Hans Olav Brenner: Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft

Jeg liker roen som er over bokprogrammer som Hans Olav Brenner leder; at han tillater seg å tenke før han stiller neste spørsmål, og at han gir intervjuobjektene tid til å snakke ferdig. Derfor kjøpte jeg hans bok Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft. Utgitt i 2014. Den andre boken Hans Olav Brenner har utgitt. Den første boken Om å skrive har jeg vist til å mange blogginnlegg. Begge bøkene har gjenbruksverdi for meg.

Fra forordet: 

«Jeg tror på samtalen. Jeg elsker å prate med folk. Jeg tilber konversasjonskunsten som en lodden husgud. Nei da. Men jeg synes det er forbløffende hvor mye den utretter. Og hvor oppsiktsvekkende nær vi kommer hverandre i våre beste stunder.

Det handler om å lytte nok.

Sånn. Der kom det altså et tips. En regel.

Lytt mer enn du snakker. Og lytt godt. Etter ladete ord, forandringer i toneleie. Etter forholdet mellom det som blir sagt, og det som holdes tilbake. Da vil du få uante mengder i retur. Du kan tillate deg å lene deg tilbake. Samtalen er ikke lenger en kunstform, men et pyramidespill.

Denne boken byr ellers på få universelle lover. Men jeg vil kikke på erfaringene mine. Finne ut hvor mye jeg husker fra ulike samtaler, de fleste profesjonelle og noen private. Og jeg vil prøve ikke å gjøre meg bedre enn jeg var. Være tro mot de banale tankerekker jeg hadde da jeg satt der. Sto og gikk.»

Det først kapitlet, Om balansen mellom å lytte og å snakke, overværer han en samtale mellom to venninner på en kafé. Der kun den ene snakker; den andre slipper ikke til. Han skriver bl a:

«Jeg blir sur på hun som snakker hele tiden. Som ikke oppfatter at rommet konstant er fylt av hennes stemme og historier fra hennes i det store og hele meningsløse liv. At hun ikke bare kjører over venninnen, men at hun også drar alle oss andre med seg i dragsuget. At hun ikke gir oss noe valg.»

I neste kapittel, Om folk som snakker for mye. Om å miste seg selv når man spør, forteller han om et møte med forfatteren Redmond O’Hanlon, som har skrevet en bok jeg har lest og skrevet om i innlegget:

Trawler: A Journey Through the North Altlantic av Redmond O'Hanlon

Brenner skriver bl a dette om møtet med forfatteren:

«Jeg spurte: Du lot deg verve til innsats om bord i en tråler langt til havs uten noen form for erfaring ...

Og Redmond svarte. Han snakket og snakket. Og det svimlet nesten for meg. Jeg forsto mindre og mindre av hva han sa, og ante ikke hvor det kunne passe seg å bryte inn eller stille et oppfølgingsspørsmål. På et tidspunkt var jeg i tvil om jeg i det hele tatt kunne engelsk. Jeg tenkte flere ganger: Jobben min er ikke noe yrke. Det trengs ikke en hel mann for å gjøre dette.

Det er dårlig gjort å oute Redmond som et dårlig intervjuobjekt, for det var han trolig ikke, selv om det nok var vanskelig å finne steder å klippe. Han er et av de varmeste menneskene jeg har møtt i profesjonell sammenheng.

Men jeg går likevel inn på det. For jeg husker det så godt. Det var et slags bunnpunkt. For den som spør, ble plutselig bare en humørløs idiot som ikke klarte å høre på den lange og gode historien uten å ødelegge med et pussig malapropos eller liknende. Det sank i meg. Jan merket det nok. Han sier han merker det når jeg er plaget. Når jeg vil avbryte, men ikke finner musikaliteten i det.

Saken er altså at Redmond ikke trengte mer enn ett spørsmål, kanskje bare et stikkord, eller snarere bare en tidtaker som kunne markere start og sluttidspunkt for å snakke, la oss si, ti minutter uavbrutt. Det var nesten ikke mulig å få lurt inn et oppfølgingsspørsmål uten at det ble underlig og Redmond ikke turte annet enn å begynne på nytt. Det var ikke mulig å få til noe som liknet på en samtale.

Jeg tenkte som sagt flere ganger at dette ikke er en jobb jeg kan fortsette med.

Jeg hadde møtt et monologisk menneske.»

Brenner er innom mange temaer og forteller om møter med mange forfattere. Kjerstin Ekmann, Paul Auster, Philip Roth og Joye Carol Oates er noen av forfatterne. Et av temaene er bruk av ordet hvorfor:

«Dette har jeg lært meg: Hvis målet er å få intervjuobjektet til å vise ekte følelser, er ordet hvorfor bensin på bålet. Særlig hvis det repeteres flere ganger på rad. Da vil den du snakker med, fort oppleve at du setter spørsmålstegn ved hennes beveggrunner. Det blir personlig. Det oppfattes som at den som spør, har en agenda. Ordet trenger ikke engang å bli uttalt, det holder at det ligger i underteksten.Det kan hisse opp nesten hvem som helst.»

Noe av det første jeg gjorde som ny programleder i Bokprogrammet, var å stille Erik Fosnes Hansen spørsmålet om hvorfor han ikke hadde klart å skrive en oppfølger til Beretninger om beskyttelse. Selv om han hadde lovet leserne dette. Han hadde til og med skrevet tallet en bakpå boken. Hvorfor kommer det da ingen bok? Har han skrivesperre?

Han gikk med på å snakke om temaet etter en viss innledende motvilje. Og vi satte oss ned på hans hjemmebane, i et møterom hos forlaget Cappelen (som det fortsatt het) i Oslo sentrum. Han visste hva jeg ville spørre om, og tok offensivt styringen på samtalen. Ganske fort gir han meg en tordentale om en spesifikk journalist som ikke klarte å slutte å stille ham spørsmål om hvorfor det ikke kom noen oppfølgerbok. Han forteller om et møte med en uhøflig journalist med dårlig ånde og manglende forståelse for intimsoner, og han gjør det med så dirrende innlevelse at jeg et øyeblikk lurer på om det er meg han snakker om. Som en representant for disse som ikke vet hvor grensen går. Som aldri slutter å spørre. Hvorfor, hvorfor, hvorfor.»

Det var en smakebit av hva boken inneholder. Jeg har notert meg flere bøker av forfattere som er nevnt i boken, og kommer helt sikkert tilbake til boken til Brenner i senere innlegg. Noen tips er det også verdt å ta med seg.

På bokomslaget er bokens innhold beskrevet slik:

"Kunsten å snakke sammen - og nødvendigheten av å holde kjeft" er en uhøytidelig innføring i samtalekunsten. I boka tenker Hans Olav Brenner høyt om et fag han behersker bedre enn de fleste: å kommunisere med andre mennesker. På en personlig og underholdende måte reflekterer han over hva slags mekanismer som kan ligge bak en samtale, hvilke fallgruver som åpner seg når to mennesker snakker sammen, og hva som kreves for at samtalen skal fungere. Ved å studere alt fra kaffebarpludder til sine egne intervjuer med kjente og ukjente mennesker, søker Brenner svar på små og store spørsmål som kan gnage i oss alle: Hva må til for å vinne tillit? Hvordan takler man pinlige pauser? Når er det klokt å holde kjeft? Og er det egentlig mulig å føre en normal samtale med en kongelig? Resultatet er en bok som kaller på både gjenkjennelsen og nysgjerrigheten, og som gir nyttige tips om hvordan leseren kan bli en bedre samtalepartner.

Ornela Vorpsi: Landet der man aldri dør

Forlaget Solum/Bokvennen, skriver om forfatteren Ornela Vorpsi av romanen Landet der man aldri dør:  

«Ornela Vorpsi (f. 1968) er født og oppvokst i Albanias hoved stad Tirana, der hun også studerte kunstfag. Senere flyttet hun til Italia og etablerte seg som billedkunstner og forfatter. Selv om Vorpsis første roman er skrevet på italiensk, regner hun den som en albansk roman. I dag bor hun i Paris og skriver på fransk. Bortsett fra Ismail Kadare er knapt noen albansk forfatter oversatt til norsk og Albania er fortsatt blant Europas minst kjente og dårligst forståtte land.»

Det blir til at jeg plukker med meg bøker med kjente titler, forfattere mv. når jeg er innom biblioteket. Selv om jeg har som mål også å lese mer ukjent litteratur Sist gang jeg var innom tok jeg med meg flere bøker som var ukjente for meg. En av dem er romanen Landet der man aldri dør av Ornela Vorpsi som jeg leste i går. Den er i et lite format, er på 134 sider og utgitt i 2005 og på norsk i 2015. Jeg likte romanen. Veldig bra at forlag velger å ta inn bøker som utenfor "mainstream". 

 Om Albania – sitat fra SNL.no ( Store norske leksikon):

«1991 opphørte Albanias 45-årige epoke som kommunistisk folkerepublikk. Det kommunistiske regimet hadde vært preget av streng planøkonomi, isolasjon og betydelig kontroll av befolkningen. Overgangen til demokrati og markedsøkonomi har vært vanskelig og til tider turbulent. Landet sliter også med korrupsjon, høy arbeidsledighet og organisert kriminalitet.

Albania var under osmansk herredømme 1468-1912, deretter selvstendigrepublikk, monarki fra 1928, under italiensk og senere tysk okkupasjon 1939-44, og folkerepublikk 1946-91.»

Romanen starter slik:

«Det er landet der man aldri dør. Styrket av endeløse timer til bords, grundig overrislet med druebrennevin, desinfisert av chiliene i de deilige, allstedsnærværende olivenene, blir kroppene våre her så hardføre at de kan motstå alt.

Ryggraden er av jern. Du kan gjøre med den som du vil. Skulle den skades, kan det alltids fikses. For ikke å snakke om hjertet. Du kan proppe det med fett, det kan rammes av infarkt, nekrose eller blodpropp og jeg vet ikke hva, men det banker majestetisk videre.

Vi er i Albania, her mener man alvor.»

Hovedpersonen i romanen er en jente – navnet endres underveis. I første delen av romanen bor hun sammen med den vakre moren, farmor og en tante på den albanske landsbygda under kommunistperioden.  

«Men det finnes ting som dette folket er langt mer opptatt av enn døden. En av disse er så godt som midtpunktet i deres eksistens. Jeg overdriver ikke. Det dreier seg om horeri, kvinner som knuller rundt.

Se hvordan dette emnet oppsluker dem, setter hjertene deres i brann (hjerter som rett nok er svært lettantennelige), se hvilke feberfantasier og vanvidd det leder til! Det er det ene, livsviktige spørsmålet som opptar gamle og unge, dannede og udannede, høy og lav.

Det finnes regler som oppstår naturlig i et folks tankegang, som bladene på en plante, så å si. Hos oss hviler disse reglene på en eneste grunntese: En vakker jente er en hore, mens en stygg en - stakkars liten! - er det ikke.

I dette landet må en jente passe nøye på sin «ubesudlede blomst», for mens «en mann vasker seg med et stykke såpe og blir som ny, blir en jente aldri ren, ikke om havet selv vasket henne!»

Hele det enorme havet.

Når mannen var borte, på tjenestereise eller i fengsel, pleide man å si til kona at det ikke ville være dumt om hun fikk sydd seg igjen litt «der nede», slik at hun kunne overbevise ham om at hun hadde ventet på ham og bare ham, og at hans smertelige fravær hadde gjort mellomrommet mellom lårene hennes enda trangere (ektemenn i dette landet har et svært velutviklet sans for privat eiendom).»

Jenta elsker sin mor. Faren har hun et avmålt forhold til. I begynnelsen av historien er han i fengsel, det heter seg at han er politisk fange. Men ingen vet hva han er dømt for – rettsaken ble holdt bak lukkede dører. Etterhvert flytter jenta og moren til mormor og bestefar.

- Vi hadde det virkelig bra da italienerne var her, ikke noe av den fattigdommen vi lever i nå, ah, det var en fin tid! I dag får jeg ikke engang lov til å utøve yrket mitt . ..

- Hvordan kan du si noe sånt, bestefar, så lenge du har lyst, er det klart du kan arbeide, og advokater har man jo alltid bruk for. Gå til rådhuset, krev å få jobben din tilbake, så får du den nok.

- Men jeg er ikke dommer, for pokker, jeg er forsvarsadvokat, og det yrket eksisterer ikke lenger, takket være Kommunistpartiet. Partiet sier at du aldri blir uskyldig dømt, altså trenger du ikke forsvarsadvokat. Partiet forsvarer deg, via dommeren de har utnevnt. Hvilken absurd tid vi lever i ! , så fortsetter han som han pleier å mumle om ting som ikke interesserer meg noe videre...»

Jenta har bøkenes verden å flykte inn i: 

«I mellomtiden hadde jeg oppdaget det som skulle gi meg næring. Bøkene. Jeg leste til jeg var utmattet, til øynene gikk i kryss, og noen ganger helt til mamma kom tilbake: Hvis jeg ikke var rask nok til å gjemme vekk boken, ble den tatt, beslaglagt og låst vekk i skapet.

Det var den verste straffen man kunne ilegge meg: Å hindre meg i å lese var å hindre livsstrømmen i meg.»

Jeg likte den knappe stilen i boken. Uten noe språklige fiksfakserier får jeg helt klare bilder av livet til jenta, ulike hendelser og samfunnet hun er en del av. Jeg blir lettere sjokkert over noe, og ler av andre deler av fortellingen. Jeg er enig i en av anmelderne som siteres på bokomslaget:

»Vorpsi spinner sammen gamle landsbyfortellinger, barnslig naivitet og skarp ironi og gir sitt hjemland en god del nådeløse stikk.»

Så enkelt kan en med få ord skape klare bilder, som dette øyeblikksbildet: 

«Nattens regn har etterlatt damer i hagen. Naboens katt mjauer, jeg ser speilbildet av snuten dens i sølepytten mens den drikker.»

Det norske forlaget beskriver romanen slik:

«Landet der man aldri dør» forteller om en intelligent og nysgjerrig jente som er i ferd med å oppdage verden rundt seg – ikke minst bøkenes fantastiske verden. Men det er ikke lett å ta vare på drømmene i et land der diktaturet griper inn i folks liv på hensynsløst vis, og der dype kjønnsforskjeller gjennomsyrer samfunnet. Faren blir sendt i straffekoloni i fjellene. Tanten spår at jenta vil bli en hore. Mennene sitter på kafé og sikler frustrert etter kvinnene, som de på samme tid begjærer og forakter. Partifunksjonærene preker moral samtidig som de grådig utnytter de svake. Men selv i «landet der man aldri dør», der alt som betyr noe er hvordan de andre ser deg, nekter den ukuelige heltinnen å gi opp."

Unni Wilhelmsen (Joni Mitchell) Both Sides Now

Privat foto's

 Rows and flows of angel hair 

And ice cream castles in the air

And feather canyons everywhere, 

I've looked at clouds that way.

But now they only block the sun, 

They rain and they snow on everyone

So many things I would have done, 

But clouds got in my way.

I've looked at clouds from both sides now

From up and down and still somehow

It's cloud illusions I recall

I really don't know clouds at all

Moons and Junes and Ferris wheels, 

The dizzy dancing way that you feel

As every fairy tale comes real, 

I've looked at love that way. 

But now it's just another show, 

You leave 'em laughing when you go

And if you care, don't let them know, 

Don't give yourself away. 

I've looked at love from both sides now 

From give and take and still somehow

It's love's illusions I recall

I really don't know love at all

Tears and fears and feeling proud, 

To say "I love you" right out loud

Dreams and schemes and circus crowds, 

I've looked at life that way.

Oh but now old friends they're acting strange, 

They shake their heads, they say I've changed

Well something's lost, but something's gained 

In living every day.

I've looked at life from both sides now

From win and lose and still somehow

It's life's illusions I recall

I really don't know life at all

I've looked at life from both sides now 

From up and down, and still somehow 

It's life's illusions I recall 

I really don't know life at all

I

Helga Flatland: Vingebelastning

Romanen starter slik:  

«MH370 har styrtet i havet utenfor kysten av Vietnam. 227 passasjerer, 239 med kabinansatte og piloter. Jeg blir rastløs og gjenkjennelig oppspilt, roper på Hanna, men hun har allerede gått. Jeg griper etter mobilen for å ringe henne, har hun hørt det, vet hun det? Jeg låser opp telefonen, men ombestemmer meg og legger den ned igjen på nattbordet, vet hvordan hun kommer til å reagere - ikke på flystyrten, men på tonen i stemmen min når jeg forteller henne det.

Jeg ringer likevel. Dette er stort, er det ikke? 239 levende mennesker på en internasjonal flight, som har styrtet i døden. 239 livredde ansikter, tusen tanker i 1000 kilometer i timen ned mot jorden.

- Men jeg har hørt at man ikke tror at man skal dø, selv om man tenker at man skal dø, skjønner du? At kroppen uansett ikke tror på det, den forbereder seg bare intuitivt på å beskytte seg mot fallet eller sammenstøtet, sier jeg til Hanna.

Hun er på vei til Youngstorget og 8. mars-toget, sammen med alle andre som er på vei steder i et morgensolrikt fellesskap, slik jeg alltid forestiller meg det fra senga i soverommet med lukkede gardiner, ikke på vei noe sted.»

Et sammentreff: i dag og etter at jeg leste siste side i romanen leste jeg dette oppslaget på NRK.no:

«Tror fortsatt passasjerene på MH370 lever: To år etter at Malaysia Airlines flight MH370 forsvant, nekter flere av de etterlatte å tro at alle om bord på flyet er døde.»

Forlaget Aschehoug beskriver romanen Vingebelastning av Helga Flatland slik:

«Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få - han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.

Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen - generasjon meg - og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.»

Jeg forsøkte å lese romanen for en tid tilbake, men fant ikke kjemien med den og leverte boken tilbake til biblioteket etter å ha lest 50 sider. I og med at den er en av tre romaner som er nominert til Bokbloggerprisen 2015, ønsket jeg å gi den et nytt forsøk. 

Det gikk bedre denne gangen selv om jeg til tider ble utslitt av å lese om Andreas tanker. Om seg selv og diagnosen som er hans redningsplanke. At samboeren Hanna blir oppgitt og lei over Andreas fokus på seg selv er ikke til undres over. Samtidig og uansett årsak; er det trist å lese om et ungt menneske som er havnet i den situasjonen Andreas er kommet i.

Jeg liker ikke å kategorisere ungdom på Andreas alder, eller yngre, som «dessertgenerasjonen, glassurgenerasjonen, generasjon meg.» Hvilken generasjon er det man sammenligner dem med lurer jeg på. Hva skal man da kalle dagens unge og friske pensjonister. Mange har god økonomi, de reiser i inn og utland osv. Sammenligner jeg disse pensjonistene med min bestemor og hvordan hun hadde det, kan det virke som om de er født med såkalte «gullhår i ræva». Men på samme måte som om det er forskjell på pensjonister er det forskjell på unge mennesker. Vi alle er et resultat av det samfunnet vi lever i, og skrur forventningene etter det. Slik har det alltid vært og kommer alltid til å være. Jeg ser mye bra i unge mennesker i dag, og er på generelt grunnlag ikke bekymret. Tvert imot.

Med det er det ikke sagt at Helga Flatland med boken Vingebelastning tar opp tendenser i samfunnet som det også er viktig å skrive romaner om. En tendens er kravet til utdannelse. Mange har forventninger til at utdannelsen skal gi en drømmejobben. En utdannelse de har brukt mange år på, og sitter igjen med store studielån etter studiene. Samfunnet er i stadig endring, og det som i dag er utdannelse man etterspør, kan om noen år være noe samfunnet etterspør i liten grad. En annen tendens er å gi mennesker diagnoser for det minste avvik fra den såkalte «normalen». At alle nedturer i livet skal tilskrives en diagnose.

«Jeg finner ikke de gamle veiene i hodet, noen har forandret kjøreretningen, bygget nye omkjøringer og ukjente snarveier – det som før hadde egne plasser og funksjoner, tryggheten i det konstante alt som gikk opp, er nå i flytende bevegelser.»

Sitatet over er det Andreas tenker etter en episode med en eldre jente; hans seksuelle debut som femtenåring. Terapeuten mener at det var et overgrep som har gitt Andreas problemer. En tanke Andreas aldri har tenkt på før terapeuten bringer det frem. Andreas har alltid vært opptatt av tall og systemer, og finner trygghet i det. For de rundt Andreas har dette ikke vært et stort problem. Heller ikke for Andreas. Tvangstanker mener terapeutene det er. De vil gi han behandling slik at han kommer seg ut av det. Samtaleterapi og medisinering. Når kjæreste, familie og venner stiller spørsmål ved diagnosen, er det terapeuten han fester sin lit til.

Romanen Vingebelastning av Helga Flatland ble utgitt i 2015, er på 268 sider og jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Med den har jeg lest alle tre romanene som ble nominert til Bokbloggerprisen 2015. Alle tre gode romaner med ulike og viktige temaer. 

Britt Karin Larsen: Før snøen kommer / Farmors hus - Unni Wilhelmsen

Cappelen Damm beskriver innholdet i romanen slik:

«Før snøen kommer er Britt Karin Larsen fjerde bok i den kritikerroste serien om folket på Finnskogen, om skogsfinnene fra området mellom Hedemark og Värmland på attenhundretallet. Sentralt i denne boken er et bryllup som holdes på Mostamägg, der Taneli og Linas datter Anna gifter seg med Hildas sønn Lars. På Mostamägg samles så å si alle fra Finnskogen og festen sår både nye spirer samt tar dramatiske vendinger.»

En dør blir låst i farmors hus

Det siste vers i siste blues

En rynket utslitt kropp skal gå til hvile for godt

Hun var en fredens enke, pyntet i grått.

Ingenting har hun fått

Verset over er fra Farmors hus – en sang som ble fremført av Unni Wilhelmsen på TV 2. De som har lest romanen Før snøen kommer av Britt Karin Larsen forstår kanskje hvorfor jeg tenkte på sangen etter at jeg hadde lest ferdig romanen. Romanen ble utgitt i 2012, er på 457 sider og jeg har lånt boken av biblioteket.

Å oppsummere leseopplevelsen etter å ha lest romaner i denne serien er vanskelig. Vanskelig fordi det er så mye fint en kan skrive. I bøkene er det så mye fin poesi i språket at det er bare å bøye seg i støvet. I fortellingen kan vi lese om Marit som veve ryer som gjør at folk som kjøper dem opplever at de går på regnbuen. Britt Karin Larsen skriver i regnbuens språk – det er så vakkert og fargerikt. Et eksempel:

«Slik et menneske får flere sider og farger når man blir kjent med det, blir skogen også en annen når man nærmer seg den, da blir det blågrå man så fra avstand lysegrønt, mørkegrønt, okergult, brunt, da får det fjerne nærhet og liv, det knekker i kvister, det tasler i mose og løv, det rører seg under hendene dine av jordas minste skapninger som ikke er redde for mørket når det kommer, så hvorfor skulle du selv være det?»

Privat foto

Et annet eksempel:

«Det tasser av nakne føtter eller føtter i myke neversko på stiene, der folk bærer lauv til dyra eller bark til å blande i mel, eller et kjøkkenbord bundet fast på ryggen, om det er flytting det er snakk om, en kan ikke gå fra kjøkkenbordet. «

Fattigdommen er der hele tiden, og den kan aldri bli vakker. Men den blir ikke beskrevet på en skitten og vulgær måte. De som bodde i Finnskogen var avhengig av naturen. Bøkene åpner opp øynene våre for andre sider av vår tids nøye kontrollerte tilværelse. Kraften og mystikken som er i naturen.

Men det er karakterene Britt Karin Larsen har skapt som gir romanene liv. Som vi følger fra de blir født til de dør. Noen forsvinner for en periode for så å komme tilbake. I romanen Før snøen kommer er det et generasjonsskifte.

En av de som forsvinner ut av historien er Noppi-Mattis:

«Mange forstår Noppi-Mattis, som nærmest har bare en jordkoie han kan kalle sin, at han nesten aldri er hjemme, men vandrer mellom torpene og tilbyr sin hjelpende hånd der det trengs. Likevel er det slik at selv han lengter tilbake til det han kaller hjem, især når han har vært hos kvinnfolk med sterke ønsker om å forandre ham, gjøre ham om til en annen.

- Nå må du kaste den gamle frakken din! kan det lyde. - Og se til å få deg en annen hatt!

Han prøver gjerne å ta det med godt humør, først, og kan spøke tilbake at hun for sin del bør få seg en mindre kjeft, men slikt kan kanskje gjøre det enda verre. Så da er det bedre å ta sin hatt som ikke er bra nok og gå, for urettferdig og slem mot kvinnfolk har han aldri vært, og aldri løftet sin hand mot noen av dem, og ikke vil han risikere å bli så irritert at han kunne tenkes å gjøre det heller.»

Her er han på vei gjennom skogen til bryllupet til Lars og Anna:

«Her er så vakkert, en sommerfugl kommer også dansende for å muntre ham opp, men han føler seg ikke bra, han må visst legge seg nedpå litt, han som nesten aldri har lagt seg ned midt på dagen, uten å være full.

Privat foto

Er det nå det skal hende, kanskje? Er det nå det behager den Herre Jomala å la ham få hvile for alltid? Så er det godt at han ikke har noe uoppgjort med noen, og at det siste kvinnfolket som mislikte både hatten og frakken ikke vil savne ham for stort annet enn det han dro til huset som hun kunne drøye melet med. Det gjerdet han skulle ha reparert for henne rakk han ikke å ordne med, men hun finner nok en annen, det er nok av dem som reker rundt og prøver å gjøre seg nyttige, prøver å være en som kvinnfolk får lyst til å være god mot. Hva denne siste angår likte han egentlig katten hennes bedre, den strøk seg mot buksebeina hans og kjeftet aldri.»

Det er endringer på gang. De unge flytter bort. Anna og Lars til Christiania. Daniel emigrerer til Amerika. Det finske språket er på vei til å bli borte. Storkapitalen kjøper opp skogen. Kortsiktige gevinster, og de som solgte skogen ser resultatet: snauhogst. For noen er alkohol et stort problem. 

Lina har to store ønsker: å lære seg å lese og å kjøpe en hest til Taneli. Men det er alltid så travelt og så mye å bruke de få slantene de klarer å legge til side på. 

«Lina ligger og tenker på dette, at derfor skapte den Herre Jomala ørene, for at en skal bli klokere, og ikke mer underkuet, og for at en skal kunne skille mellom lyder, når de varsler fare, eller bare er til fryd, og likedan mellom menneskers ord, når de er av viktighet eller bare kan glemmes i neste sekund, eller ...»

Neste bok i serien er De synger i lauvet.

Unni Wilhelmsen synger Farmors Hus: 

Bøker lest og skrevet om i februar 2016

Været og årstidene styrer mitt liv. Nå tenker jeg at vi er ferdig med vinteren - for meg er februar den siste vintermåneden. Kikker jeg ut av vinduet er ikke det tilfelle – snøen som kom denne uken ligger fortsatt på bakken.

Med våren kommer vedlikeholdsetterslepet; f eks avslører sola skitne vinduer, og sola får oss til å måtte avlesse kroppen for klær som skjuler det mange av oss ønsker mindre av. Det betyr at det blir mindre tid til å sitte i godstolen fremover. Det bør ihvertfall være sånn tenker jeg.

Jeg har hatt vinterferie, men allikevel har jeg kun klart å lese seks bøker. Det betyr lite – det viktigste er at jeg finner bøker som gir meg noe. Underholdning er det de to krimbøkene jeg leste som stod for. Innsikt og ettertenksomhet var det tre andre bøker som ga meg. Den siste, dystopien, leste jeg mest av nysgjerrighet.

Det er krimfestival – siste dag idag. Jeg skulle ønske at jeg i det minste kunne vært og hørt på Peter Swanson – hans roman synes jeg var veldig god.

Det har vært Mammutsalg – jeg kjøpte ikke en eneste bok. Jeg har så mange uleste egne bøker at det er galematias om jeg skulle kjøpe flere. I tillegg er jeg ofte innom biblioteket – på torsdag kom jeg ut med seks bøker.

Link til innlegg om bøker jeg leste i februar:

Samar Yazbek: Inn i tomheten - dagbok fra Syria 

Biografi: Thor - Thor Hushovd i samarbeid med Jostein Ravnåsen

Krim: Jo Nesbø - Snømannen

Emily St. John Mantel: Fordi overlevelse ikke er nok 

Marit Eikemo: Alt inkludert

Peter Swanson: De som fortjener det

Kari Bremnes: ...livet e en sang vi ikkje kan og nu går den akkurat forbi her...

...livet e en sang vi ikkje kan og nu går den akkurat forbi her... 

(privat foto)