En smakebit på søndag: Vestens store tenkere (2002) - redaktør Trond Berg Eriksen

Vil du lese flere smakebiter fra bøker - får du tilgang til dem ved å gå inn på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten.

Denne uken leser jeg Min Kamp 2 av Karl Ove Knausgård. Det tar sin tid, gitt! Jeg ble ikke bitt av «Knausgård-basillen» da den første kom i 2009. Min kamp 1 leste jeg ikke før 2011 eller 2012. Jeg synes at det er imponerende at han klarer å få dagligdagse hendelser interessante å lese om. Her dukker ingen lik opp. Bare en liten krangel i ny og ne - "liten" fordi han er selverklært konfliktsky... Forhåpentligvis blir jeg ferdig  i løpet av kort tid og får skrevet et innlegg fra den ordrike boken. Knausgård selger bra i USA for tiden som sikkert flere har fått med seg.

Det er ikke fra Knausgårds bok min smakebit kommer fra. Ofte er det slik at bøker leder til at en oppdager andre bøker. Det Knausgård skriver om er meste fra eget liv – hverdagslige temaer.  Men av og til er han filosofisk. Det var da jeg kom til å tenke på om jeg hadde en bok om filosofer.

Det hadde jeg gitt! En bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den da den ble utgitt i 2002: Vestens store tenkere (redaktør Trond Berg Eriksen).

Selv om litt over 500 sider virker overkommelig er dette en bok jeg må lese over tid. Jeg er ikke så filosofisk av meg at jeg kan sette meg ned og lese den fra perm til perm f eks i løpet av en uke. Realisme er et stikkord for min tankeverden... Men litt hjernetrim har ingen vondt av...

Boken er et samleverk på litt over 500 sider med flere bidragsytere. Det er ikke bare innlegg om filosofer, men også om diktere, naturvitenskapsmenn, teologer, sosiologer og politiske teoretikere. Noen som kan nevnes er Aristoteles, William Shakespeare, Charles Darwin, Lenin og Sigmund Freud.

Min smakebit er fra forordet til redaktøren for boken:

«Bare en sjelden gang kan fortiden gi svar på våre spørsmål. Men Vestens store tenkere kan gi oss et språk å gripe mer uklare fornemmelser med og fortelle hvilke løsninger man tidligere har forsøkt å formulere. Vestens idéhistoriske arv er fremdeles en vesentlig kapital, men hver enkelt må gjennom egne erfaringer og anstrengelser veksle kapitalen inn i gyldig valuta for å få glede av den. Vi lever i en langt mer komplisert og uoversiktlig verden enn de fleste av de tenkere som presenteres i dette verket. Derfor kan de sjelden veilede oss direkte. Historien må huskes blant annet for at vi skal komme videre. Fortiden er nemlig ikke bare en sum av forbilder, men også en lang liste med advarsler. Det gjelder både den politiske historie og tenkningens. Ingen kultur kan leve på sin historie alene. Men på en annen side er ikke noe samfunn blir mer livsdugelig av et totalt og alminnelig hukommelsestap.»

Foto: bilder fra gårsdagen – noen partier fra «Blomsterveien»  i Rygge

Kvinnen i buret (Kvinden i buret) av Jussi Adler-Olsen - 400 sider med prima underholdning!

Det er ikke alltid at en bok treffer en selv om «alle» har snakket positivt om den, som f eks krimbøkene om Avdeling Q skrevet av den danske forfatteren Jussi Adler Olsen. Derfor var det litt vågalt at jeg kjøpte de tre første på en gang og ikke bare nr 1: Kvinnen i buret (2007).

Nå er Kvinnen i buret lest og det ble innertier – prima underholdning fra side 1 til siste side. Nå må jeg rett og slett holde igjen for ikke å kaste meg over nr 2. Men det er aldri smart er min erfaring – da går jeg ofte lei uansett hvor gode bøker jeg leser.

Hva var det da som traff meg – jeg leser lite krim sammenlignet med den gjennomsnittlige norske leser: Det var alt. Karakterene, miljø, handling, spenning, komposisjon osv osv. Prikken over i-en for meg er at det er humor rundt karakterene.

Allerede i først kapittel fremkommer det at det er en kvinne som er tatt til fange. Det at vi raskt gjøres kjent med politikeren Merete Lyngaard og hvordan romanen er oppbygd, tilsier at kvinnen i buret jf tittelen på romanen, er henne.  At det vil være Avdeling Q på Politihuset som skal etterforske saken får vi også tidlig vite.

Avdeling Q er en enhet som er opprettet etter et ønske fra politikeren Piv Vestergård. De skal jobbe med henlagte saker som anses som viktige og med denne opprettelsen følger det penger. Sjefen for drapsavdelingen Marcus Jacobsen har bestemt at Avdeling Q skal bestå av en mann, etterforskeren Carl Mørck. Carl har vært tilbake på jobb en uke etter at han har vært sykemeldt. Carl og to av hans kolleger ble brutalt skutt på under etterforskningen av et drap:

«Men hvem hadde forutsett hvor skjebnesvanger denne saken skulle bli? At det bare skulle gå fem minutter fra de trengte inn i likstanken til Anker lå i en blodpøl på gulvet og Hardy hadde gått sine siste skritt og Carl fikk slukket den gløden i seg som var absolutt nødvendig for å være etterforsker i Københavnpolitiets drapsavdeling.»

Nå er Carl tilbake og skaper hodebry for lederen av drapsavdelingen. Carl har alltid blitt ansett som en pest og en plage for de fleste ved avdelingen, og det det er ikke blitt bedre etter han kom tilbake.  Men lederen vil gi Carl, som han mener er en fantastisk etterforsker, en sjanse. Ved å sette han som eneste etterforsker på Avdeling Q vil han få dempet med gemyttene samtidig som overskytende av budsjettmidlene kan pumpes inn i egen avdeling.

Carl forstår at plasseringen i Avdeling Q i kjellerlokalene er for å få han bort fra de andre. Etter å ha sittet og sløvet noen dager finner han også ut at midlene som er tiltenkt Avdeling Q er større enn det avdelingen koster. Han krever en egen tjenestebil og flere ansatte. Det siste; her må han nøye seg med en altmuligmann. Altmuligmannen Hafez el-Assad og Carls første møte:

«Du er Carl Mørck, som det står på døren. Jeg skal komme og hjelpe deg, sier de. Stemmer det?

Carl knep øynene sammen og smakte på setningens fasetter. Hjelpe han?

Det får vi da endelig håpe.»

Assad blir fort ferdig med oppgavene han er tiltenkt. Han ønsker å sysselsettes med noe annet enn å løse sudoku og spør om å få lov til å lese saksdokumentene i de sakene Carl vurderer som aktuelle for etterforskning. Etter at litt frem og tilbake der Carl har fått Assad til å love at han ikke skal fortelle at han har hatt tilgang til dem, får han lov til det. Det skal vise seg at Assad blir en pådriver for at det er henleggelsen av Merete Lyngaards forsvinning for fem år siden som blir saken Avdeling Q jobber med. Assad har mange talenter og kan bidra på mange felt. Noen ganger gir han entusiasme hodebry for Carl, men først og fremst blir han en ressurs. Men han vil ikke snakke så mye om sin bakgrunn annet enn at han kom til Danmark som asylsøker fra Syria.

Vekslingen mellom Merete Lyngaards historie og etterforskningen gir en ulidelig spenning. Handlingen er ikke forutsigbar. Selv om det gis ledetråder, blir de gitt slik at historien aldri mistet min interesse. Jeg opplevde den aldri som heseblesende der mitt eneste formål var å komme til siste side og få løsningen på saken. Tvert imot blir jeg svært opptatt med å få med meg alle detaljer underveis. Livet på Avdeling Q og drapsavdelingen ble også interessant å følge med på. Ikke minst forholdet mellom Carl og Assad der det til stadighet oppstår episoder som fikk meg til å humre.  Forfatteren har gitt disse to herlige karaktertrekk som det skal bli gøy å følge med på videre.

Jeg gleder meg til å lese neste bok om Avdeling Q: Fasandreperne. 

En smakebit på søndag: Det suser i sivet (The Wind in the Willows) av Kenneth Grahame

Privat foto

Smakebiten er fra boken jeg leste i mai og skrev om i innlegget:

Det suser i sivet (The Wind in the Willows) skrevet av Kenneth Grahame og illustrert av Ernest H. Shepherd

«Dette var bare den første dagen, siden kom det mange av samme sorten, bare enda lengre og enda mer spennende etter som sommeren ble varmere. Mold lærte å svømme og å ro, og han hadde det herlig. Han la øret inn til det raslende sivet og stundom forstod han litt av det som vinden hvisket om, men ikke alt.»

Flere smakebiter fra bøker, finner du på Mari's blogg.

Film: Lost In Translation (2003)

Det er over ti år siden filmen Lost In Translation ble utgitt, nærmere bestemt 2003. En film som fikk Oscar for beste originalmanus (Academy Award for Writing Original Screenplay). Den vant også tre Golden Globe; beste komedie, beste manus og Bill Murray fikk prisen som beste mannlige skuespiller. Det er en av mine favorittfilmer og hvor mange ganger jeg har sett den vet jeg ikke. I går så jeg filmen igjen.

Handlingen foregår i Tokyo der den amerikanske filmstjernen Bob Harris (Bill Murray) er for å medvirke i en reklamefilm for whisky. På luksushotellet der han bor møter han Charlotte (Scarlett Johansson), en ung filosofistudent som er sammen med den arbeidsnarkomanene mannen sin som er fotograf.

Bill og Charlotte kjeder seg og får ikke sove. De stiller spørsmål ved eget liv og etterhvert ved hverandres liv. Etterhvert oppstår det et vennskap mellom dem.

Charlotte sier til Bill at hun sitter fast i tilværelsen og spør han om han tror det blir bedre og det sier han at det gjør:

«Jo bedre du kjenner deg selv og hva du vil, jo mindre lar du ting gå inn på deg.»

Bill snakker om det å få barn:

«Livet ditt som du kjenner, det er borte. For aldri å komme tilbake. Men de lærer å gå og de lærer å snakke og du vil være sammen med dem. Og de blir etterhvert de deiligste menneskene du noen gang vil møte.»

Jeg synes filmen er like god hver gang jeg ser den. Morsom, men det er roen – det lavmælte rundt handlingen jeg liker. Kjedsomheten som kan oppstå når man bor alene på hotell f eks ved en jobbreise er gjenkjennbar. I en slik tilværelse dukker ofte mange tanker opp. Som det ofte gjør når man har ro rundt seg. Filmen får frem kontrasten mellom en rolig hotelltilværelse og en hektisk storby utenfor hotellveggene. Jeg veldig lyst til å reise når jeg ser filmen. Det er tryggere å bo landlig til. Men jeg opplever en større frihet ved å være i en storby. Kanskje jeg hadde opplevd det annerledes om jeg hadde bodd i en by...

Her er filmens offisielle trailer:

Noveller: Aske i munnen, sand i skoa (Ashes in My Mouth, Sand in My Shoes) av Per Petterson

Novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa (1987) var Per Pettersons debut som forfatter – da var han 34 år. 

I et intervju med Hans Olav Brenner, Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!, forteller Per Petterson om Thomas Hylland Eriksens anmeldelse av boken og sin egen reaksjon på anmeldelsen som han beskriver som kjip, nedlatende og ironisk.

Jeg fant anmeldelsen i Forfatterhefte Per Petterson (Biblioteksentralen 2004) som jeg lånte av biblioteket – Morgenbladet 21.oktober 1987 med overskriften:

«Tynn suppe på drabantbyspiker – Per Pettersons noveller er små i enhver forstand, og bare unntaksvis har man følelsen av at de er befolket med levende mennesker.»

Nå har jeg lest novellesamlingen, og jeg forstår forfatterens reaksjon. Er det noe novellene beskriver, så er det for meg levende mennesker. Heldigvis fikk Per Petterson god anmeldelser av andre kritikere. En anmelder skriver at novellene varmer, og det er også min leseopplevelse. Det er ikke mange bøker som får frem de store følelsene i meg. Per Petterson er en av de få. Det klarte han også med novellene.

Novellesamlingen er på 126 sider og inneholder ti noveller. Det er ingen hemmelighet at Per Petterson bruker fragmenter av eget liv i sine bøker, og at Arvid Jansen, som ofte er å finne i hans bøker, ligner forfatteren.

I novellesamlingen er det livet til Arvid Jansen fra han er seks år og noen år fremover i tid. Han bor på Veitvet i Oslo sammen med moren, faren og søsteren Gry. En annen som har innvirkning på Arvid Jansens liv er den til tider nådeløse Onkel Rolf.

I den første novellen En mann uten sko møter vi familien en kveld faren Frank, som har svennebrev som skoarbeider, uventet kommer hjem fra Danmark. Der har han vært i et halvt år og jobbet ved en skofabrikk etter at alle norske skofabrikker er nedlagt:

«De blei så forvirra alle sammen at de greide ikke å spørre om annet enn hva han hadde i veska. Da det viste seg at den var full av marsipanbrød og whisky og toblerone og elefantøl fra tollfrisjappa på danskebåten, trengte de seg inn på kjøkkenet som en flokk sultne valper. Det var et lite kjøkken så unga måtte stå mens de voksne benka seg rundt bordet og tok seg en pinne for å vurdere situasjonen i rolige former. Og sjølsagt måtte onkel Rolf si noe, Arvid kunne ikke fatte hvorfor han var så ofte på besøk, han hadde da leilighet sjøl?

-Det det gjelder Frank er at du ikke eier sosial oppdrift og det veit du! sa onkel Rolf og det blei så stille på kjøkkenet at de kunne høre regnet mot vindusruta...»

Den gode stemningen på kjøkkenet er som blåst bort, og etter å ha smelt tilbake går faren og legger seg.

«Onkel Rolf blei sittende og tvinne glass ei stund, men det var ingen som ville snakke med han og muttern begynte å tørke av bordet med sånne forte bevegelser, så han drakk opp og dro hjem til leiligheten på Vålerenga. Det var en leilighet full av rot og støvballer i krokene, Allers og Det Beste og Norsk Ukeblad strødd utover salongbordet og hver gang Arvid var på besøk måtte han hjelpe til med oppvasken enda han aldri gjorde det hjemme. Noen kone hadde Onkel Rolf ikke, og hvem ville vel ha en sånn type, tenkte Arvid for seg selv.»

Novellesamlingen er bl a et barns observasjon av voksenverden. Rammene er en vanlig trygg familie. Men av og til kommer det usagte, uoppgjorte, konfliktene og misnøyen som ligger og ulmer mellom de voksne til overflaten, og skaper utrygghet for Arvid.  

Den siste novellen Før krigen der Arvid reiser til hytta i Bunnefjorden sammen med faren og Onkel Rolf ble en verdig avslutning. Det som skjer mellom faren og onkelen, og hvordan en liten gutt reagerer på de voksnes fyllerøre der oppgjørets time er kommet mellom de voksne og sannheten skal frem, er vondt å lese. Særlig fra guttens perspektiv, men også fordi den viser menneskets svakheter. Samtidig er det fint å lese at noen klarer å sette ord på det slik Per Petterson kan. Livet er ikke alltid like enkelt og strømlinjeformet som vi ønsker det skal være. Noen ganger tryner man skikkelig og det er det som skjer her.

Tabu av Ferdinand von Schirach

Slik presenterer Gyldendal Forlag Ferdinand von Schirachs nyeste roman Tabu som jeg har lånt av biblioteket:

«Sebastian von Eschburg vokser opp i en gammel adelsfamilie der barn verken skal ses eller høres. Han er åtte år da han første gang får spise middag sammen med foreldrene, og ti da han blir plassert på kostskolen hvor både faren og bestefaren gikk. En kveld mens han er hjemme på sommerferie, våkner Sebastian av et smell. Faren har skutt seg.

De neste årene begraver Sebastian seg i kostskolens bibliotek. Som voksen prøver han å finne et fotfeste i kunsten. Med fotografier og videoinstallasjoner vil han vise at virkelighet og sannhet er to ulike ting. Alt handler om skjønnhet, sex og menneskets ensomhet.

Da Sebastian von Eschburg blir tiltalt for å ha drept en ung kvinne, tar den hjertesyke, sigarillodampende advokaten Konrad Biegler på seg forsvaret. Ved å hjelpe kunstneren ser Biegler en mulighet til å redde seg selv. Men hvordan forsvarer man en mann som mener det er likegyldig om han har slått ihjel eller ikke?»

Gyldendal viser til anmelderne som ga romanen gode kritikker. Jeg har klippet ut fra Aftenposten (19. januar 2014) en mer lunken kritikk skrevet av Atle Christiansen; han synes ikke at romanen henger helt sammen. Han skriver bl a at «romanens siste halvpart nærmest dementerer romanens første halvdel uten at den tilfører noen a-ha opplevelse, er det von Schirach som ikke har fått lykkes med å få sin roman til å henge sammen.»

Jeg har lest alle de foregående tre bøkene  Ferdinand von Schirach har utgitt, to novellesamlinger og en roman, og skrevet om alle tre. Jeg finner ingen forfatter å sammenligne med Ferdinand von Schirachs bøker, verken språk, komposisjon eller handling. Den eneste romanen jeg tenkte på når jeg leste Tabu er romanen: Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

Uten sammenligning forøvrig er det fordi i Egans roman blir hovedpersonen fra det ene kapitlet biperson i det andre. Det er slik jeg tenker det er med Tabu; når advokat Biegler kommer inn i handlingen går Sebastian von Eschburg over fra å være hovedperson til å være biperson.

Uansett; jeg har igjen lest en god bok og kommer til å lese eventuelle etterfølgende bøker skrevet av Ferdinand von Schirach. Måten han skriver på, kort og presist, viser at han har tillit til meg som leser. 

Et sitat der Sebastian som ti-åring forlater hjemmet for å reise på kostskole – i dette avsnittet er alt som er nødvendig for meg som leser til å skape meg et bilde av situasjonen. Det er sikkert ulikt fra leser til leser, men for meg var det hjerterått å lese:

«Da Sebastian ble kjørt til internatskolen av faren, skulle han gjerne ha tatt med seg de hvite liljene som fløt på vannet, og linerlene og platanene utenfor huset. Hunden hans lå i solen, pelsen var varm og Sebastian visste ikke hva han skulle si til den. Hunden døde et halvt år senere.»

Det samme gjelder denne scenen. Sebastian er hjemme på ferie og har akkurat gitt moren en nøtteknekker han har laget:

«Moren takket. To ganger åpnet hun munnen på nøtteknekkeren. Så fortsatte hun å lese bekjentgjøringene i «Rytterrevyen». På bordet lå påmeldingsskjemaene til turneringene. Sebastian fortalte nytt fra internatet. Av og til stilte hun et spørsmål, uten å se opp fra papirene. Etter en stund sa hun at hun måtte avsted. Hun brettet sammen servietten, omhyggelig, helt til endene lå nøyaktig over hverandre. Hun kysset han på pannen. Hundene sprang opp og svinset ved siden av henne nedover alleen til stallen.»

Oppsummering mai 2014

Det har vært mange fridager i mai som burde tilsi at jeg hadde masse tid til lesing. Men det er som alltid når våren kommer; lyset avslører alt som har vært forsømt - husarbeid, hage og kroppen er noen stikkord.  Da må man ta i et tak. Jaggu har jeg fått gjort en del – ikke minst denne helga med sommervær.

Så var det bøkene jeg har lest. 

Mitt første møte med Franz Kafka har medført at jeg har kjøpt en biografi om han og romanen Prosessen:

Brevet til faren (Brief an den Vater) - en bok som inneholder et brev Franz Kafka skrev til sin tyranniske far, men aldri ble sendt

Romanen falt veldig i smak:

Svik 1938 (Hägring 1938) av Kjell Westö - en sjelden god roman

Så var det to små biografier om en dame med ben i nesen:

Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

Line Baugstø: Camilla Collett - født Wergeland

Romanen hadde jeg gledet meg til å lese. Selv om den var god, ble den i lengste laget for meg:

Vindens skygge (La sombra del viento) av Carlos Ruiz Zafón

Det er Tove Jansson jubileum i 2014 og da måtte jeg sikre meg:

Lewis Caroll: Alice i eventyrland (Alice's Adventures in Wonderland) - illustrert av Tove Jansson

Endelig fikk jeg satt sluttstrek for mursteinen:

Roy Jenkins: Churchill - 1945 og frem til Churchill dør i 1965

Koselig klassiker er:

Det suser i sivet (The Wind in the Willows) skrevet av Kenneth Grahame og illustrert av Ernest H. Shepherd