Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Det er skrevet mye fint om romanen Fugletribunalet skrevet av Agnes Ravatn og utgitt i 2013. Jeg kan slutte meg til det som er skrevet.

Det var merkelig nok ingen venteliste på romanen på biblioteket. Noe det bruker å være på nye bøker. Kanskje det er fordi noen er skeptiske til at Agnes Ravatn skriver på nynorsk. Det er det etter min mening ingen grunn til.

Jeg har lest to bøker av henne tidligere i 2013. Fugletribunalet viser at Agnes Ravatn kan mer enn å være vittig. 

Forlaget Samlaget presenterer romanen slik:

"TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?"

Hun klarte å holde meg engasjert fra side en til jeg hadde lest alle 206 sider. Til tross for det kun var to personer med i handlingen. I tillegg til en infam butikkdame som vi møter noen ganger og som kjenner igjen Allis.  Det er tilstrekkelig dersom disse har karaktertrekk som hun har gitt dem i denne romanen. Uforutsigbare som skaper en spesiell stemning og spenning.

Et lite sitat:

"Kor lenge varar eigentleg ein skandale? tenkte eg. Ikkje altfor lenge no til dags, folk har nok med seg sjølve, og dei gøymer så fort, éin skandale er ikkje nok, det må fyllast på, dei må heile tida ha fersk skam. Dette landet er så lite at ingen tør knuse andre fullstendig, berre litt, for dei veit det like godt kunne vore dei sjølve."

 Jeg håper Agnes Ravatn fortsetter å gi ut bøker. Uansett om det er i rollen som artig observatør av seg selv og andre. Eller som hun gjør i Fugletribunalet. I et intervju med Aftenposten 6. september 2013 sa hun at hun fikk ideen til romanen for fem år siden. Forrige gang hun ga ut roman var i 2007. Håper ikke jeg må vente altfor mange år på en ny roman. 

Innlegg om de to andre bøkene jeg har lest som er skrevet av Agnes Ravatn: 

Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

Veke 53 av Agnes Ravatn

Drep ikke en sangfugl (To kill a Mockingbird) av Harper Lee

"Tidenes beste roman" jf bokomslaget. Sitatet er fra The Telegraph.

Nå kjøpte jeg ikke romanen Drep ikke en sangfugl skrevet av Harper Lee og utgitt i 1960 pga sitatet. Og det var ingen «wow» i begynnelsen. Men den ble bedre og bedre etterhvert som jeg beveget meg fremover.  

På bokomslaget står det at romanen er den eneste Harper Lee ga ut, og at hun fikk Pulitzer-prisen i 1961: "Den utkom da kampen for afroamerikanske rettigheter for alvor skjøt fart i USA, og den ble en bestselger over natten." Den var helt sikkert «sprengstoff» da den kom ut selv om jeg synes den er lavmælt i sin form.

Romanen har sin handling fra en søvnig liten by i sørstatene, fiktive Maycomb (Alabama). Fortellerstemmen er en liten jente som skal begynne på skolen. Jean Louise Finch (Småen) bor sammen med broren Jem, som er noen år eldre, og faren Atticus som er advokat. Moren døde da Småen var to år. Atticus er en mild og rettferdig oppdrager. Husholdningen bestyres av den fargede hushjelpen Calpurnia (Cal) og hun er strengere.

Småen er en gutte-jente. Har ingen planer som å være «dame». Kler seg som en gutt. Slåss og finner på skøyerstreker sammen med broren. En sommer dukker Dill opp. Han har god fantasi. De tre barna er finner på mange ting som ikke alltid er like populært hos de voksne. Heller ikke hos naboene. Jeg fikk en form for Pippi, Tommy og Annika-følelse da jeg leste starten på boka.

Men snart skal de to barna bli kjent med den store verkebyllen i det lille samfunnet.  Raseskillet. Faren blir bedt om å forsvare en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Blir han funnet skyldig kan straffen bli dødsstraff etter loven i Alabama. Et drama seiler opp i barnas trygge tilværelse.

Atticus er som en klippe, men han kan ikke og vil ikke skjerme barna sine for det som skjer. På sin milde og kloke måte forsøker han å forklare og forsøker å få dem til å se begge sider av denne saken. Han gir dem ingen urealistiske forventninger. Men selv om han ikke tror han vinner saken, er det ingen grunn til å ikke forsøke å vinne: «selv om saken er tapt hundre år før den har begynt.»  Og i forhold til til borgerkrigen er det annerledes denne gangen:  

«Denne gangen slåss vi ikke mot Yankeene, vi slåss mot våre egne. Men husk det, uansett hvor bittert det kommer til å gå for seg, de er fremdeles våre venner, og dette er fremdeles vårt hjem». 

The Beatles: The long and winding road - ble ikke skrevet som en kjærlighetssang

Da jeg så bildet ovenfor var den første tanken min Beatles låten: The long and winding road. Bildet har jeg tillagt med tillatelse av Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook.

Låten ble ikke skrevet som en kjærlighetssang. Den ble skrevet da Paul Mc Cartney var nede for telling pga bråket i Beatles. Den gir uttrykk for hans tunge tanker om tilstanden i bandet. Det kan du høre mer om her

The long and winding road that leads to your door 

Will never disappear 

I've seen that road before it always leads me here 

Leads me to your door....

Oppløsningstendenser av Nina Lykke - fortjener å bli fremsnakket og lest av mange

På et hundekurs jeg deltok på sa en instruktør at en kan sammenligne et hundeliv med å legge et sementgulv. Skulle man komme i skade for å sette et avtrykk i sement og ikke få rettet det opp før gulvet tørker, er det svært arbeidskrevende å få det fjernet i ettertid. Etterhvert som sement tørker er det vanskelig å sette avtrykk. Men umulig er det ikke. 

Det vil si at negative hendelser en hund  har opplevd som valp vil sette seg og styre hundens oppførsel senere. Positiv innlæring bør derfor skje når hunden er valp/unghund.  

Vi mennesker er et produkt av så mye. Men jeg tenker at vår barndom og oppvekst er som dette sementgulvet. På godt og ondt. Denne tanken kommer ofte opp når jeg leser bøker. I særdeleshet når jeg leste romanen til Nina Lykke: Oppløsningstendenser. Romanen er utgitt i 2013 og er på 239 sider. Jeg lånte boken av biblioteket.

Det ble en tenksom leseopplevelse for meg. Det er vanskelig å oppsummere. Men romanen handler om forholdet mellom mennesker, bl a om hvordan vi håndterer kriser som oppstår i livet/hverdagen. Fordi forfatteren bringer frem så mange temaer, vil jeg tro at her er noe mange andre kan kjenne igjen fra eget liv/egne tanker. For meg var det forholdet mellom Liv og moren. 

I innlegget: Oppløsningstendenser av Nina Lykke - hør forfatteren lese fra og fortelle om romanen skriver jeg om hvordan jeg fikk høre om boken mv.

Romanen ble utgitt av Forlaget Oktober i 2013:

"Oppløsningstendenser er en monolog fra bunnen. Liv befinner seg på nullpunktet, i en 100-kroner-dagen-tilværelse i en kjellerhybel på Sagene i Oslo, etter ekteskapet med Anders og forholdet til Bjørn, etter Frogner-leiligheten, restaurantene, kredittkortene og den økonomiske katastrofen. Fra en fundamentalt mistrøstig situasjon, et dypt fall fra den høyere middelklassen Liv ble født inn i, vokser det frem en burlesk, skjev og mørk fortelling om menneskelig havari"

Gjeldsslaven Liv er ikke selvmedlidende og mener at andre skal ordne opp for seg. Hun er egentlig en fighter. Men det har vært ting i livet til Liv som har satt sine spor. Som har gjort sitt til at møtet med den manisk-depressive Bjørn ble så hodeløst katastrofalt for henne. Akkurat nå er livet til Liv helt på bunn. Men verre skal det bli. For Liv får beskjed om hun har mistet jobben og lønnen som gjør at hun har mulighet for å ha hundre kroner å leve av og nedbetale gjelden. Vi følger henne noen vårdager der hun reflekter over livet sitt i nåtid og fortid.

Det ble som jeg hadde tenkt: jeg opplevde den både deprimerende og oppmuntrende. Men lite av det første og mye av det siste.Det siste skulle man ikke tro ut ifra handlingen som skisseres ovenfor. Men der det er liv er det håp!

Hun har vært en idiot som har havnet der hun er. Har kun seg selv å klandre. Men etterhvert heier jeg på Liv. Krysser fingrene for Liv. Kommer på parti med henne mot resten av "røkla". Moren, faren, som bare stakk av og overlot moren til tolvåringen Liv, Anders og svigermoren. Samtidig: Du må si ifra! Ikke la andre herse slik med deg! Ikke bare tenk! Men det er enkelt å tenke om en som bor i en kjeller full av mugg, økonomien er bånn i bøtta og vandrer omkring som et takras.  

Oppløsningstendenser berører mange mellommenneskelige temaer. Jeg tenker at man kunne gitt ut en novellesamling basert på hendelsene i denne romanen. Det er sjelden jeg leser en roman der forfatteren skriver så godt om slike tema som Nina Lykke gjør i romanen. Derfor er det så mye som kan siteres. Her er noe:

"Hvor gikk jeg feil, om natten kan jeg ligge og jamre, hvor gikk jeg feil, i hvilket veikryss burde jeg tatt en annen vei, men for hver dag som går og for hver hendelse, og samtale jeg tenker på, vokser mistanken: Samme hva jeg hadde gjort eller sagt, ville resultatet blitt det samme, at jeg ligger her i kjelleren og har mistet alt."

Psykologen har sagt til Liv at hun kan tillate seg å bare gi opp, noe hun kunne gjort allerede som barn:

"Det jeg nå omsider og på så mange måter har gjort, det har jeg selvfølgelig gjort for sent, og på feil måte, slik jeg har latt det rase sammen rundt meg, latt leiligheten forsvinne og begynt å drikke for mye. Apatien min har kommet  mange tiår for sent, den er hverken nyttig eller sjarmerende lenger, mormor og morfar er hvite knokler i svart jord ute på Vestre Gravlund og kan ikke lenger hjelpe meg. Hvis de noen gang kunne det, det var jo mamma som var deres prosjekt. Det var mamma som var problembarnet, mamma som befant seg i evig trassalder og et evig tenåringsoppgjør, mens jeg fargela skoleoppgaver og sørget for at fargene ikke kom utenfor sirklene."

 Liv er skilt etter at Anders traff en yngre kollega:

"Det finnes ingen lov mot å leve sammen med en kvinne og nekte henne barn helt til livmoren hennes har tørket inn, for deretter å smelle en tredveåring på tjukken, for så å kjøpe en kremgul sportsbil etter å ha levd i en miljøvennlig og kildesorterende sykkelhusholdning med meg i alle år, for deretter å ta med seg sin gryende lille familie på det mest forbudte av alt, en tyve timers flytur til Thailand, og deretter publisere bilder av alt sammen på Facebook, der vi er venner alle tre, for slik det er moderne å være kåt, er det også moderne å være venner med sin eks – for å vise at man ikke er bitter – men ikke for gode venner, bare akkurat passe gode venner, slik man skal drikke akkurat passe mye alkohol, og sørge akkurat passe lenge over et brudd, ikke for lenge, men heller ikke for kort. "

Liv observerer Anders og Line i kafeteriaen på Ikea der hun er og spiser frokost til femten kroner for å spare penger. Der hører med til historien at imens Liv og Anders var gift sendte denne Line et mobilbilde til Anders som Liv oppdaget. Nå sitter hun og observerer dem i lykkelige omstendigheter – de ser ikke henne:

"Pensjonistene stirrer sultent på dem, jeg stirrer sultent på dem. Kanskje var det bare dette han ville hele tiden, bli håndtert på denne måten, bli satt barn på av denne Line, som er av hans sort. Jeg har sett fitta di, kan jeg reise meg opp og rope, du kan sitte der og kvitre, men den lille sivilisasjonen deres er som alle sivilisasjoner grunnlagt på begjær og massakrer. Hvem sender bilde av sitt eget nakne barberte skritt til en gift mann? Og hvis dette er mulig, hva annet er da ikke mulig?"

Jeg håper Nina Lykke skriver flere bøker.  

Tegn til kjærlighet av Jan Kjærstad

Dette skriver Aschehoug om romanen:

"Skriftdesigneren Cecilia er en ung kvinne med en annerledes oppvekst og med en mangslungen utviklingsvei - inntil hun blir utsatt for et trafikkuhell og reddet av mannen som blir hennes store kjærlighet. Det er viktig for Cecilia å få fortalt sin kjærlighetshistorie og knytte den til sin livshistorie. Inn i beretningen flettes også små, eventyraktige innskudd som illustrerer skriftens magi.

"Tegn til kjærlighet" er en suverent skrevet roman, fylt av en enestående assosiasjonskraft. De mange referansene til for eksempel egyptiske myter synes stundom å opplyse teksten innenfra. Dette er klart en overskuddsbok, men også en bok som vitner om ydmykhet og ettertanke."

Fine ord og helt sikkert riktig. Veksling mellom fortid og nåtid var gjort på en elegant måte. Nydelig språk og mye fint en kan sitere. Som dette:

"En sommer hadde bestefar malt gulvet på verandaen og den utvendige trappen ned til hagen. Døren inn til stuen sto åpen. Ramses, katten, hadde kommet inn fra verandaen. Røde malingflekker, et nydelig potemønster, ledet over gulvet og inn mot kjøkkenet. Jeg fulgte sporene og endte ved komfyren, der et brett med skillingboller sto til avkjøling. Jeg har alltid forestilt meg at skrift skal være slik: en rød tråd som fører til noe godt.

  Som til rommet med ham. "

Men innimellom fikk jeg denne "maur i rumpa"- følelsen – det ble til tider i overkant eksotisk for meg. Skrifttyper er heller ikke noe jeg har kunnskap om. Eller spesiell interesse for. Det kan være en fordel skal en lese denne romanen.

Årsaken til at jeg nå valgte å lese Tegn til kjærlighet, var som en del av mitt lille prosjekt etter å ha lest boken i innlegget:

Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!

Brenners bok inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av forfatterne tidligere.

Jeg gruet meg til å lese en bok av Jan Kjærstad. Den prisbelønte triologien hans i bokhylla er fortsatt ulest. Jeg har begynt på første bok, Forføreren, to ganger. Men ga opp begge ganger. Jeg kan ikke forklare hvorfor på en enkel måte. Men ordet «flatt» faller meg i tankene når jeg tenker tilbake.

Jeg valgte Tegn til kjærlighet utgitt i 2002 fordi den «kun» er på 318 sider. Lånte den av biblioteket.  Til Brenner svarer Jan Kjærstad på spørsmålet om han synes det er mange forfatterens som ligner på han:

"Nei. Jeg tror ikke det er noen. Det er både en styrke og en svakhet. En svakhet fordi sjansen til å bli formidlet er mindre. Hadde det vært mange som meg, hadde jeg jo blitt med i en gruppe.

   I tunge stunder tenker jeg at jeg befinner meg i blindspor. At jeg er en slags neandertaler på litteraturens slektstre..."

Jeg synes han har et poeng selv om jeg synes han er litt vel streng mot seg selv her. Litt mindre «svevestoff» i romanen jeg har lest, og jeg kunne hatt en bedre leseopplevelse. Men han skriver slik han må skrive, og jeg er pr idag ikke i hans målgruppe. 

Foreløpig konkluderer jeg med at hans bøker ligger i en divisjon jeg ikke passer inn som leser. Det kan endre seg- derfor står hans prisbelønte trilogi fortsatt i bokhylla. Det har skjedd at tanken på å gi den bort har kommet. Hvem vet – mennesker forandrer seg og erfaringen min er at det gjelder også hva man liker å lese.

Oppløsningstendenser av Nina Lykke - hør forfatteren lese fra og fortelle om romanen

Kulturhuset på NRK P2 – kanskje bra jeg ikke alltid får med meg programmet. Hører deler av det på vei hjem fra jobben. Da strømmer det på med boktips, filmtips osv av det lille jeg får med meg av programmet.  

I dag hørte jeg Nina Lykke lese opp fra sin bok Oppløsningstendenser. Fikk bare med meg litt, men nok til at jeg bestilte romanen sporenstreks av biblioteket. Og heldige meg er den inne og kan hentes i morgen! Jeg har store forventninger! 

Nå har jeg hørt hele opplesningen og forfatteren snakke om romanen. Programmet ligger i arkivet på NRK.no

Nina Lykke sier bl a at om slike bøker kan leserne deles i to: de som finner den oppmuntrende og de som finner den deprimerende. Ut ifra det jeg hørte tror jeg det kan bli både og. I tillegg morsomt -  tragikomisk.

Jeg skriver ikke hva den handler om – det jeg hørte på radio beskriver den mer interessant enn forlagets beskrivelse. 

Her er link til programmet

Fant også dette klippet der Marta Norheim snakke positivt om den.

Kanskje du blir like nysgjerrig som meg på romanen av å høre lydklippene.

Uten sammenligning forøvrig. Jeg er ikke akkurat i så strålende humør for tida. Da blir det litt oppløsningstendenser hos meg også. Istedenfor å gå på Spenst i går og la meg piske på en sykkeltime, valgte jeg godstolen og en bok.

Ikke akkurat den morsomste boken jeg leste i her: Tegn til kjærlighet av Jan Kjærstad. Jeg sovnet en og to ganger av å lese den. Men jeg var ikke den eneste...Håper å bli ferdig med den idag. Men den har sterk konkurranse - 71 grader nord - semifinalen idag! 

Oppsummering november 2013

Da er vi inne i den måneden som for meg inneholder den beste dagen i hele året. Jeg tenker ikke på julaften, men på den dagen sola snur. Iflg Wikipedia skjer det den 21. desember kl 17.11.

De siste ukene har vært preget av massiv tvil. Jeg ser endelig slutten på den arbeidssituasjonen jeg har hatt som for meg ikke har «lignet grisen». Men så er det dette med valg: hva skal man velge når dette endelig opphører.  Nå har jeg jeg valgt, men er i tvil om det er riktig for meg. Det er slitsomt å gå rundt og tenke på.  På en måte ønsker jeg at tida skal gå fort til 1. januar. På en annen måte ikke.

Bøker har det blitt lest også denne måneden. Når man er inne i en indre verden av tvil, er det avslappende å kunne gå inn i et univers skapt av andre. Derfor ble det også flere bøker enn jeg hadde trodd det skulle bli.

Det har som vanlig blitt litt av hvert av bøker denne måneden. Alle er bøker jeg enten har kjøpt eller lånt av biblioteket.

Jeg er kommet over halvveis i prosjektet om å lese en bok av hver forfatter Hans Olav Brenner har intervjuet i boka Om å skrive. Det har fått meg til å lese bøker av forfattere jeg kanskje ellers ikke ville lest selv om de er aldri så populære. Utenom det er meg og bøker stort sett at «veien blir til der jeg går.»

Kort om bøkene med link til innlegg jeg skrev etter å ha lest dem:

Er man interessert i vår kysthistorie er denne fantastiske boken noe jeg kan anbefale. Den siste viking av Johan Bojer Den «dokumenterer» hvor lutfattige den norske befolkningen var. Og det ikke for altfor lenge siden. Det var ikke noe NAV å henvende seg når sulten gnog.  

Første boken jeg har lest av forfatteren er Brudd av Karin Fossum. Jeg likte den godt. Om det blir flere får tiden vise.

Denne beskrives som mørk. Utskudd (The Outcast) av Sadie Jones

Tema er alvorlig nok det. Men ikke så mørk som jeg hadde forventet at den var. Jeg synes det var en veldig god bok.

Da var det kommet til det første møtet med forfatteren som mener at krim er litteraturens blues. Gjenferd av Jo Nesbø - det ble ikke den store leseopplevelsen for meg Det er det helt sikkert, men denne boken kunne jeg godt unnvært å lese. Men det har kun med tema å gjøre. Jeg hater alt som har med narkotika å gjøre. Det er bare dystert og det var også denne boken slik jeg ser det. At jeg valgte denne var fordi det var den jeg hadde i bokhylla.

Etter å ha vært i et univers der narkotika er styrende for livet, var det en befrielse å komme tilbake til Jalna. Morgen på Jalna (Morning at Jalna) av Mazo De la Roche Der er alt stort sett optimistisk og morsomt. Hovedpersonen er som en voksen Pippi-figur som levde hundre år før Pippi ble skapt. Dame med tæl.

Nåtidens «Gutta boys» møter en i denne romanen.  Wonderboy av Henrik H. Langeland Den er fin å ha med seg og Fyrsten skal lese en gang er planen. Men det er tidvis latterlig å lese om disse selvopptatte mannfolka.

Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson  er den andre boken jeg leser av forfatteren. Jeg er en av leserne som liker bøker skrevet av Per Petterson. Jeg blir enkelte ganger helt svimmel av hva han klarere å skape ved bruk av ord. Har hørt en som sa at han skriver om vår utsatthet. Ja, det er nok riktig uten at jeg skal si at han som sa det og jeg har lik oppfatning av hva det innebærer.

Denne har jeg hatt på leselista lenge. Austerlitz av W.G.Sebald  Jeg hadde et utbytte av å lese den. Men jeg tenker at dette er en bok for lesere som er bedre skolert innenfor litteratur enn jeg er, og derfor har andre forventninger til bøker enn det jeg har.

 Bedre enn forrige bok jeg leste, men:  Hjulskift av Vigdis Hjorth - ikke den store leseopplevelsen denne gangen heller 

At jeg ikke finner kjemien med bøkene til forfatteren er ingen krise. Heller ikke for Vigdis Hjorth som har mange lesere.

En bok med stor nytteverdi: Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte – soldaten som ble konge  Det er etter min erfaring få sakprosabøker som er så godt skrevet.

Anmelderne får mene hva de vil, men denne fandenivoldske romanen fikk meg til å gapskratte. Vareopptelling av Erlend Loe - forfriskende og morsom

En samtidsroman skrevet av en forfatter fra Midt-Østen som ikke har tema krig og væpnede konflikter. En duft av kanel (Cinnamon) av Samar Yazbek Når man en sjelden gang kommer over slike, må de leses.