Svikne dagar av Elena Ferrante – kanskje første og siste roman jeg leser av Ferrante

Her hos forlaget Samlaget som har utgitt romanen Svikne dagar av Elena Ferrante, er en anmelder sitert. Han skriver at romanen er Elena Ferrantes beste. Hvilke andre bøker av Ferrante han sammenligner den med står det ingenting om. Jeg har heller ikke lest andre romaner Ferrante har utgitt.  Jeg synes Svikne dagar som jeg har kjøpt begynner godt:

«Ein ettermiddag i april like etter pranzo kunngjorde mannen min at han ville gå frå meg. Han gjorde det mens vi rydda av bordet; ungane krangla som vanleg i naborommet, og hunden brumma i søvne attmed radiatoren. Han sa at han var forvirra, det var ei vanskeleg tid for han, han kjende seg trøytt, frustrert, kanskje feig. Han snakka lenge om dei femten åra vi hadde vore gifte, om ungane, og han innrømte at han ikkje hadde noko å klandre verken meg eller dei for. Som alltid var han roleg og nøktern, bortsett fra ei overdriven rørsle med høgre hand da han forklarte med eit barnsleg smil at fjerne stemmer, ei slags kviskring, var i ferd med å føre han andre stader. Så tok han på seg skulda for alt som var i ferd med å skje, lukka utgangsdøra varsamt etter seg, mens eg stod igjen som forsteina ved oppvaskbenken.»

Helt frem til «D-dagen» følger jeg hovedpersonen. Heier på henne. Men fra og med side 101 blir det «too much». Etter det blir hovedpersonen reaksjonsmønster urealistisk for meg. Uspiselig. 221 sider. Jeg holdt vel innimellom på å ikke lese ferdig. Romanen Svikne dagar på 221 sider har ikke inspirert meg til å lese flere bøker av Elena Ferrante.

Forlaget beskriver handlingen slik:

«38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.»