Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fyssteklassinger (1966)

Privat foto

I 1966 ble det utgitt 44 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget: 

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Fra starten på kortnovellen Fyssteklassinger som ble utgitt 17. september 1966:

«-Nå syng vi litt før vi begynne dagen, seie lærerinna. - Nå

tæk vi « Alle fugler små de er».

-Je såg en dompapp i går je, seie ' n Geir.

-Tullbokken, det va itte en dompapp, svara’n Kjell kvikt.

-Va itte det dompapp kæin du kæille meg en krakk.

-Krakken! Krakken! Nå ska vi byne å kaeille ' n Geir krakken.

Krakken Syversen!

-Så da, seie lærerinna. - Ingen ska setta klengenavn på

Noen. Nå ska vi synge.

-Æilletre versa? spør a Turid.

-Vi har bære lært et vers ennå, seie lærerinna.

-Je kæin æille tre je, seie a Turid.

-Hu bære jug. Itte hør på a. Dom skryte og juge støtt dessa

Skroprud-folka.

-Kæin itte je æille versa. Å jo da. Alle fugler små de er, og

Blomster røde hvite blå, og Lille søster lille bror ... Bæ da!

-Je kæin hele «Jeg er så gla hver julekveld» je, seie a Nora.

-Åffer sang du itte på juletrefesten da a? Du bære satt og surve.

-Je hadde tæinnverken. Du va itte på juletrefesten du, så

du veit ittno om det. Var a Nora på juletrefesten?

-Nei! Nei! rope lærerinna.

-Det kæein du høre, lærerinna seie nei. Du va itte der du.

-Nei, nå sett de dekk stille aille!...»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fine bekjentskaper (1965)

Privat foto

I 1965 ble det utgitt 39 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget: 

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

En smakebit fra kortnovellen Fine bekjentskaper  utgitt 17. juli 1965:

«Hæin Bjørn og ‘n Per-Ivar ligg og græv i sæinnhauen.

Dom lage bilbane og skøytebane og er brone som dom skulle

vøri pusse med skokrem. Hæin Per-Ivar vil helst laga skøyte-

bane, hæin.  Men så seie’ n Bjørn at det er ingen som går på

skøyter om sammar’n.

-Du er så kry for at du hette Per-Ivar, du. Slik som’n Per-

Ivar-Moe, men det er mange som hette det. Veit du å far min

hette da? Hain hette Hjalmer akkurat som han Hjallis hæin.»

Guttene kjekler om kjendisene til Bjørn får siste ordet – det var han som kjente Berte Lykkjen først og de går for å spørre henne hva klokken er:

«Så går dom børrføtte bortover vegen og svinge inn ei lita

kvit grinn.  Dom tæk enæinn i hæinna og går pent og alvorlig

bortover grusgangen.

Så banke’n Bjørn på døra, og ut titte det er skrukkete blidt

æinsikt.

- Å mye æ klokka? spør dom i kor etter at dom har bukke

pent.

- Je ska sjå etter, svara a Berte og går inn .

Om ei stund kjæm hu ut att med ei mugge saft og to kopper

og fire smultringer.

- Klokka æ fem på fire. De får få litt tystedrekke i dag da.

- Tusen takk, og så et nytt bukk mye djupere enn det fysste.

Dom sett mugga på en stubbe og skjenker saft i koppa sine.

Og så et dom smultringer.

Å, dom kæin kjinne både’n Per-Ivar Moe og'n Harald Grønningen

og kongen og kronprinsen og for den del, det er

ingenting mot a Berte Lykkjen og gå dit fire gonger

om dagen og spørja å mye klokka er.«

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Hu Tull-Sara (1964)

I 1964 ble det utgitt 39 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Tull-Sara fra 18. april 1964:  

«Je har bære ei lita historie som a mor hadde. Det var om

ei legdkjærring som vart kjørt fra gard t'el gard.

-Huff a meg, sa kjærringa på garden,-nå er det vår tur

å ha det spetaklet, hu luse ut den beste skinnfellen vår sist

hu var her...

- Å, den beste var det fell itte, sa stugujinta, hu sto og var

blank i auom og såg ut kjøkkenglaset.

- Du har vorti så nebbete i det siste du, så du ska få en

oppstrammer, sa kjærringa og var kvass i målet.

- Fløtt deg, så je får sli ut oppvaskvatnet, sa jinta.

Så gikk kjærringa inn i kammerset tel mæinn sin. Der låg

det gamle skinnbrev i brone skatollskuffer, og giktbrøtne

apaler med sure epler skrapte med kvasse greiner på glasruta.

- Hu kjæm a Tull-Sara nå, sa kjærringa og sto som en

dommedag ved døra.

- Du seie itte det? sa mæinn og snudde seg ifra skrivepulten

og hadde samma glimtet i aua som tenestjinta.

- Sist lag hu på drengestuguloftet, dit vil je itte ha a mer

bære sa du veit det, hu er så lusete og skurvete at det er ei skam!

- Åkke ska ha den skamma da? Den er mer vår enn hennes...

- Du er like gærn du som de andre, men denni gongen ska

hu Tull-Sara ligga på låven.

- Je får reise og hente a je da ...

-Du?

- Vi har plikt på oss tel å hente dom som går på legd...

- Du kæin sende tenestgutten, forresten kæin a gå sjøl, det er itte lengre vegen.

Så knakke  tenestgutten på døra.

-Je bære lurte på om je sku hente a Sara?

-Du har noe æinna å gjøra, fræste kjærringa, -gjør i stæinn

skigar’n  i hamningen du,og ...

-Ja,v men je da? sa en liten sveiserlæidd,- je kaein fell hente

a Sara.

-Ja, så reis du da, men du ska ta møkkjerra og gammel-

mærra.

Om kvelden kom aTull-Sara. Lusete og skurvete og med

oppredd flatseng på låven. Men hu Sara bære lo. Og hår eneste

kveld i fjoren dær satt a Sara på låvbrua og sang gamle viser

og hadde menigheta rundt seg.»

Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout

«Jeg tenkte på at jeg når jeg kom ut fra sykehuset, skulle jeg aldri igjen gå bortover et fortau uten å takke for at jeg var ett av de menneskene, og i mange år gjorde jeg det - jeg mintes utsikten fra sykehusvinduet og var glad for fortauet jeg gikk på.»

Sitatet over er fra romanen Jeg heter Lucy Barton av den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout. Romanen ble utgitt på norsk i 2017 av Forlaget Press. Les hva forlaget skriver om romanen her.

Jeg heter Lucy Barton er den romanen som har gitt meg den beste leseopplevelsen hittil i 2017. Jeg har lest boken på eBokBib og den er på 148 sider.

Forfatteren sier i dette intervjuet med Dagbladet:

«- Jeg vil at folk skal se verden på en annen måte, om enn bare noen korte stunder. Jeg vil de skal forstå hvordan det er å være en annen person, det gjør noe med empatimuskelen vår. Og jeg vil at de skal forstå seg selv bedre.»

I et innlegg i desember 2015 skrev jeg om en annen roman forfatteren har gitt ut:

Elizabeth Strout: Olive Kitteridge  

Jeg har etter det kjøpt og sett TV-serien som er produsert basert på Olive Kitteridge. TV-serien var like god som boken.

Vi er i New York. Lucy Barton innlegges på sykehus i mai for å fjerne blindtarmen. Det oppstår komplikasjoner som gjør at hun må være der i ni uker. Hun savner og bekymrer seg for døtrene. Mannen jobber og har ikke tid til å besøke henne ofte. Når døtrene kommer på besøk blir de redd av å se hvor tynn moren er blitt. Mannen insisterer på at hun må ha enerom, og da denne luksusen ikke dekkes av helseforsikringen, må disse utgiftene dekkes av sparepenger.

«Om lag tre uker etter at jeg var blitt innlagt, vendte jeg blikket bort fra vinduet en sen ettermiddag og oppdaget at moren min satt i en stol ved fotenden. »Mamma?» sa jeg.»

Lucy har ikke sett moren sin på årevis. I begynnelsen av de fem dagene moren er der snakker de så vidt sammen, det er som om de helt ikke vet hva de skal gjøre. Lucy er sliten og moren begynner å fortelle henne historier om folk hun hadde kjent for mange år siden.

I tilbakeblikk forteller Lucy leseren om en tøff barndom. De var fattige og var utskudd blant befolkningen. Lite og dårlig mat. De første årene bodde de i en kald garasje hos en slektning. Hun stenges inne i en pickup som femåring når foreldrene jobbet. Men det er bare noen glimt av omsorgssvikten vi får kjennskap til – det aller mørkeste blir bare antydet.

Lucy er flink på skolen og får plass på college med alle utgifter dekket. Kontakten med foreldre og søsken er liten etter dette. De opplever at hun svikter dem. For henne er det lettere å la være å besøke dem enn å gjøre det. Lucy kommer fra ingenting sier svigermoren når Lucy gifter seg med sønnen henne.

«Jeg ble ikke fornærmet, og jeg er virkelig fortsatt ikke det. Men jeg tenker: ingen i verden kommer fra ingenting.»

Lucy og moren kommer aldri inn på det vondeste under de fem dagene de er sammen på sykehuset. De sirkler bare rundt. På sykehuset opplever Lucy moren som en helt annen person enn den hun husker; en lavere, mer innstendig stemme og et mykere ansikt. Men å si om hun er glad i datteren sin, det kan hun ikke.

Jeg heter Lucy Barton er en roman som helt klart kan oppleves forskjellig fra leser til leser. Den er kort og til dels springende. Fortid, nåtid og fremtid. Ufullstendig på en måte. De hullene som er der må leseren selv fylle ut. Uansett; det er en fortelling som gjorde inntrykk på meg. Veldig.

Sarah Payne er en forfatter, som Lucy Barton jobber for å bli. Fra et forfatterseminar:

«Sarah Payne sa at hvis det er en svakhet i fortellingen din, så gå rett på sak, sett tennene i den og ordne opp før leseren skjønner det helt. Sånn skaffer du deg autoritet, sa hun, i en av de timene da ansiktet hennes var fylt av utmattelse etter å ha undervist. Jeg føler at folk kanskje ikke skjønner at moren min aldri kunne si ordene jeg er glad i deg. Jeg føler at folk kanskje ikke skjønner at: Det var greit.»

Privat foto 

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Nye skor (1963)

I 1963  ble det utgitt 37 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget: 

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Nye Skor fra 29. juni 1963:

«Hu vesle Kari hadde fått nye skor. Med reim over vrista, gule og fine og femten prosent, for 'n far kjinte ekspeditørn.

Nå skulle hu ut og te seg fram.

Den fysste  hu såg var ' n Tomas. Hæin dreiv og grov mark for hæin skulle på fisketur.

Goddag! sa hu Kari.

-Phø sa ' n Tomas. Hæin var stor hæin og gikk i femte-klassen og a  Kari i skulle begynne tel  haustes.

-Skal je hjelpe deg å grava mark? sa a Kari og strekte fram høgre foten.  - Je kæin grava med skoen je, sjå på, je kæin grava med skoen!

Gi deg, du a dø! sa 'nTomas, - je har mark nok.

Tregingen! sa a Kari, for det sa de store jiinten når gutta itte ville by dom på soft-is.

Så gikk a vesle Kari lenger. Og så kom hu te togbrua, der dreiv a May og Bitten og hoppe slengtau, hu Jorun skulle inn i ringen.

Bamse, bamse, ta i bakken,

bamse, bamse, snu deg om.

Bamse, bamse, s nu deg tilbake,

samme veien som du kom.

Hu Kari sto og såg på, men det var ingen som såg på de nye skoa hennes. Så sette hu skoen på tauet og flire..

-Gi deg du a dø! sa a May.

-Hu Kari prøve støtt å vara stor, sa a Jorun .

-Vi har itte bruk for blåbærkart så tidlig på sammar,n, sa a Bitten og lo.

Og så gikk a vesle Kari hem att t med skoa sine, og når hu kom tel stugua der bæssmor hennes bodde ville hun gå forbi, men a bæssmor sto i hagen og klypte graslauk, og så  gikk hu inn den gamle  skraklete grinna. Kænskje a bæssmor ...?

-Nei, men så pen du er i dag, da? sa a bæssmor. - Je tru jammen du har fått ny kjole?

-Gi deg du a dø! sa a Kari og gikk hematt.»

Bøker lest og skrevet om i mars 2017

Mars; det ble tre faktabøker om sjøfart. Så gode faktabøker gjør at det ble en nedtur da jeg skulle gå over til fiksjon. Resultat: to bøker lånt av biblioteket ble levert tilbake etter å ha lest noen sider. Fenger ikke de første sidene i en bok, gidder jeg ikke bruke lesetid på den. Heldigvis er det bedre treff med romanen Jeg heter Lucy Barton av Elisabeth Strout som jeg leser nå.

I tillegg leser jeg flere bøker. Prøysen-boka, her er jeg kommet over halvveis. I tillegg leser jeg en fotobok og en biografi om Olav H. Hauge. Også disse bøkene må jeg ta inn i «små porsjoner».

Link til bøkene jeg leste ferdig i mars og har skrevet innlegg:

 Krim: Er du med på leken (Liar, Liar) av M.J. Arlidge

Hjertet er en ensom jeger (The Heart is a Lonely Hunter) av Carson McCuller

Jakten på Thunder - av Eskil Engdal og Kjetil Sæter

Norsk sokkel av Heidi Linde

Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975 av Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad

Penger i paradis - Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Om katter (1962)

Privat foto

Hittil denne uken har jeg lest 30 kortnoveller utgitt i 1962. Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Om katter fra 28. juli 1962  - novellen starter slik:

«Katter er fine dyr.  V i hadde ei gåte om katta. Kæin du skrive «lævandes musefelle» med fire bokstaver. Det var KATT sjølsagt. Men ei katte kæin brukes tel mye mer enn å fange mus. Je trur forsørje meg itte det er så mange katter som fange mus, je! Vi hadde katte heme støtt når je var smågutt, men fange mus? Det gjorde æiller katta.

Hu var familiemedlem, hu hadde såmma rettigheter som vi andre, og slik var det itte bære heme. I andre stuguer var det og katter, dom satt late og gode og vaske seg og brau seg søtten om at ei mus pilte forbi snuten doms. Forresten var det itte så mye mus i husmæinnsstuguom. Vi åt opp skorpa og æsle itte att noe.

Det var en gong en liten gutt som skulle skrive stil om katta. Hæin gikk bære i andre klasse, og så fæinn lærinna på at onga skulle prøve seg på å skrive stil.

- Katter kjinne vi  æille, sa lærinna, - og nå ska vi skrive det vi veit om katta.

Og onga skreiv så godt dom kunne at «Katten er et rovdyr i slekt med løven og den ernærer seg ved å fange mus, og den har øyne som lyser i mørke».

Men så var det den vesle gutten om je tala på i stad da. Veit du å hæin skreiv?

Jo.

«Katta våres er glad i fiskeboller og søt mjølk og ligg i sengen med meg om natta.»

Så skulle frøken læsa opp stilen da. Og hu stusse nok litt da hu fekk sjå å hæin hadde skrivi.  

-Nei, men kæin det vara riktig detti da, Jon? Sa hu blidt. –Katta skal vara ute om natta, den, da ska katta gå på jakt den, hvis du vil låne ei bok med mange kattebilder, og der ser du åssen katta ska vara.-Katta våres kæin itte læsa hu, sa gutten, og så måtte’n sitta att for hæin hadde vørig obsternasig. Men hæin hadde forsvart et lite liv som itte oppførte seg etter videnskapens iakttgelser...»