Min søster Ellie (How to be lost) av Amanda Eyre Ward

Skjønnlitteratur med handling fra urbane miljø liker jeg å lese. Muligens en av årsakene til at jeg liker romanen til den amerikanske forfatteren Amanda Eyre Ward, Min søster Ellie (How to be lost). Så bra synes jeg romanen er, at det er en andre gang jeg leser den. 219 sider (perfekt!), utgitt i 2004 og på norsk første gang i 2005. Eksemplaret jeg har, ble utgitt av Bokklubben i 2006 og det var vel deromkring jeg leste romanen første gang.

På forfatterens hjemmeside kan du lese om Amanda Eyre Ward født i 1972.  Om romanen skriver hun:

"I'm often asked if this book is really about my own family. For me, writing is a way of living other lives. I have a hard time making decisions, and in my fiction I like to explore the 'what ifs': what if one of my sisters had disappeared? What if I ran away to New Orleans and became a cocktail waitress? What if I stole a car and drove to Montana, leaving tonight? That said, I do have two sisters, and I grew up in suburban New York..."

Caroline Winthers er single og bor i New Orleans sammen med katten Georgette:

"Jeg var 32 år og hadde ikke vært ute med en mann på et år. I det siste hadde jeg begynt å lure på om jeg alltid ville forbli alene. Når det gjelder barn, var jeg dårlig utstyrt. Jeg var utålmodig, drakk tett, jeg kunne ligge i senga hele dagen med dårlige romaner og bare stå opp og ta på meg en joggedress lenge nok til å hente mat fra Taco Bell (jeg var henfallen til chalupas). Hva slags mor ville jeg blitt? Jeg jobbet om kvelden og fantaserte om fremmede menn. Jeg spiste pølse til middag av egen fri vilje. Fra bensinstasjonen på hjørnet. Tre for en dollar – jeg spiste alle tre. Jeg skulle egentlig ha blitt en berømt pianistinne, men jobbet på bar isteden. "

Det er like før jul. Moren, som bor i en småby ved New York der Caroline vokste opp, forventer henne hjem til jul. Til tross for at Caroline tenker at denne julen skal hun ikke reise hjem, får moren viljen sin. Også søsteren Madeleine og ektefellen Ron kommer til moren. Et av temaene for familien er lillesøsteren Ellie, som forsvant for seksten år siden. Madeleine mener de bør sette strek nå, de må innse at de ikke vil finne henne. Ikke minst fordi det nå er mistanke om at en massemorder kan ha drept Ellie. Moren bør slutte å lete etter søsteren som forsvant i en turbulent periode for familien:  

"Vi syntes ikke synd på dem, foreldrene våre, der de vandret ulykkelige det luksuriøse huset sitt som gjenferd. Alt vi visste, var at de ikke var som andre foreldre, og det hatet vi dem for. Andre mødre brukte ettermiddagen til å bake kake sammen med deg, ikke til å sove eller snakke om gamle kjærester. Andre fedre satte seg ved middagsbordet, og spilte Scoop på søndagsettermiddagene istedenfor å drikke på biblioteket. Når du er liten og strekker ut hånden og ingen tar den, slutter du å strekke den ut. Du vender deg innover isteden. Det var akkurat slik det var."

Faren er død og moren bor nå alene i en leilighet. I en artikkel i People finner moren en artikkel fra Montana – hun mener at Ellie er på bildet og viser det til Caroline:

"Hun stod med ansiktet mot kameraet og hadde på seg dongeribukser og en ermeløs topp. Det brune håret var samlet i en hestehale og ansiktet lyste opp i latter. Jeg klarte ikke å puste. Det var smilet hennes."

Hva gjør familien nå - er det Ellie de ser... Hvordan går det med Caroline og Anthony som hun møter i morens juleselskap.... Det får du vite ved å lese romanen.

Jeg synes ikke romanen er trist, men den beveger meg veldig innimellom. Ikke minst beskrivelsen av jentenes oppvekst og farens alkoholmisbruk. Men det er en optimisme i den som jeg liker. Selv om den lettlest, må en ikke lese så raskt at en ikke får med seg detaljene som ligge der. Samtidig får en ikke alle detaljer, det er noen løse tråder. Det er supert, da kan jeg dikte litt selv. Jeg husket litt fra før, men ikke mer enn at jeg fant den minst like god og spennende som sist jeg leste den. Men viktig å ha med seg at dette ikke er en spenningsroman.  

Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm

I dette intervjuet med Merethe Lindstrøm, Hans Olav Brenner intervjuer forfatteren.. sier hun at hun liker å ha et åpent rom i det hun skriver, det skal ikke være noen fasit på hvordan det skal tolkes.

Jeg har brukt lang tid på Dager i stillhetens historie, og jeg er fortsatt ikke sikker på hvordan jeg tolker romanen utgitt i 2011, og som hun fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 2012. En roman som gir rom for mange tanker. Og som jeg synes det er vanskelig å skrive et innlegg om. Men jeg skal nå forsøke.

Romanen på 215 sider har jeg kjøpt. Heldigvis. For da kan jeg gå tilbake i den. Og jeg har gått tilbake i handlingen mange ganger underveis i lesningen; er det viktige detaljer jeg ikke har fått med meg..... 

Romanens ramme er et eldre ektepar, Eva og Simon, og den fortelles fra Eva sitt ståsted. Simon har sluttet å snakke. Er han dement, eller har han sluttet å snakke for å straffe henne…  Hun har vært lite opptatt av å snakke om hendelser fra hans oppvekst da han som jøde mistet store deler av familien sin under 2. verdenskrig. Traumatiske opplevelser for han som Eva kjenner til.  Dette er holdt skjult for de tre døtrene de har sammen. Eva uttrykte at hun ikke så noen ingen mening i at han skal søke opp slektningene. At hun fødte en sønn før de ble sammen og satte han bort etter fem måneder, er en hemmelighet som hun ikke fortalte Simon om før etter at de var blitt gift. Simon er overrasket over at hun ikke vil snakke om denne delen av livet sitt. At det ikke er viktig. Ikke vil forsøke å finne gutten. Simon kan ikke forstå at hun ikke ser verdien av det.

Det jeg sitter og tenker på etter å ha lest denne, er hvem er det som er den tause. Hvem har brakt inn tausheten. Eva har nok snakket, men hva har hun snakket om. Hun vil ikke at døtrene skal vite om Simons fortid; «ikke bring dette mørket inn». Han er i dette mørket og det blir vel neppe større av at barna får vite om barndommen. Og hvem har tatt inn et mørke i familien ved å holde dette hemmelig for døtrene. Selv etter at de ble voksne. Vi får vite om hvordan hun behandlet sønnen før hun ga han fra seg. Har hun stengt alle følelser ute. Rystende lesning. Også hvordan hun lot den gamle hunden dø. For meg en feig handling. Den yngste datteren som ofte viser sin kjærlighet overfor Eva;

«Hun setter seg ved siden av meg, strekker armene ut og holder rundt meg, vugger. Jeg tar imot kjærligheten og klemmer henne tilbake.»

«Jeg tar imot kjærligheten»; men gir Eva reell kjærlighet til datteren. Er det reell kjærlighet ikke å ville at barna skal vite om farens fortid. Det er den yngste som er mest bekymret over at Simon endrer seg. Om hjemmet; «jeg ser meg rundt i huset, alt har sin plass her også, del av en orden. Det er så ryddig, som et museum eller en kirke; gjenstandene virker utstilt». Kaldt, som Eva…..

Det er jaggu bra at forfatteren mener at her kan det legges inn flere tolkninger. Tror jeg stopper her…… denne romanen kommer ikke til å slippe taket så lett kjenner jeg. Forfatteren har gitt meg noe å gruble på.

En smakebit på søndag: Besettelse (Possession) av A.S. Byatt

Bok eller film først….. det er spørsmålet når en bok er filmatisert før jeg har lest den. Min smakebit kommer fra en roman som jeg leste før jeg så filmen; en roman jeg slet litt med, men etter at å ha sett filmen flere ganger har jeg planer om å lese den på nytt.

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:

Possession skrevet av A.S. Byatt fikk navnet Besettelse da den ble utgitt på norsk første gang i 1997. Utgaven jeg har er fra 2003. For boken fikk forfatteren Bookerprisen samme år som den ble utgitt, 1990.

«Roland Michell er assistent på et forskningsprosjekt om den viktorianske poeten Randolph Henry Ash. En dag finner han et brev fra Ash til en ukjent kvinne. Sammen med litteraturforskeren Maud Bailey innleder han jakten på en litteraturhistorisk sensasjon, med konkurrerende litteraturforskere hakk i hel.»

Ukonsentrert som jeg var pga at jeg slet med å komme gjennom romanen, misset jeg nok på en del detaljer i handlingen. Men etter å ha sett filmen med Gwyneth Paltrow i en av hovedrollene, fikk jeg en del a-ha opplevelser. Men jeg er litt i tvil om jeg hadde likt filmen så godt uten å ha lest romanen. Filmen fra 2002 beskrives slik:

«En litteraturviter mener å ha oppdaget at en kjent poet fra Victoriatiden hadde et sidesprang med en kvinnelig dikterbohem. Den litterære detektiven allierer seg med en etterkommer av den kjente bohemen. De oppdager at fortidens besettende kjærlighet er smittsom ...

Smakebiten fra romanen: «Boken var tykk og svart og dekket av støv. Permene bulte og knirket; den var skjødesløst behandlet i sin tid. Ryggen var borte; det vil si den stakk ut mellom sidene som et klumpet bokmerke. Boken var omvunnet med et lag av skittent, hvitt bånd, pent knyttet i sløyfe. Bibliotekaren rakte den til Roland Michell, som satt og ventet på den på lesesalen i London Library…….. Det var tydelig at boken hadde stått urørt svært lenge, kanskje helt siden den var blitt stedt til hvile. Bibliotekaren fant frem en rutete støveklut og tørket av støvet, svart, tykt, gjenstridig viktoriansk støv, et støv bestående av partikler av røyk og tåke fra en tid før det kom forskrifter mot luftforurensing. Roland fjernet bandasjen. Boken sprang opp, som en eske med lokk, og spydde ut ark etter ark av falmet papir, blått, kremgult, blått, dekket av en rusten skrift, brune strøk fra fra en stålsplitt. Med en frydefull gysning drog Roland kjensel på håndskriften. Det så ut til å være notater om Vico, skrevet på baksiden av boksedler og brev. Bibliotekaren bemerket at de ikke lot til å være rørt før.»

Pelsjegerliv av Helge Ingstad

Nå vet jeg at det finnes mange indianerstammer og at de er ulike. Men jeg trekker litt i tvil mytene om indianerne som et gjennomgående prektig naturfolk etter å ha lest den første boken Helge Ingstad skrev; den populære Pelsjegerliv. Men det svekker ikke bokens kvalitet.  

Pelsjegerliv inneholder heldigvis mer enn fortellinger om, etter mine urbane 2013-øyne, indianske dyre- og konemishandlere. For den er godt skrevet og kan fint leses selv om den ble utgitt første gang i 1931. Og særlig vil jeg anbefale den for de som er glad i naturen og liker Lars Monsen og hans reiser. Det blir vel ikke så mye feil dersom jeg skriver at boken er et historisk dokument. Mitt eksemplar er kjøpt brukt, utgitt 1977 og er på 230 sider.  Her er bokens omslag:

Bokens innhold fra bokomslaget:

«Det var i 1926 at Helge Ingstad, 26 år gammel sakfører i Levanger, plutselig gjorde det så mange drømmer om: Han snudde ryggen til hverdagen og tryggheten og satte kursen vestover. Målet var Nord-Canadas villmarker. Ugjestmilde og ukjente strøk der en hvit mann var et sjeldent syn.

I Canada møtte han pelsjegere fra de store skogene, gullgravere fra Alaska, flodskippere og cowboyer. Etter en kanoferd på over tusen kilometer, nådde han frem til villmarka nordøst for Store Slavesjø, til grenselandet mot tundraen. I fire år levde han i disse vidstrakte områdene som ennå ikke var kartlagt. Her streifet store villreinflokker omkring. Her var det fisk i hvert eneste vann. Ørret på 25 kilo var ingen sjeldenhet. Her var bever og bjørn, ulv, og moskusrotter, gaupe og hvitrev, oter, rype og polarhare i overflod.  

Et år levde han sammen med en omflakkende indianerstamme. Det siste året bodde han i et telt på tundraen, med fem hunder som eneste selskap. Millioner av mygg og knott gjorde livet til en plage som sommeren. Vinteren varte i åtte måneder og temperaturen sank til 65 kuldegrader.»

Med unntak av at jeg ikke leste om cowboyer, er innholdet i grove trekk godt beskrevet på omslaget. At Ingstad var en naturens mann er det ingen tvil om. Han beskriver møte med villmarken så bra. De ulike årstider og dyrelivet. Hvor strabasiøst det var å holde sulten borte. Ikke bare om vinteren.  Når de var sultne var aktuell mat også and, rotte, pinnsvin, markmus og spurv. Ja, hva som helst skriver han. Historiene om de som sultet i hjel. Kostholdet som om vinteren for det meste kun bestod av reinsdyr holdt dem friske.  Menneskene som han møtte var interessante historier. Ikke bare indianerne, men også de andre pelsjegerne. Han har t o m skrevet en egen bok om den ene, Klondyke Bill.

Spesielt likte jeg kapitlet «Beverjakt». Han beskriver hvor smart beveren er. I dette kapitlet er det også en fin bjørnehistorie. En binne og to unger har funnet et depot med mat han har gjemt, en beverstek.  Han kommer overraskende på dem. Binna stikker av, men ungene klatrer opp i et tre:

«Beversteken gikk i vasken, men stekte bjørnunger kan da også gå, an trøster jeg meg selv med, slår en tauende om hullet i sekken, slenger den over ryggen, og gir meg til å klatre oppover mot de to synderne øverst i grantoppen. De ser svært lite skyldbevisst ut de to, gløtter bare nysgjerrig frem fra hver sin side av stammen mens jeg nærmer meg. Da jeg griper dem i nakken og putter dem i sekken, pistrer de litt, det er det hele. Jeg entrer ned igjen, haler synderne en for en frem fra sekken, og binder dem med et tau til to trær. De gir seg straks til å leke, som om alt var i skjønn orden, og når jeg løfter dem opp på fanget, krøller de seg tillitsfullt sammen som to nøster.

Her er et godt måltid mat, det står ikke til å nekte. Så løsner jeg tauet, tar en bjørnunge i hver neve efter nakkeskinnet, og bærer dem hen til sporet av binna. To små bjørnerumper bortefter lyngen er det siste jeg ser av dem. Disse troskyldige øynene, pokker ta dem. «

Hundene han har; Tiger, Trofast, Spike, Sport og ikke minst Skøyeren som han tok med seg da han reiste. Tiger den rolige og stort sett forstandige hund, men indianere kunne han ikke fordra. Ikke merkelig jf at mange hunder ofte har vært eid av indianere. For indianerne var hundene nederst på rangstigen. Konene blir dengt og er nest nederst. De var vakre frem til de giftet seg, da ble de fort gamle. Her er første gang han beskriver hvordan hundene blir mishandlet:

«Da vi en morgen gled inn mellom noen øyer for å slå leir, ble vi møtt av klagende hundehyl. Her hadde indianerne satt igjen dem som det ikke var plass til på reisen til Fort Resolution. Når eierne så flere uker senere vender tilbake, plukker de opp dyr som ennå er i live, og det er gjerne ikke mange. Slik er en indianerhunds liv; sulteforet og skånselløst pisket om vinteren, for om sommeren å slenges til side og overlates til en enda grusommere skjebne.»

Og det er flere hjerteskjærende episoder om råheten til indianerne. Men det er ikke bare hundene de ikke ser verdien av. De er sløsete hva angår viltet. Driver rovjakt på bever og rein. Også andre dyr dreper de for forlystelse. En skulle tro at et naturfolk som var så avhengig av naturen og hundene sine, ikke var så lavpanna. Jeg har også kjøp boken han har skrevet om Apacheindianerne samtidig med Pelsjegerliv. Håper den kan rette opp inntrykket.

Jorunn Hareide: "Kæmpe til jeg kan ej mere"- Magdalene Thoresen , en forfatterbiografi

I innlegget En smakebit på søndag: Hurtigruta - en litterær reise av Øystein Rottem skrev jeg at jeg lurte på å lese biografien, utgitt i 2012, om Magdalene Thoresen. Biografien til Jorunn Hareide som er på 582 sider inkl register lånte jeg av biblioteket.

Forlaget Aschehoug beskriver biografien skrevet av Jorunn Hareide på bokomslaget slik:

«Magdalene Thoresen er best husket som Henrik Ibsens svigermor. Men i sin samtid var hun også en kjent forfatter. Hun utga nærmere 25 bøker, ble oversatt til flere språk, og hennes teaterstykker ble spilt på de store scenene i Skandinavia.

Magdalene Thoresen ble født som fattigbarn i 1819 i Frederica på Jylland i Danmark. Hun ble stemor til Susannah Thoresen, senere Ibsens hustru, da hun giftet seg med prost Hans Conrad Thoresen på Herøy på Sunnmøre et års tid etter at hun kom dit som huslærerinne i 1842. Prost Thoresen var enkemann med fem barn, og Magdalene fødte han fire til.

Familien Thoresen flyttet til Bergen allerede i 1944, og sammen med ektemannen kom hun inn i den kulturelt interesserte kretsen rundt byens teater. Her fikk hun anonymt oppført sine første dramaer. Her traff hun også Bjørnstjerne Bjørnson, som utga hennes debutbok Digte af en Dame (1860). Det nære vennskapet mellom dem ga anledning til mye sladder. Liksom hennes intime forhold til legen og kulturpersonligheten Daniel C. Danielssen. Alt snakket som fulgte hennes ukonvensjonelle liv, gjorde Bergen uutholdelig etter ektemannens død i 1858, og i 1861 flyttet hun med en del av barneflokken til kulturbyen København, i håp om å slå gjennom som forfatterinne for alvor.

Hennes tilværelse som forfatter og eneforsørger ble aldri enkel, til tross for en viss suksess. Hun strevde hele livet med en elendig økonomi. Hun følte seg misforstått av kritikere. Hun opplevde flere uforløste kjærlighetshistorier, blant annet med den unge Georg Brandes. «

Jeg fikk svar på en del som jeg lurte på og mer til om livet hennes. Og det jeg særlig lurte på var det som ikke står nevnt ovenfor, hun var gravid da hun kom til Herøy. Reiser tilbake til Danmark for å føde en sønn, setter han bort og kommer tilbake og gifter seg med prosten og blir stemor til hans fem barn og føder deretter fire barn. Med nåtidens øyne er dette temmelig brutalt. Men slik var samfunnet den gang. Gutten ble forsørget av prosten, men hadde det tydeligvis ikke bra hos fosterfamilien. Og dette tynget Magdalene. Senere flytter gutten til farens familie på Island, men dør ung.

Livet var brutalt på mange måter. Og særlig for kvinner. Og det forteller denne biografien. Med mange barn og moren hennes i Danmark som skulle forsørges, var det å skrive en viktig inntektskilde. Så når hun fikk dårlige kritikker, hadde dette en økonomisk side. Men selv om Magdalene hadde dårlig økonomi etter at hun ble enke, var hun bedre stilt enn de fleste mennesker på denne tiden.

Fortellingen om hennes liv er interessant, ikke minst pga den tiden hun levde i og at hun var en sterk og kontroversiell kvinne selv om hun ikke var en kvinnesakskvinne. Bare en slik ting som at hennes eldste søster ble født like før foreldrene ble gift og stod i kirkeboken som «uekte «, det er grusomt å lese. At prosten giftet seg med Magdalene som han var klar over hadde født et barn utenfor ekteskap, når han noen år tidligere ikke hadde villet vie klokkeren og hushjelpen til prosten som ventet barn, noe som førte til at klokkeren begikk selvmord...... At Magdalene giftet seg med prosten, var ikke av kjærlighet fra hennes side. Det var den tryggheten han kunne gi henne.

Men det er mye i boka som ble for detaljert for meg, og det er om hennes forfatterskap. Etter å ha lest over halve boka, sa det stopp. Det ble rett og slett ikke interessant nok til at jeg orker å bruke mer tid på biografien.  

Oppsummering august 2013

I august hadde jeg ennå to uker ferie og tid til  lesing. Og det ble litt av hvert av sjangere. Men det er slik jeg liker det.

 

En bok jeg burde lest på norsk var Major Pettigrew’s Last Stand (Majorens siste forelskelse) av Helen Simonson

Den indiske utgaven av Poirot fant jeg i denne boken Tjenestepiken som forsvant (The Case of the missing Servant) av Tarquin Hall

En mørk, men god roman. Mørke rom (Dark places) av Gillian Flynn.

En prisbelønnet bok, men ingen god leseopplevelse for meg var Leve posthornet - den første og siste boken jeg leser skrevet av Vigdis Horth

Flere slike bøker som denne, ikke «perfekt», men det er det få bøker som er Trawler: A Journey Through the North Altlantic av Redmond O'Hanlon

En prisbelønnet bok som falt i smak var Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen

200 år siden den ble utgitt og fortsatt er den lesverdig Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

En bok som har stått ulest i bokhylla i like mange år Oppdagelsen av det nye land av Helge og Anne Stine Ingstad - om de norønnes oppdagelse av Nord-Amerika.

Jeg kan tenke meg å reise til Grønland skrev jeg i innlegget om boken til Ingstad. Men ikke etter å ha lest i denne boken som jeg valgte å avbryte, En afrikaner på Grønland (L'african du Groenland) av Tété-Michel Kpomassie

Det er nok mye mer jeg kunne ha skrevet om denne boken enn det som fremgår av innlegget, men jeg lar det bli med det som står der Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle

Å lese Jalna blir til (The Building of Jalna) av Mazo de la Roche var som å møte en god barndomsvenn du ikke har hatt kontakt med på mange år, men når du møter vedkommende så er det som dere aldri har vært fra hverandre. Jeg er kjempeglad for at jeg har 15 bøker igjen å lese i denne serien. Inntil det motsatt er bevist tror jeg at jeg har fått tak i en skatt ved å kjøpe denne serien for bare 350,-. Avslutter innlegget med et sitat fra boken.  

Adeline og familien bor fortsatt hos familien Vaughan. Hun er gravid med sitt tredje barn og ønsker at barnet skal blir født på Jalna. Fødselen er i gang. Hun bestemmer seg for å handle, til Jalna for å føde skal hun. Legen og Philip må ikke få vite om planen. Den trofaste kusken Patsy, som er blitt med henne fra Irland, tilkalles – dette kan jeg så levende se for meg og det er slike scener jeg ler av:

«Hva er på ferde, fru-frue?

Det skal du få vite siden. Skynd deg-skynd deg! Løp!

Patsy løp mot stallen og svingte med armene for å øke farten. Da han kom tilbake, var det tydeligvis at han hadde slengt selene på hesten. Han så på Adeline med et vilt uttrykk i øynene. Det sandfargede kinnskjegget strittet rett ut på begge sider. Han rev kofferten ut av hånden på henne og slengte den opp på trillen.

---Løp inn og hent Boney! Befalte hun. Han må ikke være igjen!

Patsy styrtet inn i huset og kom springende med fugleburet i hånden. Boney ble glad for denne avbrytelsen i sitt nåværende, ensformige liv, hang den med hodet ned og skrek av fryd. På reisene sine hadde den lært ordet «adjø» og skrek det nå gjentatte ganger, men uten kjærlighet eller takknemmelighet.

Adjø-adjø-adjø! hylte den, og munnen krummet seg opp under det mørke nebbet. Skjelvende krøp Adeline opp i trillen. Papegøyeskrikene hadde gjort den gamle hesten urolig. Den rullet med øynene og forsøkte å flytte seg fremover og bakover samtidig. Adeline tok tømmene. Barnet kommer snart, fortalte hun. «

En smakebit på søndag; fra Lille tre av Forrest Carter

Det er første dag i september og kalenderen forteller at det er høst. I dag smaker mitt bidrag i En smakebit på søndag derfor av høst. Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:

Smakebiten skrev jeg opp da jeg leste en nydelig liten bok i mai; her er link til innlegget:  Lille Tre (The Education of Little Tree) av Forrest Carter - full av livsvisdom

Da jeg var i Grand Canyon i sommer, var det en sommerfugl på parkeringsplassen som jeg måtte knipse et bilde av. I USA er alt «big», t o m sommerfuglene. Kanskje hadde denne blitt like overveldet over Grand Canyon som oss andre og måtte ta seg en pause. Eller kanskje den var i ferd med å dø. Uansett synes jeg bildet passer til smakebiten (klikk på bildet og det blir større);

«Den siste sommerfuglen flagret gjennom dalen. Han slo seg ned på en maisstilk i åkeren der Bestefar og jeg nettopp hadde høstet inn de siste kolbene. Han viftet ikke med vingene, bare satt og ventet. Det var ingen vits for han å sanke mat. Han skulle dø, og han visste det. Bestefar sa at han var klokere enn mange mennesker er. Han lagde ikke noe oppstuss om det. Han visste at han hadde utrettet det han skulle, det eneste som stod igjen var at han skulle dø. Derfor satt han og hvilte og ventet i den siste solvarmen. «