Roy Jenkins: Churchill - Frankrike inngår våpenhvile med Hitler

“Slutten av våren og forsommeren 1940 var en av de mest usedvanlige og på noen måter uvirkelige periodene i Storbritannias historie, ikke bare på grunn av hvordan den påvirket landets skjebne, men også på grunn av stemningen som omga menneskenes hverdag... Stemningen i landet – i den grad man i det hele tatt kan snakke om en felles stemning, selv på en tid da den oppfattes som å ha vært enhetlig i helt unik forstand – var ikke først og fremst trassig, men mer upåvirket. Fremtidsutsiktene var forferdelige, men folk skjøv konsekvensene ved et nederlag ut av sine kollektive tanker. Det dreide seg ikke om tapperhet. Det var snarere slik at de valgte å tro at det verste ikke kom til å skje. I hvilken grad dette var et resultat av Churchills hypnotiserende talekunster er ikke godt å si. Hans hensikt og hans fremgangsmåte var å skape en trassig stemning. Det han gjorde, i alle fall slik jeg husker det som 19-åring opplevde, var å skape en euforisk, men irrasjonell tro på at Storbritannia til slutt ville seire. Dette forhindret i det minste handlingslammelse på grunn av frykt, og gjorde det mulig å fortsette den normale hverdagens aktiviteter, hvorav noen var mer nyttige for krigsinnsatsen enn andre, og å leve overraskende lykkelig på avgrunnens rand.»

Dette er en del av begynnelsen av kapitlet «21 dager i mai» fra side 610. Da Churchill kom til underhuset etter at han var blitt statsminister, fikk han ingen begeistret mottakelse. I motsetning til den avgåtte presidenten Chamberlain. Churchill uttalelse denne dagen inneholder flere formuleringer som har blitt stående i historien bl a: «...og jeg har ikke annet å tilby enn blod, slit, tårer og svette.»

Roy Jenkins skriver at selv om Churchill var en statsminister som mest åpenbart tilhørte overklassen, var han også den statsministeren hvis myndighet var sterkest rotfestet i folkemeningen. Her er den tegningen av David Low som ble trykket i Evening Standard som viser Churchill som har brettet opp skjorteermene, mens han resolutt marsjerer fremover med regjeringen og andre med teksten «All behind you, Winston»:

I begynnelsen av hans periode som statsminister resulterte presset han hadde på seg at han ikke alltid var like høflig, men kunne være hensynsløs overfor staben sin. Dette kom Clementine Churchill for øret og resulterte i at hun skrev et brev til Churchill – det eneste man kjenner til er skrevet mellom dem i 1940. Der uttrykker hun at hun er bekymret over dette  - bl a skriver hun:

«Det er du som må gi ordrene & hvis de blir forkludret, kan du sparke alle og enhver med unntak av kongen, erkebiskopen av Cantebury & speakeren- Derfor er du nødt til å forene denne enorme makten med høflighet, vennlighet og om mulig olympisk ro...»

Jenkins skriver:

«Virkningen av dette kloke og modige brevet lar seg ikke måle direkte, men det er en kjensgjerning at de fleste som samarbeidet tett med Churchill under krigen, ble svært glade i ham, til tross for hyppige irritasjonsutbrudd.»

Roy Jenkins skriver utførlig om 26-27. mai 1940 da det ble holdt statsråd i krigskabinettet der et av temaene var om det skulle sluttes fred med Hitler. Churchill kjempet for at dette ikke skulle skje og uttrykte dette bl a slik:

«Vi skal fortsette, vi skal kjempe, her eller andre steder, og dersom den lange historien til slutt skal avsluttes, er det bedre at den ikke avsluttes gjennom kapitulasjon, men først når vi sanseløse ligger og vrir oss på jorden.»

Churchill kom seirende ut av slaget i krigskabinettet. Halifax som var utenriksminister mente at man burde megle med Hitler. I desember forlot Halifax London for å overta posten som ambassadør i Washington...

Den 18. juni 1940 var våpenhvilen mellom Frankrike og Hitler et faktum og dette kom som et sjokk på den britiske befolkningen. Churchill anstrengte seg for å få dem til å kjempe videre, men måtte gi tapt. Det er hendelsene forut for våpenhvilen som beskrives i kapitlet «Den grufullt vakre sommeren 1940» som starter på side 633.

En av Storbritannias bekymringer var hva som kom til å skje med den franske marinen som var verdens fjerde største. Derfor brukte Churchill alt han hadde til rådighet for å overbevise Frankrike om ikke å gi seg. Bl a fantasier og falsk optimisme om at USA og Roosevelt stod klare til å komme frivillig inn i krigen. Han forsøkte å overbevise den amerikanske presidenten hvilken katastrofe det kunne bli om Hitler skaffet seg kontroll over den franske marinen, men også den britiske. 15. juni skrev han bl a til Roosevelt:

«Hvis vi går under kan hende De vil stå overfor et Europas Forente Stater under nazistenes kommando som vil være langt mer tallrikt, langt sterkere og langt bedre bevæpnet enn Den nye verden. «

Churchill stolte ikke på Hitler hva angikk våpenhvileavtalens punkt om at Frankrikes krigsskip ikke skulle brukes til tyske formål. Et resultat av dette var at han bestemte at så mange av de franske krigsskipene skulle under britisk kontroll eller senkes. Disse kampene endte med at 1299 franske sjøfolk ble drept og 350 såret, og gjorde forholdet mellom franskmennene og britene anstrengt i flere år fremover.

Churchill engasjerte seg også i mindre anliggender, her er noe han skrev til matministeren, han mente bl a at folk måtte ha god tilgang på te (selv om han selv drakk andre drikker...) – dette er morsomt å lese:

«Det gleder meg at de ikke legger stor vekt på Det vitenskapelige utvalgs rapporter. Nesten alle kostholdsfanatikere jeg noensinne har truffet, nøttespisere og deres like, har dødd tidlig etter en lang periode med senilt forfall...Vil man tape krigen, er det bare å tvinge det britiske folk til et kosthold bestående av melk, havregryn, poteter osv., som ved festlige anledninger skylles ned med limejuice.»

Kapitlet «Slaget og Storbritannia og begynnelsen på Blitzkrigen», side 652 starter slik:

«Slaget om Storbritannia fikk like avgjørende følger som slaget ved Blindheim eller Waterloo, men var en langt mindre presist definert begivenhet. Den manglende presisjonen er knyttet til så vel når det startet og når det tok slutt som til hva som faktisk skjedde... Selve kjernen i slaget om Storbritannia var at tyskerne forsøkte å knuse den britiske jagerflystyrken, enten på bakken eller i luften, og å ødelegge produksjonen av jagerflyene Hurricane og Spitfire samt bombefly, som vokste betydelig i løpet av sommermånedene...Det som imidlertid skulle bli det mest slående ved slaget om Storbritannia- i tillegg til heltemotet som ble utvist på begge sider – var ikke når det tok til og når det ble avsluttet, men den enorme uvitenhet som hersket på begge sider om hva som foregikk på den andre side.»

Churchill gjennomførte flere endringer i krigskabinettet. En av de som ble borte var Chamberlain som døde av magekreft i november 1940. Bl a kom Beaverbrook med i august. Det var da bare Halifax som var igjen av den gamle garden; før han ble sendt til Washington i desember. Kritikerne av endringen i mai mente at dette var ytterligere eksempler på at lapsene var i ferd med å overta styringen fra de solide og respektable...

Selv om Churchill var mer optimistisk, var det ikke klart for han hvordan Storbritannia skulle vinne krigen uten at USA grep inn:

«Høsten 1940 kunne ikke Churchill se for seg veien frem mot en seier for det britiske imperiet skulle gå uten allierte, noe som var høyst forståelig.»

I et brev han sendte Roosevelt 8. desember 1940, et brev han hadde jobbet med i flere uker, skriver han bl a:

«Hvis De herr president, er overbevist som jeg tror De er, om at et nederlag for nazistene og fascistenes tyranni er av aller største betydning for befolkningen i Amerikas forente stater og på den vestlige halvkule, vil de ikke oppfatte dette brev som en bønn om hjelp, men som en oppgave over et minimum av handling som er nødvendig for å nå et felles mål.»

I løpet av de etterfølgende månedene fikk Churchill hjelp, takket være låne og leiepolitikken og en opphevelse av handelsfriheten: «At han blottet sin frykt fullstendig overfor Roosevelt, fungerte»

Her er Churchill og inspiserer ødeleggelsene i East End – kilde: http://www.hackneygazette.co.uk/'

Roy Jenkins: Churchill - statsminster for første gang 10. mai 1940

I et innlegg 30. juni 2013 skrev jeg at jeg var kommet halvveis i Roy Jenkins biografi om Churchill, og hadde da som mål å lese den ferdig før nyttår. Vel; den planen gikk i vasken. Som mange andre planer...

Nå har jeg funnet det på tide å fortsette. For å motivere meg selv tenker jeg at det blir flere innlegg; og dette er da det fjerde innlegg om biografien. Nå har jeg lest til side 610. Dette tar sin tid...

På bildet over er det Happy som troner sammen med mursteinen. Jeg er ikke alltid like «happy» over at jeg er så sta og ikke klarer å la være å lese den ferdig. Jeg både hater og liker den så det er sagt. Hater den fordi den er så detaljert omkring det politiske spillet og så kronglete oversatt. Liker den fordi den handler om Churchill og den interessante tiden han levde i. 

Jeg startet opp igjen på side 571, del 5: Landets frelser og verdens lys? 1939 – 1945. 

Fredag 1. september 1939 takket Churchill ja til en plass i regjeringen til Chamberlain, til en plass i krigsministeriet.  Et halvt døgn etter at Hitlers invasjon i Polen. To dager etterpå ble han marineminister:

«Det var ikke bare enkelt å vende tilbake til regjeringen etter å ha vært borte i ti år. Det hadde vært så mye oppstyr knyttet til hvorvidt han skulle få komme tilbake eller ikke at det var fare for et antiklimaks. Det hersket umiddelbart mistro til han blant de fleste av regjeringskollegaene og alt for høye forventninger til ham fra pressen og folket.»

Den energiske Churchill satte i gang med full styrke og skrev selv 24. september:

«De tre siste ukene har jeg ikke hatt et øyeblikk der jeg har kunnet tenke på annet enn min oppgave. Dette er de de tre lengste ukene jeg noen gang har opplevd.»

Clementine Churchill skrev:

«Winston jobber dag & natt – Han har det godt, gudskjelov, & blir bare sliten dersom han ikke får sine 8 timer med søvn – Han trenger dem ikke i ett strekk, men hvis han ikke får så mange timer i løpet av ett døgn, blir han trett.»

4. september skrev president Roosevelt til Churchill:

«De skal vite hvor glad jeg er for at de er tilbake i admiralitetet igjen.»

Den 1. oktober holdt Churchill en radioavtale som var forløperen til det som åtte måneder senere skulle bli en serie av radiotaler på søndagskveldene under krigen; de mest berømte i radioens historie. 

Med Churchills sans for drama og hans utålmodighet  var det alltid liv og røre rundt han. Masse energi og han blandet seg opp det meste. Det var ikke alltid like populært. Frem til han var statsminister i 1940 var det også en del nederlag:

«I løpet av desember og januar begynte imidlertid et mer alvorlig, men helt annet problem å gjøre seg gjeldende. Det ble en enda større prøvelse for Churchills tålmodighet. Det bar i seg kimen til det som skulle bli felttoget i Norge i april 1940, som skulle bli der minst vellykkede foretagende Churchill hadde hatt med å gjøre siden Dardanellene, men som ved et heldig paradoks slett ikke satte ham i miskreditt på nytt, men i stedet gjorde han til statsminister.»

«Felttoget i Norge» var det mislykkede forsøket på å skaffe seg kontroll over de svenske malmfeltene og utskipningshavnen Narvik.  

Etter massiv kritikk trakk Chamberlain seg som statsminister. Sterke krefter ville at Lord Halifax skulle bli statsminister. Men det ble Churchill som overtok 10. mai 1940:

«Han var omsider blir statsminister i en alder av 65 år... Han overtok makten under de mest farefylte omstendighetene noen statsminister noensinne har fått regjeringsmakten under, og risikofaktorene var ikke bare militære, men også politiske. Han var ikke mannen kongen ville valgt. Han var ikke mannen de toneangivende i Whitehall, som reagerte med ulik grad av forferdelse med tanke på utsiktene til den uregjerlige opptredenen det ble hevdet at man kunne forvente fra hans side, ville ha valgt. Han var heller ikke mannen partiet som partiet flertallet i underhuset ville ha valgt. Av litt forvirrende årsaker var han – eller ble han raskt – like fullt nasjonens forsvarer både i folkets og pressens øyne. Og de som i utgangspunktet hadde vært motvillige og mistroiske, fra kongen til departementsrådene, måtte forholdsvis raskt innse at han var unnværlig. «

Kilde BBC - Churchill becomes Prime Minister. Churchill leaving Downing St with Sir Kingsley Wood and Anthony Eden, 10 May 1940

Radiodokumentar - BBC Radio 3 intervjuer Per Petterson - anbefales!

«Jeg bor her nå i et lite hus ved en innsjø langt øst i landet. Ut i sjøen renner ei elv. Det er ei lita elv med en liten vannføring midt på sommeren, men om våren og høsten strømmer den friskt, og det er ørret i den. Jeg har da tatt noen. Munningen er bare noen hundre meter herfra. Jeg kan så vidt få øye på den fra kjøkkenet når løvet har falt fra bjørketrærne.»

Sitatet er fra romanen Ut og stjæle hester skrevet av Per Petterson. Boka som jeg har skrevet flere innlegg om. Bildene er av en liten bekk like ved der jeg bor. Den blir en liten elv når det er mye vann og en bekk når det er tørke. Den renner ute i sjøen og gir næringsgrunnlag for ender, svaner og andre fugler.

Jeg nettopp hørt BBC Radio 3 kommentaren om Per Petterson som ble sendt i går. Etter å ha hørt den er enda en puslespillbit kommet på plass om hvorfor jeg liker hans bøker.  Å høre deler av bøkene bli lest opp på engelsk var helt utrolig fint. Dokumentaren anbefales - her er en link:

Per Petterson intervjues av BBC

Lewis Caroll: Alice i eventyrland (Alice's Adventures in Wonderland) - illustrert av Tove Jansson

I 2014 er det 100 år siden Tove Jansson (1914-2001) ble født. Det feires i Sverige og Finland.

Jeg hadde ikke noe forhold til bøkene/illustrasjonene til Tove Jansson som barn. Det var som voksen og ved lesning mv for datteren min jeg oppdaget Tove Janssons univers. Tove Nilsen beskriver i forordet til Sommerboken det som jeg også opplevde; at det Tove Jansson har skrevet også angår voksenverden, at Mummidalen skapte frykt hos henne som barn. Og det er først med den voksnes livserfaring at de underlige figurene får full tyngde; det geniale i å la menneskesinnets kompleksitet speiles i dem. 

Det var en artikkel jeg fant på NRK.no som fikk meg til å kjøpe klassikeren Alice i Eventyrland skrevet av Lewis Carroll (1832-1898), pseudonym for Charles Lutwige Dodgson – en bok illustrert av Tove Jansson:

«Fant barnebøkenes best bevarte hemmelighet - Før hun ble kjent som Mummitrollets mamma, illustrerte Tove Jansson klassikeren «Alice i eventyrland». Boken har imidlertid vært en godt bevart hemmelighet, til Johanne Askeland Røthing fant den.»

Boken redaktør Johanne Askeland Røthing i Aschehoug fant i den myteomspunne bokhandelen Shakespeare and Company i Paris, var en engelsk utgave fra 2008, og er en av bestselgerne deres. Det var i 1966 Tove Jansson fikk oppdrag om å illustrere boken, og det var før hun oppnådde suksess med bøkene om Mummidalen. Før utgivelsen av den engelske utgaven har den bare vært utgitt i Sverige og Finland. 

I 2014 ble boken med Tove Janssons tegninger utgitt for første gang i Norge med Zinken Hopps (1905-1987) oversettelse fra 1946. Alice i Eventyrland kom ut første gang i 1865. Jeg synes selv at jeg har kjøpt en godbit. Noen samler på frimerker, jeg samler på bøker sa jeg til arvingen som himlet med øynene over bokkjøpet...

Første gang jeg leste boken var da jeg kjøpte den til datteren min og leste den for henne. Denne utgaven fra 2003 skal jeg komme tilbake til i et eget innlegg. Men først skal jeg lese den om igjen slik jeg nå har gjort med boken illustrert med Tove Janssons tegninger. Gleder meg til å se hvilke forskjeller jeg synes det er mellom bøkene.

Boken regnes boka som et mesterverk i sjangeren «drømmelitteratur» - en i utgangspunktet absurd fortelling om Alice som hopper etter en kanin ned i et kaninhull en dag hun sitter sammen med søsteren sin og kjeder seg:

«Alice begynte å bli trett av å sitte sammen med storesøster ute på bakken og ikke gjøre noen ting. Av og til hadde hun kikket i boka som storesøster leste i, men det var ikke noe moro, og ikke noen bilder i den. «Og hva skal en med bøker med ikke noe moro og ikke noen bilder,» tenkte Alice.»

Kjede seg gjør hun ikke når hun kommer til eventyrland. Her møter hun alle slags skapninger og hun må ned i størrelse for å passe inn i den verden hun kommer til.

Historien er absurd, men bruker man fantasien sin kan man kjenne igjen karakterer, holdninger osv i vår virkelighet. Her er det mye å le av. 

Her er noen av illustrasjonene til Tove Jansson med tekst fra boken - mine egne bilder:

Fra kapitlet «Kålormen gir råd»:

«Kålormen og Alice så tause på hverandre en stund. Til slutt tok ormen pipa ut av munnen og snakket med henne i en slepende og søvnig tone;

«Hvem er du?» spurte kålormen.

Det var ikke noen hyggelig måte å begynne en samtale på, og Alice svarte nokså sjenert: « Jeg, jeg vet virkelig ikke herr Orm, - ikke akkurat nå. Jeg vet hvem jeg var da jeg stod opp i morges, men jeg tror jeg er blitt forandret mange ganger siden da.»

Fra kapitlet «De gale har det godt»:

«Det stod et bord under trærne foran huset, og haren og hattemaker Mathias satt der og drakk te. Mellom dem satt en mus og snorket, og de andre to hadde albuene på bordet og snakket sammen over hodet til syvsoveren. «Det kan ikke være hyggelig for ham i midten», tenkte Alice. «Men han sover jo, så jeg antar han ikke tar seg nær av det. «

I samme kapittel blir Alice fortalt historien om tre jenter som bodde på bunnen av en brønn:  

«Hva levde de av?», sa Alice som alltid var interessert i mat og drikke.

«De levde av sirup,» sa syvsoveren etter å ha tenkt seg om et øyeblikk.

«Det kunne de ikke ha gjort,» sa Alice varsomt. «Du skjønner vel at da ville de blitt syke.»

«Det var de,» sa syvsoveren, «skrekkelig syke.»

Alice prøvde å tenke seg hvordan det ville være å leve på en så underlig måte, men hun klarte det ikke. Så spurte hun videre: «Hvorfor levde de på bunnen av en brønn?»

«Vil du har mer te, «spurte haren og var høflig.

«Jeg har ikke fått noe te før,» svarte Alice fornærmet, «så jeg kan ikke drikke mer.»

Vindens skygge (La sombra del viento) av Carlos Ruiz Zafón

Vindens skygge skrevet av Carlos Ruiz Zafón ble utgitt i 2001, og på norsk første gang i 2004. Romanen var forfatterens store gjennombrudd. Den har stått lenge på lista over bøker jeg har ønsket å lese. Boken jeg har lest har jeg kjøpt.

Slik omtaler Gyldendal romanen: 

«Da bokhandlersønnen Daniel er ti år, tar faren ham med til gamlebyen i Barcelona og «De glemte bøkers kirkegård». Her finner Daniel boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den, ble funnet drept mange år tidligere. Da andre antikvarer i Barcelona får høre hvilken bok Daniel har funnet, tilbyr de ham hva som helst for den. Men Daniel er ubestikkelig; han vil ikke skille seg av med boken for alt i verden. Og samtidig begynner han jakten på flere bøker av den mystiske forfatteren Julián Carax.

Etter som årene går, begynner det å skje skremmende ting omkring Daniel, blant annet blir han oppsøkt gjentatte ganger av en mann uten ansiktstrekk, som lukter svidd. Mannen sier han er en av hovedpersonene i Vindens skygge, og krever at Daniel gir ham boka. De mystiske opptrinnene vikler ham inn i en skruestikke av gåter, personer og steder i hjertet av det gamle og spøkelsesaktige Barcelona.»

Det som først grep meg ved denne romanen, er at den er en hyllest til litteratur. Ikke minst til boken i den tradisjonelle formen – papirboken. Det er nok av dem som spår papirbokens død til fordel for e-bøker. Ære være e-bøker. Ikke minst fordi en ved dette kan få ned prisen på bøker. Men for meg er en papirbok noe eget. Noen fyller huset sitt med nips, andre med bøker. Det å ha en bok som betyr mye for meg i bokhylla, er noe helt spesielt.  For de som kun ser på bøker som underholdning. har dette liten betydning.  En annen ting er at bøker blir mer og mer ferskvare  - kvalitet på litteratur må vike til fordel for kvantitet. Det gjør meg trist. Men enda mer trist er det når en politiker uttrykker seg slik:

«Hvor lenge vil et bibliotek bestå? Flere og flere bruker nettet, og bøker er mer og mer ut.»

Dette er en uttalelse fra en FRP-politiker i Rygge kommune angående om Rygge bibliotek skal samordnes med ny ungdomsskole, jf artikkel i Moss Avis 5. mai 2014. Slik kortsiktig tankegang der man kun tenker økonomi på kultursiden er dessverre typisk for FRP. 

Jeg håper virkelig ikke at det blir slik at bibliotekene forsvinner. Det er bl a gjennom bibliotekene jeg finner bøker som ikke utgis lenger. Men også fordi biblioteket hadde alt å si for at jeg ble en bokelsker. 

Fra romanen om «De glemte bøkers kirkegård»:

«Hver bok, hvert bind du ser, har en sjel. Sjelen er den som skrev den, og sjelen til dem som leste den og levde og drømte med den. Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes... Her står de bøkene som ingen lenger husker, de bøkene som har gått seg vill i tiden, og lever for alltid, i påvente av at de en dag skal komme en ny leser, en ny ånd, i hende... Jeg kunne ikke la være å tenke at når jeg ved en ren tilfeldighet hadde oppdaget et helt univers i en eneste ukjent bok blant de utallige i denne nekropolen, måtte mange titusener andre ligge der uutforsket, glemt for alltid, jeg følte meg omgitt av millioner av forlatte sider, av herreløse universer og sjeler, som gikk til bunns i et hav av mørke mens den verdenen som pulserte utenfor disse murene, mistet hukommelsen mer og mer for hver dag uten å merke dette selv, og følte seg klokere jo mere den glemte.»

Romanen fortjener de gode kritikkene den har fått. Godt og rikt språk. Forfatteren viser en stor fortellerglede. Vindens skygge har mange ingredienser som gjør den til god underholdning; ikke minst romantikk, humor, mange og ulike karakterer og spenning. Men det er ikke alle lesere som er enige med kritikerne jf det jeg leser på Bokelskere.no.

Selv om dette var en god roman på mange måter, ble romanen på 479 sider litt for lang for en utålmodig sjel som meg. Hva jeg tenker kunne vært kuttet ut/kortet ned, det har ingen klar oppfatning om. Jeg ser at den kategoriseres som en spenningsroman. Selv om enkelte hendelser mv kom som en overraskelse, var det en del som var forutsigbart for meg. Det var ikke vanskelig å gjette hvem mannen uten ansiktstrekk kunne være. Jeg er 100 % sikker på at jeg hadde fått mer utbytte av romanen ved å ha vært i Barcelona, noe jeg dessverre aldri har vært. 

"De glemte bøkers kirkegård" - Carlos Ruiz Zafón

Sitat fra Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón;- som jeg leser i for tiden – om  «De glemte bøkers kirkegård»:

«Hver bok, hvert bind du ser, har en sjel. Sjelen er den som skrev den, og sjelen til dem som leste den og levde og drømte med den. Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes... Her står de bøkene som ingen lenger husker, de bøkene som har gått seg vill i tiden, og lever for alltid, i påvente av at de en dag skal komme en ny leser, en ny ånd, i hende... Jeg kunne ikke la være å tenke at når jeg ved en ren tilfeldighet hadde oppdaget et helt univers i en eneste ukjent bok blant de utallige i denne nekropolen, måtte mange titusener andre ligge der uutforsket, glemt for alltid, jeg følte meg omgitt av millioner av forlatte sider, av herreløse universer og sjeler, som gikk til bunns i et hav av mørke mens den verdenen som pulserte utenfor disse murene, mistet hukommelsen mer og mer for hver dag uten å merke dette selv, og følte seg klokere jo mere den glemte.»

Himmel og hav så godt skrevet!, og som det passer i det moduset jeg er i innimellom – når jeg finner gamle bøker – det er som å ha shoppet på «De  glemte bøkers kirkegård». 

Jeg har selvsagt nyere uleste bøker i bokhylla. F eks Et helt halvt år av Jojo Moyes og de tre første krimbøkene om Avdeling Q av Jussi Adler Olsen. 

Vindens Skygge er ingen gammel bok, den ble utgitt i 2001. Men når jeg finner bøker som jeg har skrevet om i innlegget:

En smakebit på søndag: Mine unge år (My early Life) av Winston Churchill

kan en slik etterlengtet bok gjerne ligge en tid og så går jeg rundt og gleder meg til jeg skal lese den. 

Selvsagt er det ikke alle gamle bøker som er verdt å lese. Jeg har blitt skuffet også av gamle bøker. Noen er temmelig utdaterte selv om de ble hyllet den gang de ble utgitt. 

Men jeg lar meg i større grad inspirere til å lese gamle snakkiser enn nyere bøker full av blurber på bokomslaget.  Veldig ofte er dette bøker som blir døgnfluer; de er populære en kort periode og deretter glemt. Hvor mange år vil denne serien leve Tirdagsdamene (Die Dienstagsfrauen) av Monika Peetz   Full av blurber - skulle tro at Odd Børretzens forhatte måker hadde tatt en sving over den før den gikk i trykken.  Mens denne derimot har levd i 200 år ! og fortsatt leses romanen og filmatiseres: Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

Jeg har funnet flere gamle bøker på Finn.no. Mange gode gamle bøker trykkes ikke i nye opplag fordi forlagene heller satser på døgnfluer. Franz Kafka’s Prosessen ble utgitt første gang i 1925. Jeg vet at den kan bli en utfordring jf det jeg leser om den på Bokelskere.no: «jeg både elsker og hater den» er det en leser som skriver. Siden jeg er liker å lese biografier, skal lese Prosessen og har lest:

Brevet til faren (Brief an den Vater) - en bok som inneholder et brev Franz Kafka skrev til sin tyranniske far, men aldri ble sendt

ble jeg veldig glad over å finne biografien om Kafka skrevet av Ernst Pawel; utgitt i 1984 - eksemplaret jeg har kjøpt og mottatt er på norsk og fra 2. opplag 1991. Den fikk mange godord da den ble utgitt - dette falt jeg for:

«Som en levende aktualisering av Franz Kafka er Ernst Pawels biografi nærmest en ønskebok. På et visst stadium av berømmelse finnes det en åpenbar risiko for at en dikter blir et begrep i massemedia som nesten alle vet alt om uten å vite noen ting. «

Line Baugstø: Camilla Collett - født Wergeland

«I Siste blade (1872) går hun blant annet til angrep på dem som bruker religionen som begrunnelse for å undertrykke kvinnen. Når noen med Bibelen i hånden hevder at kvinnen er skapt for mannens skyld, slik han er skapt for Guds skyld, har de glemt Moselovens ord om at alle må frykte Gud. Begge kjønn står likt overfor Gud, og begge må stå til rette for Ham, slår Camilla Collett fast. Det er prostitusjonen og dobbeltmoralen hun angriper her, hyklerne som krever at kvinnene skal være rene og plettfrie, mens de ser gjennom fingrene med det syndefulle livet hos det mannlige kjønn.

Camilla Collett etterlyste også mennenes engasjement for kvinnenes frigjøring, hun skjønner at det er nødvendig for saken, og er oppgitt over deres taushet.»

Det Camilla Collett (1813-1895) kjempet for er høyst viktig å kjempe for i det norske samfunnet anno 2014. Enkelte grupperinger er like konservative som de var på den tiden Camilla Collett levde. Og skjuler seg bak religion.

Biografien om Camilla Collett skrevet av Line Baugstø er også skrevet for unge lesere, men kan på samme måte som:

 Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

fint leses av lesere i alle aldre. Biografien ble utgitt i 2013 og er på 143 sider inkl register. Utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.

Å vurdere biografiene opp mot hverandre er ikke enkelt. For meg utfyller de hverandre. Forfatterne har vektlagt/utdypet noe faktum ulikt. Ved å lese biografien til Line Baugstø har jeg fått enda større forståelse hvor modig Camilla Collett var og hvor viktig hun var for kvinnesaken. Og hva som påvirket henne til å bli så modig. Uansett; gode og lettleste biografier synes jeg om begge bøkene.

Når jeg leser om Camilla Colletts unge år kommer tanken på at hun til tider virker teatralsk. Spesielt når hun opptrer på ekteskapsmarkedet i Christiania. Kanskje ikke så rart siden hele familie på morssiden var amatørskuespillere.

Forfatteren skriver at det kanskje ikke er en tilfeldighet at to av Norges største forfattere på 1800-tallet vokste opp i Wergeland-familien. Dette var en familie som ikke var konfliktsky - verken faren Nicolai, Henrik eller Camilla:

«Kanskje var ikke alle utspillene like gjennomtenkte, men disse menneskene turte å kjempe for det de trodde på, også om det gjorde dem upopulære.»

Når jeg leste dette tenkte jeg på Churchill-sitatet – en annen fighter:

“You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life.”

En av fiendene til Nicolai og Henrik Wergeland var Welhaven, Camillas drømmeprins. 

Friheten barna hadde, var nok også påvirket at morfaren, Henrik Thaulow, som praktiserte fri barneoppdragelse overfor sine barn på 1700-tallet; så stor frihet fikk de at andre ble forferdet. Faren Nicolai hadde en tøff barndom og oppvekst, bl a pga en far som sviktet, og dette virket til at han aldri sviktet sine barn selv om han kunne være en streng far. Ikke minst betydde Camilla mye for han og han så hennes talenter. Men forfatteren skriver at morens rolle må ikke undervurderes. Hennes familie tilhørte det selvbevisste borgerskapet som ga Camilla en tilhørighet til det øvre samfunnslaget:

«Uten den bakgrunnen ville livet hennes sett helt annerledes ut.»

Camilla var hele livet stolt over å være en Wergeland. Foreldrene dør etter at Camilla har giftet seg med Jonas Collett:

«Camilla stod  aldri sin mor like nær som faren, men hun sørget dypt over det uventede dødsfallet. Den dagen moren ble begravd gråt hun uten stans. Kanskje gråt hun også for det mor og datter ikke kunne være for hverandre.»

En episode som begge forfatterne trekker frem, er fra de to skoleårene i Danmark. Faren til en av skolevenninnene, en general, trekker frem et spottedikt om faren Nicolai Wergeland, som i en bok hadde skrevet om Danmarks forbrytelser mot Norge – husk at Camilla var bare 14 år da hun reiste til Danmark der hun oppholdt seg helt alene i to år – en skole som langt fra var noen luksustilværelse:

«Camilla reagerte med tårer og raseri. Hun rev papiret i mange biter og kastet det mot generalen. Var mannen virkelig så dum at han ikke skjønte at dette måtte «såre en datters hjerte på det dypeste, at det er et angrep på min far, min prektige far?». Så marsjerte hun ut av lokalet.

Etterpå måtte generalens datter be om unnskyldning og hele skolen tok parti for Camilla. Hun fikk ikke anmerkning for oppførselen, og de andre jentene syntes hun var modig».

Camilla tok med seg mye lærdom fra skolen som ble drevet av det religiøse samfunnet herrnhuterne der all undervisning foregikk på tysk. Bl a ga denne menigheten større plass til kvinnene enn det som var vanlig på 1800-tallet; kvinnene spilte faktisk en rolle og trengte ikke bare være tause, underdanige vesen.

Camilla var veldig forelsket i Welhaven. Så forelsket at hun engang spiste oblaten som var på et brev hun fikk fra han. Welhaven derimot kunne være temmelig slem og nedlatende overfor Camilla. Bl a klager han på hennes føtter; de er for store! 

To utenlandsturer tar faren henne med på denne syvårperioden hun var «hemmelig» stormforelsket i Welhaven. En tur til Paris i 1834 som ikke hadde noen innvirkning på forelskelsen; den var like sterk og dramaet fortsetter. I 1836 er det en ny tur til Hamburg. For faren blir dette dyre reiser. Når hun kommer hjem igjen i 1837 uten ektefelle i sikte til tross for flere muligheter/frieri, er faren forarget.

Camilla hadde et svart skrin der hun oppbevarte sine brev og dagbøker. Etter forlovelsen med Jonas Collett fikk han overlevert dette:

«Det var meningen at han skulle brenne alt sammen etter han hadde lest , men det gjorde han ikke. Heldigvis må vi nesten si....»

Etter at hun senere i livet forsonte seg med Welhaven fikk han også lese innholdet i det sorte skrinet.

Hvor viktig frihet var for Camilla etter å ha følt seg som en «burhøne» tidligere i livet, viser det at hun avslår tilbudet om å bli forsørget av Jonas Colletts brødre etter at han dør:

«Camilla velger friheten, og jeg tenker at det er dette valget som kanskje er hennes dristigste. Der og da, midt i sorgen og sjokket, viste hun oss sin enorme styrke. Det er rett og slett dette valget som gjør henne til den kvinnen vi kjenner henne som i dag.»

Selv om Jonas Collett oppmuntret Camilla til å skrive, mente han at nasjonen Norge ikke var moden for en realistisk og samfunnskritisk roman. Camilla mente selv at romanen Amtmannens døtre antakelig ikke var blitt skrevet om hun ikke var blitt enke. En roman som mange menn tok ille opp da de oppdaget at den var skrevet av en kvinne.

Det er interessant å lese om hvilke argumenter menn brukt overfor henne – her etter utgivelsen av Fra de stummes leir (1877):

«I den danske avisen Fædrelandet ble hun anbefalt å ta det roligere, som det «dog vel best sømmer sig for en ældre kvinde. I flere aviser ble Camilla beskyldt for å skyte langt over mål. Hun hånte kvinners offervilje og tålmodighet, het det, og hennes krav om selvstendighet og uavhengighet ville bare skape mannhaftige kvinner»

Kjente blodtrykket steg da jeg leste dette. Det med "mannhaftighet" - min påstand er at dette brukes også i dag og dessverre er det mange kvinner som tilpasser seg dette med å kle seg ekstra feminint og legge stemmeleiet unaturlig lavt. Når Lars Sponheim snakker i store bokstaver runger det, dersom en kvinner gjør det samme da ...

Dikterne Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie sendte i april 1884 et opprop til Stortinget der de krevde at gifte kvinner skulle få samme råderett over sin eiendom som mennene. De ville ha Camilla til å signere sammen med dem, men hun sa nei. Kanskje det var en av årsakene til at Bjørnson kalte henne for "et stort troll". Men de var ikke de eneste som fikk nei fra henne. 

At Camilla Collett ikke var stemt for å delta i kvinnekampen når andre "våknet" og så at det var en viktig kamp å kjempe, men gjemte seg bak nedrullede gardiner, tenker jeg ikke er så rart. Når man leser om hennes liv må det ha vært rimelig slitsomt å stå så alene på barrikadene for synet hun hadde. Ikke rart at hun ble sur og sær. At den første formannen i Norsk Kvindesaksforening som ble stiftet av en kvinnelig student i 1884 var en mann fordi ingen kvinner våget å ta på seg ledervervet, viser hvor tøft og ensomt det til tider må ha vært å være Camilla Collet tenker jeg. Det var også tøft økonomisk, og at for å bli forfatter måtte hun la to av sønnene vokse opp hos familien til faren.

Bilde av en gammel og sliten Camilla Collett , født Wergeland– kilde forskning.no