Josh Malerman: Lukk øynene (Bird Box) - en dystopisk spenningsroman

Forlaget Vigmostad Bjørkes presentasjon av romanen Lukk øynene (Bird Box) av Josh Malermann finner du her der forfatteren er presentert slik:

«Josh Malerman bor i Michigan, USA. Han er vokalist og tekstforfatter i bandet The High Strung. Lukk øynene er hans første roman. Boken er solgt for oversettelse til en rekke land, og Universal Studios har sikret seg filmrettighetene.»

Her er link til et intervju med forfatteren på bok 365.no

Romanen ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. Den er på 300 sider og jeg fikk spørsmål om å lese den i en e-post med overskriften «Oppdag ny påskekrim». Det er ingen krim, men det er en spenningsroman som jeg ser er plassert under kategorien thriller. Jeg takket ja til et lesereksemplar og har nå lest romanen. 

Det var da jeg leste Anitas omtale boken på sin blogg  Artemisias Verden, bl a om at den var en dystopisk grøsser, at jeg forstod at jeg hadde takket ja til en bok som er i en sjanger jeg ikke liker å lese. Det kan jeg kun ta skylden for selv, jf at forlaget i sin e-post viser til Veien (The Road) av Cormac McCarthy. Den har jeg lest for en del år tilbake. Selv om Veien var en spennende bok, var heller ikke det en bok jeg gjerne leser. Jeg fant den på et hotell i Tyrkia og leste den av mangel på annet å lese. Romanen til McCarthy er filmatisert.

Lukk øynene har helt klart kvaliteter jeg tror mange lesere vil falle for. Anita er en av mange som likte romanen –  link til omtalen hun har skrevet. 

Romanen fenget ikke meg og det har med at det er en dystopi. Jeg klarer ikke å leve meg inn i slike historier. «Du eier ikke fantasi» sa tenåringen til meg i går da jeg sa det. Fantasi har jeg, men det går en grense for hvor langt den rekker.

Slik jeg oppfatter Lukk øynene foregår handlingen i USA i byen Detroit. Der har Malorie vært innesperret i et hus med to barn på fire år. Årsaken er at det finnes skapninger som gjør at menneskene blir gale dersom de ser på dem. Galskapen medfører at menneskene dreper andre og deretter seg selv. Løsningene for de som har overlevd er å leve i skjul innendørs og blende for vinduene. Når en er ute må en ha bind for øyene.

Malorie har nå funnet at tiden er inne får å forlate huset. Et hus der hun i begynnelsen levde sammen med flere mennesker. Hun og barna drar med en robåt ned elva. Malorie ror og barna har som oppgave å lytte. Å lytte har vært det viktigste barna har lært i de årene de har levd.

På turen nedover elva tenker Malorie på det som skjedde frem til hun og barna ble alene i huset. En dyster historie. Dessverre ikke slik at jeg klarte å leve meg inn i skjebnen til det menneskeheten utsettes for av skapningene som nå har overtatt jorden. Men det er greit, jeg har endelig en gang slått fast at jeg må lese omtaler av bøker bedre før jeg takker ja til dem. 

Er du her ennå? (Last Night) av James Salter - en samling gode noveller

«Walter Such var oversetter. Han likte å skrive med en grønn fyllepenn, som han hadde for vane å løfte litt etter hver setning, nesten som om hånden hans var en mekanisk innretning. Han kunne si frem linjer fra Blok på russisk og deretter gjengi Rilkes tyske oversettelse av dem og påpeke skjønnheten i den. Han var en gemyttlig mann som iblant kunne være irritabel, som stammet litt når han begynte å snakke, og som levde sammen med sin kone slik det passet dem. Men Marit, hans kone, var syk.

Han satt sammen med Susanna, som de begge kjente. Endelig hørte de Marit i trappen. Hun kom inn i rommet. Hun var kledd i en rød silkekjole som hun alltid hadde vært besnærende i, med de løse brystene og det glatte, mørke håret....

...— Du e-er nydelig, sa mannen hennes.

— Det føles som mitt første stevnemøte eller noe sånt. Har dere fått en drink?

-      --     Ja.

— Jeg tror jeg vil ha en. Masse is, sa hun.

Hun satte seg.

— Jeg eier ikke energi, sa hun, — det er det aller verste. Den er vekk. Den kommer ikke tilbake. Jeg orker knapt nok å reise meg og bevege meg rundt.

— Det må være veldig vanskelig, sa Susanna.

— Du aner ikke.

Walter kom tilbake med drinken og rakte sin kone den.

—Ja ja, skål da, for en hyggelig kveld, sa hun. Og så, som om hun plutselig husket, smilte hun til dem. Et skremmende smil. Det så ut som om det betydde det motsatte.

Det var denne kvelden de hadde bestemt at det skulle skje...»

Slik starter den siste novellen Er du her ennå? i novellesamlingen av samme navn av den amerikanske forfatteren James Salter. 

Som jeg skrev i innlegget i går, jeg satte den først ikke i forbindelse med noe annet han har utgitt. Men når jeg kom hjem og leste om forfatteren på bokomslaget husket jeg at jeg hadde lest om romanen Lysår. Nå har jeg kjøpt romanen. Novellesamlingen synes jeg var god og den siste novellen ble «prikken over i-en.»

Her er forfatteren James Salter som ung og eldre.  

James Salter er født i 1925, utdannet jagerpilot og har fløyet over hundre tokt for U.S. Army. Romanen Lysår fra 1975 utgitt på norsk i 2013 regnes som hans hovedverk. Gjennoppdaget for få år siden med nyutgivelser i USA og oversettelse utenlands. Så sent som i 2013 utga han en roman som er utgitt på norsk i 2015 med tittelen Alt som er. Novellesamlingen Er du her ennå? som jeg nå jeg har lest ble utgitt i 2005 og på norsk i 2014. Jeg har lånt den av biblioteket.

Å bevege seg fra Emanuelsens bok til James Salters novellesamling var veldig forenklet som overgangen fra TV-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» til et amerikansk program om rike og overfladiske mennesker på solsiden i USA. Til et goldt menneske-landskap. Men hjernen omstiller seg rimelig raskt når det gjelder bøker.

Som jeg viste til i innlegget i går, fant jeg en setning i en omtale om romanen Lysår som viste til den danske filosofen Søren Kierkegaards laveste stadium et menneske kan leve i; det estetiske, og jeg siterer herfra:

«Den som lever på det estetiske stadium, lever i øyeblikket og søker hele tiden å oppnå nytelse. Det gode er det som er vakkert, tilfredsstillende eller behagelig. Et slikt menneske lever helt og holdent i sansenes verden og er en slave av sine egne begjær og sinnsstemninger. Alt som er kjedelig, er av det onde.»

Novellesamlingen på 159 sider inneholder ti noveller med ulike tema. Men med mennesker som ønsker å ta for seg av det som for dem er livets goder. Et av temaene er utroskap og bedrag. Et annet er når man er kommet dit i livet at man oppdager at livet har forsvunnet fra en – valg man har tatt kan ikke tas om igjen. Mellom hver novelle måtte jeg ha en pause – la det jeg har lest synke inn. Også fordi det er krevende å lese noveller. Det gis minimalt med informasjon, og den må man ha med seg videre. Jeg må i hvert fall lese sakte og konsentrert. Enkelte leste jeg om igjen. Noen likte jeg bedre enn andre. Boken ble bedre og bedre etterhvert som jeg leste. 

Den første novellen Komet handler om Adele og Philip (Phil). Det starter med at de gifter seg. Philip tilber den vakre Adele. Godene hun har med seg inn i ekteskapet har ikke vært gratis:

«De innrettet seg i en felles tilværelse, mest hennes. Det var hennes møbler og hennes bøker, selv om de stort sett var uleste. Hun likte å fortelle historier om DeLereo, sin første mann — Frank het han — arving til et  søppelkjøringsimperium. Hun kalte ham Delirium, men historiene var ikke uten ømhet. Lojalitet — noe hun hadde med seg fra barndommen, ikke bare fra årene i ekteskapet, åtte utmattende år, som hun sa — var hennes ledestjerne. Ekteskapsvilkårene hadde vært enkle, vedgikk hun. Hennes jobb var å være kledd, ha middagen klar og bli pult en gang om dagen... «

Adele og Philip er i middagsselskap noen år etter at de giftet seg:   

«En av gjestene rundt middagsbordet var en mann fra Chicago som hadde tjent en formue på datamaskiner, en dust, viste det seg snart, som i løpet av måltidet utbrakte en skål.

— For slutten på privatlivets fred og et liv i verdighet, sa han.

Han var sammen med en beklemt kvinne som nylig hadde oppdaget at mannen hennes sto i med en svart kvinne i Cleveland, et forhold som på et eller annet vis hadde pågått i sju år. Det var muligens et barn der også.

— Dere skjønner sikkert at det å være her er som et friskt pust for meg, sa hun.

Kvinnene var fulle av medfølelse. De skjønte hva hun måtte gjøre — hun måtte revurdere de siste sju årene fullstendig.

— Nettopp, sa mannen hun var sammen med.

— Hva er det som må revurderes? ville Phil vite.

Svarene var utålmodige. Bedraget, sa de, bedraget — hun var blitt bedratt i alle de årene. Adele skjenket seg mer vin.

Servietten hennes lå over stedet der hun allerede hadde sølt ut et glass.

— Men det var jo lykkelige år, var det ikke det? Spurte Phil troskyldig. — De er levd. De kan ikke endres på. De kan ikke bare gjøres om til ulykkelige år.

— Den kvinnen har stjålet mannen min. Hun har stjålet alt han har lovt høyt og hellig.

— Unnskyld meg, sa Phil mildt. — Det skjer hver eneste dag.

Det utløste et utbrudd av høylytte protester, som fra et kor, med fremskutte hoder, som hvesende, hellige gjess. Bare Adele satt uten å si noe...»

For å vite hva som skjer videre i den første og siste novellen må du lese dem...

Fra bokomslaget om innholdet i novellene:

«Er du her ennå? er en fascinerende og urovekkende novellesamling. Det handler om flammende følelser som holdes tilbake, om fordømmelse, forulemping og bedrag. Salter har virkelig spisset blyanten og berører det store spørsmålet om hvorfor det ofte er slik at vi behandler de vi er aller mest glad i og avhengig av, på måter som i hvert fall leseren av disse novellene vil tenke nøye over - og kanskje bli streifet av en dose skam. «

Nysgjerrig på Søren Kierkegaard - da kan dette dokudramaet kanskje være noe for deg også

Jeg har gitt meg selv en utfordring: når jeg stikker innom biblioteket skal jeg låne en bok som er helt ukjent for meg. Jeg skal selvsagt ha lov til å lese på omslaget om boken har er innhold jeg tror passer for meg som leser. Sist gang ble det en bok av en amerikansk forfatter, en novellesamling av James Salter: Er du her ennå?

Hvor kommer da den danske filosofen Søren Kierkegaard inn i dette opplegget. Jo, da jeg startet på boken leste jeg på bokomslaget at James Salter har skrevet romanen Lysår, en roman jeg har lest om tidligere. I dette innlegget, et boktips fra Gjøvik bibliotek,  leser jeg bl a dette om romanen Lysår av James Salter:

«Har du noen gang lurt på hva Søren Kierkegaard mente med et estetisk liv? I Lysår får du kan hende noen svar.»

Nysgjerrig som jeg er, satt jeg meg ned for å lese om filosofen; i bøker jeg har i bokhylla og på Internett. Litt tørt og høytsvevende, tenkte jeg. Jeg må ha et enklere grunnlag til å starte med .NRK.no – kan de ha noe program som er interessant. Jo, da det har de. Et dansk dokudrama der en av de som kommenterer er forfatteren Siri Hustvedt. Der kjærlighetshistorien mellom filosofen og Regine Olsen blir fremstilt både som en vakker og vond historie. 

Programmet Kierkegaard på en time kan anbefales for deg som er interessert i en filosof som har inspirert forfattere. To av dem er de norske forfatterne Vigdis Hjorth og Agnes Ravatn. 

Jeg vurderer å kjøpe og lese Lysår av James Salter. Novellesamlingen Er du her ennå? som jeg leser nå er verdt å lese. Handlingen i novellene er fra et miljø som er ukjent for meg – derfor hadde jeg behov for en liten «omstilling» av hjernen da jeg startet å lese = lese sakte!

Link til programmet;

http://tv.nrk.no/program/KOID35003213/kierkegaard

Birger Emanuelsen: Fra jorden roper blodet

«Men han var vel glad for at du fattet interesse for arbeidet på gården?»,  sa han da han hadde fått igjen pusten.

«Jo da», sa Tallak.

«Ja, det var en nydelig plass dere hadde der nede.»

Tallak smilte, men forsto samtidig at Henrik virkelig var en fremmed. Han kunne kle seg opp med kniv og sekk og rifle, men Tallak hadde bodd i enebolig og levd et liv hvor alt han trengte, fikk plass i et bagasjesete. Henrik så dette livet slik alle andre så det, at Tallak skulle fatte interesse for arbeidet, som om det var snakk om hvilket fotballag han skulle holde med. Tallak husket hva faren hadde sagt, «her ute klatrer vi i tau, og slipper vi taket bare et øyeblikk, faller vi». Tallak forsto det, men det gjorde ikke Henrik, det gjorde ingen av de andre: De visste ikke at arbeidet aldri opphører. De tror han eier gården, og vet ikke at den eier ham. Dyrene som trenger ham, vannet som skal bæres, kjøttet som må saltes, alt som skal flås og slaktes og henges til tørk. Fingrene, alltid fulle av sår og rifter.

Det som gjorde mest vondt, var likevel ikke alt arbeidet, men hvor høyt faren elsket det, og hvor fremmed det gjorde ham. For ham var bygningene i enden av veien en beskjed til vinden og regnet: Her kommer dere ikke inn. Alt han bygget og skapte, som sto mot jorden som en skanse, ble en del av den han var.»

Tallak Nystuen er en godt voksen mann. Han står og ser ut over lysningen i skogen der gården Nordskog ligger. Der han vokste opp sammen med faren. Faren er død. Nordskog er solgt. Det skal bygges en demning der gården ligger og den skal legges under vann.

Tallak skal på villreinjakt. Han skadeskyter en bukk og får et illebefinnende da han skal lete etter dyret. Det vil være for langt å gå tilbake til gården, og han går innom stølen som er utleid til Henrik. Det er dagen etter samtalen over skjer, når mennene leter etter det skadeskutte dyret.

Vi får vite om en oppvekst sammen med faren på den avsidesliggende gården som ikke har vært lett. Moren forlot dem da Tallak var tre år. Om moren og årsaken til at hun forlot dem snakkes det ikke om. Fortielse er et stikkord for romanen utgitt i 2014 som er Birger Emanuelsens ( f.1982) første roman. Tidligere har han utgitt novellesamlingen For riket er ditt.

Det er et lite persongalleri i romanen. Tallak, faren, en onkel som kommer innom, Henrik og Tallaks lærer Elisabeth. Fine naturbeskrivelser. Absolutt ingen dårlig bok. 

Link til forlaget tiden der romanen er omtalt og der jeg fant bildet av forfatteren nedenfor. Der oppsummeres romanen slik:

«Fra jorden roper blodet er en konsentrert roman, rik på kjærlighet. Gjennom et lite og levende persongalleri vikles det ut en stor fortelling - om familie og arv, sannhet og løgn, om hvilke historier som former våre liv, og om hvordan alt kunne vært annerledes.»

Jeg ble ikke grepet av denne historien slik den oppsummeres. Skjebnen til Tallak og faren griper meg ikke slik at dette blir en stor fortelling. Jeg synes det er for mye usagt også fra forfatteren. Når da bildet tegnes bedre helt på slutten, er det for sent for meg. Jakten på reinsdyret og møtet med Henrik tar for stor plass i historien uten at den tegner et tilstrekkelig bilde av Tallak slik han er blitt.  For meg havner denne romanen/historien i grenselandet til å være for dyster/mørk. Gårdens beliggenhet, tilstand, det som skjer/blir sagt, det usagte, årstiden i nåtid (høst) osv osv. Romanen er på 222 sider og det var tilstrekkelig lengde for meg å oppholde meg i denne historien.  Romanen har jeg lånt av biblioteket.

Jeg leste om romanen første gang her hos Anita (Artemesias Verden) der du kan lese hva hun har skrevet om den.

Les også her en omtale i Aftenposten.

Noveller: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen

«Det er ingen annen problematikk enn den evige menneskelige problematikk: hvordan skal vi for helvete klare å leve sammen.»

Denne kraftsalven kommer fra Kjell Askildsen og er innledningen til Bokprogrammet på NRK fra april 2012, et portrettprogram om forfatteren. Askildsen er da 82 år, og synet svikter. Han forteller at hans han siste novellesamling kom for 15 år siden, at han har hatt lyst til å skrive, men har ikke fått det til. Nå kan han ikke skrive mer pga synet. Det var tungt til å begynne med, nå oppleves det som befriende.

Da jeg så dette programmet for første gang, var det jeg husket best hans tanker rundt tema «slekten». Hans synspunkter på det området kjente jeg meg godt igjen i. I 2012 hadde jeg såvidt begynt å ta tilbake interessen for bøker etter at jeg hadde lest lite i flere år. 

I går så jeg portrettprogrammet igjen. Det er fordi jeg lånte tre novellesamlinger av Askildsen på biblioteket på onsdag. De tre som var tilgjengelige. Det er bare å innrømme det: jeg har ikke lest noe av Askildsen tidligere. Årsaken til at jeg skal gjøre det nå, er fordi jeg skal lese boken til Alf Van der Hagen: Kjell Askildsen Et liv utgitt i 2014.

Jeg startet på novellesamlingen Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten. Det er den som ble utgitt første av de tre jeg lånte: 1983. Jeg leser på Wikipedia at den er prisbelønt og:

«Sommeren 2006 kåret Dagbladet novellesamlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten til den beste norske skjønnlitterære bok de siste 25 årene»

Jeg så programmet etter at jeg hadde lest boken på 77 sider, og leste den om igjen etter at jeg hadde sett programmet. Den er knakende god. Jeg liker spesielt godt bruken av dialoger. Det er ganske utrolig at jeg ikke har lest bøker av han tidligere.

Askildsen sier bl a i TV-programmet at det er mange som skriver noveller som egentlig er fortellinger; de er muntlige, ikke skriftlige. Noveller er for han den mest krevende skriftform innenfor prosaen. Han liker at det er krevende. Det skal ikke være en setning som ikke har sin plass i en novelle. Ikke noe overflødig. Det skal være disiplin i kunst. Hans kunst er novellen. Den neste linjen skal være slik at den skal skape linjen etter det, men den er ennå ikke tenkt ut.

Han forteller at han skriver aldri om noe han har opplevd: det er hans første bud. Forfatteren er mest opptatt av å sette ord på det vi må holde ut. Fremkalle latteren er ikke han opptatt av. Et av unntakene er novellesamlingen jeg nå har lest.

Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten består av to noveller og den siste er delt opp i flere deler. 

Den første novellen handler om Carl Lange, oversetter av yrke, skilt, voksne barn og bor alene. To politimenn ringer på. En av dem, Hans Osmundsen, forteller at Lange er mistenkt for å ha voldtatt en mindreårig jente i nærheten av Tøyen Bad. Signalementet som er gitt er:

«-Mannen var ca 45 år, hadde kort bukkeskjegg og fyldig, grått hår som falt ned over ørene. Han var iført lyse cordfløyelsbukser, høyhalset brun genser og grå, halvlang frakk av en type hun ikke hadde sett før.»

De ber om å få med seg frakken og buksen hans som passer til beskrivelsen. Etter at de er gått barberer Lange av seg skjegget og klipper håret. Når han i ettertid blir spurt om hvorfor han har gjort det sier han at det er fordi han har fantasi. Etterpå sier han i en samtale med Osmundsen at det er fordi han ikke vil bli gjenkjent som en voldtektsforbryter – Osmundsen svarer:

«- Det finnes sikkert flere voldtektsforbrytere uten skjegg enn med, så for den saks skyld.

-      - Det der er ikke særlig intelligent sagt.

For første gang så det ut som om Osmundsen ikke helt likte seg. Det rørte seg noe i blikket hans...»

Politimennene kommer tilbake med klærne de har hatt til undersøkelse:

«- Vi kom med klærne Deres.

- To stykker for å komme med klærne?

- De har ikke spurt om resultatet.

- Det ville vel ikke vært særlig klokt av meg. Da ville De jo kunne tro at jeg var usikker på om De hadde funnet noe. Ikke sant?

- Så De har tenkt ut det. De vil altså gjerne gi inntrykk av at De er sikker på at vi ikke har funnet noe?

-Ja.

- Sett at vi har funnet noe.

- Da hadde De fått det som De ønsker.

- Vi fant sædrester.

Carl Lange svarte ikke. Han behøvde ikke tenke seg lenge om for å vite at det Osmundsen sa kunne være sant, og han følte at en skamrødme slo opp i ansiktet hans. Samtidig grep sinnet ham; dette var hans privatliv, hans intimliv, og tabu for andre enn han selv.»

Lange blir både redd og aggressiv av å være mistenkt, og av Osmundsens væremåte. Osmundsen har i sin rolle som politi den formelle makten. Maktesløsheten Carl Lange føler gir seg mange utslag i handling, ord og tanker. Aggressiviteten retter han naturlig nok mot Osmundsen. I et forsøk på å forrykke maktbalansen over til fordel for seg selv. 

Den andre novellen handler om Thomas F, gammel og ensom – inndelt i ti deler. Den første, Sjakk, starter slik:

«Verden er ikke som den var. Nå tar det for eksempel lenger tid å leve. Jeg er mange og åtti år, det er for lite. Jeg er altfor frisk, enda jeg ikke har noe videre å være frisk for. Men livet vil ikke gi slipp på meg. Den som ikke har noe å leve for, har ikke noe å dø for. Kanskje det er derfor.»

Han tenker tilbake på da han besøkte broren som han ikke hadde sett på tre år. Begge er forfattere, broren har hatt en større produksjon. Brødrene har ingen god kjemi, og her er deler av samtalen mellom dem:

«Jeg hadde lagt stokken på gulvet, nå bøyde jeg meg og tok den opp, jeg ville gjøre slutt på skrytingen hans. «Når vi dør, slutter vi i hvert fall å motsi oss selv», sa jeg, og det var vel ikke å vente at han skulle skjønne hva jeg siktet til. Men han var altfor hovmodig til å spørre hva jeg mente. «Det var ikke meningen å såre deg,» sa han. «Såre meg,» svarte jeg nokså høyt, det var rimelig at jeg ble litt opphisset, «jeg gir pokker i det lille jeg har skrevet og det lille jeg ikke har skrevet.» Jeg reiste meg, og så holdt jeg en hel liten tale for ham: «Hver time på dagen kvitter verden seg med tusenvis av tåper. Tenk på, har du tenkt på hvor mye lagret dumhet som forsvinner i løpet av et døgn? Alle hjernene som slutter å fungere, for det er jo der dumheten sitter. Men så blir det likevel så mye igjen, av dumhet, fordi noen har skrevet den ned i bøker, og sånn holdes den i live, så lenge folk leser romaner vil det finnes mye dumhet, visse romaner, de det er flest av.» Og så tilføyde jeg, kanskje litt uklart, det må jeg medgi: «Det var derfor jeg kom for å spille et parti sjakk.» Han satt taus en lang stund, helt til jeg begynte å gå, da sa han: «Det var mange ord til liten nytte. Men jeg skal gjøre det jeg kan ut av dem, jeg skal bruke dem, jeg skal legge dem i munnen på en ignorant.

Akkurat sånn var han, broren min. Han døde forresten samme dag, det er ikke usannsynlig at jeg fikk med meg hans siste ord, for jeg gikk uten å svare ham, det likte han nok ikke...»

Carl handler om da sønnen på seksti år kommer på besøk. Thomas har kastet alle tingene etter moren for flere år siden. Nå har sønnen kommet på at han vil ha et sjal etter moren:

...han ville gi det til sin kone som et minne om sin barndom. Da han skjønte at jeg hadde kvittet meg med det, ble han krakilsk. «Er ingenting hellig for deg?» ropte han. Og det sa han som er forretningsmann og lever av kjøp og salg. Jeg hadde best lyst til å bite ham av, men jeg lot det være, jeg er jo tross alt medskyldig i at han er til. «Hva var det som var så spesielt med det sjalet?» spurte jeg i stedet forsonlig. «Mor heklet det mens hun gikk med meg. Hun var spesielt glad i det.» «Å, jeg skjønner. Det ble til samtidig som deg. Du var kanskje hennes yndlingssønn?» «Jeg var tilfeldigvis det, ja.» «Å, neppe tilfeldigvis,» svarte jeg, jeg begynte å miste tålmodigheten med ham, han var som snytt ut av nesa på henne, og han ville like lite som henne klare å oppdage lovmessigheten i tilværelsen. «Vel, sjalet er og blir borte det,» sa jeg, «du får trøste deg med at evig eies kun det tapte.» Det er selvfølgelig et vrøvlete utsagn, men jeg tenkte det falt i hans smak. Der tok jeg imidlertid feil, et øyeblikk hadde jeg glemt at han jo var forretningsmann. Han tok et nesten truende skritt fram mot der jeg satt, og så lirte han av seg en sint, men kjedelig tirade om min ufølsomhet. Han avsluttet med å si at noen ganger skjønte han ikke at jeg var hans far. «Din mor var en ærbar kvinne,» svarte jeg, men han oppfattet ikke poenget - hvorfor har jeg fått så tungnemme barn. «

Novellesamlingen er god. Med dialoger mellom mennesker og dialoger mennesker har med seg selv. Iblandet ironi. Mellommenneskelig problematikk vi kan kjenne igjen om vi liker det ikke.

Foto (Finn Ståle Felberg) av forfatteren som jeg fant her

Patrick Modiano: Ungdomstid (Une Jeunesse)

Jeg synes det er vanskelig å skrive om romanen Ungdomstid av Patrick Modiano. Derfor låner jeg innledningsvis noe som «proffene« har skrevet, og som står på bokomslaget til Ungdomstid, den andre boken jeg har kjøpt og lest skrevet av Modiano.

"Ungdomstid er ingen skjellsettende roman, men har verdier og egenskaper jeg sjelden møter i nyere litteratur. […] Patrick Modiano makter også å bibringe oss de øyeblikk hvor intet skjer, men hvor alt allikevel hender." Vetle Lid Larssen, Morgenbladet

"Fortellingens styrke ligger i den milde antydningens kunst som boka er full av, og den indre spenning som ubemerket sniker seg inn etterhvert som våre to skikkelser beveger seg ut og inn i den grå og matte Pariser-hverdagen." Finn Stenstad, Fremover 

For tilsynelatende skjer det lite. Så lite at jeg en periode tenkte; men i all verden – her skjer absolutt ingenting. Akkurat som i romanen Gater i mørke faller jeg ut av historien en periode – den engasjerer ikke. Denne gangen kan jeg ikke skylde på andre tanker som forstyrrer konsentrasjonen. Men på et eller annet tidspunkt vekkes interessen igjen – jeg ser hvor forfatteren vil ha meg til å se, og når jeg har lest siste side kan jeg konkludere med at jeg likte historien. Jeg likte romanen.

Romanen Ungdomstid ble utgitt i 1981 og den norske utgaven jeg har kjøpt er fra 2014 og på 159 sider. Litt av begynnelsen:

«Barna leker i hagen, og det er snart tiden for det daglige sjakkpartiet.

- I morgen tidlig skal de ta av ham gipsen, sier Odile.

Hun og Louis sitter på terrassen utenfor alpehuset og holder øye med datteren og sønnen som løper over plenen et godt stykke unna sammen med de tre barna til Viterdo. Gutten deres, som er fem år gammel, har venstre arm i gips, men det later ikke til å sjenere ham... 

...I går tok Louis ned treskiltet hvor han hadde malt «SUNNY HOME» med hvite bokstaver, fra fasaden på huset. Nå ligger det og slenger på bakken utenfor det franske vinduet. Da de kjøpte huset for tolv år siden og gjorde det om til feriehjem for barn, hadde de ikke vært sikre på hva de skulle kalle det. Odile ville heller ha et fransk navn, som «Les Lutins» eller «Les Diablerets», men Louis syntes et engelsk navn virket mer elegant og tenkte at det ville trekke kunder. Til slutt hadde de valgt « Sunny Home».

Han plukker opp treskiltet. «Sunny Home». Han skal straks rydde det vekk, i en skuff. Han føler seg lettet. Det er slutt med feriehjemmet for barn. Fra og med i dag skal de ha huset for seg selv, helt alene. Han skal bygge om uthuset nederst i hagen til restaurant med tesalong, og så kommer det folk om vinteren, for de tar taubanen.»

En familieidyll. Kvinnen, Odile, fyller 35 år den dagen og de feirer den sammen med nabofamilien. Men det har ikke alltid vært slik.

Vi blir tatt tilbake til ungdomstiden til Odile og Louis for femten år siden i Paris. Sterk kontrast til «Sunny Home». De var 20 år, foreldreløse, fattige og ensomme. Louis var nettopp ferdig med militærtjenesten. «Forretningsmannen» Brossier skal hjelpe Louis til å finne jobb. Men først må Brossier ut og reise. Bellune skal hjelpe Odile igang med sangkarrièren. Men så begår Bellune selvmord. Louis finner Odile nedbrutt på en jernbanestasjon, og følger henne til krypinnet der hun bor:

«Odile gravde i lommene. Hun la tre tifrancsedler og 2,85 francs i småpenger i en haug.

Sent på ettermiddagen gikk Louis rundt leiegårdskvartalet og kjøpte en liter melk, et brød og noen skiver skinke. Han ringte til Hotel Muguet og ble fortalt at Brossier ikke ville være tilbake igjen for uken etter.

For at ikke sulten skulle plage dem for sterkt, sov og lå de så lenge som mulig. De mistet tidsbegrepet; og dersom ikke Brossier hadde kommet tilbake, ville de aldri ha forlatt dette værelset mer, eller sengen hvor de lå og hørte på musikk mens de lot verden seile sin egen sjø litt etter litt. Det siste bildet av verden utenfor var sneflakene som de så falle hele dagen gjennom vindusåpningen.«

Brossier skaffer Louis jobb i den lyssky virksomheten til Bejardy. Som nattevakt i en garasje – Louis skal svare telefonen og åpne porten for kundene. Hva slags virksomhet Bejardy driver, får han ikke vite. Men det unge paret blir nyttige for Bejardy. Også til andre aktiviteter. Før Odile innser at hun ikke vil få noen sangkarrière, utnyttes hun seksuelt av en hun håper skal hjelpe henne frem:

«Han knappet opp blusen hennes, og hun gjorde ingen motstand. Nå la hun på magen, han trakk av henne skjørtet og trusen og kjærtegnet henne over baken. Hun kjente avsmak da hun tenkte på de altfor velpleide fingrene. Hun så rett fremfor seg, med haken mot sofakanten. Lysene ute fra avenyen ble sløret av gasgardinene, like sløret som omrisset av møbler og andre gjenstander. Ute regnet det. Her var hun i hvert fall i ly for regnet. Det var bare å ikke røre seg og å «gå opp i dekoren» - det var et av Bellunes uttrykk, som hun likte godt.»

Sakte men sikkert kommer jeg inn i denne historien. Som det står på bokomslaget; forfatteren bruker «dempede litterære virkemidler til å skrive frem stemning og spenning».

Modiano bruker ikke mange sider på å fortelle historien. Utgangen vet jeg, men vil jeg få vite hvordan Odile og Louis kom dit de er i dag... Eller vil der være løse tråder etter at jeg har lest siste side...

Hadde jeg hatt forfatterambisjoner, ville jeg brukt tid på å studere hvordan Modiano bygger opp sine romaner. Men det har jeg ikke. Uansett; Ungdomstid er på samme måte som Gater i mørke en roman som tåler å bli lest flere ganger. Men først skal jeg lese den tredje jeg har kjøpt: Søndagene i august. 

Jeg krysser fingrene for at om ikke så lenge kan det komme intervju/bokprogram om og med forfatteren. Nyere eller eldre dato; samme for meg. 

Oppsummering mars 2015

I mars er jeg mest fornøyd med at jeg har lest biografien om Roald Amundsen som har stått lenge ulest i bokhylla, og at jeg har lest en bok på engelsk. Det siste gikk nesten som en lek sammenlignet med tidligere bøker på engelsk. Jeg slo ikke opp et eneste ord. Ikke fordi jeg forstod betydningen av alle ordene. Men jeg bestemte meg på forhånd – det fikk briste eller bære. Og det gikk helt greit - jeg hadde en fin leseopplevelse med romanen Nora Webster.

Skulle jeg kåre en «vinner» av bøkene jeg leste i mars basert på min leseopplevelse, er det boken til Bea Uusma. Den var bare helt utrolig, både i innhold og form. Og boken hadde god "konkurranse" i den andre bøkene jeg har lest i mars. 

Jeg har i dag vært på biblioteket og hentet med meg syv bøker. Av disse er det fire novellesamlinger, tre skrevet av Kjell Askildsen. En slags forberedelse til jeg skal lese Kjell Askildsen: et liv av Alf van der Hagen.  Ingen krimbøker. Ingen bøker jeg hadde planlagt å låne utenom en bok av Askildsen som ble til tre. Om jeg leser alle jeg har lånt – se det er en annen sak. Jeg er blitt god på å avbryte bøker som ikke gir meg en god leseopplevelse. 

Link til innlegg jeg har skrevet:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

 

Finne ly av Aina Basso - denne gangen en roman med romanifolkets historie som bakteppe for fortellingen

Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om ballongferden kommer man neppe

Nora Webster av Colm Tóibín - les romanen på engelsk eller kryss fingrene for at den oversettes til norsk

Gater i mørke (Rue des Boutiques Obscures) av Patrick Modiano

 

Beckomberga. Ode til min familie av Sara Stridsberg - en vond historie i en vakker form

Elizabeth er borte (Elizabeth is missing) av Emma Healey - jeg tror at om noen år møter jeg denne historien igjen som påskekrim på TV

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

Krim: Et offer til Molok av Åsa Larson - en drivende god roman er min konklusjon