En smakebit på søndag fra De utålmodige av hjertet av Stefan Zweig

I dag skulle jeg startet å lese romanen Bølle på døra av Jennifer Egan, en roman som jeg har hatt et innlegg om i Boken på vent. Men sånn ble det ikke.....

Smakebiten i dag er fra romanen De utålmodige av hjertet av Stefan Zweig. Hvem som tipset meg om boken mv kan du eventuelt lese om i innlegget jeg skrev i går; Biblioteket....

Har så vidt begynt å lese i romanen, kun forordet. På bokomslaget står det at "forfatteren regnes som en av mellomkrigstidens store forfattere, en følsom kunstner av sjelden intelligens og med stor psykologisk innlevelsesevne."

Smakebiten min er fra bokomslaget:  

«Dette er en bok om mot og feighet.

Den unge løytnant Hofmiller blir en helt på slagmarken. Han dekoreres med en av Østerrikes fineste utmerkelser for militær tapperhet – men han er flyktet inn i krigen fra et sviende personlig nederlag. Han har vært feig overfor den unge piken som var forelsket i han. Hennes livsvilje brister når han viker tilbake for de forpliktelser han har pådratt seg.

De utålmodige av hjertet ble en verdenssuksess da den utkom i 1938. Handlingen foregår i det fjerne år 1914 og utspilles i et utsøkt selskap, blant godseiere, aristokrater og offiserer. Til tross for at boken er skrevet med Zweigs forfinete sjarm, er dette langt fra blitt en lettsindig operettehistorie. Det er først og fremst en inntrengende fortelling om det ansvar vi har overfor våre medmennesker, hvis vi ikke er ærlige i de følelser vi viser hverandre. «

Vil du lese flere smakebiter fra bøker, klikker du på bildet som kommer nå og du linkes rett inn i innlegget på Maris blogg Flukten fra virkeligheten.

Biblioteket....

Den gang jeg som barn oppdaget at det fantes et bibliotek på den forblåste øya med Nordpolen neste stopp, var det med forskrekkelsen; hvorfor hadde ingen fortalt meg det før! Sammenlignet med det lille skolebiblioteket med et skrint bokutvalg, var det et himmelrike for en som likte å lese bøker.  

Og dette «himmelriket» av et bibliotek, hadde ikke noe stort bokutvalg. Åpent noen timer to ganger i uka og kun tre bøker fikk man lov til å låne pr gang. Men jeg var der to ganger i uka og lånte tre bøker pr gang. En superhyggelig bibliotekar. Jeg husker det som det var i går. T o m hvordan det luktet. Det luktet bøker.

Og fortsatt har biblioteket den samme magiske virkning på meg. På samme måte som rododendronen har på humla.

Den flyr fra blomst til blomst og omtrent umulig å fange inn i kamera. Og slik er jeg når jeg kommer inn på biblioteket jeg låne bøker av i dag, Rygge bibliotek. Lett tilgjengelig for meg, og med hyggelige ansatte. Og i går skulle jeg låne den første boken på bildet under.  Kom ut med tre bøker. Hva skal jeg med et større bibliotek… helt unødvendig. For på fem minutter ble 300 sider  til 1100.  

Hvorfor nettopp disse bøkene?

Stefan Zweig - Det utålmodige av hjertet

Jeg leser The Sins of The Father skrevet av Jeffrey Archer. På sin blogg der skriver han bl a om denne boken  med engelsk tittel Beware of Pity, utgitt  første gang  i 1939(!) - en bok og en forfatter som var ukjent for han, som den var for meg:

“He is a simple storyteller, and indeed Beware of Pity is a simple story, but it’s beautifully written with such philosophical insight that there isn’t any doubt that it’s a masterpiece. Don’t be frightened of the word masterpiece which usually puts off the average reader, because you will become so involved with the characters and so desperate to find out what happens to them, that you’ll have sleepless nights.”

Hvem kan la være å lese romanen etter det Archer skriver – ikke jeg!

Margareth Skjelbredd - Andrea D

Jeg kan ikke glemme innlegget til Berit med overskriften Boka jeg (nesten) kunne drept for. Når jeg så omslaget til roman som stod i hylla for nettopp innkomne bøker, så husket jeg innlegget.  Det var ingen tvil, den måtte jeg ta med meg.

Håkan Nesser, En helt annen historie

Det er den andre romanen i serien om Gunnar Barbarotti. Jeg har lest den første i serien og noen andre skrevet av Håkan Nesser, og liker bøkene hans veldig godt. Og det er en annen Berit som fikk meg til å oppdage forfatteren ved å fortelle at det var Nesser som hadde skrevet boken Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen. Boken bak filmen med samme navn, som er en av de fineste filmene jeg har sett. Flere ganger. Og les et av Berits innlegg om hennes forhold til forfatteren her; Medan me ventar på Barbarotti. Nå har Berit laget seg en ny bokblogg og den finner du her.

Men ikke bare Berit har skrevet om sitt forhold til bøkene til Nesser. Her er link til et annet innlegg: Liv Gade anbefaler "Beretningen om herr Roos". Og der skriver Liv Gade bl a:

«Håkan Nesser en mester. Bøkene hans er velskrevne, språklig presise, humoristiske og har alltid gode, og overraskende plot. Det er en fryd å lese slike bøker, og her kommer en av hans aller beste. Dette er ikke en tradisjonell krim, heller et dypdykk i menneskets innerste mørke.»

Det er neste bok nr 3 om Barbarotti Liv Gade skriver om. Den så jeg i biblioteket. Men der måtte jeg sette stopp.For jeg har reservert to stk bøker for en stund siden som jeg antar kommer inn snart. Den ene er den siste til Peter Temple utgitt på norsk, På den onde dag. Og som den katteelskeren jeg er, for tiden uten katt dessverre, må jeg lese boken til James Bowen, En gatekatt ved navn Bob.

Et siste kyss av Marita Fossum

Kan ikke huske å ha hørt om forfatteren Marita Fossum før jeg hørte romanen Et siste kyss ble nevnt på NRK radio (radioteatret). Jeg hørte bare en liten del av opplesingen og lånte boken av biblioteket.

Romanen Et siste kyss ble utgitt i 2012 av forlaget Oktober og er på 189 sider. Dette var en fin leseopplevelse. Jeg leser gjerne flere bøker av forfatteren.

Slik beskriver forlaget Marita Fossum:

«Marita Fossum (f. 1965) debuterte i 2002 med romanen Verden utenfor. Hun ble tildelt Tanums kvinnestipend i 2005, og for sin tredje roman, Forestill deg, mottok hun Brageprisen. For romanen Kjære gjetergutt (2006) fikk hun Bokhandelens forfatterstipend. Et siste kysser hennes sjette roman. Boken ble lest i sin helhet over sju episoder i Radioteatret på NRK P2 våren 2013.»

Adrian er i femtiårene. Han bor alene i Oslo.  Er barnløs og har tre ekteskap bak seg. Jobber som leder i offentlig sektor. Han har et forhold til juristen Helen som er noen år eldre enn Adrian. I tillegg har han et forhold til den unge Simone. Han ble kontaktet av forfatteren Simone som vil ha han som informant, brukes hans lange erfaring i offentlig sektor i et romanprosjekt. Da de møtes for første gang synes han Simone har noe likhet med hans første kone, Julie, som begikk selvmord.

Adrian har ikke fortalt Helen om sitt forhold til Simone. Men etter hvert får Helen en mistanke at han har «noe på gang». Simone kjenner til Adrians forhold til Helen. Helen har en datter, Therese, som er flyttet tilbake til Oslo med kjæresten Anne. Hun er bekymret for Therese som har hatt psykiske problemer og bl a lider av manisk rydding.

Handlingen foregår gjennom et døgn. Den starter ved at Adrian på vei hjem fra Simone tidlig en morgen, kaster fra seg frakken i snøen. En av byens løse fugler spør om han kan få den. Etter at han er gått husker Adrian at lommeboka er i frakken. Han går etter mannen og det ender med at Adrian dytter til mannen så hardt at han faller og skader seg slik at han dør........

Historien kunne like gjerne vært starten på en krimroman. Men ikke en heseblesende krimroman, mer i den formen Håkan Nesser skriver sine romaner. En forfatter jeg har stor sans for. Veldig godt språk. Jeg får mange opplysninger om personene i handlingen. Derimot, å sette «merkelapper» på dem, det opplever jeg at hun overlater til leseren.  Men å skulle karakterisere personene på en enkel måte er ikke enkelt for meg. F eks skulle si at denne Adrian, som oppfører seg som en «kald fisk», er ond, det finner jeg vanskelig. Og det er nettopp det jeg opplevde med denne romanen, mangelen på svarthvit fremstilling av personene som førte til den gode leseopplevelsen. Her må jeg tenke "sjæl" og sitter igjen med spørsmål etterpå uten at romanen taper seg av den grunn. Og det liker jeg.

Turen med Charley (Travels with Charley) av John Steinbeck

Da var USA «tilbakelagt» sammen med John Steinbeck og hans puddel Charley. En reise han foretok på slutten av året 1960 og skrev om i boken Turen med Charley utgitt i 1962.  Han døde i 1968.

Jeg har hatt to innlegg om denne boken tidligere der jeg bl a forteller hvorfor jeg har lest denne gamle boken. En bok som ble en bedre leseopplevelse enn jeg hadde forventet. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe å lese den pga hva en leser skrev om den. Det er hadde vært utrolig synd.

Boken på vent: Turen med Charley av John Steinbeck

En smakebit på søndag fra Turen med Charley av John Steinbeck

Boken holdt «hele veien ut». Men han klarte å beskrive hvor lei han var på slutten av reisen og da var det også greit for meg at boken var slutt. Før jeg går over til å lese boken til Geert Mak må det jeg har lest fordøyes. Men jeg er grådig spent på «opplegget» til Geert Mak og hvordan han beskriver Steinbecks reise mv.

Selv om det er en liten bok, 220 sider, er den innholdsrik.  Ingen kart eller bilder.  Men jeg har for egen del fulgt med på kartet ut ifra hvordan han beskriver kjøreruten. Og det enorme USA er blitt litt mer forståelig for meg på mange måter. Selv har jeg vært der kun en gang. Virginia, Washington og New York. En bitteliten del av USA. Og det var i 2012. Steinbeck starter og avslutter sin reise i New York.

Det som er best med boken synes jeg,i tillegg til hans fortellerglede, er humoren. Bl a mange opplevelser som der og da ikke er morsomme, men på avstand og i ettertid blir de veldig morsomme.  For ellers kan slike reisebøker være kjedelige. Da kan man like gjerne lese en reisehåndbok som inneholder kart og bilder. 

Hans forhold til Charley er omtalt. Charley som er tankeleser, akkurat som jeg påstår at den ene av hundene mine er. Menneskene han møter.  Hans refleksjoner. Også om hendelser tidligere i livet. Ensomhetsfølelsen ved å reise alene. Hvor lei han blir av og til. Det praktiske, herunder klesvasken.

Ved hans beskrivelse får man et innblikk i det amerikanske samfunnet slik det var på 1960-tallet. Steder det ikke er så vanlig å besøke.  Deer Isle som ligger i Maine. Han skriver at småbyen Stonington ikke ligner på noen andre steder i USA, men Lyme Regis på Dorsetkysten i England. Her besøker han en venn av en venn, miss Brace som eier den eiendommelige katten George. En historie som fikk en katteelsker til å le godt og gjenkjennende.

Jeg hadde ikke hørt om de flyttbare hjemmene som mange amerikanere bor i og fortsatt bor i. Han reiser om høsten. Naturen. Hvor vakkert han syntes Wisconsin var. At før han kom til Montana på vei vestover hadde han ikke hørt en eneste uforfalsket dialekt. Derfor tapte han hjertet sitt til Montana. 

Når han kommer til byen han vokste opp i, Salinas i California: «Min hjemkomst brakte bare forvirring og uro. Selv om mine gamle venner ikke kunne si det, ønsket de meg vekk igjen, så jeg kunne innta min plass i minnenes mønster – og jeg lengtet bort av samme grunn.»

Et eget kapittel om Texas.  En stat han kun dro innom pga at kona var texaner og hadde sin familie der. Hvor ulike de er når du treffer dem i og utenfor Texas. Hvordan de viser sin rikdom; « Så ufattelig rike disse Texanerne må være for å leve så enkelt som de gjorde». ….» Rasehatet han møtte i New Orleans. Og mye, mye mer.

En bok jeg vil huske. På samme måte som jeg alltid vil huske reisen vår i USA i 2012. Noen bilder fra turen (igjen!)

Boken på vent: Dinosaurens fjær av Sissel – Jo Gazan

En de uleste bøkene i bokhylla er romanen Dinosaurens Fjær av forfatteren . Den ble innkjøpt i mai etter at Pia, som har bloggen PiasKulturkrok , tipset om den. Innlegget der hun skriver om boken kan du lese  her. Det eneste som er negativt med eksemplaret jeg har kjøpt, er at det er en pocket med  utrolig liten skrift. Men jeg skal vel få lest den, i løpet av sommeren er planen.

Piratforlaget skriver om boken:

 «Dinosaurens fjær» er en vitenskapelig krim, en kjærlighetshistorie og et psykologisk drama. En roman om fedre og mødre og barn, og om de hemmelighetene som forpester livet.

Anna er sint. På moren, livet, biologiavhandlingen og ikke minst veilederen ved Biologisk Institutt, som har vært vanskelig gjennom et helt år. Da veilederen blir funnet myrdet, ligner det hevn, men har Anna drept ham? Politimannen Søren vil la tvilen komme Anna til gode hvis hun hjelper ham med å forstå sakens makabre omstendigheter og ikke minst med å gjennomskue den naturvitenskapelige verden – et miljø styrt av makt og prestisje. Her er alle villige til å gjøre alt for å nå lengst.

Plutselig er Anna midt i et mareritt, som har tråder dypt inn i hennes avhandling om dinosaurens historie og enda dypere inn i hennes eget liv – og i Sørens."

Vi du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

Filmen Shadowlands - en sann historie om en del av livet til forfatteren C.S. Lewis

Det er noen filmer jeg har sett som jeg må eie. Og det er blitt noen der Anthony Hopkins spiller. Og en av dem jeg kjøpte nå i år er Shadowlands. Husker ikke når og hvor jeg så den første gang. Jeg husker at jeg likte den veldig godt. Og i går så jeg den igjen, og synes den fortsatt er utrolig fin og rørende.

Shadowlands ble produsert i 1993 og er basert på en sann historie om forfatteren C.S Lewis ( Anthony Hopkins) som bl a skrev bøkene om Narnia. Det er hans møte med den amerikanske beundreren, forfatteren Joy Gresham (Debra Winger) og deres kjærlighetsforhold. Lewis giftet seg med henne og hun døde  kort tid etter av kreft. Før dette bodde han alene sammen med broren Warnie. Gresham flytter til England sammen med sønnen Douglas etter å ha skilt seg fra mannen som var alkoholiker.

Versjonen jeg har kjøpt hadde ikke norsk tekst. Men jeg trener på å bli bedre hva angår engelsk, og da passet det fint. Legenden om Narnie, Løven, Heksa og Klesskapet, den første og mest kjente boken i Narnia-serien, har vi i huset, likeså filmatiseringen. Filmen har jeg sett, men ikke lest boken. Men det skal jeg gjøre etter at jeg så Shadowlands i går. Fikk med meg flere detaljer enn sist jeg så filmen. Og den tåler mange gjensyn.... 

En av dialogene i filmen mellom Lewis og en student, Lewis var professor ved Cambridge universitetet:

So, reading is a waste of time?

No, it’s not å waste of time, but reading is safe, isn’t it? Books aren,t about to hurt you.

Why should one want to be hurt?

That’s when we learn.

Well, just because something hurts, it doesn’t make it more true….

En smakebit på søndag fra Turen med Charley av John Steinbeck

Denne søndagen har jeg lidd valgets kvaler, skal jeg gi en smakebit fra boken jeg leser nå, Turen med Charley skrevet av John Steinbeck, den neste jeg skal lese som er Et siste kyss av Marita Fossum eller mursteinen om Churchill som jeg leser litt i nå og da, og som jeg liker bedre og bedre. Det ble boken til Steinbeck fordi det er en reiseskildring og mange boklesere er i reisemodus.

Vil du lese flere smakebiter fra bøker, klikker du på bildet som kommer nå og du linkes rett inn i innlegget på Maris blogg Flukten fra virkeligheten.

I innlegget Boken på vent: Turen med Charley av John Steinbeck skrev jeg om hvorfor jeg leser denne boken utgitt i 1962, hva den inneholder osv. Nå er jeg i gang og jeg synes så langt at den er råbra!!!! Dersom det er tilfelle at dette ikke er hans beste bok, hvordan er de andre bøkene han har skrevet? Overjordiske?Eller liker jeg den så godt fordi dette er en reisebok. Og holder den «helt ut», jeg er kommet til side 24 av 220 sider….

Så var det smakebiten. Valgets kvaler. Skal det være fra begynnelsen, der han forteller hvordan det kribler i han av reiselyst; "Fire hese støt i en skipsfløyte får nakkehårene til å reise seg og føttene til å trippe den dag i dag. Lyden av et jetfly, en motor som varmes opp….» At han har reist for lite i  Amerika; "Jeg, en amerikansk forfatter skriver om Amerika, hadde bare hukommelsen å bygge på, og hukommelsen er i beste fall upålitelig og svikefull....."  Den lille sjenerte gutten som går rundt Rocinante dag etter dag før Steinbeck reiser avgårde, sjekker og kikker, gløtter på døren og til slutt, der ordene kommer hulter til bulter sier: «Hvis jeg får bli med, sier han, skal jeg gjøre hva som helst. Jeg skal lage mat, jeg skal vaske opp og gjøre alt mulig, og jeg skal stelle godt for deg.... « Eller alt han har pakket; «De overbelastede fjærene stønnet og ga meg  mer og mer. Jeg skulle anta at jeg fraktet med meg fire ganger for meget av alt....» Og når avreise nærmer seg; «Etter hvert som dagen nærmet seg, ble min seng og mitt hyggelige hus stadig mer attråverdig og min kone usigelig dyrebar. Å gi avkall på dette i tre måneder for alskens utrivelighet og uhygge forekom meg vanvittig.....»

Nå har jeg tøyd smakebiten langt selv om Mari skriver at her står vi temmelig fritt. Men jeg skal ikke overdrive mer og avslutter med noe fra den siden jeg er kommet til, side 24 – fra den boken som ble hans siste:  

«Jeg svingte Rocinante inn på en liten campingplass som staten Connecticut holder, og fant fram kartmappen. Og plutselig ble U.S.A. kolossalt over all begripelse og umulig å overkomme. Jeg lurte på hvorfor i helsike jeg hadde innlatt meg på et foretagende som ikke lot seg gjennomføre. Det var som å begynne å skrive på en roman. Når jeg står overfor den vanvittige umulighet å skrive fem hundre sider, får jeg en avmektig følelse av fiasko og jeg vet at jeg aldri kan greie det. Det hender hver gang. Så skriver jeg litt etter litt en side, så en side til. Et dagsverk er alt jeg tør gi meg selv lov til å tenke på, og jeg ser bort fra den mulighet noensinne å bli ferdig. Slik fortonte det seg nå da jeg så på det kulørte kartet over det uhyre Amerika.».