Ida Løkås: Til bølgene

Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle like romanen Til bølgene av Ida Løkås like godt som hennes debutroman som jeg skrev om i innlegget:

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

Den kritikerroste romanen Det fine som flyter forbi vil alltid han en plass i livet mitt fordi begynnelsen beskriver hvordan jeg opplevde arbeidssituasjonen da jeg leste den. Mye er forandret etter januar 2013; til det bedre. Samtidig er det slik at all motgang i livet er læring når en får det på avstand. Men det ser en ikke når en er midt oppe i en opplevd deprimerende tilværelse.

Til bølgene som ble gitt ut i august 2016 av Forlaget Vigmostad & Bjørke og er på 173 sider. Utgaven jeg har lest er et lesereksemplar. Selv om handlingen i Det fine som flyter forbi og Til bølgene ikke kan sammenlignes, ser også i hovedpersonen i Til bølgene at «det fine flyter forbi» - livet står på en måte «på vent».  

Romanen begynner slik:

«Det er høst, men jeg kan ikke huske at det har vært sommer. Det har regnet i flere uker. Kanskje til og med i flere måneder. Men nå har skylaget revnet, og streker av sol skjærer seg gjennom lufta.

Jeg står ute i hagen for siste gang og lytter til skogen som synger. Lener hodet bakover og ser en fugleflokk fly over himmelen. Jorda surkler under støvlene idet jeg begynner å gå. Det er som om bakken prøver å holde meg igjen. Selv med stokken i den høyre hånden er hvert skritt en utfordring, og med ustøe steg stavrer jeg meg opp på terrassen der jeg blir stående og hvile.

Det lyser fra stuevinduene i huset jeg lenge har tenkt på som mitt. Den grove arbeidslampa er skrudd på og fyller rommet med en varm glød. Det er nesten helt tomt nå. Gardinene tatt ned. Møblene solgt. Alt som står igjen, er hauger med pappesker.»

Hovedpersonen er Zahl. Huset han har bodd i har vært eid av tvillingbroren Sigbjørn, og var en gang bestemorens hus. Nå må Zahl flytte hjem til faren igjen. I motsetning til Sigbjørn som er gift, har barn og er i jobb, er Zahl ikke i stand til å jobbe etter en ulykke i tenårene. Det å flytte hjem til faren gjør at han blir enda mer isolert enn han har vært. Men endringen skjer når den gamle legen han har gått hos pensjonerer seg, og den nye legen begynner å stille spørsmål ved om det er nødvendig at Zahl tar de sterke smertestillende tablettene. 

Det tok noen sider før historien i romanen Til bølgene vekket min leselyst. Men etter noen sider fikk jeg lyst til å vite mer om Zahl og hans livshistorie, og ikke minst hvordan det ville gå med han videre i livet. Til bølgene er en samtidsroman, og den inneholder et tema som dukker opp i samfunnsdebatten med jevne mellomrom: unge uføre som havner utenfor samfunnet. De gjennomfører ikke studier og er ikke i jobb. Livet har stagnert i et samfunn der det å være i arbeid er en suksessfaktor. 

Skaden Zahl fikk har begrenset livet hans. Samtidig er det noe trygt med å ha det slik han alltid har hatt det. Menneskene rundt han har akseptert at dette er livet til Zahl. Eller; de er for nær til å legge press på han for å sjekke ut om det kan være en mulighet for en endring av tilværelsen. Det er da den nye legen som har den nødvendige distanse, men også har en rolle som forplikter til å sette i gang en prosess – for å få Zahl til selv å se at det finnes en annen mulighet enn det livet han lever nå. Hun er klok nok til å forstå at det tar tid å endre en livssituasjon. En barndomsvenn som flytter hjem blir også et positivt innslag i livet til Zahl.

Jeg likte den nye romanen til Ida Løkås og er spent på hvordan kritikerne vurderer den.  

Barnebok: Varden Steinar og drømmen om å gå - av Randi-Lise Hjelmeland Almås og Nikolai Lockertsen

Barneboken Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås og Nikolai Lockertsen, burde minst være å finne på hver eneste hytte og turisthytte i den norske fjellheimen. Boken ble utgitt i august 2016 på Forlaget Vigmostad og Bjørke. Det er en varm og spennende bok for målgruppen den er tiltenkt. Med flotte tegninger. Kan skape mange fine lesestunder, og inspirere voksne og barn til å komme seg ut i naturen.

Det er på vei opp til Vardefjellet at en kan finne Varden Steinar. Han er så liten at menneskene ikke ser han. Derfor får han aldri besøk av menneskene som de andre vardene: Hvilesteinsdvarden, Utsiktsvarden, Støttesteinsvarden, Storsteinsvarden og Toppvarden. 

Varden Steinar drømmer om å kunne gå – kanskje han da kan hjelpe menneskene og kanskje komme helt opp til Toppvarden? Alle de andre vardene ler av Steinars drøm  med unntak av Gråstein, en gammel og klok varde:

«Ikke bry deg om de andre, Steinar. Om du tenker hardt nok på drømmen din kan den gå i oppfyllelse», sier Gråstein.

Det skjer spennende ting når Varden Steinar møter menneskebarnet Aurora.

Varden Steinar har en egen Facebook side, og en kan også møte han her  i Vardeverdenen der en kan se flere bilder fra boken her

Boken jeg har er et lesereksemplar fra forlaget. Link til forlagets beskrivelse av bokens innhold og om forfatteren.

Mikkel Vika: Nowa Huta - en novellesamling med mange sterke historier

En bok på 100 sider har ofte mer innhold enn en bok på 500 sider er min erfaring. Det hadde også debutboken til Mikkel Vika som er en novellesamling på 108 sider og inneholder 10 noveller. Novellesamlingen ble utgitt i 2016 og forlaget Vigmostad og Bjørke som jeg har fått et lesereksemplar fra, beskriver den slik:

«Nowa Huta er en novellesamling om menneskeskjebner i flere østeuropeiske land og kampen for å overleve i kjølvannet av kommunismens fall. Nowa Huta, eller «det nye stålverket», er navnet på en arbeiderbydel i Kraków, et kommunistisk propagandaprosjekt.»

FOTO: NIKOLAJ JONAS BLEGVAD

Bildet av forfatteren er en kopi fra en artikkel her på NRK.no der han blir presentert sammen med seksten andre av høstens debutanter:

«Vika vokste opp i Tønsberg og bor i dag på Nesodden. Han er utdannet samfunnsviter, arbeider som saksbehandler i Patentstyret, har tidligere vært redaksjonsassistent i Bergensavisen og praktikant ved Norges ambassade i Estland.»

En av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg er Alle vil til Auschwitz. Temaet er foreldre som forlater sine barn for en jobb i et annet land. Faren som er bygningsarbeider må ta farvel til sin lille datter som skal bo hos moren hans. Moren til datteren er også reist:

«Mamma skal på hotell, sa vi. Hun reiste ut for å vaske hotellrom, den lille jenta aksepterte at hun dro. Vi vinket bak sperringene, kunne ikke følge henne lenger. Hun satt på skuldrene mine, så moren forsvinne i køen av andre mødre og fedre. Alle smilte, til sine barn. Tilgjorte bevegelser med munnen, de bar i seg en gråt. Vi satt i bilen, tiden jobbet imot oss. Den lille stemmen spurte, hvor skal mamma på ferie? Til et land som heter Irland, svarte jeg, og håpet at hun ikke ville spørre mer.»

Nå er det faren som skal dra:

«Yttergangen smalner, er nær ved å kvele meg. Bagen henger over skulderen. Med sine knappe tre år er hun for liten til å begripe, for henne er dette en alminnelig dag. Pappa ved døra, det knyter seg i magen. Jeg vil kaste opp, lar det være. Stryker henne igjen over ansiktet, tar tak i ørene. Alt ved henne er glatt, jeg vil lære meg kinnene hennes. Det lar seg ikke gjøre, det er ikke som å huske et telefonnummer, en fødselsdag. Jeg vet det så godt, det gjør så vondt. Det er lenge til jeg vil kjenne henne igjen, jeg håper hun vil gjenkjenne meg.»

Jeg likte novellene til Mikkel Vika. Det var en god debutbok med mange sterke historier som gjorde inntrykk på meg. 

Linn Ullmann: De urolige - en av de beste romanene jeg har lest

I tilfelle mine skriblerier skulle skape noen tvil: den selvbiografiske romanen De urolige av Linn Ullmann har gitt meg en av de beste leseopplevelsene noen sinne. Jeg kan ikke analysere romanen slik litteraturkritikerne med utdannelse på området kan, og som er sitert her hos forlaget Oktober. Som alltid er det egen leseopplevelse jeg skal forsøke å beskrive.

Jeg fant ingen dødpunkter i romanen. Leseopplevelsen var den samme fra første til siste side. Men det er ingen tvil: slutten gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg har lest romanen over mange dager. Det var bare det jeg leste der og da som var viktig. Jeg tenkte ikke på hva jeg hadde lest tidligere og forventninger om hva som skulle komme på de neste sidene.

Forlaget beskriver bl a innholdet slik:

«De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.»

Barnet er forfatteren Linn Ullmann og foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Romanen har stått ulest i bokhyllen min siden den ble utgitt i 2015. En forventet god bok blir ikke dårligere av at jeg venter med å lese den har jeg tenkt. 

De urolige er den første boken jeg har lest som Linn Ullmann har skrevet. Jeg forsøkte meg på en av romanene for en del år tilbake, men jeg ga opp etter noen sider. Årsak ukjent. 

Hun skriver i romanen:

«Jeg ble født utenfor ekteskap, og i 1966 ble dette fortsatt sett på med hevede øyebryn. Uekting. Bastard. Lausunge. Illegitim. Det gjorde ikke noe. Ikke for meg. Jeg var en bylt i mammas armer. Det gjorde ikke noe for faren min heller. Ett barn fra eller til. Han hadde åtte fra før og var kjent som demonregissøren (hva nå det måtte innebære) og kvinnebedåreren (ganske klart hva det betyr). Jeg var den niende. Vi var ni. Storebroren min døde mange år senere av leukemi, men den gangen var vi ni.

Det var mamma de så på med hevede øyebryn. Det gjorde de fordi hun var jente. Hun brydde seg ganske nøye om hva folk sa. Hun elsket barnet sitt. Det er det mødre gjør. Hun este ut og bar det frem. Uektingen. Men hun skammet seg også. Hun fikk brev fra fremmede. Ungen din skal brenne helvete.»

Romanen er et utdrag av livet til Linn Ullmann; hvordan det var å vokse opp sammen med foreldre som var fulle av seg selv. Og; å vokse opp sammen med er vel ikke helt riktig å si heller. Det var en svært kort tid de var en familie på tre. Og etterhvert hadde ingen av foreldrene tid til datteren.

Hun skriver et sted i romanen:

«Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran øynene mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.»

Her i dette intervjuet sier Linn Ullmann bl a dette:

«De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.»

Det ikke er noe glansbilde hun tegner av foreldrene. Tvert om. Hva forfatteren mener meg å si at det var deres kjærlighetsforsøk vet hun best selv. Men det er vel ikke feil at romanen viser at foreldrene ikke fikk det helt til. Uten at  det virker som om de reflekterte over om de lyktes eller mislyktes som foreldre. Her der hun skal flytte sammen med moren til USA - moren som fremhevet at hun hadde nerver som var fulle av krøll:

«Jeg sier mamma at hvis det er sånn at vi skal flytte til USA igjen, har jeg noen betingelser. Jeg er tolv år og har betingelser.

Mine betingelser er: Jeg vil fortsette å danse ballett, og jeg vil ha en katt.

- Du skal få en jævla katt, sier mamma, - hva som helst, jeg orker ikke mer. Jeg er så sliten.»

Liv Ullmann sier i dette intervjuet:

«- Hun dikter ganske mye, men hun gjør det bra! Jeg elsker Linn og unner henne all suksess med denne boka, sa Ullmann den gang. «

Selv om jeg ikke har fått et generelt negativt inntrykk av Liv Ullmann, verken tidligere eller ved å lese boken, har hun alltid virket noe fjern for meg. Under lesingen tenkte jeg en del på det. Av en eller annen grunn kom bildet av Tove Janssons Snorkfrøken opp i hodet mitt. En rosa dame som svever på en rosa sky. Selv om hun i intervju har lagt sterk vekt på å skape inntrykk at hun ikke er en diva. Jeg har lest og har Kjetil Bjørnstads biografi av Liv Ullmann: Livslinjer i bokhyllen, og vurderer å lese den om igjen med tanke på romanen til Linn Ullmann.

Linn Ullmann beskriver faren slik i intervjuet nevnt ovenfor:

«— Faren min var punktlighet og orden. Han hadde et lite univers fullt av regler. Jeg forsto mye av dette universet. Jeg kan fortsatt få hjertebank om jeg eller andre ikke er helt presise. Det var trangt, men trygt. Jeg følte kjærligheten vår, og den var innenfor denne verdenen. På slutten av livet hans ble jeg helt satt ut da han en gang kom 17 minutter for sent til den faste filmvisningen klokken tre i hans hjemmekino på Fårö. Da forsto jeg straks at det snart var over.»

Fiksjon eller sannhet: romanen De urolige har gjort et sterkt inntrykk på meg; og det gjelder både form og innhold. Da jeg hadde lest siste side måtte jeg ut og gå meg en lang tur med bikkja. Men det er ingen roman som slipper så lett – den har krøpet inn i blodbanen. Romanen har skapt sterke bilder. Mange tanker om mye. Jeg er glad for at slike bøker utgis – romanen bekrefter at det å være menneske er komplisert. For noen er livet en motorvei – for andre en skogsbilvei med masse humper. De urolige er en roman jeg kan ta ut av bokhyllen, lese noen sider og legge tilbake – en roman med stor gjenbruksverdi. 

Karl Ove Knausgård: Om vinteren

Det er bare Knausgård som får meg til å lese en tekst om Q-tips som han avslutter slik:

«Selv om Q-tips er utbredt, de finnes så godt som i alle hjem, nevnes de ikke ofte. Det står heller ingen bruksanvisning på dem, så overfor Q-tips er man overlatt til seg selv. Når jeg skriver dette, slår det meg at jeg aldri har sett noen andre bruke den. Og heller aldri har noen fortalt meg hva den brukes til, eller gitt meg noen form for instruksjoner. Kanskje brukes den til noe helt annet? Kanskje har jeg misforstått alt sammen, slik at du som leser denne teksten sitter og ler av meg nå? Hør på dette, da! Han bruker Q-tips til å pelle ut ørevoks! Det er alltid faren ved å skrive om det intime, man kan bli ledd av, og få ting er mer truende for en forfatter enn det. På baderommet kan man låse døren og sørge for at man er helt alene når man sysler med det intime. Skulle det være latterlig, spiller det ingen rolle, ingen vil noensinne få vite det. Og noe av det gode ved selvpleien, når man tømmer små porer for smuss, river ut de lengste hårene fra slimhinnen i nesen, stusser øyenbrynene, er nettopp at man ikke blir betraktet eller vurdert, ikke engang av seg sely, men står helt tom foran speilet, fylt av selvhåndteringens ro. Det kan hende at mennesket en dag vil bli utkonkurrert av datamaskinene og robotene, at den kunstige intelligensen vil kunne utvikle både egenvilje og selvbevissthet, men aldri at den ville komme på å utvikle hverken ørevoks eller Q-tips, nesehår eller nesesaks, og så lenge det er slik, så lenge det bare er vi som kan falle manikyrisk til ro, vil vi klare oss helt fint.»

Teksten Q-tips er i boken Om vinteren av Karl Ove Knausgård utgitt i 2015. Med fine bilder av Lars Lerin. Jeg har tidligere lest og skrevet om bok nr 1 i serien på fire bøker her:

Karl Ove Knausgård: Om høsten

Også boken Om vinteren er skrevet til en ufødt datter og tekstene er fordelt på desember, januar og februar. Han skriver om datteren som blir født i den siste måneden.

Selv om teksten om Q-tips er fornøyelig å lese, er det tekstene som gjelder det menneskelige som jeg liker best, som i teksten innledningsvis der han skriver til sin datter:

«Dette høres idyllisk og lykkefullt ut. Og det var det også, både dagene på strendene på Farø og den første skoledagen var gode dager. Men når du en gang leser dette, kjære du, hvis alt går som det skal og svangerskapet forløper normalt, noe jeg håper og tror, men som det ikke finnes noen garantier for, vil du vite at det ikke er slik livet ser ut, at det ikke er dager med sol og latter som er regelen, selv om de også finnes. Vi er overlatt til hverandre. Alle våre følelser og ønsker og begjær, hele var individuelle psykologiske konstitusjon, med alle sine merkverdige krinkelkroker og harde plater, stivnet en gang tidlig i barndommen, nesten umulige å rive opp, står mot andres følelser og ønsker og begjær, og deres individuelle psykologiske konstitusjon. Selv om kroppene våre er enkle og smidige, i stand til å drikke te av det tynneste og fineste kinaporselen, og manerene våre er gode, slik at vi som oftest vet hva de ulike situasjonene krever av oss, ligner sjelene våre dinosaurer, de er digre som hus, rører seg tungt og langsomt, men blir de redde eller sinte, er de livsfarlige, skyr ingenting for å skade eller drepe. Med det bildet vil jeg si at selv om alt kan virke tilforlatelig i det ytre, skjer det alltid helt andre ting i det indre, og i en helt annen størrelsesorden. Mens et ord i det ytre bare er et ord, som faller til marken og forsvinner, kan et ord bli til noe enormt i det indre, og det kan holde seg der i mange år. Og mens en hendelse i det ytre bare er en hendelse, ofte tilforlatelig og alltid snart overstått, kan den bli altavgjørende i det indre og skape redsel, som hemmer, eller skape bitterhet, som hemmer, eller tvert imot skape overmot, som ikke hemmer, men som kan føre til et fall som gjør det.»

Teksten fikk meg til å tenke på hva instruktøren sa på et hundekurs: det en hund lærer som valp kan sammenlignes med å sette et avtrykk i sement. Sementen tørker og avlæring av det en hund har lært er vanskeligere jo eldre hunden blir.

Jeg liker også Knausgårds beskrivelser av stemninger i naturen – som i Vinterlyder:

«Å gå i skogen om vinteren er noe helt annet enn å gå i den om sommeren. Allerede om høsten begynner skogen å tømmes for lyd, idet trekkfuglene flyr sørover, og idet bladene på trærne, som hele sommerhalvåret har fylt skogen med sin risling og rasling, faller av. Når kulden kommer, fryser bekkene til is, og den jevne sildringen og klukkingen - som hvis de er store nok, på avstand lyder som susing eller til og med, om det strømmende vannet finner resonans i kløfter eller bratte bergvegger, som during - opphører. Det første dekket av snø får de siste lydene, dem av raslende føtter gjennom lovet, til å forsvinne, samtidig som andre og større skritt blir dumpe. I de neste månedene er det denne stillheten som rader.»

Her fra teksten Gjester; om de gjestebevisstløse. De som selv ikke er gjestebevisstløs kjenner igjen disse, de finnes i mange varianter.

«I de fem årene vi har bodd her, har vi hatt hele spekteret av gjester, fra de mest hensynsfulle og gjestebevisste til de som har kommet veltende inn og tatt over alt med sitt, de gjestebevisstløse som behandler andres hjem som sitt eget, og dermed gjør oss som bor her til gjester. Få ting gjør meg mer rasende enn det, men jeg vil aldri gi opp min rolle som vert, så jeg rydder smilende opp etter dem, nikket blidt og enig da gjesten på en handletur i går tok ut kjøttstykkene fra handlekorgen min og sa at vi ikke kunne spise så dyrt kjøtt, at det var uetisk og umoralsk, og da jeg senere samme kveld stekte de billige kotelettene på komfyren på kjøkkenet, protesterte jeg ikke da han grep stekespaden min og vendte stykkene i stekepannen, men tok høflig et steg til side. Etter at vi hadde spist, og satt rundt bordet, med vintermørket som et hav av svart utenfor vinduene, avstod jeg også fra å følge impulsen om å gå inn på kontoret, hente Eddadikt og lese høyt fra «Håvamål» for dem, denne norrøne oppvisning i gjesteetikk, hvor det i trettifemte vers heter:

Ta farvel,

ikke vær på gjesting

stett på samme sted;

lett kan det hende

en blir lei av den kjære

om han glemmer å gå.»

Selv om ikke alle tekstene falt i smak, synes jeg at  Knausgård en ordkunstner av de sjeldne.  Og han er unik som kan gjøre inntrykk ved å skrive om de mest trivielle ting med stor ærlighet fra et liv som har sine oppturer og nedturer. Som det gjør for de fleste av oss. 

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket, og har reservert den neste boken i serien: Om våren.

Privat foto fra i vinter

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo

«Hukommelse er en fleksibel instans: Sannheten om våre liv redigerer og forteller vi forskjellig etter hvem vi snakker med, og hva vi har behov for å huske - selv der hvor vi ønsker å være oppriktige og forstå hvilke mønstre som styrer våre liv. Slik var det også i høy grad for deg. Det du var reddest for av alt, var å bli utsatt for andres kritikk, for andres hånlatter. Samtidig hadde du et sterkt behov for anerkjennelse, beundring og oppmerksomhet. Denne lengselen etter å bli sett og samtidig skrekken for å bli vurdert preget deg hele livet. Selv i brev og dagbøker er det en forfatter som skriver - som har like mye behov for å skjule seg som avsløre seg selv. Når du skulle fortelle ditt liv, hadde du kanskje mer enn de fleste av oss trang til å redigere og kontrollere og ikke minst: fortelle en god historie. Det er med andre ord ikke lett å få øye på den «egentlige» Virginia Woolf.»

Sitatet over er fra en biografi om Virginia Woolf (1882 – 1941) skrevet av Bjørg Vindsetmo. Den ble utgitt i 1997 og jeg leser den i et «prosjekt» jeg har om å bli kjent med den genierklærte forfatteren Virginia Woolf, og har kjøpt noen bøker skrevet om henne og skrevet av henne.  Til slutt i innlegg har jeg linket til innlegg om andre bøker jeg har lest i den forbindelse. Sitatet er fra forordet til biografien i form av et brev fra Bjørg Vindsetmo til Virginia Woolf.

August er fjerde runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er «Friske frøkner og festlige fruer». Virginia Woolf var sammensatt, som de fleste av oss er. Når hun hadde gode perioder var hun både frisk og festlig, men når hun var syk var hun så langt nede som et menneske kan bli. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no  hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Til slutt i biografien på 176 sider inkl. register er det en epilog: «Epilog – en historie om tolkninger» som avsluttes slik:

«Leonard sier at historien om Virginia Woolf er historien om «geniets tragedie». Det lyder så opphøyet. Virginia Woolf blir så fjern. Geni-modellen, akkurat som incest-modellen, den feministiske modellen eller den nevrobiologiske modellen, fratar Virginia Woolf noe av hennes menneskelighet - på godt og vondt. Det fratar henne både hennes svakhet og hennes styrke, hennes uvillighet til å møte alt ubehagelig - i det kroppslige, alminnelige og hverdagslige livet - og hennes dristige evne til å sveve, til å løfte seg høyt på fantasiens vinger. The Flight of the Mind er en treffende boktittel. Ordet flight har to betydninger, som flukt på norsk. Det betegner både det å flykte og det å fly. Uten å være gammeldags moraliserende kan man vel si at Virginias redsel for tomhetsfølelse og depresjon og hennes redsel for å bli invadert av andre mennesker, førte til at hun hadde lett for å ignorere, benekte og flykte fra vanskeligheter. Som kunstner var imidlertid hennes evne til å utholde smerte, angst og usikkerhet nesten ubegrenset. Kanskje kunne man si at historien om Virginia Woolf er «det sensitive menneskets tragedie». Som forfatter snudde hun det til å bli det sensitive menneskets triumf.»

Det er ikke bare fra forordet og etterordet jeg får lyst til å sitere fra; jeg får lyst til å være en skikkelig sitat-kjerring eller sladder-kjerring som Virginia Woolf var når hun hadde sine gode perioder. Hun elsket konversasjon og latter, og hun elsket sladder. Ofte og ikke helt uten grunn ble hun beskyldt for å være en ondsinnet sladderkjerring.

«Virginia kunne være et strålende vittig og humørfylt midtpunkt i selskapslivet - full av overraskelser, av fantasi, av rammende ondsinnetheter og uforutsigbare spørsmål. Mange mennesker kom i selskap for å se og høre Virginia «opptre», nærmest som en skuespiller eller sirkusartist. Ryktene spredte seg fort om når hun var «i form» - det betydde muligheten for å oppleve «a good Virginianism». Forfatteren Christopher Isherwood har laget en kortversjon: «Vi drakk te. Virginia strålte av glitrende livlighet og var et oppkomme av sladder og elegant malise. Det gjorde henne til Londons beste vertinne. Vi satt trollbundet - vi glemte våre avtaler og våre kjærester, vi satt der time etter time - helt til vi fikk vennlige hint om å forlate huset.» Leonard var tildelt den utakknemlige rollen som «den gjerrige impresario» som forsøkte å begrense stjerneartistens opptredener, og det var ikke alle som opplevde hans hint som vennlige.»

Men så var det de dårlige periodene som var langvarige. Sykdommen som gjorde at hun til slutt valgte å avslutte livet. Biografien tar for seg livet til Virginia Woolf fra hun ble født til hun døde, og hennes forfatterskap. Virginia manglet ingenting materielt, men det hjelper lite når helsa sviktet henne. Leonard var ikke Virginias store kjærlighet; de hadde et platonisk ekteskap, men han ble etterhvert en viktig støtte for henne.

«Det var kjærligheten til litteraturen som var Virginia Woolfs største kjærlighet. Det var ingen eller intet hun elsket høyere og med større frydefull sensualitet og evne til nærhet. I disse årene fikk hun også en mannlig medsammensvoren i sitt estetiske univers og i sitt modernistiske, «feminine» prosjekt-Marcel Proust. Fra 1922 og framover leste hun Marcel Proust, og det er ikke rart at franskmannen Proust med sin feminine sanselighet og livs følelse tiltalte og inspirerte henne langt mer enn den maskuline James Joyce. Hun skrev i dagboken: «Å, om jeg kunne skrive som Proust! Akkurat i dette øyeblikk er den forunderlige, vibrerende følelsen av fylde og intensitet han gir meg - det er noe sanselig i det - så sterk at jeg er sikker på at jeg kan skrive slik. Jeg griper pennen, og så kan jeg ikke skrive sånn. Ingen stimulerer gleden ved språket som Proust: Det blir en besettelse.»

Virginia bestemt seg tidlig for at det var forfatter hun ville bli:

«Vanessa skulle bli kunstner og Virginia forfatter. I disse ulykkelige ungdomsårene gikk de lange turer sammen og snakket om kunst og litteratur og sine dristige framtidsplaner. Hjemme holdt de til på glassverandaen ut mot hagen: Vanessa malte mens Virginia leste høyt. Søstrene hadde alltid hatt et nært forhold, og følelsen av fangenskap under en despot skapte et dypt fellesskap som varte livet ut. Nåtiden var forferdelig, men når man er ung, ligger hele den store, spennende framtiden foran en som trøst og mulighet. I 1899, da Virginia var blitt sytten år, begynner dagboken igjen. Nå er det en forfatter som over seg. Hun skriver for et publikum. Hun arbeider målbevisst med å øve opp sin observasjonsevne, hun skriver naturskildringer for å utvikle og nyansere språket. Det er få forfattere som så flittig, så tidlig og så målbevisst ambisiøst har forstått at det å skrive er en kunst man må lære seg: øve, øve, jevnt og trutt. Virginia lærte seg å legge merke til og beskrive detaljer, å «være i øyeblikket» - en kunst hun senere som forfatter behersket virtuost.»

Despoten var faren som Virginia hadde et hat-kjærlighetsforhold til, og hun var helt klart farens favorittbarn. Barna så ikke mye til moren; moren var ofte borte for å pleie syke slektninger og lot de små barna være sammen med barnepikene helt fra de var et halvt år gamle. Victoria vokste opp i et hjem av bøker, gammel sorg og uuttalte konflikter.

«Det var ikke så mye avstanden mellom menneskene i det store huset som var problemet. Det var tettheten og nærheten - på godt og vondt, selv om moren stadig forsvant ut på sine veldedighetstokter. På det meste bodde det sytten, atten mennesker i barndomshjemmet som delte ett baderom og tre toaletter. Virginia Woolfs store behov for å være alene og for uavhengighet av andre mennesker, stammer nok for en stor del fra disse barndomsårene. Det var ikke mange muligheter for privatliv i det store, mørke huset. Virginia benyttet seg imidlertid flittig av den muligheten som sto til disposisjon: Hun tok sin tilflukt i bøkene.

Bøkene ble for Virginia et fristed, et sted å puste, drømme, være seg selv. Hun har beskrevet hvordan det i barndomshjemmet var umulig å distansere seg fra «disse instinktene, all denne hengivenhet, lidenskap og tilknytning som bandt meg til andre mennesker fra første stund». Virginia ble ofte i sitt voksne liv, forsåvidt med rette, beskyldt for at hun ikke viste noen genuin interesse for eller innlevelsesevne i andre. «Min lille båt dupper ustadig på de krappe og gyngende bølgene. Det fins ikke (det må jeg notere) noe universalmiddel mot sjokket ved et møte,» skriver hun i The Waves. Virginia Woolf hadde en dyp frykt for å bli invadert og visste lite om hvordan man setter naturlige grenser i samliv og samvær med andre mennesker. Hun skaffet seg etter hvert et universalmiddel mot det sjokket møtet med andre mennesker innebærer: Hun distanserte seg og lukket seg inne i sitt eget selv. Det var ingen god løsning, men den ga den beskyttelse hun må ha følt hun trengte.»

Hvor mye barndommen hadde å si for de psykiske problemene hun etterhvert fikk, og som til slutt gjorde at hun ikke ville leve lenger, er ikke enkelt å svare på selv om det er skrevet mye om tema:

«Det varte imidlertid ikke mange år etter Virginia Woolfs død før de første dypdykkene i hennes psyke startet. Hennes barndom og ungdomstid har siden nærmest vært for en slagmark å regne. Front står mot front, anklagene farer som prosjektiler mellom leirene om manglende innsikt og feilaktige teorier. Den psykoanalytiske skolen står fremdeles sterkt – selv de mer rigide, ortodokse teorier holder stand.»

Det var noen smakebiter fra biografien skrevet av Bjørg Vindsetmo. Jeg har ingen problemer med å anbefale biografien til de som ønsker å bli bedre kjent med Virginia Woolfs liv og forfatterskap. Bøker som ligger ulest i bokhyllen er romanen Til fyret, og Et eget rom med et innledende essay av Janneken Øverland.  

Bøker jeg tidligere har lest har jeg skrevet om i innleggene:

Virginia Woolf: Mrs. Dalloway

Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Krim: Storesøster av Gunnar Staalesen - den attende romanen om Varg Veum

Krimbøker leser jeg sjelden for tiden. Men av og til er det noe som fanger min interesse for en krimbok. Når det gjelder boken jeg nå har lest, Storesøster av Gunnar Staalesen, var det en tur til Bergen i vår som la grunnlaget for at jeg fikk lyst til å lese boken. På vei til en omvisning på Nordnes i strålende vær gikk vi forbi statuen av Varg Veum utenfor Strand Hotell; bildet er hentet fra denne artikkelen i VG

Vi var også på «kontoret» til krimhelten. Jeg ble sjarmert av Bergen og av at Varg Veum er «levendegjort» med en egen statue. Selv om det er lenge siden jeg har lest en bok om Varg Veum og sett filmatisering av bøkene, måtte jeg lese Storesøster som ble gitt ut i august 2016.

Forlaget Gyldendal, som jeg har fått et lese-eksemplar av, beskriver handlingen slik her:

«Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.

Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.

Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.»

Med tanke på at de fleste forsvinninger og drap har tilknytningen til personer i den nærmeste bekjentskapskrets/familie, virker handlingen i en del krimbøker noe søkt for meg. Men det er en utfordring å lage krim som skal fenge kresne lesere.

Storesøster er krim jeg liker å lese. Forfatteren har ikke fylt handlingen med alskens bestialiteter. Spenningen er der likevel. Flere overraskelser underveis. Forfatteren satser på gode dialoger, det liker jeg. Selv om man ikke kan kreve at fiksjon skal være troverdig, synes jeg troverdighet rundt handlingen er viktigere for handlingen i krimbøker enn annen fiksjon. Varg Veum er litt rufsete og innerst inne en ensom sjel. Kjapp i replikken, og med humoristisk sans. En krimhelt jeg kan tenke meg å følge med fremover.

Til NRK Hordaland antyder forfatteren at neste bok i serien om Varg Veum kanskje er klar allerede høsten 2017:

«Avslører Varg Veums familiehemmeligheter: Gunnar Staalesen sender Varg Veum ut på et dypdykk i sin egen families mørkeste hemmeligheter i boken «Storesøster». – En minioppfølger av bergenstrilogien min, sier forfatteren...Jeg kommer til å holde på så lenge jeg har nye idéer. Den neste Varg Veum-boken surrer allerede ganske så detaljert i hodet mitt. Den kan dukke opp allerede neste høst, sier forfatteren.»