30. apr. 2013

I skyggen av store trær av Kristine Storli Henningsen


Romanen I skyggen av store trær er skrevet av Kristine Storli Henningsen. Den ble utgitt i 2012 av forlaget Gyldendal. Romanen er en stillferdig og fin kjærlighetshistorie som jeg leste siste side av i dag og jeg lånte den av biblioteket.

Kristine Storli Henningsen (f.1974) har arbeidet som journalist og I skyggen av store trær er hennes debutroman.


Karl Henrik Abel er 33 år og ansatt i produksjonsselskapet Adesso som  bl a produserer manus til Tv-serier. For tiden skriver han dialoger til den populære serien Skjærgårdsliv. Han har hele livet bodd sammen med sin dominerende mor. Moren er nå dødssyk på grunn av kreft. Karl Henrik sier til Regine; « Det er bare mor og meg». Morens replikk til han er typisk; " Jeg har sagt til deg før, Karl Henrik, og jeg sier det igjen: Du kan ikke stole på kvinner."

Moren har for det meste oppholdt seg innendørs i leiligheten på Frogner kledd i en gul slåbrokk, liggende på sofaen og røykt sigaretter. Når hun først gikk ut lignet hun en filmstjerne. Det eneste moren vil fortelle om faren er at han var en spansk sjømann som døde på havet rett etter at hun ble gravid med Karl Henrik.

Regine Setsaa er 34 år og blomsterdekoratør. Hun er gravid og faren er elskeren Peter som er gift. Peter ønsker at Regine skal ta abort. Regine er oppvokst i en stor bråkete akademikerfamilie med en mor som tar stor plass. Mest kontakt har hun hatt med sin døve bror.

Karl Henrik og Regine møtes første gang i heisen på sykehuset der han er på besøk hos sin mor og Regine er til sin første ultralyd. Etter hvert får de god kontakt og utvikler et kjærlighetsforhold, men Regine forteller ikke Karl Henrik at hun er gravid.

På omslaget står det at Karl Henrik og Regine er to sjenerte mennesker. Dette er ikke mitt inntrykk. Dette er to stillferdige mennesker. I motsetning til Karl Henriks kollega Frederick Stanghelle, som Karl Henrik beskriver slik; « Det var som om han var redd for ikke å synes hvis han ikke hørtes».  Det er også inntrykket en kan få av moren til Regine. Som regisserer familien og bruker dem som et utstillingsvindu.

Regine har trosset moren og valgt et annet yrke enn de andre i familien. Karl Henrik føler lettelse over at moren snart skal dø. På mange måter er Karl Henrik og Regine ulike, ikke minst pga ulik oppvekst. Men samtidig har de noe felles ved at de alltid har stått « I skyggen av store trær». Men nå er begge på vei ut av skyggen. Vil dette kunne gå bra? Svaret får du ved å lese romanen. Jeg likte den veldig godt. En flott debutroman med mange fine replikker. En fin replikkveksling er denne:

-Skal vi sette strek over alt som har vært og forsøke å begynne på nytt? hørte hun moren si.
Regine tenkte seg litt om. Så sa hun:
-Det er et rart uttrykk, det der. Å sette strek over noe. Man ser jo bokstavene, selv om man lager streker over dem. De kan aldri bli borte.  

Boken på vent: premie for å delta i Bokklubbens sitatkonkurranse var Flink pike av Gillian Flynn

Idag har jeg tatt meg en fridag fra jobben. Planen er, merk at det er en plan, om å klippe ned buskvekster og andre vekster i hagen. Før de begynner å vokse og det blir mer plundrete.  Være litt tidlig ute for en gangs skyld. Men det er tirsdag og Boken på vent på bloggen Beathesbokhylle. Og der må man delta, en av ukens høydepunkter.

Bokklubben har  en sitatkonkurranse som avsluttes 1. mai. Og lykkelig var jeg da meldingen kom om at jeg var blitt trukket ut som ukesvinner. Boken jeg siterte fra var en bok jeg skrev om i innlegget:
Og det var noen setninger fra innledningen som jeg referer til i innlegget og som jeg falt pladask for. Som jeg gjorde med boken. En flott bok fra en debuttant.

Men hvilken bok fikk jeg tilsendt? Tro det eller ei, men den boken som kom i posten var Flink pike av Gillian Flynn.
Ble kjempeglad jf at det er skrevet så mye fint om boken. Jeg behøver vel nesten ikke skrive noe om den. Men her er en link til   Bokklubbens omtale som starter slik:
«Hvor godt kjenner du egentlig den du tror du elsker og blir elsket av?
Dette spørsmålet må Nick Dunne stille seg på sin femårs bryllupsdag, da hans kone Amy plutselig blir sporløst borte.»
Vi du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå:  

29. apr. 2013

84 Charing Cross Road av Helene Hanff


Romanen 84 Charing Cross Road er basert på en sann historie skrevet av den amerikanske forfatteren Helene Hanff. Den ble utgitt første gang i 1970 og ble en stor suksess. Romanen er filmatisert både for fjernsyn og kino, og også satt opp som teaterstykke.

Jeg har ikke lest romanen, men har sett filmen på fjernsyn mange ganger. Så godt liker jeg den sjarmerende filmen at jeg kjøpte den i 2012 og i helgen ble det et gjensyn.


84 Charing Cross Road består av brevene Helene Hanff skrev til denne adressen i London, første gang i 1949. Brevet ble sendt til firmaet som holdt til her, antikvariatet Marks & Co. Det var en av de ansatte, sjefsinnkjøper og leder Frank Doel som hun hovedsakelig brevvekslet med. Men etterhvert brevvekslet Helene med flere av de ansatte, men også med Frank’s kone Nora. En brevveksling som pågikk i 20 år.

Selv hadde Helene Hanff adressen East 95. Street 14, New York City. Hun hadde en stor kjærlighet til gammel engelsk litteratur. Det var fra dette antikvariatet at hun fikk tilsendt sine, noen ganger svært spesielle, bokønsker. Antikvariatet oppdaget hun gjennom en annonse i Saturday Review of Literature. I brevene var det mange diskusjoner om ulike emner, men mest litterære. Til gjengjeld sendte hun matpakker til de ansatte i antikvariatet som måtte forholde seg til rasjonering til et stykke ut på 1950-tallet. Det var kjærkomne gaver å få.

Helenes største ønske var å få komme og oppleve det litterære England, men pga stram økonomi ble dette stadig utsatt. Da hun i 1971 fikk anledning til å besøke England var Frank død og antikvariatet nedlagt. Helene Hanff døde i 1997, da var hun 81 år.

Jeg finner alltid noe nytt når jeg ser filmen som ble produsert i 1986. Denne gangen merket jeg meg en samtale Helene hadde med en venn :

Helene sier at hun føler seg skyldig ved å eie en 100 år gammel førsteutgave. Den hører hjemme i et bibliotek på et engelsk landsted og bør leses foran peisen i en lærtrukket ørelappstol. Ikke i en slitt gammel stol i en nedslitt bygård. Da svarer vennen at hvis han  hadde vært en bok, ville han være hos Helene. 

I filmen finner vi bl a Anne Bancroft som Helene, Anthony Hopkins som Frank og Judi Dench som Nora. De sistnevnte er to av mine favorittskuespillere.


28. apr. 2013

Globus av Kristian Klausen


Etter at jeg hadde lest boken jeg skrev om i innlegget: Noveller: Måltidet i Emmaus av Kristian Klausen, bestemte jeg meg for å lese romanene Kristian Klausen har skrevet som jeg viser til i innlegget. Og jeg har nå lest romanen Globus. Den ble utgitt i 2009 og er på 204 sider. Jeg lånte den av biblioteket. Det ble et «taktskifte» fra den enkle krimromanen til Appelqvist.

Jeg personen i romanen er oppvokst i Drammen og vi møter han i klasserommet på Drammen Gymnas i 1989 og følger han i de neste tyve år. Han går i klasse 3 H og klassen «terroriseres» av historielærer Svein Ellingsen.  Eleven sitter og lager tegneserier der terroristen, andre lærere og elever har roller, og der Ellingsen møter sin skjebne, døden. Vi får vite om psykiske sammenbrudd, samtaler med psykolog, senere studier, små og store opplevelser i yrkeslivet, ekteskap og kjæresteforhold. Mennesker han møter. Moren som ikke har ro i sjelen.  Monica som jobber på Kafe Globus og der han sitter med sin urtete før timene hos psykologen. Og mange andre.

Høres dette kjedelig ut? Det er det ikke. Det mangler ikke på hendelser som er verdt å lese om. Som novellene er Klausen god til å fortelle. Og her er det mye humor. Ingen grunn til å synes synd på denne til tider for meg innadvendte, ensomme og selvplagende mannen. Det legger forfatteren ikke opp til. Han har sine drømmer. Ikke minst om drømmekvinnen som er skjønn, intelligent, varm, morsom og venstreradikal.

Handlingen skifter i tid, men slik jeg ser det på en elegant måte. Få dialoger. Den er ikke inndelt i kapitaler og det er lange avsnitt. Og innimellom er det setninger så lange som …… Og det var det jeg slet litt med i begynnelsen etter å ha lest den enkle romanen til Appelqvist med stor skrift, mange avsnitt og kapitler. Jeg liker bøkene til Klausen og romanen Akilles ligger på pulten og skal leses om ikke lenge.

Et utdrag fra boka, side 47:

«Jeg ser opp fra tegneserien og merker at formiddagssola

strømmer inn gjennom vinduene bakerst i klasserommet,

som om universet der ute skjenker oss en

varm tanke og lar en av sine aller minste soler, vår sol,

sende åttetimers bereiste stråler inn i dette mikrokosmos;

det rektangulære rommet, med tavle, kateter og

nitten pulter. Jeg hviler pennen et øyeblikk. Jeg bare

iakttar det kraftige lysets tilstedeværelse i klasserommet,

hvordan sola brer seg over den blå genseren t i l

Sofia Paulus, der hun sitter ved vindusrekka. Jeg ser

dryppende istapper øverst i funkisvinduene som åpner

mot bydelen Austad. Der sitter jeg. Jomfru. Atten år.

1989. Men dersom jeg hadde kunnet kaste et minnenes

nett framover i tid ville jeg se at denne jomfruelige tilstanden

skulle opphøre ganske snart, og at jeg i årene

som kommer skulle ha både ett og to kortvarige forhold,

for jubelåret 1997, da jeg møtte Camilla Larsen.

Dersom jeg fra min ungdoms desperate tilstand i 1989

kunne huske framover, slik jeg nå, i 2009, husker bakover,

ville jeg sett at dette forholdet til Camilla Larsen

skulle vare fra 1997 til 2003. «

En smakebit fra den norske utgaven av Edith Holdens: The Country Diary of an Edwardian Lady


Min smakebit på søndag er fra den vakreste boken jeg har - skulle bare ønske at jeg hadde den engelske versjonen. Her er den inne i lianene til en humleplante jeg har i hagen og som vokser i et eiketre. Helt til slutt i innlegger er to bilder som viser hvordan eiketreet med humlen ser ut om vinteren og om sommeren. Et lite troll.





Vil du lese flere smakebiter tilknyttet et innlegg i Mari's blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:








Fra bokomslaget:

«Meget vakkert, meget observant og med stor nøyaktighet førte Edith Holden sin dagbok gjennom året 1906. Hun følger trærne fra kvistene er nakne til de henger fulle av frukt; fuglene fra hekkingen til ungene flyr ut av redet; marken fra den ligger vinterbrun til grøden bringes i hus. Og hele tiden illustrerer hun sine inntrykk med akvareller, som hver for seg er et lite kunststykke. Innflettet i iakttagelsene finnes et rikt dryss av små og lengre dikt med motiv fra naturen.

I sytti år lå denne sjarmerende og enestående naturdagboken i en skuff inntil den i 1977 ble utgitt i faksimile nøyaktig slik den ble funnet. Nå oversettes den til et ti-tall andre språk.

Edith Holden ble født i Worcester i England i 1871 og vokste opp i en liten landsby der. Det var også med utgangspunkt i denne landsbyen hun laget sin vakre naturdagbok. Hun var bokillustratør av yrke og spesialiserte seg særlig på å tegne dyr. Hun døde bare 49 år gammel  idet hun lente seg utover Themsen etter en kastanjeblomst og druknet. «

Noen smakebiter fra boken – klikk på bildene for en større versjon:











26. apr. 2013

Den svarte løperen (Den svarta löparen) av Kristina Appelqvist


Hvilken bok forslår du jeg kan lese nå? Vel, å foreslå bøker for andre er ikke enkelt. Denne gangen ble det krimromanen Den svarte løperen  av den svenske forfatteren Kristina Appelqvist  utgitt i 2009. På norsk ble den utgitt i 2012 av forlaget Pantagruel. Er på 334 sider. Jeg fikk den ifm en Giveaway på bloggen Bokbloggeir.




Tilbakemeldingen jeg fikk angående romanen var at dette er en typisk roman der handlingen hadde passet som krim på TV. Og nå har også jeg lest den. Siste side ble lest idag.

Kristina Appelqvist,( f. 1968)  er utdannet journalist og debuterte med Den svarte løperen. Romanen er den første i en serie kriminalromaner om rektor Emma Lundgren og politiinspektør  Filip Alexandersson. To andre bøker i serien er utgitt, Den som törstar (2010) og Liv i överflöd (2011).


Emma Lundgren er 37 år og har vært rektor ved Vestgöta universitet i Skövde i tre og en halv måned da hennes sekretær Vera Nilsson blir funnet drept i forvaltningsbiblioteket. Vera var dårlig likt pga at hun blandet seg opp i saker hun ikke hadde noe med.  I og med at hun ble drept i administrasjonsbygningen kan det ikke utelukkes at hun er drept av de som jobber i administrasjonen.

Informasjonssjefen Elisabet Strandell er en viktig brikke når krisen drapet skaper må håndteres. Elisabet har en voldelig ektemann som skaper problemer for henne. Og under krisen som oppstår er det flere forhold rundt privatlivet til ansatte i administrasjonsgruppa som avsløres. Og her er litt ymse karakterer, ikke minst tre stk menn i femtiårene som takler sin unge leder på sin måte.

Politiinspektør  Filip Alexandersson er den som leder etterforskningen. Han er enkemenn og far til Elin på seks år. Etterhvert aner vi en gryende romanse mellom han og Emma.  Samtidig leser vi om en paralell historisk hendelse som har betydning for nåtiden. Og man finner en sjakkbrikke som ble stjålet ifm en arkologisk utgraving i leiligheten til Vera...

På bokomslaget står det at Berlinske Tidende har beskrevet romanen slik; ”Høy kosefaktor i fengslende krim” og sammenligner den med romaner av Camilla Läckberg. Men selv om jeg ikke har lest romaner skrevet av sistnevnte, kun sett filmatisering av noen av romanene  kan jeg være med på den sammeligningen.

Den svarte løperen var lettlest. Absolutt en ”kosekrim”.  Man får ikke angst, må sitte med låst dør og gardinene trukket for og er mørkeredd i ukesvis etter å ha lest denne.  Og ja, kan nok egne seg til å filmatiseres. Men romanen er ikke slik at jeg tenker at jeg lese de andre romanene. Men heller ikke at jeg absolutt ikke skal lese dem.

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar av Bjørn Sortland

Romanen Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar skrevet av Bjørn Sortland er i et lite format illustrert med tegninger og kun 195 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste siste side i går. Det er en genial roman som jeg håper mange leser. En bok jeg gjerne vil ha i bokhylla og planen min er å kjøpe den. Den er fin å gi bort som gave. Men for alle del, ikke gi den til en ufrivillig ungkar uten humoristisk sans før du har lest den selv.

Bjørn Sortland (f. 1968) debuterte som forfatter i 1992 og har siden 1998 vært forfatter på heltid. Hans bøker er oversatt til mange språk og han har mottatt mange priser. Men om alt dette kan han selv fortelle; hjemmesiden til forfatteren finner du her,



Ivar som er hovedpersonen i romanen er 40 år, jobber i bank som rådgiver, kristen, ufrivillig ungkar og jomfru. Og alt han ønsker er å finne seg ei dame han kan gifte seg med. Ivar er ikke kravstor og forelsker seg lett. Dama må gjerne være fra Afrika. Vadsø også for den saks skyld. Barn kan hun også ha, at det er med forskjellige menn er heller ikke et problem for Ivar. I korthet er det å si at han kan gjerne gifte seg med den første som vil det selv. Men så var det dette faktum:

"Likevel. Når det er sagt. Eg har for store forventningar. Eg trur ikkje det er mogleg for ei kvinne å innfri dei forventningane eg har til å elska. Og sjølv om eg prøver å vera realistisk på kor bra det eigentleg kan vera, å liggje med nokon, så har eg likevel forventningar som sannsynlegvis er helt Himalaya. Berre å kunna sova med ei kvinne ei einaste natt ville løyst meg opp i lukke, då kunne eg berre ha døydd, forsvunne, bli løyst opp slik lik blir løyste opp i syre av mafiaen.
Men eg er vel redd for kvinner. Dei er så sterke. "

Ting endrer seg. Ivar som har gitt ut diktbøker på eget forlag sier ja til oppgaven å arrangere er skrivekurs for tre eks-prostituerte og narkomane på avvenning. Og en av dem er russiske Sonya;  "liknar på en av modellane til den ikkje fullt så kjende Edward D,Ancona"  Som har tre mobiltelefoner som hun opererer….

Hvordan dette går? Mer vil jeg ikke avsløre. Romanen kan anbefales. Selv om jeg ler godt av denne, må vel kunne kalles dumsnille Ivar, merker jeg at jeg etter hvert må «tørke av meg gliset». For det ligger et alvor i romanen. Hva med en oppfølger…..

25. apr. 2013

Hekla stålstrenga/ Ola Bremnes: Har du fyr

I går oppdaget jeg en "skatt" - gruppa Hekla Stålstrenga. Og det var etter å ha sett NRK programmet Folk: Reinhekla magi

Vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt låten Har du fyr skrevet av Ola Bremnes etter at jeg så programmet.

Bildet er tatt av Hasvik Foto som passer fint til låten. Flere flotte bilder finner du på fotografen Anne Olsen -Ryums  hjemmeside  og    Facebook.

HAR DU FYR

ytterst i verden ytterst i vest

kan hende du seile di skute
kan hende du seile tilfeldig som gjest
kan hende du går dær i rute
uansett treng du et punkt som e fast
dær du frakte di skjøre last
d e nokk at de står dær og brenn
en trofast gammel venn

har du fyr
har du løkte langs din vei
har du fyr
et signal om riktig lei
ei lampe som gløde i mørke
og lose dæ ut og frem
som tar dæ bort og hjemmefra
men også tar dæ hjem.........



24. apr. 2013

Dikt: Skumring av Inger Hagerup

Jeg undres om ensomheten
vil følge meg hjem i kveld.

Nå sitter den fjern og venter

på toppen av Storefjell.

Den sitter i himmelens tomme luft

og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten
blir liten og grå som en mus
og kryper inn i mitt hjerte

når mørket har nådd mitt hus,
og gnager mitt sinn i små skarpe stykker

av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren
og bare tenke på deg.

Jeg undres om ensomheten

likevel finner meg.


Privat foto - høst 2012

Noveller: Måltidet i Emmaus av Kristian Klausen


Novellesamlingen Måltidet i Emmaus av Kristian Klausen ble jeg tipset om av Astrid Terese som er innehaver av bloggen Betraktninger. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag. Og det var virkelig et godt tips.


Novellesamlingen var Kristian Klausens ( f.1971) debut som forfatter. Han har etter dette utgitt romanene Globus (2008) og Akilles (2011). Han har fått god kritikk for sine bøker. Og jeg har bestemt meg for å lese romanene han har skrevet.





Novellesamlingen ble utgitt av forlaget Cappelen Damm i 2008 består av ni noveller fordelt på 144 sider. Forlagets beskrivelse av novellene:

«En bibliotekar setter bøker tilbake på feil plass med vilje. En lærer lyver om historiske fakta. En mann ofrer hus, jobb og ekteskap for å finne en fallert pornomodell fra Stockholm. En kunstner med en genial ide saboteres av sin hybelvertinne. En meteorolog ringer tilbake til åstedet for sin seksuelle debut. En hypokonder får vite at han skal bli blind – eller har legen bare lurt ham?
Dette er noen av innfallsvinklene i de ni novellene som utgjør Kristian Klausens debut som forfatter. Sentralt står begjær, ensomhet og angst, samt refleksjoner omkring alle former for kunst.»

Jeg kan forstå at Klausens debutbok ble godt mottatt av kritikerne. Jeg likte novellene veldig godt. Det er et alvor i dem, men det er også mye humor. Det er f eks alvorlig nok å være hypokonder. Men når jeg leste novellen Beretningen om en varslet blindhet, da måtte jeg le. Og den første novellen, Historie, om Helmer som studerer til å bli bibliotekar og under praksisperioden har glede av å sette bøkene på feil plass. Og hvorfor han ble kastet ut av sin stilling som lærervikar. Hvordan man på åtte sider kan skrive en slik god, underholdene og morsom historie er godt gjort. Egner seg også til å deles ved høytlesing og noveller som en bør friste unge lesere med. En forfatter med glimt i øyet.

Her er et sitat fra den første novellen der Helmer tenker tilbake til da han jobbet som lærervikar:


«Vi har fått en telefon, hadde hun sagt.

Ja vel, svarte Helmer. Han så på undervisningsinspektøren.

og ble slått av tanken: så ung hun er til å

være undervisningsinspektør. Ja, vi har fått en telefon

fra en far. En far, sa Helmer. Ja, faren til Nikolai. Har

du påstått at Tyskland beseiret russerne ved Stalingrad?

Helmer sto på kontoret til Helene Sunde og tenkte:

akkurat den overgangen mellom innsiden av lårene, den

buen, som veltrente kvinner ofte har, en spenstig linje fra

sartorius og inn mot skrittet, den skal jeg huske når jeg

kommer hjem. Idet hun hadde gått de fem stegene fra

døren og satt seg bak skrivebordet, hadde han observert

akkurat dette fenomenet. Hun gikk i trange, blå olabukser

som avslørte anatomiens mange særtrekk. Spilte

hun ikke innebandy? Hun minnet Helmer om en hest,

ikke en hoppe, men en hest, med sine lange, majestetiske

bevegelser, tunge muskler som bar overkroppen og det

sortmankede hodet hennes rundt på skolen i grasiøse

klyv - mellom kontoret og klasserommene, fra personalbasen

til parkeringsplassen. Nei, sa Helmer. Jeg ville

bare illustrere hvor nær Tyskland kom. Selvfølgelig sa

jeg ikke at tyskerne erobret Stalingrad, men at de tok

viktige strategiske punkter.

Men han hadde løyet med overlegg foran gymnasklassen. Det hadde han. «

23. apr. 2013

Boken på vent: Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar av Bjørn Sortland


Tirsdag og Boken på vent på bloggen Beathesbokhylle. Vi du lese andre innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer til slutt i innlegget.
Første gangen jeg leste om  romanen  Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar skrevet av Bjørn Sortland, var i Aftenposten. Bokanmeldere skulle peke ut sine favorittbøker utgitt i 2012 og Rune Hallheim velger da bl a denne romanen  som han beskriver slik:  

«Bjørn Sortland har laget årets beste boktittel. Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar krever en tilsvarende bok bak tittelbladet, og Sortland har langt på vei levert den og. Den er morsom, enkel, og ikke uten varige sannheter.»

Forlaget Piggsvin beskriver romanen slik:

«Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar er ein roman om ugifte Ivar. Han er både fundamentalist og ekstremist. Ikkje berre trur han på den absolutte kjærleiken, han trur på ekteskapet også. Kosta kva det kosta vil.»

Lånte romanen av biblioteket i går og her er første side – ser ut til at det kan bli en spesiell opplevelse å lese den:

«Eg blir forelska i alle kvinner eg er åleine i eit rom med.

Ser ein litt stort på det: alle kvinner i verda som eg

kunne enda opp med å vera aleine i eit rom med. Det

er, potensielt, veldig mange. Eg forvekslar ikkje dette

med seksuell lyst. Det er snakk om sann forelsking.

Heller ikkje lengtar eg ukritisk etter å bli bekrefta. Nei,

det stikk djupare, eg kan berre seia - eg kunne glatt ha

gifta meg med den første som ville det. Ho kan ha tre

ungar med tre ulike menn, problem med både det eine

og det andre, vera frå kva som helst land i Afrika, eller

frå Vadsø.»

22. apr. 2013

Sommerboken (Sommarboken) av Tove Jansson - en skatt er oppdaget


På bokomslaget til Sommerboken skrevet av Tove Jansson står det at det er en perle av en bok. Jeg er helt enig, og jeg er så glad for at jeg har kjøpt den og ikke lånt den av biblioteket. Og kan ta den frem og lese den om og om igjen.......


Forfatter Tove Jansson ble født i 1914 og døde i 2001, og er mest kjent for å ha skapt mummitrollene. Men hun var også kunstmaler og illustratør og har skrevet mye annet.




Sommerboken er på 187 sider, fordelt på små kapitler, ble utgitt i 1972.
Utgaven jeg leste ferdig i dag ble utgitt av Bokklubben i 2012. Jeg kjøpte den før sommeren 2012 og hvorfor jeg ikke har lest den før nå, er vanskelig å forklare. Jeg har lest forordet skrevet av forfatter Tove Nilsen, som er like vakkert som boken, flere ganger. Men jeg har tenkt at siden jeg ikke fikk lest den før sommeren 2012 skulle jeg vente til like før denne sommeren kom. Tove Nilsen skriver at hun har lest Sommerboken mange ganger og at den er en skatt for henne.

I Sommerboken møter vi Sofia på 6 år og farmoren på 80 år. Faren er i bakgrunnen. Moren til Sofia er død. Vi møter dem på en vakker øy i Finskebukta der de oppholder seg i en sommerhytte: 

«En øy blir forferdelig for den som nærmer seg utenfra. Alt er ferdig, hver og en har sin bestemte plass, egensindig, rolig og seg selv nok.»

Boken er først og fremst en fortelling om forholdet mellom Sofia og farmoren. Den er vakker, varm og humoristisk. Et eksempel; i fortellingen dukker det opp en katt som Sofia legger sin elsk på. Men katten er ikke like begeistret for Sofia: 

«Det er rart med kjærligheten, sa Sofia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg.
  Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?
Man fortsetter å elske, svarte Sofia truende. Man elsker verre og verre.
Farmoren sukket og sa ingenting. «



Her forteller hun bl a om Sommerboken og vi får også høre Tove Jansson lese den vakre Mummitrollets vise som jeg fant oversatt til norsk og er kopiert inn nedenfor. 
Bildene til slutt er fra Mummiparken utenfor Åbo der vi var for en del år tilbake. Da hadde jeg med meg en liten «My» som var helt bestemt på at heksa sitt hus, dit skulle vi ikke. Og sånn ble det. Men en utrolig fin opplevelse var det selv om «My» som står på broen var litt vrang innimellom.

Mummitrollets vise:

Det fins så mange veier man gjerne ville gå
Så mange filifjonker man burde hilse på
Det fins så mange ting som man ikke kan forstå
at noen er så store og noen er så små

At noe er svart og noe er hvitt
Og forskjellen på ditt og mitt,
på dur og moll og troll og troll
Og ja og nei, jeg er et mummitroll

som tror at verden kanskje er for stor, for meg.

Jeg legger meg i gresset og hviler kroppen min
Så slutter jeg å undre i solens gule skinn
Noen annen kan jo undre, noen klokere enn jeg.
For jeg er varm og søvnig, det er godt og hvile seg

Når alt er blått og lukter godt, og man har fri til trolleri
til hva man vil, men kan la vær og ligge her
Jeg er et troll som deg og tror
at verden det er der jeg bor.



21. apr. 2013

Filmen Old Joy – en «road movie» basert på en novelle av Jonathan Raymond

I november 2012 ble en film omtalt på Kulturhuset på NRK P2. Det hørtes ut som en film jeg kunne like. I og med at jeg ikke fikk med meg navnet, sendte jeg en e-post til NRK og etter en stund fikk jeg vite tittelen; Old Joy. Kjøpte filmen og nå har jeg langt om lenge sett den.

 
The New York Times kalte filmen "one of the finest American films of the year" da den kom i 2006.

To gamle venner, Mark (Daniel London) og Kurt (Will Oldham) gjenforenes for en helg. Med seg har de hunden til Mark. De drar på en liten campingtur i Cascade fjellkjeden og Bagby Hot Springs, øst for Portland, Oregon.  For Mark som er gift er turen et pusterom i påvente på at han skal bli far for første gang. For den fattige Kurt som er en «fri sjel» er turen kun en av mange andre turer.
På turen snakker de om og forsøker å finne tilbake til gammelt vennskap. De kjører feil og må sette opp teltet for natten.  Neste morgen, vandre de dypt inn i skogen til målet for turen, en naturlig varm kilde. Turen avsluttes med en uhøytidelig avskjed som tilsier at det neppe blir noen flere gjenforeninger.
Filmen på 70 minutter er ikke tekstet på norsk.  Men det er få replikker og jeg fikk med meg det meste. Flott musikk og natur. Stillhet, masse stillhet. Nesten vanskelig å beskrive opplevelsen ved å se den. Den er ekte og sjelden. En film som bringer frem mange tanker, men samtidig som en kan se og senke skuldrene. Og som jeg helt sikkert kommer til å se flere ganger. To mennesker som er blitt fremmede for hverandre og som håper de kan finne tilbake til det vennskapet de hadde. Uten at de klarte det og uten at det var noen dramatikk rundt dette faktum.