kanskje i større grad peker frem mot at noe fundamentalt var i endring...»

I tillegg til kapittelinndeling med beskrivende overskrifter, er det bakerst i boken en litteraturliste og et register. Derfor er dette en fin oppslagsbok.

Det siste kapitlet er en form for oppsummering, og underkapitlet «Protestantismens rolle for de siste 500 års samfunnsutvikling» starter slik:

«Det er allment akseptert at reformasjonen var med på å forme dagens Europa, og at den også kom til å få stor påvirkning utenfor Europas grenser. Når man derimot kommer til å se hvordan og hvorfor dette skjedde, så er ikke enigheten like stor. Det finnes dermed mange versjoner av historien om reformasjonen.

For noen handler reformasjonen om frihet fra en undertrykkende katolsk kirke. Dermed blir Luther symbolet på en individualist som protesterer mot et autoritært system. Den videre historien blir en fortelling om hvordan økt leseferdighet og bibelkunnskap starter en utdannelsesrevolusjon som selvstendiggjør individet. Når Luther først tar mot til seg og stiller spørsmål ved den katolske kirkes tradisjonelle autoritet, inspirerer han også menneskene til å stille spørsmål ved andre etablerte tradisjoner. Reformasjonen blir da forløperen til det moderne kritiske mennesket, vitenskapsrevolusjonen og til liberale ideer som demokrati, likestilling og den sekulære verden. En slik gjennomgående positiv analyse kan i dagens debatt kan lede til den konklusjon at «problemet med islam er at de ikke har hatt en reformasjon».

Det er mye fakta å ta innover seg. Noe kjenner jeg igjen fra andre bøker jeg har lest. Uansett, jeg er helt klart blitt mer opplyst om tema boken belyser ved å lese den.

Forlaget Vigmostad og Bjørke, som jeg har fått leseeksemplarer fra, beskriver boken og forfatterne slik:

I 2017 er det fem hundre år siden Martin Luther publiserte sine 95 teser. Dette regnes som begynnelsen på reformasjonen og på en periode med store omveltninger i Europa, både politisk og religiøst.

Reformasjonen var et teologisk opprør mot den katolske kirkens dominans, men den var samtidig noe langt mer. En rent teologisk eller kirkehistorisk tilnærming gir ikke en fyllest-gjørende bakgrunn for hvorfor reformasjonen kunne lykkes. Det politiske aspektet er vel så viktig, fordi det selvsagt handler om makt.

Reformasjonen har påvirket samfunnet på forskjellige måter til forskjellige tider. Paradoksalt nok har den både fremmet eneveldige diktaturer og demokratisering. Den har gjort religionen mer inderlig, men også fremmet sekularisering.

I denne bredt anlagte fortellingen skriver Frank Aarebrot og Kjetil Evjen om forutsetningene for reformasjonen og dens revolusjonerende betydning for samfunnsutviklingen helt frem til i dag.

Frank Aarebrot (1947–2017) var professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen. Han var særlig kjent som politisk kommentator og foredragsholder. Han utgav en rekke bøker i forbindelse med sine fjernsynssendte foredrag.

Kjetil Evjen (f. 1980) er universitets-lektor ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen. Har utgitt Land, makt og følelser (2014, sammen med Frank Aarebrot)

Fra Alf til Alf av Alf Cranner

«Årets siste brev fra Prøysen begynner med et sitat fra den greske filosofen som morfar i Stavanger kalte «Aristototlass»:

Da Aristoteles engang ble spurt om hva vennskap var, svarte han: Det er en sjel som har tatt bolig i to legemer.»

Året er 1969, året før Alf Prøysen dør. Da har Alf Cranner hatt kontakt med Alf Prøysen fra det første møtet i 1964. De møttes, snakket i telefon. Men ikke minst brevvekslet de.  

Boken Fra Alf til Alf starter slik:

«Tidsskillene, øyeblikkene da noe avgjørende nytt hendte meg i livet, husker jeg for det som kom etterpå. Forandringene. Jeg husker naturligvis ikke alle, men de viktigste skillene ser jeg omtrent som klesklyper på ei tørkesnor. Det er mellom dem det skjer. Fra den ene til den neste strekker historien min seg ut som store og små plagg; noen falmet, andre med tydelige mønstre og farger.

To store flak overlapper hverandre: visesangerlivet mitt etter LP-debuten våren 1964, og vennskapet med Alf Prøysen som oppsto samtidig. Mønsteret i det ene skinner igjennom og kan ses i det andre.

Til tross for at Prøysen var tjueto år eldre enn meg og hadde en fortid i mellomkrigstidens husmannsmiljø på Hedmarken, mens jeg var en inngrodd bygutt fra Oslos vestkant, viste det seg etter hvert at vi var likere enn man skulle tro. Prøysen langt mer urban og jeg mindre vestkantgutt. Vi kom til å påvirke hverandre. Jeg ble viktig for ham både i arbeidet og hverdagen hans, og han endret synet mitt på visekunsten, meg selv og på menneskenes liv i denne verden. Takket være Prøysen skulle jeg med årene velge andre typer sanger og få en annen utsiktsplass enn den jeg hadde første gang jeg møtte ham.»

Boken ble utgitt i 2016 og er en bok jeg har kjøpt. Det var gjennom klubben Visens venner at Alf Cranner og Alf Prøysen ble kjent. Det var Erik Bye som fikk Alf Cranner inn i klubben. Det var nok av de i den såkalte kultureliten som så ned på Prøysen og nedsnakket han. Men Erik Bye var en av de som hadde stor respekt for Prøysen. En gang Prøysen opptrådte stod Cranner ved siden av Erik Bye:

«Hva er det han gjør? hvisket jeg. – Han er verken gitarist eller sanger, men han tar jo innersvingen på publikum...

-Jo det skal jeg si deg, hvisket Bye tilbake. –Han står der oppe og er bare Alf Prøysen. Bare seg selv.

Han nølte litt:

-Men dét er det bare mennesker med et stort innhold som kan tillate seg.

Da jeg senere fortalte om «Lomnæsvisa», nikket han:

-Du skal være klar over at om femti år kommer noen til å ta doktorgraden på Prøysen.»

Og Prøysen visste å sette pris på Erik Bye:

«Alf Prøysen ga ham en presang til 40-årsdagen: «Visa om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo». Et utkast jeg fikk tilsendt, var enda et eksempel på hvordan han jobbet med detaljer. Verset som begynner med «Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt ...» blir i utkastet fulgt av «så ser jeg skjøgens datter på stien stevner hit». I den ferdige visa har Prøysen forandret det til «je ser a Lea Lettvint, og hu har tenkt seg hit...». En liten vri ga stor forskjell.

Med presangen sin ville Prøysen takke Erik Bye for at han bøyde seg like dypt for hattemakeren som for kongen.

- Du skjønner, sa han. - Erik er den største av oss. Han er som et univers som har plass til alle.

Og Erik Bye sa en gang dette om Prøysen: «Han er en Jesus på jorda.»

Mest handler boken om forbindelsen mellom Cranner og Prøysen og livene deres de årene de kjente hverandre. I et av brevene skriver Prøysen:

«Dette har jeg aldri sagt til noen, jeg trur nesten ikke at jeg har tenkt det før, men du har en egen evne til å få meg til å se ting klart, jeg blir ofte forbauset over mine egne uttalelser når jeg sitter sammen med deg, og når du kommer med det klassiske «Så klok du er....» er jeg fullstendig enig og like overveldet som du.»

Fra Alf til Alf av Alf Cranner er en varm bok det var verdt å lese og en bok som er verdt å eie. Aschehoug forlag som har gitt ut boken skriver om innholdet:

«Alf Cranner hadde akkurat gitt ut sin første viseplate da han traff visemesteren Alf Prøysen. Vennskapet mellom de to oppsto umiddelbart. Gjennom vennskapet med Prøysen finner Cranner styrke til å konfrontere sin egen fortid, og sammen med Cranner får Prøysen være helt seg selv. De to hadde mer enn sceneskrekk til felles, og vennskapet utvikler seg fra lærergutt - mesterforhold til gjensidig, nært
samarbeid og dyp respekt.

Alf Cranner inviterer leseren inn bak scenen, og boka gir leseren et unikt innblikk i Prøysens store menneskelighet, fra en av dem som stod ham aller nærest.»

En micro årsstatistikk for 2017, en Tirilgenser – og bøker lest og skrevet om i desember 2017

Statistikken siden jeg opprettet bloggen i januar 2013 hva angår leste bøker er klar; antallet har gått ned. Det er det flere årsaker til. Men til syvende og sist handler det om at motivasjonen til å lese mye ikke var der. Håper at antallet ikke fortsetter å synke fremover.

Jeg var på Rygge bibliotek og hørte på Vigdis Hjorth og Tore Renberg i 2017. Håper at det blir flere anledninger til å møte forfattere «live» her i distriktet. Men også at NRK kan overføre penger fra sitt rikholdige sports-budsjett til litteraturrelaterte program. Om de ikke vil lage flere program selv, antar jeg at det er program som kan kjøpes fra andre land.  

eBokBib er noe jeg begynte å bruke i 2017. Greit nok selv om jeg foretrekker å lese papirbøker. Det er enklere å skriver blogginnlegg med grunnlag i en papirbok jf. at når jeg bruker sitater i innlegg,  scanner jeg sider. Det kan jeg ikke gjøre fra bøker på eBokBib. Da blir det naturlig nok kortere vedlegg om bøkene.

Der ble ikke mange bøker lest i desember – fem i tallet. Men jeg fikk strikket en genser til, denne gangen en Tirilgenser til «arvingen».

 Link til innleggene om bøker lest i desember.

Bokomtale: Verda er ein skandale - Ei lita bok om livet på landet - av Agnes Ravatn

Bokomtale: The Hills av Matias Faldbakken

Bokomtale: På vegne av venner av Kristopher Schau

Bokomtale: Spionen som kom inn fra kulden (The Spy Who Came in From the Cold) av John le Carré

Bokomtale: Her hos de levende av Levi Henriksen

Dikt: Maria – Til alle verdens mødre av Hans Børli – fra diktsamlingen Ser jeg en blomme i skogen (1954)

Det finnes en lov i livet

som aldri etterleves.

-Bittert er det, Maria,

å føde en frelser forgjeves.

Ditt bleke ansikt luter

i angst og smerte over

et fattig halmdekt leie

hvor menneskesønnen  sover.

Hyrdene synger på marken,

stjerna står over huset,

men alltid rir de vise menn

forbi i nattesuset.

Her hos de levende av Levi Henriksen

«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt frem melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der uberørte som en dalside selv om den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.»

«Da er livet tilstede - Og det stirrer på deg» - en strofe som De Lillos synger, og som jeg fikk i tankene da jeg leste Her hos de levende av Levi Henriksen. En roman som ble utgitt i 2017, 303 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.  

Jeg har likt tidligere bøker jeg har lest skrevet av Levi Henriksen, men Her hos de levende fikk meg til å tenke på min favorittforfatter Per Petterson. Det er det flere som har tenkt. Når jeg nå går inn her på siden boken er omtalt hos Gyldendal, siteres en anmelder i Vårt land som skriver:

«Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men ­melodisk, det minner om Per Petterson.» 

Her hos de levende gjorde inntrykk å lese. Tidvis veldig vondt. Som Gyldendal skriver, det er farens historie som er bakgrunnen for romanen:

«Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?»

Det som gjør det vondt å lese er beskrivelsen av stefarens brutalitet. Samtidig oppveies dette av språket – et eksempel:

«Den evige rastløsheten hans ble av omgivelsene ofte forvekslet med trass eller manglende evne til å tilpasse seg. Men det var bare noe i vinden som hvisket navnet hans, og hver gang han følte at han nesten var nær nok til å forstå hva som ble sagt, skiftet vinden retning.

Pappa var aldri fjern når han var sammen med meg, mamma eller søsknene mine, men noen ganger, når han trodde ingen så ham, var det som han stengte seg inne i et rom for seg selv enda han sto midt ute på gårdsplassen. Iblant virket han helt forgapt i stillheten, som om det var noe i den som bare han kunne høre. Selv om jeg vokste opp i en tid og på et sted der det ikke var vanlig at foreldrene dro, var det likevel noe i meg som var redd for en dag å oppdage at faren min hadde stukket av. Tanken virker helt absurd i dag, men som barn gjorde det meg urolig at pappa hadde denne evnen til å bli borte selv om han aldri forsvant ut av syne. Jeg kan også huske at han pleide å snakke med seg selv. Ikke ofte, men ofte nok til at jeg fant det underlig.

Selv har jeg flere ganger i det siste tatt meg i det samme. Men jeg er alene, jeg har ingen å snakke med. Det hadde pappa.»

Spørsmålet jeg stiller meg er hvor mye av forfatterens egen historie er det som fortelles – hvor mye er fiksjon - forlaget skriver i sin omtale:

«Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.»

Jeg kjenner lite til forfatteren – ut fra boken holder han avstand fra deltakelse i f eks kjendisprogram – her er et eksempel på hvordan han beskriver seg selv:

«Hele livet har jeg følt på denne annerledesheten.

Noen ganger tilskriver jeg den pinsevennoppveksten. Andre ganger at mine finske forfedre har gjort meg godt over gjennomsnittet disponert for mismot. Samtidig har jeg alltid innbilt meg at dette mørket, denne evige rastløsheten kommer fra pappas side, fra den stedbundne delen av familien. Dobbeltsidig mismot, det er hva jeg lider av.»

Det var noen smakebiter. Boken til Levi Henriksen er helt klart en av de beste norske romanene utgitt i 2017 som jeg har lest. 

Bærpai (kirsebærpai) - oppskrift fra boken Høstetid av Ingrid Espelid Hovig

Jeg kan ikke huske siste gang jeg kjøpte en koke-/matbok. Selv om det er noe ymse kvalitet på oppskriftene som finnes på Internett, er det her jeg finner det det meste av nye oppskrifter. Men jeg har en del matoppskriftbøker, og en av de beste jeg har er Høstetid av Ingrid Espelid Hovig (1993) – en bok om å ta vare på frukt, bær og grønnsaker. 

Fra boken er oppskriften er «Kirsebærpai» favoritten. Jeg har byttet kirsebær med andre bærtyper, og nå til jul brukte jeg blåbær. I og med at det var en elendig høst hva angår blåbær, ble det Rema 1000 sine fryste blåbær. Jeg lot de ikke tine før jeg la de over paideigen. Det ble veldig godt. I tillegg til å bruke blåbær, hadde jeg kun halvparten av sukkeret som er i oppskriften.

Å varme opp en bit i micro’n og la vaniljeis smelte over den varme paien – en av de beste kakene jeg vet. Paien er også enkel å lage. 

Her er oppskriften:

75 g smør eller margarin

1 dl sukker

1 egg

1 1/4 dl hvetemel

FYLL

500 g - eller 1 kurv kirsebær (eller en annen bærsort)

1 dl sukker ( eventuelt bare halvparten)

1 ts potetmel

1 dl kremfløte

1 egg

1 dl mandelflak (jeg hakker mandler – med skall)

Rør smør eller margarin og sukker hvitt. Rør i egget, og bland så i mel. Stryk røren ut i bunnen og godt opp på kanten i en smurt ildfast paiform, ca. 24 cm i diameter. Ta ut steinene av bærene. Legg kirsebærene oppå kakerøren i formen. Dryss sukkeret over bærene.

Visp kremfløten stiv. Visp i potetmelet og egget og hell blandingen over bærene. Dryss mandelflakene over. Stek paien på nederste rille i stekeovnen ved 175 °C i ca. 30 minutter eller til eggestanden er stivnet. Server kirsebærpaien lunken med vaniljeis eller vaniljesaus til.»