Statsråden kommer av Birger Emanuelsen

 

«Ofte strevde hun med å forstå hvorfor hun hadde søkt jobb i et departement. Tanken på å jobbe i statsforvaltningen hadde ikke engang slått henne før våren hun leverte masteren, da hun hadde sett et oppslag på karrieresenterets korktavle om invitasjon til en bedriftspresentasjon og til sin egen overraskelse gjorde et såpass godt inntrykk på speed-daten, som karriererådgiveren insisterte på å kalle de korte møtene interesserte studenter fikk med de utsendte fra departementet, at hun ble forespurt å søke et vikariat som taleskriver. Hun sendte en søknad uten noen videre forhåpninger, men for hver terskel hun trådte over, forstod hun at jobben var innen rekkevidde.»

Hovedpersonen Ingrid i romanen Statsråden kommer av Birger Emanuelsen, utgitt i 2021 og på 220 sider, får jobben som taleskriver for statsråden.

«Nå hadde hun jobbet der i tre år, og selv om hun ikke klarte å plassere hele årsaken til arbeidsplassen, merket hun at hun kretset nærmere og nærmere erkjennelsen av at når viljen først går i stykker, ramler hele huset sammen.»

Den dagen vi møter Ingrid, forstår vi at hun ikke lenger er i jobben, det er planlagt avslutning for henne. Det kommer frem i andre kapittel. Romanen starter slik:

«Ingrid hadde kjørt nesten seks kilometer hjemmefra da hun oppdaget hvor lite som skulle til for å gli over i motsatt kjørebane. På europaveien foran seg så hun hvordan bilen skjenet over midtstripa, hvordan den smadret inn i den motgående trafikken, og i redsel for at det skulle skje, i frykt for å miste kontrollen, blinket hun ut mot veiskulderen og bremset ned til full stans. Bilen ble stående og pruste, halvveis ut i kjørefeltet, og ikke før et vogntog slamret forbi, med hornet blå sende mot henne fra siden, klarte hun å finne en gruslomme hvor hun kunne parkere. Regnet hadde skåret et bekkefar i den leiraktige grøfta ved asfaltkanten, og vannet var farget rødlig, nesten oransje, av jern. Utenfor den smale stien hun fulgte innover lå det tjukke gresset så langt at det lignet bregner. Jorda var fuktig, men hun hadde gode sko, og etter hvert som hun kom dypere inn mellom trærne, og skogen lukket seg, ble pusten lettere. Jeg skal ingenting, hvisket hun og fortsatte å gå. Jeg må ingenting, sa hun, litt høyere denne gangen, og lyden av hennes egen frie stemme gjorde henne ubekymret på en måte hun ikke kunne huske å ha kjent på lenge. Hadde hun ikke savnet dette? Var det ikke nettopp dette hun hadde savnet? Å ikke skulle noe, å ikke ville noe, annet enn å bevege seg bort fra det hun ifølge sine forpliktelser skulle Og ville. De siste tre årene hadde fått henne til å tenke at savn var en bortkastet, nesten litt barnslig følelse, for om hun virkelig skulle tillate seg å savne noe, ville hun måtte åpne slusene, og da ville hun savne ikke bare å kjenne denne lettheten, men alt som var ugjenkallelig: ikke kun fra tiden før hun hadde sin første arbeidsdag i departementet, men fra noe i fortiden, noe tapt og forbigått, som da hun og Eirik på en hyttetur med et vennepar hadde fått servert havregrøt og lukten av kanel hadde virket så sterkt at hun måtte unnskylde seg fra bordet.»

Under er forlagets beskrivelse av romanen. Jeg synes det er en roman med et interessant tema. Birger Emanuelsen har selv jobbet som taleskriver, men presiserer at personene i romanen er fiktive. Det som for meg trekker romanen i negativ retning, er formen som er valgt. Det finnes ingen avsnitt i kapitlene. I tillegg til lange setninger. Jeg synes det var slitsomt å lese. Særlig i begynnelsen. Tror det var en del detaljer i handlingen som jeg overså. Og selv om det ikke har noe å si for min leseopplevelse: bokomslaget synes jeg er tragisk. Ikke fordi jeg har noe imot aper. Men jeg ser ikke sammenhengen mellom romanens handling og bokomslaget.

 Forlaget omtaler romanen Statsråden kommer slik:

 

«I den øverste etasjen i departementet sitter de fremste og de beste, klare til å utøve den politikk som landets øverste myndighet til enhver tid måtte ønske seg. Ingrid er en av dem. Hun er taleskriver for statsråden, som bare sitter noen kontorer nedenfor.

 

Ingrids arbeid består i å fortelle historier om et stadig sterkere fellesskap, en stadig lysere fremtid. Men hva skjer når språket smuldrer opp, og hennes egen tillit forsvinner? Hvilke svar har politikken på ønsket om en høyere himmel? Og hvorfor er det slik at jo nærmere makten hun kommer, jo mer maktesløs føler hun seg?

 

"Statsråden kommer" er en roman fra innsiden av det gode selskap, sett gjennom øynene til en som bare ønsker seg ut. Det er en fortelling om subsidierte kantiner og skidager, om statsråder som melker geiter foran kamera, og den radikale troen på at en annen verden tross alt er mulig.

Kniven i ilden av Ingeborg Arvola – den første romanen i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet

 

«Kan man ta et helt menneske og skyve det vekk? Voi ei.  Intet menneske får plass i en liten rute i prestens bok, sorte pennestrøk i kirkeboka, det er ikke der du finner meg, selv om de skrev meg ned. Selv når de  meg opp på de dødes side, og krysset føyer seg til navnet Brita Caisa Seipajærvi, kommer livet mitt til å være det de forteller om meg, de som kjente meg. Eller kjente til meg.»

Jeg hadde såvidt observert romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola før jeg fikk den i julepresang. Kjente igjen omslaget fra diverse bokanmeldelser uten at jeg hadde heftet meg med den. Faktisk var min første tanke at jeg skulle bytte den i en annen bok. Men heldigvis gjorde jeg ikke det. For det ble litt av en leseopplevelse. Det er skrevet mye om romanen, f eks her på Bokklubben.no:

«Brita Caisa Seipajærvi er 35 år – halvveis i livet. Hun er så vakker at mannfolkene faller som fluer. Hendene er varme og helende. Brita gjør syke dyr friske, og mennesker kan hun også hjelpe. De to barna, Aleksi og Heikki, har to forskjellige fedre. Hun har ikke vært gift med noen av dem. Den ene var allerede gift, den andre døde. Det er grunnen til at hun fire søndager på rad sto til spott og spe i kirka og ble dømt som løsaktig av presten. Brita er beryktet og skandalebefengt. Fremtiden er ikke på hjemplassen. Hun må ut på vandring! Brita og ungene pakker sleden med det lille de har og setter reinen foran. Hun reiser for godt og skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Heldigvis har hun evnen til å smile sola fram. Året er 1859.»

Kniven i ilden» handler om Ingeborg Arvolas tippoldemor Brita Caisa Seipajærvis dramatiske liv i Finnmark.

Jeg er født og oppvokst i Finnmark. Romanen fikk meg til å tenke på min oldemor Marie Magdalene. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite om henne og at hun i 1838 som ettåring kom til Finnmark sammen med moren og en søster. De hadde fått skyss med samer fra Nord Sverige til Finnmark. Var det hungersnød som hadde fått moren til å ta med seg barna og reise. Eller var det historien om at mannen, som var skysskar over Torneelva, var blitt ranet og drept, som hadde fått henne til å reise. 

Historien om nybyggerne i Neiden fikk meg til å tenke på bøkene til Laura Elizabeth Ingalls Wilder som på norsk har tittelen Huset på prærien. Jeg har både sett filmatiseringen og lest bøkene. Dette er bøker mest for barn. Romanen til Brita Caisa Seipajærvi er ikke for barn.

Her i dette intervjuet sier Ingeborg Arvola bl a dette:

«- Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet, men jeg greier ikke helt å se henne for meg. Var hun virkelig så pen, eller hadde hun noe ved seg, en utstråling, noe man må legge merke til? Hvordan torde hun dra alene med to små gutter til et annet land. Fire søndager hadde hun stått kirketukt - på utstilling til spott og spe - likevel, hun kunne valgt å bli. Hun må ha vært trygg på seg selv.»

Jeg ble bergtatt av historien Ingeborg Arvola har skrevet om Brita Caisa Seipajærvi. Hun og de andre menneskene som har fått en rolle i romanen ble så levende for meg. Heldigvis er det planer om at historien blir en serie på tre bøker. Og muligens blir det en film av romanen.  

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

 

Først den 20. desember 2022 var de seks nominerte til P2-lytternes romanpris 2022 klare:

 

Her er bøkene du kan følge fram til kåringa av lyttarane sin romanpris, den einaste prisen der juryen er handplukka ikkje-profesjonelle lesarar.

 

Fagjuryen har nominert disse romanene utgitt i 2022:

Leander Djønne	Oskespiralen - 216 sider
Lars Elling	Fyrstene av Finntjern - 356 sider
Ida Hegazi Høyer	Kirurgen - 266 sider
Trude Marstein	Egne barn - 328 sider
Zeshan Shakar	De kaller meg ulven - 227
Peter Strassegger	Om stein og jord - 366

 Som jeg skriver her i innlegget 3. januar 2022: 

P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte, 

hadde jeg på det tidspunktet ikke lest en eneste av romanene som var nominert. Men utrolig nok, før finalen 18. februar hadde jeg lest fire av romanene. Senere leste jeg en roman til. Det var vel fortjent at Tjønn vant, en veldig god roman. Men min favorittroman var Fiskehuset. Den eneste årsaken til at den ikke har fått mer oppmerksomhet, tror jeg er at han skriver på nynorsk og med mange dialektord. Dersom jeg har rett; fy søren så mange gode bøker man da går glipp av.

Finalen i år skal være i mars. Jeg har som f.å. ikke lest en eneste av romanene som er nominert. Men det har jeg planer om å gjøre. Selv om det hadde vært fint å ha lest de før juryens diskusjoner starter, er diskusjonene interessante å lytte til.

Kunsthistorie for alle! En oppdagelsesferd i kunsten av Kristine T.G. Hardeberg.

 

En positiv ting som kom ut av nedstengingen under pandemien, var at kulturlivet ble mer digitalt. Jeg har meldt meg på et onlinekurs om impresjonistene som starter på tirsdag. Kursholder er kunsthistoriker og forfatter Kristine T.G. Hardeberg.

I forkant av kurset har jeg kjøpt og lest boken hun har skrevet: Kunsthistorie for alle! En oppdagelsesferd i kunsten. Jeg gleder meg enda mer til å være med på kurset etter å ha lest den inspirerende boken. 

 

Forlaget omtaler boken slik:

Hvorfor er Jomfru Marias kjole nesten alltid rød? Og hva betyr det når du ser en hund i gamle malerier? Kan et vinglass og en hatt fortelle oss noe om livet i Nederland på 1600-tallet? Og hva syntes egentlig Michelangelo om å male taket i Det sixtinske kapell?

I Kunsthistorie for alle! kommer du under huden på noen av historiens viktigste kunstverk. La deg overraske og begeistre over vakre og underlige malerier og gripende skulpturer - og bli kjent med menneskene bak disse kunstverkene og deres spennende historier.

Kristine T. G. Hardeberg underviser i kunsthistorie, både på nett og fysisk, i Norge og på reiser. Gjennom disse kursene og forelesningene har tusenvis av deltakere oppdaget hvor spennende kunsthistorie kan være.

La forfatteren ta deg med på en spennende reise gjennom kunsthistorien, fra antikken til vår egen tid. Her står aha-opplevelsene i kø, og det er referanser til alt fra kjærlighet og politikk til religion og eventyr.

 

Speilet og lyset (The Mirror & the Light) av Hilary Mantel – siste bind i trilogien om Thomas Cromwell

 

Jeg har brukt nesten to måneder på å lese siste roman i trilogien om Thomas Cromwells vekst og fall av Hilary Mantel: Speilet og lyset som ble utgitt i 2020 og på norsk samme år. Jeg kjøpte romanen samme år som den ble utgitt. Hilary Mantel døde 22. september i 2022. Jeg trodde jeg skulle klare å lese den ferdig til 1. desember, men så kom jula og «alt det der».

Det er et stort persongalleri i romanene. Selv om forfatteren har opplistet hvem som er hvem innledningsvis, er det lett å gå seg vill. Særlig når jeg har lest de to første bøkene i 2016 (Ulvetid) og 2017 (Falkejakt). Før jeg startet lesingen av Speilet og lyset, så jeg filmatiseringen av de to første bøkene. Tanken på regimet til Putin slo meg ofte under lesingen. Skremmende at et land styres slik som i Russland i 2022.

Jeg er glad jeg har kommet meg gjennom de fantastiske bøkene Hilary Mantel skrev før hun døde. For jeg må innrømme at av og til kjentes det som et slit med tanke å få lest ferdig en bok på over 800 sider. Jeg er veldig imponert med tanke på hvilket forarbeid det må ha vært for å få skrevet trilogien. Speilet og lyset er så stor at jeg ikke får lagt den på skanneren for å gi eksempler. Men det får bli slik. Jeg kjenner meg veldig ferdig med denne historien og ser frem til å lese andre bøker nå.

Forlagets omtale av romanen:

 

England, mai 1536. spiser frokost med seierherrene etter henrettelsen av Anne Boleyn, og vet ikke at det bare er fire år til en bøddel skal bruke tre øksehogg på å skille hans eget hode fra kroppen. 

 I Speilet og lyset skildrer Mantel siste del av Thomas Cromwells karriere ved det engelske hoff, en periode som blant annet dekker tre ulike dronninger, en invasjon av Frankrike og stadige trusler om invasjon utenfra, en storstilt kampanje mot den katolske kirken og klostrenes rikdom, i tillegg til hendelsene som forårsaker Cromwells fall.

 Med Speilet og lyset fullføres fortellingen om en av de mest fascinerende og flertydige skikkelsene både i den engelske historien og i den moderne litteraturen: Thomas Cromwell, mannen fra ingensteds som klatret helt til topps – han som er både jeger og bytte, fattigmann og fyrste, fortid og fremtid i en og samme skikkelse.

Femten år Den revolusjonerende våren av Vigdis Hjorth - nydelig tenkt og skrevet

 

«Jula kom som den pleide og var som den pleide, lik seg selv og ulik seg selv, for nå så hun den utenfra og kunne ikke annet, selv om hun ofte forsøkte å la være, for hun savnet, hva savnet hun? Det var allerede tapt også for savnet, det var det hun lærte. Farfaren var mindre og mattere enn før og farmoren tørrere, som en av de glemte gamle rynkete potetene i bunnen av potetbingen i kjelleren, og farens bibelstemme for høy og for høystemt, og moren mer ubekvem enn ellers, eller hun så det først nå, og ingen juleaktivitet kunne dempe Elisabets angst for eksamen. Lasse løp ikke omkring og maste ikke, men var høflig og flink, stor gutt og sang alle seks sanger uten innsigelser, uten glede. Falt ikke ned som eple eller pære, men satte seg rolig ned mellom gavene, og hvis han gledet seg til noe, virket det som, var det til å kunne sitte i sofaen med de voksne og snakke stygt om Tofte. Paula ble snart tilbudt plass i sofaen og hadde ikke noe valg, satt mellom putene og kjente vulkanen.»

 Etter en repeterende og kjedelig beskrivelse av familiens jule-, påske- og sommertradisjoner, traff historien om Paulas meg som et skudd. Gjenkjennelse er stikkordet. Min egen sorgfølelse da barndommens glans med jula var borte. At jeg ble konfirmert mot egen vilje. For «husfredens» skyld. Som den gang kjentes som overkjøring. Skulle ønske at presten jeg møtte var like klok som presten Paula møter.

Romanen Femten år. Den revolusjonerende våren av, utgitt i 2022 og 183 sider, er den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth. Som etter andre ekstra gode leseopplevelser ser jeg for meg romanen filmatisert.

Paula og Lasse er på besøk hos mormor og er ved rullesteinstranda, sekvensen som starter slik synes jeg er så nydelig tenkt og skrevet:

«Det var en usedvanlig varm, lys og vindstille dag, og elva rant mildere og stillere enn ellers. De la seg på de store, glatte og varme steinene like ved bredden og plukket de små grønne steinene, ikke større enn rosiner som lyste på bunnen fordi de var våte. Noen var matte og likevel grønne som irr, mens andre var nesten gjennomsiktige i sola som glass, de la dem i et bærspann og sa ikke noe særlig i det milde suset fra vannet. Samfunnsfaglæreren hadde sagt at man ikke kan gå gjennom den samme elva to ganger, for den elva du går gjennom gang nummer to er en annen enn den du gikk gjennom første gang, vannet vil være et annet. Og hun forsto jo hva han mente, men syntes ikke hun kunne bruke det til noe, det gjaldt jo alt mulig, for alt forandret seg jo hele tiden som biologilæreren hadde lært dem, cellene delte seg ustanselig i kroppen så hun på en måte ikke var den samme nå som for et år siden og ikke den samme i dag som i går og ikke den samme som for to minutter siden, og likevel var hun jo den samme på den måten at hun husket hvordan hun hadde hatt det i går, og særlig hvordan det hadde vært da hun satt alene i kirken og nesten husket diktet læreren hadde lest opp på frigjøringsdagen, også nå kom det nesten før det glapp, men det var nærmere nå, så det kom vel i morgen, og bare det at hun kunne forestille seg morgendagen gjorde at hun hadde en følelse av å henge sammen selv om alt var i kontinuerlig forandring, også steinene.»

 Forlagets omtale av romanen:

Vigdis Hjorth skriver lysende og innsiktsfullt om et ungt liv, om å oppdage løgn og velge å leve sant.

 

Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet – måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn.

 

Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt.

 

Dikt: Skriket – av Hans Børli fra diktsamlingen Vinden ser aldri på veivisere (1976)

 

Det nytter ikke å tale, nytter ikke å rope, nytter ikke å klynke medynk. 

Nei, stille må du være, så lyttende stille med deg selv at Stillheten tror du er gått.

Først da er du på bunnen av skriket i verden — hører barnehjerter slå i asken av et utbrent helvete.