Andre farger (Other Colours) av Orhan Pamuk - en bok om livet, kunsten, bøker og byer

«Som mange lesere er jeg en stor beundrer av den tyske forfatteren og filosofen Walter Benjamin. Men for å ergre en god venn som jeg synes omtaler ham med altfor stor ærefrykt (han er selvfølgelig akademiker) spør jeg noen ganger: «Hva er det som gjør denne forfatteren stor? Han klarte bare å fullføre noen få bøker, og det er ikke dem, men de han aldri fikk skrevet ferdig, som har gjort ham berømt». Da svarer min venn alltid at Benjamins verk er like åpent og fragmentarisk som livet selv, og at det er derfor så mange kommentatorer gir seg i kast med å finne meningen i dem, akkurat slik de strever med å fravriste livet en mening. Og hver gang smiler jeg og og svarer: «En dag skal jeg også skrive en bok som utelukkende består av fragmenter.» Dette er den boken. Fragmentene er satt i en ramme som antyder en kjerne jeg har forsøkt å holde skjult, og jeg håper at leserne underveis vil ha glede av å se den for seg og dermed gjøre den reell.«

Sitatet over er slutten av forordet til den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks bok Andre farger. Den ble utgitt i 2006 like etter at han ble tildelt Nobels litteraturpris. På omslaget står det at boken er om livet, kunsten, bøker og byer. Det stemmer - og det er en innholdsrik bok. 

Det var helt tilfeldig at jeg så Andre farger i en hylle på biblioteket. Men etter å ha lest forordet og første kapittel forstod jeg at dette er en bok jeg må eie og muligens lese flere ganger. Derfor kjøpte jeg den. Min antakelse var korrekt selv om det å lese den flere ganger ikke gjelder hele boken.

Slik er det norske bokomslaget.  Ut ifra faktaopplysningene om boken kan det tyde på at det er et bilde av forfatteren fra yngre år:

Gyldendal forlag omtaler bl a Andre farger på 460 inkl register slik:

«I denne flotte essaysamlingen, den første boka etter at han fikk Nobelprisen i 2006, møter leseren en ny og mye mer personlig Orhan Pamuk. Her er tekster fra de tre siste tiårene.

Pamuk skriver om egne bøker og om andre forfattere, fra klassikerne til de helt moderne, fra Dostojevskij og Thomas Mann til Salman Rushdie og Patricia Highsmith. Men her er også tekster om å søke nytt pass, om slektninger som dør, om forholdet til datteren Rüya, om å slutte å røyke, om filmer han liker, om ensomhet og lykke, om sin frykt og sin sosiale paranoia.

Det som nevnes ovenfor er bare noen av temaene i boken. Innholdet er fordelt på 73 kapitler og til slutt er det et intervju fra 2003, en ikke tidligere publisert novelle, Å se gjennom vinduet, og talen han holdt da han fikk Nobels litteraturpris i 2006: Min fars koffert.   

Slik omtales forfatteren innledningsvis i intervjuet med Paris Rewiew (2003):

«Orhan Pamuk ble født i 1952 i Istanbul, der ban fremdeles bor. Familien bans tjente seg rike på jernbanebygging i Den tyrkiske republikkens tidlige dager, og Pamuk begynte på Robert College, der barn av byens privilegerte elite fikk en sekulær utdanning etter vestlig mønster. Han utviklet tidlig en lidenskap for visuell kunst, men etter at ban hadde begynt på høyskolen for å studere arkitektur, bestemte han seg for å skrive. Han er i dag Tyrkias mest leste forfatter.

Hans første roman, Herr Cevdet og hans sønner, ble utgitt i 1982 og ble etterfulgt av Det tause huset (1983), Det hvite slottet (1985), Svart bok (1990) og Det nye livet (1995). I 2003 mottok Pamuk The International IMP AC Dublin Literary Award for Mitt navn er Karmosin (1998, utgitt på norsk i 2000), et mordmysterium lagt til Istanbul på femtenhundretallet, fortalt  av mange stemmer. Romanen utforsker sentrale temaer i forfatterskapet: vanskelighetene med identitet for et land som strekker seg mot både øst og vest, søskenrivalisering, dobbeltgjengere, skjønnhetens og originalitetens verdi og angsten for kulturell påvirkning. Snø (2002), som tar for seg religiøs og politisk radikalisme, var den første av romanene hans til å konfrontere politisk ekstremisme i dagens Tyrkia. Den stadfestet hans stilling i utlandet, men gjorde ham omstridt i hjemlandet. Pamuks siste bok er Istanbul (2003), et dobbeltportrett av ham selv - i barndom og ungdom - og av stedet han kommer fra.»

Her hos Gyldendal kan lese mer om forfatteren og om bøkene som ble utgitt etter 2003. Bilde av forfatteren som er hos Gyldendal

Andre farger er den første boken jeg har lest av Orhan Pamuk, men ikke den siste. Jeg kommer neppe til å lese alle bøkene, og jeg tenker at jeg starter med Istanbul. Det er en by som står langt oppe på lista over byer jeg kunne tenke meg å reise til. Jeg har vært i Tyrkia flere ganger, men da har det bare vært solferie.

Å si at alt i boken Andre farger fenget meg, er feil. Men det som er bra er virkelig bra. Jeg har allerede skrevet flere innlegg knyttet til boken og det kommer flere. 

Flere kapitler er om Dostojevskij og hans bøker, og det er første gang jeg har lest noe som gjør at jeg virkelig får lyst til å lese en bok av den russiske forfatteren. Om det blir denne boken som han nevner her eller andre, det har jeg ikke bestemt meg for:

«Jeg kan godt huske at jeg leste Brødrene Karamasov som attenåring alene i et værelse, i et hus med utsikt over Bosporos. Det var første boken av Dostojevskij jeg leste. I fars boksamling sto både Constance Garnetts engelske oversettelse og en tyrkisk utgave fra 40-årene, og tittelen, som på mystisk vis mante frem det underlige fremmedartede og mektige Russland, hadde en god stund lokket meg med sitt løfte om en ny verden.

Som alle store romaner umiddelbart gjør, hadde Brødrene Karamasov gitt meg følelsen av ikke å være alene i verden, samtidig som den fikk meg til å føle at jeg var et hjelpeløst vesen der jeg satt alene i kroken min. Mens jeg betraktet alt det romanen langsomt åpenbarte for meg, følte jeg at jeg ikke var alene, fordi jeg, slik jeg vanligvis gjør når jeg leser fremragende romaner, følte at disse tankene som grep meg slik, var tanker jeg også en eller annen gang måtte ha tenkt, og det var nesten som om jeg selv hadde opplevd å kunne huske de scenene og drømmesekvensene som skremte meg. På den annen side ga boken meg, første gang jeg leste den, en grunnleggende innsikt i sider ved livet som ingen noensinne hadde nevnt og ingen noensinne diskuterte, og dermed fikk den meg også til føle meg ensom.»

Talen Orhan Pamuk holdt etter å få tildelt Nobels litteraturpris i 2006 og som er tatt med til slutt, Min fars koffert, er "prikken over i-en", og jeg avslutter dette innlegget med et lite sitat fra talen – faren døde i 2002 og hadde støttet sønnen da han ville bli forfatter i motsetning til moren som gikk imot dette ønsket:

«Jeg var redd for å åpne min fars koffert og lese notatbøkene hans fordi jeg visste at han aldri ville møte de problemene jeg hadde møtt, og at han ikke likte ensomheten, men vennene sine, folkemengder, selskaper, spøk og å være sosial. Men senere kom jeg også til en annen konklusjon: Disse tankene, disse drømmene om forelskelse og tålmodighet, kunne også være mine egne fordommer som jeg hadde hentet fra mitt eget liv og erfaringen min som forfatter. Det fantes jo også mange glitrende forfattere som skrev omgitt av folkemengder og familieliv, i forsamlingens flimmer og glade kvitring. Dessuten hadde faren min i vår barndom, lei av familielivets ensformighet, forlatt oss og reist til Paris, hvor han i likhet med ganske mange andre forfattere, skrev ut notatbøker på hotellrom. Jeg visste at en del av de notatbøkene lå i kofferten, for i årene før far ga meg kofferten, hadde han omsider begynt å fortelle meg om den perioden av livet sitt. Han pleide å snakke om de årene i barndommen min også, men da fortalte han aldri om sin egen sårbarhet, om sitt ønske om å bli dikter eller forfatter, eller om identitetsproblemene han hadde hatt på hotellrommene. Han fortalte i stedet om hvordan han støtt og stadig hadde sett Jean-Paul Sartre på fortauene i Paris, om bøker han hadde lest eller filmer han hadde sett, entusiastisk og hjertelig slik som en som forteller en veldig viktig nyhet. Da jeg ble forfatter, glemte jeg selvsagt aldri at det delvis skjedde fordi jeg hadde en far som snakket mer om verdensforfatterne enn om pasjaer og religiøse storheter hjemme. Kanskje jeg burde tenke på dette og huske på hvor mange måter jeg sto i gjeld til det store biblioteket hans, mens jeg leste fars notatbøker. Jeg burde huske på hvordan far, da han bodde sammen med oss, ønsket å være alene på et rom og være opptatt med bøkene og tankene sine, uten å bry meg så mye om den litterære kvaliteten til skriveriene hans.»

Etter å ha lest Andre farger vil det overraske meg om jeg ikke vil like en eller flere av forfatterens andre bøker. 

«En dag leste jeg en bok som forandret hele livet mitt.» (Orhan Pamuk)

«En dag leste jeg en bok som forandret hele livet mitt.»

Sitatet fant jeg i boken jeg nå leser i og som jeg nærmer meg slutten av: Orhan Pamuks Andre farger. 

Jeg tror ikke at boken vil endre livet mitt selv om jeg er helt utrolig glad for at jeg kom over denne boken. Den er en døråpner av mange årsaker. Til mange ulike «rom».

Setningen har Orhan Pamuk hentet fra starten av boken Det nye livet, en annen bok han her skrevet. Da jeg leste det tenkte jeg: har jeg lest en bok som jeg kan si har forandret hele livet mitt? Svaret er nei; det er ikke en bok, men at jeg ble og fortsatt er en såkalt bokelsker har nok forandret hele livet mitt. Hvordan livet mitt hadde vært uten bøker er vanskelig å ha noen mening om.  

Det jeg vet konkret er at det å lese bøker har lært meg å se det lille i det store. Å finne noe som i utgangspunktet er lite, men som gjør at noe blir stort. I en bok kan det være en setning, et avsnitt mv som blir en døråpner inn i forfatterens univers mv. Men så var det å finne det, og det jeg finner er ikke sikkert at en annen leser ser og mener har verdi. Dermed har vedkommende en annen leseopplevelse enn meg og motsatt.

I DN 18. oktober 1014 var det en artikkel med overskriften Hollywood, om den norskættede filmskuespilleren Kevin Sorbo som er en stjerne for 50 millioner kristne amerikanere. Det var ikke artikkelen som fanget min interesse, jeg har ikke lest den engang. Det var bildet som er tatt av Erik Wolfe av skuespilleren utenfor millionvillaen han har i Los Angeles – trykker du på bildet blir det et større format.

"Hva ser du", spurte jeg samboeren min. "Et vanlig bilde", sa han. "Det jeg ser er hunden", sa jeg til han. "Å, nå ser jeg det", sa han. 

For meg ble det hunden som har sneket seg inn på bildet som fanget min interesse. Det andre er kun en ramme. Det fikk meg også til å tenke på at uten statistene vil de som har hovedrollen hatt liten verdi. Uten hunden hadde bildet for meg vært uten interesse.

Hunden står der som et lite spøkelse og titter på fotografen. En liten personlighet som hunder ofte er og den fikk meg også til å tenke på Stinky i mummienes verden. Hadde jeg hatt forfatterambisjoner hadde det vært grunnlag for en liten fantasihistorie.

Mummidalen til Tove Jansson fasinerer meg ikke pga de som har hovedrollen: mummiene. Det som skaper historiene for meg er birollene, og der er bl a Stinky. 

Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag

Hva som er et godt bokomslag for en bok er det delte meninger om. Også hvor viktig et bokomslag er for en bok. Jeg er av den oppfatning at ved mange bokutgivelser kunne man ha fått flere lesere ved å velge et annet bokomslag.

Jeg velger ikke bøker ut fra bokomslaget. Men et bokomslag kan skape oppmerksomhet når det er flere bøker å velge mellom. Jeg husker en bok som jeg har lest og lest om bedre dersom boken har et bokomslag som skaper oppmerksomhet. På samme måte kan en helt ukjent bok skille seg ut ved bokomslaget.

Jeg er kommet til den delen som handler om bøker og lesing i boken til Orhan Pamuk: Andre farger. Under overskriften Ni notater om bokomslag skriver han: 

• En romanforfatter som ikke fabler om omslaget på den boken han er i ferd med å skrive, har blitt en følelsesmessig moden mann, men han har samtidig mistet den naiviteten som gjorde ham til forfatter.
• 
  

• Når vi erindrer våre store leseropplevelser og lesergleder, blander minnene seg med minnene om bøkenes omslag.
• 
  
• Vi trenger flere lesere som kjøper bøker etter å ha kikket på omslaget, og flere kritikere som ikke ser ned på bøker skrevet for slike lesere.
• 
  
• Å gjengi hovedpersonens ansiktstrekk i detalj på et bokomslag er et utilgivelig overgrep mot forfatterens og leserens fantasi.
• 
  
• En designer som gir en bok kalt Rødt og sort et rødt og sort omslag, som putter bildet av et blått hus på Det blå huset og et slott på omslaget til Slottet, gir oss ikke inntrykk av å respektere teksten, men snarere en følelse av at han ikke har lest den.
• 
  
• Når vi mange år senere støter på omslaget til en bok vi har lest, er det blitt et emblem som får oss til å minnes bokens verden og den gangen for lenge siden da vi gjemte oss bort i et hjørne for å lese den og tre inn i denne verdenen.
• 
  
• Bokomslag er veiskilt som peker ut steder der vi kan vandre over fra den hverdagslige verdenen vi lever i, og inn i bokens verden.
• 
  
• Det som gjør en bokhandel levende, overdådig og tillokkende, er ikke utvalget av bøker, men mangfoldet av omslag.
• 
  
•  I vår bevissthet fungerer boktitler som personnavn: De hjelper oss å skille en bok fra millioner av andre som den ligner på. Bokomslag, derimot, har mer til felles med et menneskes ansikt: Enten minner de oss om en lykksalighet vi en gang har følt, eller så forespeiler de oss en frydefull verden vi ennå ikke har utforsket. Derfor stirrer vi like henført på bokomslag som på ansikter.

Under er fem bokomslag som bare spratt opp i hukommelsen etter å ha lest det han skriver med link til innlegg jeg skrev etter å ha lest bøkene. Omslagene passer inn i min leseopplevelse. 

     En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

En overflødig kvinne (An Unnecessary Woman) av Rabih Alameddine

Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen

'Dagen skal komme med blå vind' av Levi Henriksen - en ny stemningsrapport fra Skogli

Loven i en Lincoln (The Lincoln Lawyer) av Micheal Connelly - god krimroman med en forsvarsadvokat i hovedrollen

«Du er en slesk forsvarsadvokat med to ekskoner og en datter på åtte. Og likevel er vi glade i deg alle tre.»

Det er den ene ekskonen, Maggie McFierce, som sier dette til forsvarsadvokaten Michael Haller som er hovedpersonen i krimromanen Loven i en Lincoln skrevet av den amerikanske forfatteren Micheal Connelly.

Romanen ble jeg klar over stod i bokhylla da han som har kjøpt den, fortalte om filmen som er basert på romanen og som nettopp har gått på NRK: The Lincoln Lawyer. Filmen er tilgjengelig til 18. november 2014, og filmen skal jeg se. For romanen var god og fikk gode kritikker da den ble utgitt.  

Loven i en Lincoln ble utgitt i 2005 og på norsk i 2009 av Gyldendal forlag. 434 sider. 

Forlaget presenterer forfatteren slik:

«Michael Connelly (f. 1956) var tidligere en kjent og prisbelønnet kriminalreporter i Los Angeles Times. Han debuterte i 1992 som krimforfatter med The Black Echo som ble tildelt den prestisjetunge Edgar-prisen for beste krimdebut. Connellys krimromaner ligger på toppen av bestselgerlistene i bl.a. USA, England og Sverige, og han er samtidig en kritikerfavoritt. Bladet GQ utropte Michael Connelly til «Verdens beste krimforfatter» i novemberutgaven 2003.»

 Forlagets beskrivelse av romanen: 

«Michael Haller driver advokatpraksisen fra bilen sin, en romslig Lincoln. Han har tre stykker, og egen privatsjåfør. To ganger fraskilte Haller er stadig på jakt etter innbringende jobber.

Saken han drømmer om, kommer: Haller får i oppdrag å forsvare en rik, ung mann. Han er anklaget for voldtekt og mordforsøk. Haller skal bare bevise at klienten er uskyldig. Men han oppdager snart at rettferdigheten har sin pris …»

Han som har kjøpt romanen sa at både romanen og filmen var god. Derfor gikk den foran alle bøker jeg har i ventebunken og de som er påbegynt, men ikke ferdiglest. Det var lite spenning i romanen i begynnelsen; men jeg fikk beskjed at spenningen kommer etterhvert. Det gjorde den. Men romanen er ingen neglebitende thriller. 

Mye av handlingen skjer i rettsalen i Los Angeles og rundt de gjøremål advokaten har. Det synes jeg er helt greit. Jeg har deltatt og vært tilhører i rettsaker. Selv om det var sivile saker og ikke straffesaker som boken omhandler, er det interessant å følge «spillet». Dessuten liker jeg ikke krim med makabert innhold. Romanen var godt skrevet og med et innhold som er troverdig. Jeg leser gjerne flere bøker skrevet av Micheal Connelly. Og det er mange å velge i.

Los Angeles har jeg vært en gang: sommeren 2013. Det fineste området i tillegg til Venice Beach, var Downtown Los Angeles. Her er noen bilder – det første er av Los Angeles County Superior Court: «It is the largest single unified trial court in the United States.”

Oppsummering oktober 2014

Den første boken jeg avsluttet i oktober er kritikerne begeistret for: Guds barn av Lars Petter Sveen.  En kritiker mener til og med at den er årets bok. Jeg kjenner ikke samme begeistring for boken.

Derimot mener jeg at boken til Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg, bør være årets bok.

Jeg har lest tre bøker som har stått i bokhylla lenge av forfatterne Doris Lessing, Fay Weldon og Nadine Gordimer. Det er boken til Doris Lessing jeg likte best. Den har jeg lest en gang tidligere og leseropplevelsen var enda bedre denne gangen.

Peter Handke var en ukjent forfatter for meg. Men ikke etter denne måneden. Men akk; jeg er som et spørsmålstegn til hvorfor mange er overveldet av hans bøker. Den jeg har lest skal være hans mest leste. Innlegget fikk uansett årsak mange klikk. Men i Internetts verden kan det ha andre årsaker enn at man har lest det. Kanskje det var noen som trodde det var en fotballbok. Vel; hovedpersonen var tidligere målmann og oppførte seg som en hooligan. En viss likhet var det.

Tomas Espedal skuffet meg ikke denne gangen heller. Nå fikk han ikke Nordisk Råds litteraturpris. Men så er heller ikke Bergeners den beste boken hans. Mener nå jeg ut ifra de bøkene han har skrevet som jeg har lest. Derimot synes jeg boken som vant: Kjell Westös Svik 38 er en veldig god bok og fortjente prisen.

Romanen Canada av Richard Ford ble jeg tipset om i spalten En smakebit på søndag. For en leseopplevelse jeg hadde! Først en treg inngang og plutselig åpnet alle sansene seg for historien. Jeg mener romanen er sjelden vare.

Nedenfor er link til innleggene jeg skrev etter å ha lest bøkene.

Guds Barn av Lars Petter Sveen - ikke den helt store leseopplevelsen for meg

Jane Somers' dagbøker 1 (The Diary of a Good Neighbour) av Doris Lessing - en roman til ettertanke

Romanen Trøbbel (Affiction) av Fay Weldon - litt overdrevet enkelte ganger

Målmannens angst ved straffesparkmerket (Die Angst des Tormanns beim Elfmeter) av Peter Handke - kjenner meg som et spørsmålstegn etter å ha lest romanen

Min sønns historie (My Son’s Story) av Nadine Gordimer

Imot naturen (notatbøkene) av Tomas Espedal - nesten innertier...

"Morfar Hitler og jeg" skrevet av Ida Jackson blir mest sannsynlig "Årets bok" for meg

Romanen «Canada» av Richard Ford – skriver om det menneskelige aspekt rundt en forbrytelse på en særdeles god måte

En smakebit på søndag: To dikt av Kolbein Falkeid: "Hevn" og "Det er langt mellom venner"

Foto av lyrikeren Kolbein Falkeid: Cappelen Damm

I høst kjøpte jeg boken Kolbein Falkeid samlede dikt. Boken er på over 700 sider og inneholder dikt til og med diktsamlingen Vind, eple (2003)

Det er ikke enkelt å velge en smakebit fra boken jeg har kjøpt– det er mange fine dikt. Jeg har valgt ut to.  

Det første diktet, Hevn, synes jeg passer fint til det vi nå opplever, naturens herjinger med oss. Selv om ikke jeg synes det er lavmælt tale; mer et stort brøl. Hva det kommer av, om det er menneskeskapt eller ikke, er det uenighet om. Det andre diktet, Det er langt mellom venner, antar jeg mange er enig i.

Hevn  (Dissonans – 1968)

Jordens røst

taler lavmælt til oss.

Vi overdøver den

med vår snakksalighet.

Jorden tar det ikke tungt.

Den skal jo likevel

stoppe munnen på oss engang.

DET ER LANGT MELLOM VENNER (Opp- og utbrudd 1978)

Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

Vi er som satellitter i bane - Elskede Sputnik (Haruki Murakami) og Sånne som oss (Henning Kvitnes)

Noen bøker husker jeg bedre enn andre. Det kan være et avsnitt som åpner en dør inn i et univers som forfatteren vil ha leseren inn i.  Når det er som i boken Elskede Sputnik av Haruki Murakami som skriver bøker som i utgangspunktet er i en sjanger jeg ikke liker å lese, gjør overraskelsen til at inntrykket blir enda større. Her er avsnittet:

«Etter dette begynte Sumire for seg selv å kalle Miu for «elskede Sputnik». Hun elsket klangen av disse ordene. Det fikk henne til å tenke på romhunden Laika. En satellitt som gled lydløst gjennom verdensrommets mørke. To blanksorte hundeøyne som tittet ut gjennom det lille vinduet. Hva så de der ute i universets endeløse ensomhet?...»

Dette var så konkret rettet mot Laika som ble ofret på vitenskapens alter. Bildet ovenfor har jeg hentet fra denne artikkelen i Dagbladet der det bl a står:

«Laika døde av overoppheting og panikk bare noen timer etter at hun ble skutt ut i rommet. De første rapportene gikk ut på at hunden levde i flere dager. Dødstidpunktet og -årsaken ble holdt hemmelig av sovjetiske myndigheter.»

Det er vel derfor lite trolig at hun satt og betraktet utsikten... Etter å ha lest dette kan jeg aldri glemme boka til Murakami.

Men så skriver Murakami noe som kan overføres til oss mennesker, og det er nok dit forfatteren vil ha oss:

«Jeg lukket øynene og lyttet mens jeg tenkte på Sputniks etterkommere og deres endeløse ferd over himmelhvelvingen, uten noe annet enn tyngdekraften til å binde dem til jorda. Ensomme metallklumper i verdensrommets uendelige mørke. En sjelden gang ville de møte noen som seg selv, for så å passere hverandre og skilles igjen for alltid. Uten et ord, uten noe løfte.»

Boken kom jeg til å tenke på da jeg tilfeldig hørte på låten til Henning Kvitnes i går: Sånne som oss. Nå har jeg hørt låten (utgitt i 2012?) mange ganger før.  Men da den ble spilt om og om igjen hadde jeg ikke lest boken til Murakami og festet meg ikke så godt ved det han synger om satellitter. Her er et bilde at sangeren forresten.

Kvitnes synger:

Vi har vært ute i universet

Som to satellitter på hver vår vei

Men heldigvis så har vi landa

Og du rett i nærheten av meg

Sånne som oss, vi har bruk for en kjærste

Og den kjærsten har jeg tenkt sku være deg

Så sett deg ned, det er jo rett før vi er der

Som to stifinnere på rett vei

Her er en video med låten;