En smakebit på søndag: Mine unge år (My early Life) av Winston Churchill

“Writing a book is an adventure. To begin with, it is a toy and an amusement; then it becomes a mistress, and then it becomes a master, and then a tyrant. The last phase is that just as you are about to be reconciled to your servitude, you kill the monster, and fling him out to the public.” (Winston Churchill).

Den selvbiografiske boken My Early Life første gang utgitt i 1930, anses som Churchills beste bok og noen rangerer den som et av 1900-tallets mest fremragende verk, det  skriver Roy Jenkins i sin biografi om Churchill. Her er omslaget på boken en kan få kjøpt på dansk.

Utgaven jeg har kjøpt brukt på Finn.no er en norsk oversettelse utgitt i 1945 – gammel og slitt. Beste varemerke for en bok– da har den vært lest.

Min smakebit er det første avsnittet i første kapittel:

«Når begynner en egentlig å huske? Når fester bevissthetens flagrende lys og skygger seg for første gang i et barns sinn? Det første jeg kan huske, er Irland. Jeg ser temmelig tydelig for meg opptrinn og begivenheter i Irland; av og til mennesker også, men mer uklart. Jeg ble født 30. november 1874 og forlot Irland på våren 1879. Far kom dit som sekretær for sin far, hertugen av Marlborough, som Disraeli i 1876 hadde utnevnt til stattholder. Vi bodde i et hus som kaltes «Little Lodge», omtrent et steinkast fra visekongens residens. Her holdt jeg til i nesten tre år. Jeg har klare og levende inntrykk av enkelte begivenheter. Jeg husker da bestefar, visekongen, avslørte statuen av lord Gough i 1878. En stor svart folkemasse, røde soldater til hest, snorer som trakk bort et brunt skinnende klede, den gamle hertugen – min skrekkinnjagende bestefar – som talte til folkemassen med kraftig stemme. Jeg husker enda en setning han brukte...»og med en morderisk salve meiet han fienden ned».. Jeg forstod utmerket godt at han talte om krig og kamp, og at en «salve» betydde det som soldatene i de svarte uniformene pleide å gjøre med sterke smell når vi gikk tur om morgenen i Phænix-parken. Dette tror jeg er min første sammenhengende erindring. «

Vil du lese flere smakebiter fra bøker, klikker du på bildet nedenfor. 

Siri Senje: Biografien om Camilla Collett - Stemmen fra de stummes leir

Fra etterordet til forfatteren:

«I dag er vi i Norge nærmere politisk og økonomisk likestilling mellom kjønnene enn noen gang. Mange vil likevel si at menn og kvinners liv ennå preges av vidt forskjellige forventninger og roller. Den indre frigjøringen Camilla skrev om, blir fortsatt diskutert. Tankene hennes var så originale at de også kan inspirere oss som lever nå. Camilla Wergeland Collett var med på å sette i gang en av de forrige hundreårets viktigste samfunnsbevegelser. Selv ble hun født 100 år for tidlig til virkelig å få glede av den friheten hun brukte livet sitt for å kjempe for.»

Biografien på 134 sider inkl register utgitt i 2009 har jeg lånt av biblioteket. Lettlest biografi for unge lesere, men kan fint leses av bokormer i alle aldre. Om henne som er kalt Norges første feminist. Interessant - ikke minst med tanke på at hun kun fikk tre års skolegang.

Jeg kunne lite om Camilla Collett før jeg leste denne. Litt underlig jf at det er en aldri så liten "rødstrømpe" i meg. Ikke engang da jeg bodde på Eidsvoll Verk og hver dag omtrent kjørte forbi prestegården der Camilla Collett vokste opp, var det noen «oppvåkning» hva angår interessen for hennes liv fra min side. Men biografien har gjort til at jeg har lånt to andre bøker om henne; jeg har rett og slett fått «dilla på Camilla».  

Jacobine Camilla Wergeland ble født i 1813 i Christiansand. Faren Nicolai Wergeland var sønn av en fattig alenemor fra Bergen. Men av gode hjelpere ble han tilbudt skolegang og fikk en glitrende eksamen i teologi. Han ble en respektert lærer, etterhvert prest og engasjert på mange samfunnsområder, og giftet seg med byskriverens datter Alette Thaulow. De fikk fem barn og her beskriver han begeistret de tre eldste:

«Henrik hadde en fantastisk hukommelse og fatteevne. Harald både snakket og gikk usedvanlig tidlig. Augusta var spesielt pen.»

Camilla beskriver han med å vise til hennes fine ansiktstrekk. Dette var typisk for denne tidsalder, kvinnene skulle først og fremst være «til behag». Da var de ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Overklassekvinnenes skrekk var å ende som peppermøer med den eneste oppgaven å servere te i mødrenes te-selskaper.

Henrik, den så etterhvert berømte Henrik Wergeland skulle skape problemer for Camillas kjærlighetsliv, fordi hennes livs kjærlighet Welhaven var Henriks største fiende. Faren Nicolai Wergeland var også uglesett av Welhaven.

Nicolai Wergeland fikk den ære å representere Christiansand i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Men hans kritiske syn på Danmark, og at han mente at Norge skulle gå i union med Sverige, ble ikke nådig tatt opp av de andre i forsamlingen, og han kom hjem som en skuffet og såret mann. Mange mente han smisket for svenskekongen Carl Johan, og ryktene blusset opp igjen da han fikk den populære stillingen som prest på Eidsvoll.

På prestegården på Eidsvoll hadde Camilla en sorgløs og fri barndom. Opptatt av natur og dyr som hun var. Et fritt liv utendørs som gjorde barna selvstendige og sterke:

«Da Camilla som voksen skildret barndommen på Eidsvoll, sammenlignet hun seg selv som en sommerfugl. Hun kunne bevege seg fritt over endeløse blomstermarker, skriver hun, slik sommerfugler kan, før de fanges og festes med nål i innsektkassen, pent plassert i rader med stille, fastspente vinger. De fangede sommerfuglene var Camillas bilde på det å være ung og jente på den tiden hun vokste opp. Barndommen ga en smak av frihet og lykke før samfunnets strenge krav til kvinnelivet satte inn.»

Men en barndom tar slutt. Som trettenåring sendes Camilla på pensjonatskole i Christiania der hun mistrivdes. Som fjortenåring sendes hun på en pensjonatskole til Danmark der hun for første gang opplever å få en god venninne, en sjelevenn, Christiane, som dessverre dør. Etter to år kommer hun hjem og da er hun gifteklar. 

Skolegangen hun fikk var disse tre årene på pensjonatskole. Før dette var det huslærere som Camilla kalte "strandet i verden": 

"Sønnen Alf som skrev den første biografien om henne, sier kort og godt at hvis moren lære noe som helst på Eidsvoll, var det på grunn av hennes uvanlige intelligens. For Camilla utmerket seg tidlig med sitt kvikke hode og evnen til å lære".

Etter konfirmasjonen måtte hun presenteres i ekteskapsmarkedet og da var Christiania stedet for en sjenert, drømmende og sky Camilla: 

"Eidsvollsprestens datter vakte raskt oppsikt i den lille hovedstaden. Når hun kom inn i et rom med sin høye, smale skikkelse, det bølgete mørkblonde håret, de store blå øynene og et drømmende innadvendt blikk, ble det hvisket om at hun lignet en alvepike eller skognymfe. Det var noe nesten overjordisk over Camilla Wergeland mente man." 

I Christiania møter hun Johan Welhaven. Men det blir en umulig kjærlighet som hun aldri kommer over. I syv år er hun ulykkelig forelsket i Welhaven.

I 1841 gifter hun seg med Peter Jonas Collett og det er han som oppmuntrer henne til å skrive. De får fire sønner. I 1851 dør ektefellen. Hun får en dårlig økonomi og mistet det sosiale nettverket. Hun var redd for å dra barna ned i fattigdom:

«Men hun hadde ingen erfaring med å arbeide eller tjene penger. Fra å være en betydningsfull manns kone og et medlem av overklassen var hun redusert til en stakkar, langt nede på rangstigen. Samfunnet forventet at enker skulle innta en ydmyk posisjon og ofre seg for barna sine uten å mukke. Hun hadde å neie pent når hun fikk hjelp og ellers være anonym».

I 1852 ser Camilla ingen annen råd enn å sette bort eldstesønnen som da er ti år til onkelen. Hjerteskjærende å lese om. Også en av de andre sønnene må flytte til slektninger.

Camilla Collett starter da en «ørkenvandring» for resten av livet.  Mesteparten av tiden oppholdt hun seg utenlands, bl a i Danmark. Hun skrev og fikk utgitt Amtmannens døtre anonymt i første omgang, den første norske romanen som ble utgitt. Da var hun 41 år. Den ble lest og snakket om overalt:

«Først mange år etter, da boken ble utgitt for tredje gang, stod Camillas navn på omslaget. Nå stod hun frem og forsvarte den ulykkelige slutten hun hadde valgt. Sofies liv måtte ende ulykkelig på grunn av en tilfeldighet. Det er jo nettopp poenget, skriver hun. Det er tilfeldigheter som styrer kvinnelivet, ikke bevisste valg. At kvinnen ikke får utvikle sin evne til kjærlighet, eller ta avgjørende valg i sitt eget liv, fører til katastrofe, også for mannen.»

Camilla Collett døde i 1895. Da var hun en feiret forfatter:

«Da Camilla skulle fylle åtti år, ville Norge endelig feire kvinnesakens ukronte dronning. Det kom tydeligvis uventet på hovedpersonen selv. Da Camilla fikk festinvitasjonen, svarte hun i kjent stil. Hun ramset opp navnene på alle forfatterne, inkludert Ibsen, som hadde blitt avvist i det grusomme og kalde hjemlandet. Først etter å ha gjort suksess utenlands ble de akseptert. Hvorfor skulle hun, en gammel rusten raritet, trekkes frem til beskuelse, nå som glansen var borte og det var for sent? Men Camilla var og ble en balldronning. Hun elsker silkekjoler og valsemusikk, champagne og lysekroner. Hun hadde aldri greid å takke nei til en fest. Det gjorde hun ikke nå heller.»

Den som førte Camilla Collett til festbordet var Henrik Ibsen som beskrev henne som «meget begavet, men høyst ulykkelig». 

Svik 1938 (Hägring 1938) av Kjell Westö - en sjelden god roman

Jeg ønsker ikke at romanen Svik 1938, som den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö har skrevet, nødvendigvis skal få rekordmange lesere. Jeg vil at den får lesere som etter å ha lest den er enig med meg i at det de har lest er en sjelden god roman. Romanen fortjener å bli fremsnakket.

Det er ikke fordi romanen er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2014 at jeg mener at den er god.  Heller ikke derfor jeg valgte å lese den. Jeg valgte bl a å lese Svik 1938 fordi jeg så TV-serien Der vi engang gikk som gikk på NRK og som jeg likte veldig godt. Tv-serien er basert på en roman Kjell Westö skrev som ble utgitt i 2007. Jeg har ikke lest romanen med samme navn som TV-serien, men det skal jeg selv om det er delte meninger om den. Noen mener at persongalleriet er for omfattende i Der vi engang gikk.  

Dette intervjuet med forfatteren som jeg leste i Aftenposten hadde også innvirkning på at jeg leste Svik 1938 – det anbefales om du også vurderer å lese romanen:  

«Portrettene på pianoet - Den finske borgerkrigen i 1918 er fremdeles et traume i finsk historie. Bror slåss mot bror, nabo mot nabo.»

Svik 1938 ble utgitt i 2013 og på norsk i 2014. Jeg har lånt romanen av biblioteket.

Helsingfors  - året er 1938. Det er 20 år siden Den finske borgerkrigen mellom den røde sosialistiske siden og de hvite som ble støttet av Tyskland.

Advokat Claes Thune har nylig ansatt en dyktig sekretær, fru Wiik. Men det advokaten ikke vet og det ikke fru Wiik forteller han, er at hun som 17-åring var i fangeleir etter at de hvite hadde nedkjempet de røde. Der hadde hun opplevelser som hun sliter med, men ikke ønsker at noen skal vite om. Heller ikke arbeidsgiveren: 

"«Hun likte Thune tålelig bra. Han var hoven innimellom uten at han forstod det selv, han kledte seg skjødesløst og iblant sa han rare ting. Men han var vennlig også, og han virket ærlig. Intelligent og snill, det var ingen selvsagt kombinasjon. I hver fall ikke hos klientene som besøkte Thunes kontor. Høyrøstede og påtatt joviale, det var Matildas inntrykk. Noen så tvers gjennom henne som om hun ikke fantes, andre ga henne frekke blikk.»

Advokat Thune er en middelmådig advokat, men har som en del av overklassen privilegier og det knytter seg en del forventninger til han. Bl a at han fortsetter som deltaker i Onsdagsklubben. En klubb som bl a består av gamle venner. Der drikker, spiser de og diskuterer. Ikke minst den politiske situasjonen som Europa befinner seg i under Hitlers fremmarsj er oppe til livlig diskusjon. Thune er liberaler og bekymret for fremtiden. Men det er det ikke alle i Onsdagsklubben som er. Hitler har sine sympatisører også her. Men dette er ikke eneste årsak til at Thune synes at sammenkomstene ikke har samme verdi som tidligere. Det er også det faktum at kona Gabi forlot han etter at han oppdaget at hun hadde et forhold til et av medlemmene.

Thune og ektefellen har vært separert i nesten to år og han er ensom. Like ensom er fru Wiik, men ikke på samme måte som Thune. Hennes ektefelle forlot henne for flere år tilbake og hun har aldri hørt noe fra han. Men hun kjenner en frihet ved å være alene. Hennes store fritidsbeskjeftigelse er å gå på kino. Hun er tilfreds med tilværelsen når ikke fortidens traumer kommer tilbake i form av Miljafrøken.

Men en dag slår fortiden til fru Wiik ned som lynet. Hun kjenner igjen en stemme fra fangeleiren, Kapteinen, en av fangevokterne. En av Onsdagsklubbens medlemmer: 

«Hun stivnet til.

Blant de ukjente stemmene var det én hun dro kjensel på. Først kunne hun ikke plassere den, men den gjorde henne uvel, og snart begynte det å gå opp for henne hvem den tilhørte. Og da hun hørte mannen si noe spøkefullt – hun oppfattet ikke hva det dreide seg om eller hvem han sa det til – og så le av sin egen bemerkning, da visste hun det. Stemmen var kanskje blitt en anelse dypere, men latteren var akkurat den samme. «

Kapteinen kjenner ikke igjen fru Wiik, men fatter interesse for henne og ønsker å ha kontakt. Milja Matilda Alexandra Wiik tar et valg...

Journalist Marta Nordheim skriver i denne artikkelen:

 «Medrivande mellomkrigsdrama - Ein ny finsk, historisk roman minner meg på dei store forskjellane det er mellom Skandinavia og Finland. Det som skil oss er ikkje minst den finske borgarkrigen mellom dei raude og dei kvite, der 37.000 miste livet.»

at hun ikke er fornøyd med at vi ikke får vite hvem fru Wiik gjenkjenner før på slutten av romanen– hun liker ikke slike  «who done it»-knep.  

Der er jeg uenig med Marta Nordheim. Dette gir romanen en ekstra nerve synes jeg. Men det betyr ikke at den driver meg fremover i et voldsomt tempo. For meg var det viktig å være i det landskapet forfatteren har skapt i denne romanen så lenge som mulig. Det er sjelden eller aldri at jeg synes en roman er for kort, men det syntes jeg om denne romanen på 310 sider. Jeg skal helt klart lese flere bøker Kjell Westö har skrevet!

Dikt: Jeg lå og drømte – av Inger Hagerup

Privat foto

Jeg lå og drømte et dikt jeg skrev

om støv og silke og spindelvev

og alt som er blekt og stille.

Det var ikke ondt. Det var ikke godt.

Da hugg det i hjertet. Jeg våknet brått.

Det var noe annet jeg ville.

Tørt som papir smuldret drømmen bort.

Det var noe viktig jeg skulle ha gjort.

Hvem ropte på meg der ute?

Bundet, bundet på hånd og fot

lå jeg i mørket og stirret mot

et kors i en vindusrute.

Natt og susende stjernevær.

Jorden var seilklar. Men jeg lå her

og visnet bak vinduskorset.

Midt liv, midt liv gikk på grunn et steds,

mens hjertet hugget sitt S.O.S

i ujevn huggende morse.

Mitt liv gikk på grunn. Men hvem er jeg?

En virkelighet som er større enn meg

slo ut sine veldige vinger.

Stille, stille. Din barneskrekk

blir borte engang når jeg bærer deg vekk

fra dette som heter Inger.

En smakebit på søndag fra "Naboens sønn" skrevet av Dror Mishani

«Har du gjort noe fett i helga» spurte en av mine kolleger meg sist mandag; en kul, ung, hyggelig fyr som kommer på jobb med rullebrett under armen, digger løssnøkjøring og bor i en leilighet i Oslo sentrum. Hi, hi – spørsmålet skapte en morsom seanse på morramøtet– alle aldre har sin sjarm...

Vel, «fett» eller ikke – en bokelsker kjeder seg aldri. Ihvertfall gjør ikke jeg det. »Må- oppgaver» blir gjort i et rasende tempo for å få tid til bøker og alt som følger med. Bl a å delta i Mari's søndagsspalte. Denne helga har jeg kjøpt flere bøker på Finn.no. For mange er de antikvariske. For meg, til det motsatte er bevist, er den ene boken et gullfunn! En selvbiografi skrevet av Winston Churchill som, etter det jeg har lest, skal være en av de beste bøkene han har skrevet. Trodde ikke at den fantes på norsk engang!

Tilbake til det som er målet med dette innlegget - å gi en smakebit fra en bok. Denne gangen fra en krimroman skrevet av en israelsk forfatter - en roman som Henning Mankell mener er imponerende -  den har   inspirert meg til å lese min første bok skrevet av Franz Kafka:

Vil du lese mer om boken kan f eks du klikke deg inn på innlegget jeg skrev etter å ha lest den:

Krim: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani - kanskje denne er en roman for deg også

Smakebiten:

«Vet du hva som er det verste med saker der folk meldes savnet? At du først vet om du har gjort hva du skulle når saken er løst. Før det er det umulig å vite. Du kan endevende tre fjerdedeler av verden, og så befinner den savnede seg i den fjerdedelen som du ikke har endevendt. Selv leteaksjonen i går. Så lenge vi ikke har funnet Ofer et annet sted, kan vi ikke vite om vi lette godt nok i sanddynene. «

Vil du lese flere smakebiter fra bøker, klikker du på bildet nedenfor. Mari som eier bloggen Flukten fra virkeligheten tar opp temaet plagiering av andres bloggtekster i sitt innlegg denne søndagen.

Brevet til faren (Brief an den Vater) - en bok som inneholder et brev Franz Kafka skrev til sin tyranniske far, men aldri ble sendt

«Kjæreste far!

Du spurte meg forleden dag hvorfor jeg påstår at jeg er redd for deg. Jeg visste som vanlig ikke hva jeg skulle svare deg, dels nettopp fordi jeg er redd for deg, og dels fordi denne frykten skyldes så mange forskjellige ting at jeg ikke engang tilnærmelsesvis ville kunne gi noe samlet bilde av dem under en samtale. Og når jeg nå vil forsøke å gi deg et skriftlig svar, kommer det til å bli høyst ufullstendig, fordi frykten og de følger den har hatt, virker hemmende på meg selv når jeg skriver til deg og også fordi det er et så omfattende emne at hverken min hukommelse eller min forstand strekker til.»

Dette er første avsnitt i et brev Franz Kafka (1883-1924) skrev til sin far i 1919. Et brev som aldri ble sendt. Moren og vennen Max Brod la etter Franz Kafkas død brevet til side etter å ha lest det, og brevet ble for første gang utgitt i 1953 med tittelen Brief an den Vater. På norsk ble det utgitt i bokform i 1957 med tittelen Brevet til faren.  Boken jeg har lest er på 76 sider og er lånt av biblioteket. Jeg ønsket å kjøpe den, men overalt står det at den er utsolgt. Men jeg kommer til å kjøpe den om jeg finner den. Det er en bok jeg kjenner et behov for å streke under og notere i.

Det at jeg bestemte meg for å lese Brevet til faren, er fordi boken er en del av handlingen i en krimbok jeg har lest og skrev om i innlegget:

Krim: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani - kanskje denne er en roman for deg også

Gjennom å lese dette brevet får man et innblikk i hvordan det var å vokse opp med en far som var en tyrann. Og hvordan dette påvirket Franz Kafka. To personer som var veldig forskjellige:

«Men akkurat som far var du for sterk for meg, særlig fordi mine brødre døde som små og søstrene ble født så meget senere at jeg måtte ta den første støyten ganske alene. Det var jeg alt for svak til.

... Jeg var et forsagt og engstelig barn; men likevel var jeg sikkert trassig, som barn flest; mor forkjelte meg vel også, men jeg kan ikke tro at jeg var spesielt vanskelig å ha med å gjøre; jeg kan ikke tro annet enn at et vennlig ord, en rolig hånd på min, et kjærlig blikk ville fått meg til å gjøre hva som helst. Nå er jo du i grunnen et godmodig og ømhjertet menneske (det følgende kommer ikke til å motsi dette, jeg snakker bare om hvilket inntrykk du gjorde på barnet), men ikke alle barn har utholdenhet og pågangsmot til å lete frem til ømheten under overflaten. Du kan bare behandle et barn ut fra dine egne forutsetninger, med voldsomme midler, med bråk og hissighet, og i dette tilfellet passet det etter din mening særlig godt, fordi du ville oppdra meg til en sterk og modig gutt.»

Metodene faren brukte for å vise sin overlegenhet og styrke var verbale og bestod av skjellsord, trusler, ironi og hånlig latter:

«Det er også sant at du vel neppe noen gang virkelig har prylt meg. Men når du skrek opp, ble rød i ansiktet, rev av deg bukseselene og lot dem ligge klar over stolarmen, var det nesten verre. Det er som om noen skal henges. Blir han virkelig hengt, så er han jo død og alt er overstått. Men hvis han må overvære alle forberedelsene til henrettelsen og først får vite at han er blitt benådet når strikken dingler foran ansiktet på han, kan han få mén av det for livet. Alle de gangene du tydeligvis visste at jeg etter din mening hadde fortjent pryl men slapp fordi du lot nåde gå for rett, gjorde meg dessuten enda mer skyldbetynget. Hvordan jeg enn snudde og vrengte meg, kom jeg i skyld til deg.»

Franz Kafka skriver om den eneste begivenheten han husker fra de første årene da han etter å ha sutret etter vann først ble truet kraftig om å hold opp med sutringen, bæres ut på «pawlatschen» der han må stå alene i bare skjorten bak den stengte døren:

«Slik som jeg var skapt, kunne jeg aldri riktig forstå sammenhengen mellom det tøvete maset om å få vann, som i mine øyne var en helt naturlig ting, og det ufattelige forferdelige ved å bli båret ut av huset. I årevis var jeg plaget av den skremmende tanken at den svære mannen, han som var min far og siste instans, kunne komme og bære meg ut av sengen ut på pawlatschen midt på natten uten grunn, og at jeg altså var så helt uten betydning for han.»

Det var ikke bare den kroppslige styrken som faren var overlegen sønnen:

«På samme måte var det med din åndelige overlegenhet. Du hadde jo arbeidet deg frem og nådd så høyt helt på egen hånd, derfor hadde du også uinnskrenket tillit til dine egne meninger. Det virket forresten ikke så blendende på meg da jeg var liten som senere i oppveksten. Du regjerte verden fra lenestolen sin. Din oppfatning var den eneste riktige, enhver annen var forrykt, overspent, fjollet, unormal. Dessuten var din selvtillit så stor at du ikke engang behøvde å være konsekvent, du hadde allikevel alltid rett.»

Og morens rolle beskriver han slik – det skulle vært interessant å vite hvordan hun opplevde å lese brevet:

«Det er sant at mor var grenseløst snill mot meg, men for meg sto alt dette i forbindelse med deg, altså ikke i noen heldig forbindelse. Ubevisst spilte mor samme rolle som driveren gjør under en jakt. Selv om nemlig din oppdragelse, i et eller annet usannsynlig tilfelle, skulle ha kunnet stille meg på egne ben ved å skape tross, motvilje eller kanskje til og med hat hos meg, så ble den nøytralisert av mors vennlighet, fornuftige ord (i min kaotiske barndom sto hun for meg som selve sinnbildet på fornuften) og hennes forbønner, og dermed var jeg igjen drevet inn i din sirkel, som jeg ellers kunne ha kunnet bryte ut av, til fordel for oss begge...»

Deler av denne boken er sterke saker å lese. Jeg vet ikke om den som var tenkt som mottaker ville hatt evne til å ta det innover seg. I brevet setter Franz Kafka ord på det som mange barn opplever der en forelder har en tyrannisk adferd. Om det han opplevde i sitt forhold til faren alene er forklaringen på alt det han opplevde senere i livet, spesielt hva angår forholdet til kvinner, er ikke jeg den rette til å tolke. Franz Kafka skriver selv at han ikke er blitt den han er utelukkende pga farens påvirkning. 

Jeg ser at det er ulike meninger om romanen Prosessen. Jeg har veldig lyst til å lese den. Men jeg er usikker. Selv om Brevet til min far var en liten bok, er den krevende. Særlig slutten. Derfor er mitt mål å kjøpe og lese den flere ganger. 

Oppsummering april 2014

Ovenfor er omslagene til bøkene jeg avsluttet i april, og nedenfor er link til innlegg jeg har skrevet om dem.

Jeg fikk lest fem bøker fra egen bokhylle og det er jeg fornøyd med. Ellers er det viktig for meg ikke å ha for fastlagte planer over hva jeg skal lese. Lesingen og bloggen er en hobby og ingen tvangstrøye. Hobbyen skal gi energi, ikke tappe meg for energi. Men sier jeg ja til å motta en bok fra et forlag prioriteres den foran andre bøker. Selv om det er hyggelig at det kommer en henvendelse fra et forlag/forfatter, holder jeg denne andelen av bøker jeg leser på et minimumsnivå. Jeg bruker alt for mye tid på hobbyen som det er allerede.

Det er også hyggelig å bli linket til på forlagenes og forfatternes sider. Men det hadde vært enda hyggeligere at de hadde sendt meg en e-post om at de har gjort det, og at jeg ikke oppdager det helt tilfeldig. Enda hyggeligere er det når forfattere kommenterer på bloggen som Ida Løkås gjorde i oppsummeringen for 2013.

Det som ikke er hyggelig, er når bokbloggere plagieres. Ulovlig er det også jf Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven).  Selv om det ikke er overraskende for meg at det skjer, er det skremmende når man oppdager at det skjer systematisk. Det at enkeltpersoner kopierer det bokbloggere har skrevet og utgir det som sitt eget, er dessverre blitt et problem. Jeg har ikke oppdaget at det har skjedd med noe jeg har skrevet. Men det betyr lite. Jeg vet hvor mange timer som brukes til å lese en bok og deretter skrive om den. Det er ikke få timer pr bok. Jeg håper at også forlagene tar tak i dette ved å være mer kritisk til hvem de sender bøker til.

'Dagen skal komme med blå vind' av Levi Henriksen - en ny stemningsrapport fra Skogli

'Lykke og glede' (The Joy Luck Club) av Amy Tan - like god som jeg husket den

Mapuche av Caryl Férey - innholdsrik og god - ingen "kosekrim"

Unnskyldningen (Undskyldningen) av Hanne-Vibeke Holst - romanen som er overstrødd med sammenligninger overbeviste ikke meg

Buddha på loftet (Buddha in the Attic) av Julie Otsuka - inneholder mange interessante og sterke historier

Verdensmestrene av Henrik H. Langeland - litt for lang og for mye skisport for meg

Mary Wakefield - bok nr 3 i Jalna serien skrevet av Mazo De La Roche

Krim: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani - kanskje denne er en roman for deg også

Jon Ewo: Vil den virkelige William være så snill og reise seg! - En lettlest biografi om William Shakespeare