San Francisco- John Steinbecks store kjærlighet

Vinterkulda er like om hjørnet. Det er tid for å mimre over en sommer som var. Ikke minst reisen til USA jeg var på i sommer. Denne gangen var det en 14-dagers rundreise i statene California, Arizona, Nevada og Utah.

Start og stopp for turen var San Fransisco.  I boken som jeg skrev om i innlegget

USA- en reise (Reizen zonder John) av Geert Mak

skriver Geert Mak: « For John Steinbeck var San Fransisco den eneste amerikanske byen som fortjente hederstittelen ‘city’. Det var hans store tapte kjærlighet. ‘Den hadde vært hyggelig mot meg den gangen jeg var fattig, og den tok seg ikke nær av min midlertidige velstand’, skrev han. Der hadde han tilbrakt dagene på et loftskammer, utfoldet seg, kløvet opp bakkene, sovet i parkene, arbeidet i dokkene, skreket med i protestene. ‘I en viss forstand hadde jeg følelsen av at jeg like mye hadde byen i min besittelse som den meg.’

Jeg hadde forventninger til byen. Men det var elementer som gjorde at den neppe blir førstevalget dersom (når!) jeg reiser til USA igjen. Jeg skal ihvertfall velge andre hotell enn de vi bodde på.

Enkelte områder i byen er det veldig mange bostedsløse og rusete personer som oppholder seg. For det første er det nitrist å se så mange mennesker som kun har en eiendel: handlevogn full av søppel. Klimaet er veldig varierende.Ofte blåser det en iskald vind. Dette gjør at de oppholder seg rundt nedganger til undergrunnen. Men den realiteten takler jeg. Det er de som virrer rundt i sanseløs rus, og særlig de med en aggressiv fremtoning som jeg ikke takler like greit. Etter en skremmende opplevelse i Oslo sentrum for en del år tilbake, som heldigvis ikke endte med fysiske skader, har jeg «vidvinkelen» på når jeg beveger meg i Oslo sentrum. Det hadde jeg også i San Fransisco. I dette tilfellet var det særlig gatene Market Street og Geary Street.

Men heldigvis er San Fransisco mye mer enn det. Det var ikke mange timene vi hadde til rådighet. Men her er en bildekavalkade. Klikker du på bildene blir de forstørret.

Tre bilder fra når vi ankommer byen

Første hotellet lå i 50 Eight Street og her passerer vi Civic Senter fra Market Street. Dette stedet var ubehagelig å passere.

Kabel-trikken i Powell Street

Civic senter – Van Ness Avenue – byens utgave av Capitol Hill

Twin Peaks – utsikt over byen – været er veldig skiftende – husk å ha med varme klær

  Den japanske hagen

Når vi kommer til Golden Gate Bridge letter tåken

Alcatraz – sett fra Golden Gate Bridge

Byen sett fra Golden Gate Bridge

Vi har beveget oss på andre siden av brua

Datteren min - en av de 38 jeg reiste sammen med

Hotellet vi bodde på da vi kom tilbake fra rundturen ligger i Van Ness Avenue. Dårligste hotell på hele turen. Søndagen, siste hele dag, gikk vi hele dagen. Deilig å bevege seg.

Van Ness Avenue

Vi gikk til Chestnut Avenue der målet var Brandy Melville

 Jeg stod utenfor og hang. Dette var en trivelig del av byen

Så gikk vi videre til Fishermans Wharf - mange fine hus på veien og vi møtte også kabeltrikken

Da vi ankom Fishermans Wharf gikk vi ut på Pier 39 - til slutt et bilde av Alcatraz. Vi var ikke på øya. Da måtte vi ha bestilt billett hjemmefra pga at det var turistsesong.

Livlegens besøk (Livläkarens besök) av Per Olov Enquist

Etter å ha lest de første femti sidene i romanen Livlegens besøk av Per Olov Enquist utgitt i 1999, utgitt på norsk første gang i 2001, tenkte jeg: hjelp – hva er det for en bok jeg har kjøpt! Men etter å ha lest den er det bare å si: sjelden har jeg vært så enig i terningkast seks som en anmelder ga den jf bokomslaget. Vakker og grusom. En roman jeg ble litt klokere av å lese.

Endringen kom etter at jeg leste hva som er skrevet om Christian VII av Danmark Norge på Wikepedia. Det var en del puslebiter som ble plassert på rett plass. Etter å ha lest ca hundre sider og romanen på 314 sider bare ble bedre og bedre, leste jeg de første femti sidene om igjen. Er man bare litt interessert i historie så er dette en veldig god roman. Han klarer å skildre dramatikken og tragedien uten å trekke inn for mange av aktørene inn i handlingen.

Romanen handler om en dramatisk periode i dansk historie. Livlegen til kong Christian den syvende (1749-1808), Johann Friedrich Struensee, spiller hovedrollen. Struensee ble ansatt som livlege i 1768 og døde ved halshugging i 1772.

Christian den syvende var svært begavet, men ble etterhvert sinnsyk. Frem til han ble konge som 16-åring hadde han hatt en hardhendt oppdragelse. Han ble rett og slett mishandlet. Dette medvirket til en forverring av sykdommen. Kongen giftet seg med en kusine, den engelske prinsessen Caroline Mathilde, i 1766. Utrolig nok ble utfallet av det eneste samleiet de hadde at dronningen ble gravid og fødte en tronarving. En sønn. Etter det forlystet kongen seg med en prostituert, Støvel-Cathrine, frem til hun ble utvist fra Danmark.

Kongen dro ut på en lang utenlandsreise, også for å lete etter Cathrine som for han var «Universets-herskerinne». Det var på denne reisen Struensee, som var tysk statsborger, ble ansatt som lege for kongen. Han fulgte med tilbake til Danmark der han fikk stor makt. I dårehuset som man med rette kan kalle det livet han tok del i.  Makt i form av å sette i verk sine revolusjonære ideer og at han fikk et lidenskapelig forhold til dronningen. Som resulterte i at de fikk en datter sammen. Men det er sterke krefter som ville ha Struensee fjernet fra maktens tinde. En sentral person i denne kampen var Ove Høegh-Guldberg som var sterk motstander av Struensee og hans reformer. Han hatet også dronningen. Guldberg kalte henne for den lille engelske horen etter at hun spurte han ut om ryktet som gikk om at han var kastrert. En grusom motstander skulle det vise seg å bli. 

Romanen skildrer denne historien så levende. For et liv denne stakkars kongen levde. Hoffet gjorde narr av han. Maktmenneskene rundt han hadde alt å tjene på hans sykdom. Det er vondt å lese hvordan han ble behandlet. Boken starter med en episode som er beskrevet av det engelskes sendebudet Robert Murray Keith der han møter på kongen og Guldberg i teatret i 1782. Det vil si etter at dramaet rundt Struensee er avsluttet. Han kunne rapportere at kongen ble behandlet som «en hund». Men han observerte også dette:

«Etter forestillingen ble det servert vin. Da hadde Keith kommet til å stå i nærheten av kongen. Kongen hadde snudd seg mot Keith, som han åpenbart gjenkjente som det engelske sendebudet, og stammende forsøkte å forklare stykkets sentrale innhold. ‘Stykket handler, sa kongen til meg, om at ondskapen fantes i høy grad hos disse menneskene ved hoffet at de ligner aper eller djevler; de fryder seg over andres ulykke og sørget over deres fremgang, dette var det som på druidenes tid ble kalt kannibalisme, antropofagi. Derfor befant vi oss blant kannibaler.’

   Hele kongens ‘utbrudd’ var til å komme fra en sinnsyk, bemerkelsesverdig velformulert språklig sett.»

Når jeg skriver dette etter å ha lest romanen, så kjenner jeg at jeg fryser på ryggen. Hva tenkte «hunden» egentlig om at det han observerte rundt seg. Den planmessige manipulasjonen han ble utsatt for.

Dronningen, barnet, som ble hentet fra England for å bli avlsdyr er også et kapittel for seg. Som ufrivillig må leve i dette dårehuset. Struensee ble redningen for henne. Og de innledet et forhold som de begge var klar over ville medføre en tragedie for begge. Men allikevel var de uforberedt på den brutalitet som ble fremvist. Kjærligheten mellom dem er vakker beskrevet. Struensees ønske om å endre samfunnet. Et brutalt samfunn for de aller fleste. Blant annet slaveriet under adelen. Han gjennomfører reformer uten voldsutgytelser. Uten å tenke på hvilken risiko hans utålmodighet skapte. Slutten er hjerteskjærende å lese om. Fra der alt er over – dronningens tanker som er beskrivende for denne historien:

«Hvorfor blir alltid feil mennesker utvalgt til å gjøre det gode? Det kunne ikke være Gud som gjorde det. Det måtte være djevelen som valgte ut godhetens redskaper. Da tok han de edle som kunne kjenne frykt. Og hvis de gode ikke kunne drepe og tilintetgjøre, da var det gode maktesløst...Hvordan kunne man beseire verden hvis man bare var god, og manglet mot til å være ond?... Hvorfor måtte hun elske nettopp Johan Friedrich Struensee så inderlig, når det gode var dømt til å gå under, og de som ikke kunne føle frykt, måtte seire.»

Flink pike (Gone girl) av Gillian Flynn

Jeg sammenligner det å lese Flink Pike av Gillian Flynn med en middelmådig sykkeltime på treningssenteret. Med mange sletter (transportetapper) etter hverandre der en nesten får gnagsår i rumpa. Toppene er aldri slik at de sliter meg ut. Eller så har slettene fått ned min motivasjon og jeg sitter i andre tanker enn å lytte til hva instruktøren sier. Heller ikke musikken motiverer meg. Når timen er over føler jeg meg snytt. Jeg har trent. Men har ikke fått det utbyttet som jeg forventet. Hvem sin feil det egentlig er, min egen eller opplegget for timen, er  uklart for meg.

Jeg har heldigvis ikke betalt noe for boken. Fikk den ifm at jeg deltok i en sitatkonkurranse i Bokklubben. Utgitt i 2012. 

  

                              

Handlingen omtales slik på bokomslaget:

«Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du elsker og blir elsket av? Dette spørsmålet må Nick Dunne stille seg på sin femårs bryllupsdag, da hans kone Amy plutselig blir sporløst borte. Politiet mistenker - nærmest av gammel vane - ektemannen. Når de undersøker datamaskinen hans, finner de spor av suspekte søk, og venner av Amy forteller at hun den siste tiden var redd for ham og holdt flere ting hemmelig for ham. Nick bedyrer at han er uskyldig. Men hva med den tilsynelatende bekymringsløse oppførselen hans og den forhøyede livsforsikringen, og fremfor alt: Hvor er det blitt av Amy - søte, flinke, uskyldige Amy?»

Bokklubben har sitert bokanmeldelsen i VG der Ingvar Ambjørnsen ga den terningkast seks

 Jeg har kopiert sitatet inn med min leseopplevelse flettet inn og markert i rødt:

 Flink pike har alt. Absolutt alt. (Boken er nesten 500 sider og da forventer jeg en del. Dessuten, det kan bli for mye av det gode.) Den er nesten uutholdelig spennende. (Jeg er en pyse hva angår krim. Noe var selvsagt spennende. Men denne boken verken skremte eller var uutholdelig spennende. Den tok seg litt opp rundt side 300 for å dale som et papirfly på slutten.)  Den har et plot og en konstruksjon så utspekulert og intrikat at jeg bare må gi meg ende over. Dertil kommer at boken er skrevet av en forfatter med et språk og en observasjonsevne som er helt fabelaktig. ( Ikke for å skryte, men jeg gjettet ganske tidlig hvordan dette i store trekk hang sammen. Detaljene gjettet jeg selvsagt ikke.) Og som om ikke dette kunne være nok, er den også rasende morsom ... ( Nå har jeg lett for å le. Men denne humret jeg ikke av en eneste gang. ) Til sammen gir dette en nesten fem hundre siders underholdningsgigant. (Når en krimbok er på 500 sider da blir det en gigant. Og det skal godt gjøres at det ikke er for mange transportetapper som lett blir kjedelige. Underholdning ja. Det er de fleste bøker. Men jeg forventet mer spenning av en bok som benevnes som en krimsensasjon og årets thriller i USA jf bokomslaget.)

En smakebit på søndag: Kjærlighet av Hanne Ørstavik

På Bokelskere skriver Tore Renberg:

«Tre ganger har jeg lest denne romanen. Tre forskremte ganger. Ørstaviks beste, en av nittiårenes fremste norske romaner. Perfekt i sitt lille, grusomme selv.”

Romanen han har lest tre ganger er Kjærlighet av Hanne Ørstavik på 128 sider:

«Vibeke har nettopp flyttet til et lite tettsted i nord sammen med sin ni år gamle sønn Jon. Vi følger dem på hver sin ferd gjennom en kald vinterettermiddag og natt.»

I denne artikkelen i Dagbladet står det bl a:

«Vi hater Hanne Ørstaviks romankarakter, men kjenner oss likevel igjen i henne. Selv om ingen tør si det.»

Romanen har stått ulest i bokhylla siden 2001. Den lille romanen har forsvunnet blant andre bøker. Nå skal den leses. Kom på at jeg hadde den i bokhylla da jeg leste i boken som jeg har skrevet om i innlegget:

Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!

I innlegget  har jeg sitert fra intervjuet med Irene Engelstad: hvorfor hun mener at åpningen på en bok er viktig. Hun sier til Brenner at mange krimforfattere er dyktige på åpninger. Videre at hun synes åpningen i boken Kjærlighet av Hanne Ørstavik er helt fantastisk.Jeg er litt usikker på om det er denne teksten i kursiv hun sikter til:  

«Når jeg blir gammel skal vi reise av sted med toget. Så langt det bare går an. Se ut av vinduet på fjell og byer og sjøer, snakke med folk fra fremmede land. Være sammen hele tiden. Aldri kommer frem. «

Uansett, her er begynnelsen på historien:

«Det går med tre bøker i uken, ofte fire, fem. Helst skulle hun ha lest hele tiden. Sittet i sengen under dynen med kaffe, masse røyk og en varm nattkjole. Hun kunne ha kvittet seg med tv ’n også, jeg ser jo aldri på den, tenker hun, men det hadde vel ikke gått for Jon. «

Det var min smakebit. Vil du lese flere smakebiter, finner du dem linket til Mari’s blogg ved å klikke på bildet som kommer nå:

Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommer et bind 2!!

Det var helklaff å lese den første boken Hans Olav Brenner har skrevet: Om å skrive. Utgitt i 2011 på Kurér forlag. 232 sider.  Er du i tvil hvem Hans Olav Brenner er (?!) les her. Bildet jeg fant av han på forlagets side:

Et lite utdrag fra forordet:

«Dette er ei bok om å skrive. Tretten forfattere forteller om den ensomme og intime virksomheten det er å skape litteratur. Om å prøve og feile. Ofte feile. Det er en usikkert kamp mot hvite sider, den kan sjelden baseres på lyst eller fremgang, fordi kjendisstatus og materiell velstand ofte er skrivingens antitese. Forstyrrelser. Skal vi tro bidragsyterne i denne boka, kan de heller ikke stole på kunstnerens mest berømte våpen: Inspirasjonen. For norske forfattere er en uinspirert gjeng. De tror ikke på inspirasjonen. Å være forfatter er ikke ‘Shakespeare in love’ med Gwyneth Paltrow og Joseph Finnes. Hvorfor de fortsetter, snakker vi ikke så mye om i denne boka. Men hvordan de fortsetter, snakker vi om til gangs. «

Brenner skriver til meg som bokleser:

«For deg som ikke skriver selv, og denne boken er i høyeste også ment for deg, vil intervjuene kunne gi kunnskap om hva et forfatterliv faktisk består av. Det som skjer mellom boklanseringene. Og magien ved et verk minsker ikke ved at man får innsyn i dets tilblivelse. Tvert imot. Innblikk i forfatterens bestrebelser og selvpålagte arbeidsoppgaver kan åpne nye rom i opplevelsen av teksten.»

Så begeistret ble jeg av Om å skrive som jeg har lånt av biblioteket, at den er innkjøpt. Jeg skal sette i gang et leseprosjekt: «Om å skrive-prosjektet». Det er helt enkelt å lese en bok skrevet av hver forfatter som Brenner intervjuer. Og helst en bok de nevner i intervjuet. Noen av forfatterne har jeg lest før. Per Petterson er den siste.

Brenner har intervjuet fjorten personer. En av dem er Irene Engelstad, men i rollen som sjefsredaktør. Intervjuet med henne er veldig interessant. Hun sier bl a følgende om hvor viktig åpningen på en bok er:

«Det er der forfatteren tar ordet, det er der han eller hun skal vise sin autoritet som forteller. Da må forfatteren tro på fortellingen selv. Hvis det er noe som ikke stemmer i begynnelsen, så vil leseren miste tillit til fortelleren. Det er i begynnelsen av boka at lesekontrakten inngås, kan man si. «

De øvrige tretten Brenner har intervjuet er forfatterne: Lars Saabye Christensen, Karin Fossum, Per Petterson, Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård, Trude Marstein, Jon Fosse, Herbjørg Wassmo, Erlend Loe, Jan Kjærstad. Ingvild H. Rishøi, Jo Nesbø og Dag Solstad.

Etterhvert som jeg leste tenkte jeg: blir det bedre nå så dåner jeg! Det høres patetisk og melodramatisk ut, men det er fakta sannhet. Det er så mye bra å sitere. Jeg kunne derfor skrevet et innlegg så langt som fy. Men hvem gidder å lese lange innlegg.  Dessuten, min hensikt med innlegget er at du inspireres til å lese boken til Brenner.

Jeg velger å avslutte med et sitat fra intervjuet med den siste forfatteren som intervjues: Dag Solstad:

Brenner: «Så vidt jeg forstår, skriver du ikke på en roman nå. Er du du i en fase der du går og venter på en idé?»

Solstad: «Ja, det gjør jeg nå. Og nå har jeg fått en idé, en virkelig lysende idé.  Jeg fikk den for tre dager siden, faktisk. Og da tenker jeg som så: Når får vi se. Nå vet jeg jeg hva ideen går ut på, nå lar jeg den bare hvile litt, og så tar jeg den fram igjen kanskje om en måned. Så får vi se om den er der ennå. Mest sannsynlig så er den ikke der. Men hvis den fremdeles er lysende om en måned, så er den faktisk min nye roman. Og da setter jeg i gang.»

Brenner: «Hvor mye substans er det i denne nye ideen, hvor stor er den?»

Solstad: «Hvis den virker, så er den jævla god.  Men mest sannsynlig har den ikke tålt denne lagringen...»

Jeg håper virkelig at det blir et bind 2 som Brenner antyder slik i forordet:

 "Utvalget av forfattere er mitt eget. Mange vil savne både den ene og den andre. Mange gode forfatteren er ikke med. Kanskje de dukker de opp i et bind 2?»

Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker skrevet av Henrik H. Langeland er som det står på omslaget: "en lettfattelig og begeistret innføring i romanskriving." Den er i et lite format og kun 113 sider. Boka setter i gang tankeprosesser rundt bøker jeg har lest: "a-ha, det var derfor jeg ble så frustrert...., det var derfor jeg likte den så bra...".

Så da er jeg klar for å sette i gang med romanskriving tenker du nå. Ha, ha... Nei du, i innlegget:

En smakebit på søndag: Fortellekunst- en håndbok i litterære teknikker av Henrik H. Langeland

har jeg forklart hvorfor boken til Langeland ble kjøpt og lest. Jeg håper at den først og fremst vil føre til at jeg enklere klarer å skille på bøkenes kvalitet mv og beskrive det bedre enn jeg har gjort hittil. Den må nok repeteres. Ekspert blir jeg aldri. Det skal mer enn denne boka til å dekke min kunnskapsmangel på området. Men en liten kompetanseheving har jeg fått.

Boken en er nå full av understrekninger og stikkord etter at jeg har gjennomgått den første gang. Jeg tenker at den skal bli temmelig uleselig etterhvert. Notater som "yes, ha-ha, Fossum, misset, Clausen…», ingen andre vil forstå hva jeg tenkte da jeg noterte det.

Som jeg skriver i "smakebitinnlegget",  bruker han teksteksempler fra romanen Ut og stjæle hester skrevet av Per Petterson for å eksemplifisere. Langeland skriver i forordet at det er en fordel å ha lest boken til Petterson sammen med håndboken. Det er jeg 100 % enig i. Håndboken ville neppe hatt så stor nytteverdi for meg uten at jeg hadde lest Ut og stjæle hester.  

Håndboken er oppdelt i 5 kapitler:

1. Fortellingens bestanddeler
2. Fortellingens tider
3. Fortellingens krefter
4. Fortellingens krefter
5. Det praktiske arbeidet.

I innlegget nevnt ovenfor ga jeg en smakebit fra kapittel 1. Jeg kan gi en smakebit til, fra kapittel 3 punkt 3.6, Protogonisten.

Langeland har lært meg at protogonisten er hovedpersonen i en fortelling. Han skriver at alle personlighetstrekk kan egne seg for hovedpersonen i en fortelling, men det er likevel visse karaktertrekk som gjør det enklere å bygge opp en fortelling med mange hendelser og progressive verdivendinger. Videre at en Robert McKnee (?) har satt opp en liste der det fremgår at protogonisten bør ha karaktertrekk som:

• Viljestyrke
• Bevisste ønsker og drifter
• Ubevisste ønsker og drifter, og at det er best at disse går på tvers av de bevisste ønskene slik at man lettere kan skape konflikter, dilemmaer og overraskende verdivendinger på protogonistens mentale plan

Når jeg leste dette punktet og et annet punkt om flate og runde karakterer, tenkte jeg med en gang på romanen Veke 53 av Agnes Ravatn med den viljesvake Georg. Var det derfor jeg syntes romanen ble så kjedelig.

Advarsel: Dersom du skal lese boken til Petterson, vurder om du skal stoppe lesingen her – dette røper noe fra handlingen som jeg mener er vesentlig for boken.

Det jeg stusset over i boken til Langeland er noe han skriver på side 38. Det handler om det jeg ga en smakebit fra på søndag, integrert eksposisjon, det vil si å spre faktaopplysninger over hele fortellingen. Som Langeland mener Petterson er god på. Jeg er som et utgangspunkt helt enig i den vurderingen. Men en liten kommentar fra en amatør kommer her: 

Langeland viser til at Petterson bl a gir oss denne faktaopplysningen tidlig i boken - det er karakteren Lars som sier dette til Trond i 1999 (nåtid) fra side 17/18 i Ut og stjæle hester:    

"Storebroren min var til sjøs, og stefaren min var i skauen og hogde tømmer for storbonden som han pleide på denne tida av året".

Faktaopplysningen har jeg misset på selv om jeg har lest boken to ganger. På dette tidspunkt i fortellingen kjente jeg ikke til hendelsene i 1948, hvem Lars og storebroren (Jon) var. Når jeg leser Langelands bok, er det første gang jeg forstår at faren til Trond ble stefar til Lars. Kan dette være et eksempel på at man kan spre faktaopplysninger for mye og for tidlig. Eller er det bare jeg som er en ukonsentrert leser med dårlig hukommelse...

Det som er enda mere interessant her, det er noe Petterson sier til Hans Olav Brenner i et intervju som gjengis i boken til Brenner: Om å skrive. En bok jeg leser i for tiden. På spørsmål hva som er navet i Ut og Stjæle hester (navet beskriver Petterson som omdreiningspunktet – punktet som påvirker alle andre ting i boka), svarer Petterson:

"Det er vel at far forlater sønn, enda de elsker hverandre." Men at han var kommet langt ut i handlingen uten å ane at faren skulle forlate sønnen: " Men på et eller annet tidspunkt skjønte jeg det, og da skreiv jeg det inn, og da kjente jeg at det prega teksten, ikke bare forover, men bakover også." Videre sier Petterson at han ikke vil være en planleggingsforfatter, det vil si en som vet hva som skal skje og: " holder kortene tett inntil brystet, og bare etterhvert deler dem ut. Å holde tilbake informasjon fra leseren er en dødssynd. Sånn har jeg alltid tenkt."

Mulig at jeg blander kortene. Men stefar-opplysningen er for meg både en faktaopplysning og sier noe om den etterfølgende handlingen. Hadde jeg fanget opp opplysningen, ville Ut og stjæle hester blitt en enda bedre roman.  En opplysning som jeg antar er flettet inn etter at Petterson bestemte at faren skulle forlate Trond.   

Til fots gjennom Alaska - Lars Monsen

Jeg tror ikke det er mange, om noen, som vil gjenta turen som Lars Monsen og Marit Holm gjennomførte i 1994/1995 og som er beskrevet i boken Til fots gjennom Alaska-Lars Monsen. 3000 kilometer til fots i løpet av ti måneder gjennom verdens mest uframkommelige villmark. Om Lars Monsen vil gjort det igjen svarer han bestemt nei på i forordet i boken. Han ber oss lese mellom linjene i boken utgitt første gang i 1994. Det jeg liker spesielt godt med boken, er at han er så ærlig om hvordan denne turen var. Spennende, men langt fra noen idyll.

Her er omslaget. Dette bildet er kommentert slik:

«Mange forbinder Alaska med hundekjøring og ekstrem kulde, men få er klar over at det også blir ekstremt hett om sommeren., spesielt i Alaska Interior. Varmen er vanskeligere å beskytte seg mot enn kulda.»

Den redigerte utgaven jeg har lest ble utgitt i 2009. Det er så mange bilder som gjør det som beskrives så levende. Det er som jeg hører Lars Monsen selv fortelle om turen. Det som inspirerte meg til å kjøpe og lese boken var boken Pelsjegerliv av Helge Ingstad.

«Prikken over i-en» var at i etterordet skriver Marit Holm i mars 2009 at hun på dette tidspunkt er i gang med å bryte opp og forlate et eventyrlig liv på Grønland der hun har bodd sammen med sine 18 grønlandshunder. Der har hun vært ansatt som dyrlege for Grønlands Hjemmestyre og kjempet for at sledehundene i landet skal få bedre forhold å leve under. Da jeg leste det, ble jeg veldig glad. Det var så grusomt å lese hvordan eskimoene behandlet hundene sine i boken En afrikaner på Grønland (L'african du Groenland) av Tété-Michel Kpomassie. En bok jeg avbrøt nettopp på grunn av dyremishandlingen forfatteren fortalte om. Også Lars Monsen har en kommentar om hundeholdet i  Stoney River Village i Alaska. En liten landsby de var innom på turen og som var beryktet av mange årsaker.

Til fots gjennom Alaska- Lars Monsen handler om forberedelsene til turen og gjennomføringen.  Endringene de foretok underveis. Om slitet, fysisk og psykisk og gnisningene som oppstod mellom dem i den forbindelse. Tankene de hadde underveis. Menneskene de møtte på turen. Men mest og ikke minst naturen. Kulde, hete og mygg. Men også fine opplevelser. Kjente jeg fikk frysninger av bildene innimellom. For meg som leser lå det hele tiden en spenning; ville de komme i mål… Eventuelt på hvilken måte. Hva med bjørnene de møtte; ville de angripe. Jeg har bl a lært mye om Alaska ved å lese boken til Lars Monsen.  

Når vinterkulda kommer og jeg går der og hutrer skal jeg tenke: Dette er da ingenting!  Husk at Lars og Marit bodde i telt i Alaska og det var nesten minus 50. - Tenker varmen vil spre seg i kroppen på et øyeblikk etter den tanken…

Vel, lille Happy. Du som går så sakte som en skilpadde når du må være i bånd. Ingen fare. Selv om du liker snø og liker å være ute skal du ikke til Alaska som Toini hunden til Lars måtte. T o m Toini syntes det var kaldt i Alaska. Du som har pels for et middelhavsklima kan bare ligge under pleddet og kose deg videre.