Oppsummering februar 2015

Jeg kommer ikke til å avslutte flere bøker i februar, og kan like godt oppsummere idag. 

De siste dagene har jeg startet på fire romaner som jeg har gitt opp etter x-antall sider. Kjenner at jeg har en form for rastløshet hva angår det å velge bøker jeg vil lese. I går startet jeg på en biografi om Roald Amundsen som har stått lenge ulest i bokhylla. Det kjennes greit med en faktabok akkurat nå.

Februar har vært en god lesemåned. Særlig pga at jeg tok noen feriedager og vi var en tur på fjellet. Det er ikke det jeg helst vil bruke oppsparte feriedager til. Vinter og snø kan jeg godt unnvære. Men av og til må jeg sette til side egne ønsker. 

Gode bøker var de fleste jeg leste. Særlig boken om søstrene Makioka. Det er mange gode bøker av norske forfattere. Men jaggu har de mange konkurrenter.

Jeg venter inn to bøker jeg har kjøpt. To bibliotekbøker er reservert. En bok jeg har spurt pent om jeg få fra et forlag er også på vei inn. Disse bøkene gleder jeg meg spesielt til å lese.

Link til innlegg om bøkene jeg leste og avsluttet i februar:

Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll - en roman som fikk meg til å kjenne meg hudløs

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer - romanen ble for meg en fortelling om et destruktivt kjærlighetsforhold

Søstrene Makioka ( Sasama Yuki - The Makioka Sisters) av Junichiro Tanizaki - et mesterverk er romanen kalt og det synes jeg den er

Mesteren (The Master) av Colm Tóibín - et portrett av den amerikanske forfatteren Henry James

Hjertet i Paris av Paula McLain - en roman om kjærlighetshistorien mellom Hadley og Ernest Hemingway

Krim: Alex av Pierre Lemaitre - en god roman som innimellom ga meg frysninger på ryggen

Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami- romanen kan fint sammenlignes med filmen Lost In Translation

Svar på brev frå Helga (Reply to a Letter from Helga) av Bergsveinn Birgisson - mer innholdsrik enn jeg hadde forventet

Svar på brev frå Helga (Reply to a Letter from Helga) av Bergsveinn Birgisson - mer innholdsrik enn jeg hadde forventet

«Snart skal eg ta ut på den store legdegangen, som

alle menneske må vera med på, gode Helga. Og soga

seier at mennesket freistar å letta på børa før enn dei

legg ut på ei slik flytting. Det er i seinaste laget, kan

du vita, å skriva dette brevet til deg no, då alle er meir

eller mindre daude eller senile, men eg rablar no ned

dette like vel. Tykkjer du det er for ille, så berre kast

heile rablet. Orda mine er vel meinte. Eg har aldri

vilja deg anna enn godt, det veit du, Helga.»

Det er den gamle sauebonden Bjarne på 90 år som skriver et brev til Helga som han hadde et forhold til for mange år siden. Som han fikk et barn med, og som etter mange år forlot mannen Hallgrim og flyttet til Reykjavik. Brevet er et brev Helga sendte til han etter at hun var flyttet. Nå er Unn som Bjarne var gift med og Hallgeir døde.

«Kva var den hendinga som sette i gang slarvet, enda

ho aldri bar til, men som like vel etterlet seg fylgjer som

var like galne - nei, mykje verre! - enn om denne hendinga

hadde vore røynleg? Og er det då mogeleg å dra

ei line mellom det som verkeleg hender, og det som ein

slarvesjuk flokk seier har hendt, der dei ligg ikring i kjøkena,

oppheta av kaffislurping, baktaling og slarv? Kva

var det som ikkje hende på denne lambertsmessa i 39,

men som likevel hende i hovudet til baktalarane?»

Det var slik det begynte; det ble sladret om Bjarna og Helga da de var på sauesanking og ble hengende etter de andre. Men det var ikke noen realitet i ryktene. Men etter en periode ble ryktene til sannhet:

«Kan henda synest du det er grovt å minnast dette og

skriva til deg, Helga mi. Ry og vyrdnad, det har ingen ting

å seia for meg. Kva skal mennesket gjera med slikt, når

det ber til stykket? Når alt kjem i hop, må eg visst seia

at eg aldri har visst om noko anna slik jordisk sæle som

den me hadde saman der i loa denne evige vårdagen i

mitt minne. Då eg endeleg fekk handfara den brunslette

skapnaden din, og drukna i dei fylte lippene dine, denne

sæle og stuttvarande paringstida i livet mitt. Det gjekk

som det gjekk. Eg reiv av meg broka, og du kledde av deg

kvart plagg og berrla brysta dine og den trekanta dusken

og sprang inn i løa, og eg etter så gjerug og full av lyst.

Kroppen din dirra og skalv under meg i høystålet. Det var

som å røra ved sjølve livet...»

Det gikk som det bruker å gjøre, Helga ble med barn. Hun ville at de skulle flytte til Reykjavik, men Bjarne kunne ikke:

«Skulle eg flytta til Reykjavik for å grava grøfter for

amerikanarar? Slutta å stella buskapen som far min,

den gamle gubben, hadde lagt i mine hender, og som eg

dag og natt hadde lagt all vinn på å styrkja og fremja slik

at søyene no på jamnen fekk to eller tre lam årleg? Fara

bort frå bygda, der forfedrane mine hadde bygt og butt

i tusen år? Og så, arbeida i ein by, der ingen nokon gong

såg resultatet av det hendene hans hadde gjort, men var

leigekar og trasl for andre? Der som folk kallar tida for

pengar og brukar opp på teater og tidtrøyte desse pengane

som dei har avla fram i teryleneklede på kontor.

Bort fra huldafolket i brekkene. Frå vegane der som soga

tala ut frå kvar haug og kvar deld...»

Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Den omhandler ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde forventet.

Gammel-nynorsk er det en anmelder her i Dagbladet som kaller språket i romanen. En annen her i VG skriver:

«Den nynorske oversettelsen legger seg tett opp til det islandske språket og gjør den vanskeligere å lese enn originalen er for islandske lesere.

Dette tydeliggjør kulturfellesskapet med Island og gjør kanskje teksten mer autentisk gammelmodig, men det er synd når språket kan oppleves som en hindring.»

Det gikk litt saktere for meg å lese denne romanen enn det bruker å gjøre med andre nynorske bøker pga språket. Men det løsnet ganske raskt. Særlig når jeg oppdaget mange ord som er vanlig å bruke der jeg vokste opp. «Høystålet» er et eksempel. Et annet er «renneskjeta».

Det er også morsomme ting å lese om. F eks der sekretæren fra Landbruksdepartementet dømmer Bjarnes vær Kut, av tysk avstamming på farsiden, nord og ned på en utstilling, og gir førsteplassen til nykomlingen Dindill:

«Dindill, veren hans Ingjald, vann eine og aleine på

det at han var mest stuttføtt. Det var hunden meg ikkje

nokor bringe på dette kalvbeinte vérahelvetet! Eg trur

sanneleg han var uthorna òg, så han ikkje kunne bita

nokon stad anna enn i tuver og utkantar. Eg var heilt

mållaus. Denne vesalvomma! Det var fleire enn eg som

tykte dette var for gale, og denne visa vart dikta og kom

i omlaup fordi landbrukssekretæren sjølv var ikkje lite

mager, uttilbeins og langføtt i meste laget:

Fekk den mannen målsaum her,

minst vart lovord gjeve.

Harmeleg for herren er

høgda opp i skrevet.

No er det faktisk slik at landet hadde dyrka fram flogvit

i saueavl og sauehald. Det fyrste som folk lærde av dei

gamle, var at feet skulle vera h0gføtt så ein kunne lata

sauene beita i fjøra om vintrane og i tuvete landskap.

Her var komen ein som var høgt på strå, ein høglærd

mann som hadde lese seg til at sauene skulle vera lagføtte,

slik at dei kunne fylgja ein eller annan mote ute i

verda...»

Boken har jeg lånt av biblioteket.

Link til Pelikanen forlaget der romanen er presentert

Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami- romanen kan fint sammenlignes med filmen Lost In Translation

Forlaget Press, som har gitt ut romanen Merkelig vær i Tokyo på norsk i 2015, skriver dette om forfatteren:

«Hiromi Kawakami er en av japans mest populære forfattere. Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk»

Det var en anmeldelse i DN her som gjorde til at jeg bestemte meg for å lese romanen Merkelig vær i Tokyo. Anmelderen sammenligner den med filmen som jeg skrev et innlegg om i juni 2014: Film: Lost In Translation (2003) .

Jeg forstår sammenligningen med filmen. Som jeg skriver i innlegget om filmen som jeg har sett mange ganger, det er roen og det lavmælte jeg liker. Inkl den lavmælte humoren. Jeg kommer i en helt egen stemning når jeg ser filmen. Det samme finnes også i romanen til Hiromi Kawakami. En 196 siders etterlengtet pustepause. Takk til Forlaget Press for eksemplaret jeg har lest.

Merkelig vær i Tokyo har fått gode anmeldelser som det siteres fra hos forlaget her, og der romanens innhold presenteres slik:

«I Merkelig vær i Tokyo møter vi 38 år gamle Tsukiko. En kveld støter hun tilfeldigvis på sin gamle lærer, som hun kaller Sensei, på bar. Han er tretti år eldre, pensjonert og lever alene. Et særegent fellesskap oppstår mellom de to: De møtes for å spise, for å drikke (framfor alt for å drikke) og for å fordrive tiden sammen, uten for mange ord. Gjennom vakre og eiendommelige glimt fra deres liv sammen utvikler Merkelig vær i Tokyo seg til å bli en unik, stillfaren og rørende kjærlighetsroman.»

Fra deres første møte i baren til Satoru:

«Vi delte fem karafler sake den kvelden. Regningen tok Sensei. Neste gang vi havnet sammen i kneipa, betalte jeg. Tredje gang ba vi om hver var regning og betalte hver for oss. Og slik har vi gjort det siden. At vi fortsatte å holde kontakten, er nok mye fordi vi har noe av det samme lynnet. Vi deler ikke bare kulinariske preferanser, men også tilbøyeligheten til å holde en viss avstand til mennesker omkring oss. Og selv om det er mer enn tretti år mellom oss, har jeg et langt nærere forhold til ham enn til venner på min egen alder.»

Det kulinariske de deler er mye sjømat som skivet og saltet hvalsvor, eddiksmarinert tang og wasabimarinerte blekksprutstrimler..., og Tofu er noe som går igjen - varm og kald.

Som det er mellom virkelige venner, er det også rom for å bli skikkelig sure på hverandre. Tsukiko hater baseball-laget Tokyo Giants. I baren står radioen på med en kamp mellom Tokyo Giants og Hanshin Tigers. De andre i baren følger med på kampen og er Giants-tilhengere, også Sensei.  Han er fra seg av glede når Giants vinner:

«La oss heller snakke om noe annet, sa jeg og satte blikket i ham.

Men Sensei fortsatte bare å le. Det var noe selsomt ved latteren. Noe som minnet om glimtet i øynene til en guttunge som klemmer ihjel maur for moro skyld.

«Nei, la oss for all del ikke det.»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Her hadde jeg fortalt Sensei hvor sterkt jeg hatet Giants, og nå satt han og godtet seg. For det var det han gjorde, han godtet seg.

«Giants er et jævla møkkalag,» sa jeg og tømte saken som Sensei hadde skjenket til meg, ut over et av de tomme fatene.

«'Et jævla møkkalag,' sier du? Slik snakker vel ikke en kvinne i gifteferdig alder,» svarte Sensei med uforstyrrelig ro. Han satte seg enda rakere enn han pleide og drakk resten av saken sin.

«Jeg er ikke ' i gifteferdig alder'.»

«Å, ha meg unnskyldt.»

En illevarslende følelse senket seg over oss. Sensei hadde fordelen. Giants hadde tross alt vunnet. V i ble sittende tause lenge, skjenket i hver for oss, drakk hver for oss. Vi bestilte ingenting å spise, vi bare drakk, beger etter beger med sake. Til slutt var både Sensei og jeg grundig fulle. Vi gjorde opp regningen, forlot kneipa og gikk hver til vårt, uten å si et ord. Siden har vi ikke snakket sammen.»

Men det tar ikke lang tid før de er på talefot igjen. De sitter ikke bare å drikker i baren. Her er de på sopptur med innehaveren av baren og en slektning. Tsuruko sitter i skogen og tenker imens de andre leter etter sopp:  

«Så underlig å være omgitt av mange levende skapninger. I byen trodde jeg alltid det bare var meg, eventuelt bare meg og Sensei. I byen levde bare store skapninger. Trodde jeg. Om jeg var mer oppmerksom, ville jeg sikkert oppdage

jeg også der var omgitt av liv. Det var ikke bare oss, Sensei og jeg. Ikke engang i kneipa, selv om jeg aldri la merke til andre enn Sensei der.  Satoru var jo der. Stamkunder jeg etter hvert kjente igjen også. Jeg hadde bare aldri tenkt på dem som levende mennesker. Ikke tenkt på at de, som meg, hadde sitt

liv som de fylte, hver på sitt vis.»

Jeg ønsker meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Heldigvis har jeg nå både boken og filmen og de kan fint repeteres...

Privat foto

Jarle Bernhoft "Sunday"

Privat foto: «It's Sunday evening and the rain is pouring”

This tiny flat is too big without her

I've got no life in here when she's not around anymore

It's Sunday evening and the rain is pouring

I talk to the streets but they tell me nothing tonight

Tonight

She just had to leave

And she could not tell me why

Something about a place she had to go on her own

She just had to leave

And I'm no one to tell her how

To live her life with ghosts I don't believe in

Oh, I'm worried sick, can't even think of sleeping

I gotta head out to find where she's hiding

She could be anywhere, this whole city’s her home

I pray this town loves her just as much as I do

And then the fear hits me, she might be all alone

In the cold or even worse being with someone she don't know

(You've got to let her go)

Tonight

She just had to leave

And she could not tell me why

Something about a place she had to go on her own

She just had to leave

And I'm no one to tell her how

To live her life with ghosts I don't believe in

And if I find her I don't even know what I'll see

She's never let me in on that

Her very self so connected with the places she's in

It changes so much in time and space

She just had to leave

And she could not tell me why

Something about a place she had to go on her own

She just had to leave

And I'm no one to tell her how

To stand up straight to the things that are wrong

In the right way because they are breaking her down

You've got to stand up straight,

Pray for deliverance, hope she's okay

Dance with coincidence

Ignore what she's on

Smile and let her go

Krim: Alex av Pierre Lemaitre - en god roman som innimellom ga meg frysninger på ryggen

«Det finnes utallige romaner man ikke trenger å vite det grann om. Så finnes det romaner man bør kjenne av omtale, og romaner man godt kan lese et par anmeldelser av. Sist, men ikke minst, har vi romanene som er så ypperlige at man bare bør droppe anmeldelsene og gå rett på boken. «Alex» er en av disse.

Hvis du likevel insisterer: Franske Pierre Lemaitres første krim handler om nettopp Alex, en ung, vakker kvinne som blir slått ned og kidnappet. I en nedlagt industrihall følger vi hennes kamp for å komme fri fra fangenskapet, en innbitt kamp som blir ført med alle tilgjengelige midler, for Alex er en kvinne med uante reserver og en enorm vilje til å overleve. Denne sympatien vi får for Alex, og nysgjerrigheten på hvem hun er, dreier sakte om når vi blir bedre kjent med henne og innser at hennes vilje til å leve bare blir overgått av viljen til å ødelegge, både seg selv og andre. Spørsmålet tvinger seg på: Har forfatteren lurt oss og fått oss til å identifisere oss med et monster?»

Sitatet over har jeg hentet fra anmeldelsen til Ola A. Hegdal publisert i DN 16.1.2015. Før jeg leste anmeldelsen hadde jeg halveis slått fra meg tanken om å lese romanen jeg har fått tilsendt fra det norske forlaget Aschehoug. Årsaken var at jeg leste negative skriverier om den. Men heldigvis ble det ikke slik.

Romanen Alex av Pierre Lemaitres synes jeg er en god krimroman, og jeg er helt enig med de som har gitt den gode anmeldelser. Anmeldelser som bl a er sitert hos forlaget her. Takk til forlaget for boken. Den ble utgitt i 2011, på norsk i 2015 og er på 380 sider.

Det er elementer i den som jeg kjenner igjen fra annen krim jeg har lest. Men for meg er det uten betydning.  Jeg leser ikke så mange krimromaner at "nyskapende" krim er nødvendig.

Kjente elementer er at etterforskerne har ulike personligheter. F eks en hissig sjefsetterforsker, Camille, som har opplevd å miste ektefellen da hun ble kidnappet og drept. Etter å ha vært på mentalsykehus er han tilbake på jobb. Men protesterer vilt når han får ansvaret for kidnappingssaken av nærmeste sjef Le Guen:

«Det er tjue år siden de begynte å jobbe sammen, og de har etterhvert lært å sette stor pris på hverandre. Man kan si at Le Guen er en Camilie som har gitt opp gaten og Camilie er en Le Guen som har gitt opp ambisjonene. Det som først og fremst skiller de to mennene er to stillingsgraderinger og åtti kilo. Og tretti centimeter. Forskjellen høres enorm ut, og når sant skal sies kan de minne om karikaturer når de står sammen. Ikke det at Le Guen er spesielt høy, men Camilie er virkelig lav, bare en førtifem. Det kan umulig være lett for en voksen mann å se verden nedenfra, som om han var et barn på tretten år.»

Camille forstår at dette er tilsiktet av La Guen når han oppdager at to fra hans tidligere team, den rike og velkledde Louis og gjerrigknarken Armand også er satt på saken. En annen viktig aktør hos politiet er den glatte og irriterende forhørsdommeren Vidard. Som Camille gjør alt han kan for å fornærme. Hvem kjenner ikke igjen en slik tulling som Vidard?

Det er en del rundt persongalleriet hos politiet man kan trekke på smilebåndet av. Som myker opp det som er mørkt og dystert; de kriminelle handlingene som er rå og brutale. Hadde dette vært en TV-krim så hadde jeg nok innimellom måtte slå av lyden og lukket øynene. Med andre ord; dette er ingen kosekrim så det er nevnt. Et eksempel:

I industrihallen der Alex er innesperret er det rotter. Jeg er ikke spesielt redd for rotter, men rottene som virkemiddel var ekstremt ekkelt – svarte og røde rotter:

«Bare den røde og svarte sitter rolig på toppen av buret, rett ved Alex’s ansikt. Den strekker hodet mot henne med glitrende øyne, før den plutselig setter seg opp. Magen er enorm, rødlig og oppsvulmet. Dyret skriker skjærende og gestikulerer vilt med forpotene. De er rosa, men det eneste Alex legger merke til er klørne.

   Disse rottene er ikke dumme. De har skjønt at når sulten, tørsten og kulda har gjort sitt, er det bare å tilsette redsel så har de overtaket. De skriker og piper uten stans. Alex sitter stille mens iskalde regndråper båret inn av vinden, risler over henne. Hun gråter ikke lenger. Hun bare skjelver. Frem til nå har hun tenkt på døden som et godt alternativ til alt dette, men tanken på rottene som biter i henne, gnager på henne ...

   Hvor mange dagers matrasjon er det i en menneskekropp for et dusin rotter?

   Alex begynner brått å hyle av redsel. Men det kommer ikke en lyd. Hun har ingen krefter igjen.»

I tillegg til det som jeg har nevnt over er det spenningen og de uventede vendingene denne romanen tar. Den er utfordrende og sympatien med Alex veksler.

Alex er lettlest, med et stort driv i seg. Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt. Vekslingen mellom etterforskningen og de kriminelle handlingene i annet hvert kapittel, er kjent fra andre krimromaner. Vekslingen myket opp romanen siden det var elementer i romanen som var brutale å lese om. Det var godt og helt nødvendig med pustepausene vekslingen ga meg.

Ola A. Hegdal kaller boken en «mørk fransk juvel». Jeg reagerer på mørke bøker, de gjør meg tungsindige. Det gjorde ikke denne. Og det tror jeg var denne vekslingen. Men også at etterforskerne var personer som ga tillit – de hadde en vilje til å løse denne saken uten at det ble for mye personkonflikter. Men noen er OK, det krydrer slike romaner, og gjør slike historier mer menneskelig. Særlig når de kriminelle handlingene til tider oppleves umenneskelige. 

Hjertet i Paris (The Paris Wife) av Paula McLain - en roman om kjærlighetshistorien mellom Hadley og Ernest Hemingway

Forlaget Schibsted skriver bl a om denne boken:

«Chicago, 1920. Hadley Richardson er en rolig tjueåtte år gammel kvinne som nærmest har gitt opp håpet om kjærlighet og lykke – til hun møter Ernest Hemingway.

Etter en feiende romanse, frieri og bryllup, setter paret kursen mot Paris hvor de blir midtpunkt i en livlig gruppe kunstnere som inkluderer Gertrude Stein, Ezra Pound, og ekteparet Fitzgerald. Her skriver Ernest sine første mesterverk, mens det yrer av liv på kafeene, blant bohemer og aristokrater, poeter og festløver. Fristelsene er mange for en mann som stadig flere kaller et geni.

Hjertet i Paris er Hadleys gripende beretning om en bemerkelsesverdig tid. En historie om lojalitet og ambisjoner. Om kunst og kjærlighet. Om å ta vare på det beste i seg selv. Og om å ødelegge det fineste man har.»

Jeg har utrolig nok ikke lest bøker skrevet av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway (1899-1961). Men har mange ganger tenkt at det bør jeg gjøre etter å ha lest at andre har hatt store leseopplevelser av å lese bøker han har skrevet. 

Romanen Hjertet i Paris av Paula McLain ble utgitt i 2010, på norsk i 2013, er på 380 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Boken omhandler kjærlighetsforholdet mellom Ernest Hemingway og hans første ektefelle Hadley. De var gift fra 1921 til 1927, og de ble skilt etter at han forelsket seg i Pauline Pfeiffer som han giftet seg med i 1927. Slutten av romanen var trist å lese pga det trekantforholdet som oppstod etter at Pauline okkuperte livet deres. Sønnen til Hadley og Ernest var da tre år.

Største delen av romanen, som blir fortalt fra Hadleys ståsted, omhandler den tiden Hadley og Ernest, bodde i Paris, lykkelige og fattige.

«Det var interessante mennesker overalt på den tiden. Kafeene på Montparnasse trakk dem inn i et åndedrag for å puste dem ut i neste; franske malere, russiske dansere og amerikanske forfattere. Hvilken som helst kveld kunne du se Picasso gå fra Saint-Germain til leiligheten sin i rue des Grands-Augustins, alltid den samme ruten, mens han rolig betrakter alt og alle omkring seg.»

Under kilder skriver forfatteren:

«Selv om Hadley Richardson, Ernest Hemingway og andre personer som virkelig har levd opptrer i denne boken som fiktive personer, var det viktig for meg å gjengi deres liv så nøyaktig som mulig og følge den dokumenterte historikken.»

Romanen er lettlest, men er på ingen måte noen stor litteratur. Men for meg som ikke kunne noe om Ernest Hemingway er det nok mer interessant å lese en bok han har skrevet etter å ha lest denne.

Nå er dette på 1920-tallet. Men allikevel: det som jeg synes er mer enn interessant er hvordan kvinner klarer å legge livet sitt i hendene på en mann som Hadley gjør. Hennes mål er å være støtte for forfatteren. Ikke har hun jobb. Lite penger har de. Ernest må jobbe som journalist for at de skal ha penger å leve for. Men utrolig nok betaler de for hjelp til å laget mat og vaske i den usle kåken de bor i. Når sønnen blir født har de også hjelp til å passe han. Ektefellen og alt rundt han blir livet for Hadley. Hodet må da naturlig nok bli fylt av det den andre part gjør og ikke gjør. Alt står og faller på om hun blir elsket av Ernest. For den andre part må en slik ektefelle en eller annen gang oppleves som en klamp om foten. Særlig for en forfatter som har behov for "alenetid". Som jeg skriver innledningsvis; det er vondt å lese om hvordan hun blir behandlet og lar seg behandle når han innleder et forhold til henne som skal bli hans neste ektefelle. 

Jeg kan ikke unngå å trekke sammenligning til boken jeg leste og skrev om i innlegget:

Biografi: So long Marianne Ei kjærleikshistorie ( A Love Story) av Kari Hesthamar - grunnlaget for en fin låt Leonard Cohen skrev

Det er forskjell i tid. Men dette er to damer som er like på mange måter. Interessant at kvinner kan legge opp livet slik at de mer eller mindre utsletter seg selv. Det romantiske drukner for meg av alle tankene jeg har rundt dette, og jeg gremmes ikke så lite av å lese slike historier. Også fordi dette fenomenet merkelig nok fortsatt eksisterer. 

Mesteren (The Master) av Colm Tóibín - et portrett av den amerikanske forfatteren Henry James

Det norske forlaget Tiden beskriver denne boken slik:

«Colm Tóibíns Mesteren er et lysende portrett av den amerikanske forfatteren Henry James - også kalt Mesteren - en av de fremste romankunstnere gjennom tidene. Romanen følger James gjennom fem år av hans liv, og starter med den ydmykende fadesen med teaterstykket Guy Domville i London januar 1895 og James' flukt til Irland. For James var det nær sammenheng mellom liv og kunst, og Tóibín viser hvordan han benyttet egne opplevelser, kjente miljøer og mennesker rundt seg som råstoff til å skape stor litteratur.

Mesteren ble kåret til årets beste roman av Los Angeles Times, og utropt til én av de ti beste bøkene i 2004 av New York Times. Boken ble også nominert til Booker-prisen 2004 og tildelt prisen for beste utenlandske roman publisert i Frankrike i 2005. Den vant også den prestisjetunge IMPAC-prisen.»

Også norske anmeldere likte romanen. At jeg har lest denne boken har ikke først og fremst med at jeg ville lese om Henry James (1843-1916). Det var fordi jeg ville lese en bok av Colm Tóibín da jeg leste at han nylig har gitt ut en ny roman: Nora Webster. Her er en link til the guardian der boken er anmeldt. Det jeg leser der lover godt; og etter å ha lest litt i Nora Webster er det en mulighet for at jeg kjøper den på engelsk. Det kan ta sin tid før den blir oversatt kjenner jeg norske forlag rett. Jeg likte veldig godt hans bok som jeg skrev om i innlegget: Brooklyn av Colm Tóibín. Og jeg likte Mesteren, selv om den innimellom var noe langtekkelig. Jeg har planer om å lese Henry James’ Portrett av en dame. Så det ene tar det andre – å lese bøker utenfor bestselgerlisten har ofte en slik dominoeffekt er min erfaring.  

Til slutt i Mesteren skriver Colm Tóibín at som kilder har han bl a brukt en biografi  om Henry James i fem bind. Romanen omhandler ikke bare fem år i Henry James liv; det er like mye tilbakeblikk til barndom, ungdom og år før 1895.  Fra en artikkel om forfatteren hos Store norske leksikon.no   

«Mange regner James som den største amerikanske romanforfatter, mens andre mener han skrev innenfor en for snever ramme og så sine personer isolert fra samfunnet og det virkelige livs mange problemer. Ingen vil likevel bestride at få har betydd mer enn ham for romankunstens utvikling i engelsk og amerikansk litteratur.»

Henry James vokste opp i rikdom og arvede midler gjorde det mulig for han å leve livet som boken omhandler. Hans familie, venner og bekjente var samfunnets privilegerte. Som har tjenere og derfor fullt og helt kan hengi seg til sosiale forlystelser sammen med sosieteten, forfatterskapet sitt og reiser rundt i verden.  

«Han undret på om han en eller annen gang i fremtiden ville bli enda mer umoderne enn han var nå, og i fall inntektene fra farens eiendom ville tørke inn, om hans forverrende situasjon ville innebære en offentlig ydmykelse. Det dreide seg om penger, den glans penger kastet over sjelen. Penger var en slags dyd. Overalt hvor han hadde vært hadde det å besitte penger, fremhevet folk. Det ga menn en inntagende, fjern kontroll over verden, og det ga kvinner en rolig verdighet, et indre lys som ikke engang alderdommen kunne slukke.»

Det er ikke en spesielt lykkelig tilværelse en leser om.  Mennesker med et komplisert følelsesliv. Men sammenlignet med befolkningen forøvrig lever disse menneskene i sus og dus. Besøket i Irland der han observerer nøden imens han fraktes mellom selskapene han er invitert i, viser kontrastene. Utenom det er det lite som tyder på at disse menneskene tenker så mye på den del av befolkningen som ikke er så privilegerte. 

At Henry James var betatt av menn får man et inntrykk av selv om forfatteren er svært vag med å beskrive dette direkte. Et av temaene i boken er saken mot Oscar Wilde, naturlig nok jf at det var i disse årene (1895-1900) han ble fengslet og sonet dommen for «å ha begått homoseksuelle handlinger og dømt til to års hardt straffarbeid.» Sikkert ikke enkelt om Henry James hadde en homoseksuell legning.

To av brødrene hans deltok i den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) på nordstatenes side, og en får lese om en bror som kommer hjem stygt kvestet.  Samtidig som Henry James kjenner på at han «snek seg unna» ved å be om å få studere juss som eldstebroren William.  Å lese bøker som Mesteren får en et blikk inn i historien, i dette tilfellet fra rike menneskers opplevelser i denne tiden. Det å reise rundt som familien hans gjorde pga den rastløse faren, gjorde han og søsteren følte seg hjemløs, og preget dem resten av livet.

Et av kapitlene som gjorde inntrykk var hans bekjentskap med Constance Fenimore Woolson som endte med at hun tok sitt eget liv, og hans skyldfølelse for dette. Men også et ektepar som var han tjenere og som etterhvert endte som alkoholikere. Disse to hendelsene gir et inntrykk av et menneske som ikke liker ubehageligheter, som ikke vil ha andre mennesker for nær, og lar tingene skure og gå til det ender med en katastrofe.

Uansett; romanen er godt skrevet. Melankolsk. Og selv om ikke alt ved den falt like godt i smak, var Mesteren en god roman. Utgitt i 2004, på norsk i 2006, er på 319 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.