En gatekatt ved navn Bob (A Streetcat Named Bob) av James Bowen – en hjertevarmer.

En gang i tida hadde jeg en kollega som sa at dagen hans var reddet dersom han så en overkjørt katt på vei til jobben. Mannen hadde studert mange år på universitetet og titulerte seg som jurist. Et av bevisene på at intelligens ikke alltid stiger proporsjonalt med antall år på universitetet.

James Bowen som har skrevet En gatekatt ved navn Bob, har ikke slitt ut buksebaken på et universitet, men han har et hjerte. Og du kan lese om forfatteren hos Bastion forlag som er utgiver av boken på norsk.

Forlaget beskriver boken slik – foto’ene fant jeg på forlagets side.

"En utrolig historie fra Londons gater

Da James Bowen fant en skadet, rødbrandet løskatt liggende i oppgangen i leiegården hvor han bodde, hadde han ingen ide om hvor mye livet hans snart ville endre seg. James levde fra hånd til munn på gata i London og det siste han trodde han trengte var et kjæledyr.

Likevel kunne ikke James la være å hjelpe den tydelig intelligente katten, som han raskt gav navnet Bob. James gav Bob pleie og omsorg og sakte men sikkert var katten sunn og frisk igjen. James forsøkte å slippe Bob ut i Londons gater, og tenkte han aldri skulle se ham igjen. Men Bob hadde andre planer.

Snart er de to uatskillelige og deres varierte, komiske og til tider farlige eventyr endrer livene deres. Sakte hjelper de hverandre å lege sårene fra en problematisk fortid."

Boken ble utgitt i 2012 og på norsk i mars 2013. 285 sider med stor skrift og lettlest. Boken har begeistret mange.  Forfatteren Unni Lindell, som eier den flotte katten Knut, skriver: "En suveren hjertevarmer av en bok! Helt fantastisk! Har gitt den til alle jeg kjenner!» Jeg er helt enig! En av de mest meningsfylte bøker jeg har lest på lenge.

Det er bare et budskap fra meg: Om du kjøper eller låner boken, det er det samme for meg. Les den! Det er å håpe at den kan endre holdningen til katter og til mennesker som har havnet på livets skyggeside.

Dream-team:

Boken på vent; Major Pettigrew's Last Stand av Helen Simonson

Litt forsinket med mitt innlegg. Håper det fortsatt kan linkes til Beathes blogg Beathesbokhylle.  Jeg ble sittende å se på Bargain Hunt på BBC Lifestyle i går kveld og etterpå var jeg så trett at det var bare et sted å bevege seg, senga.

Min bok på vent er en bok som på norsk er gitt tittelen Majorens siste forelskelse. Forfatter er .  Beathe er en av dem som har lest den, og her er et innlegg hun skrev om boken. Orginaltittel er Major Pettigrew's Last Stand. Jeg har kjøpt den engelske utgaven, innbundet, gjennom Amazon.com, og slik ser bokomslaget ut på boka jeg har kjøpt:

Slik beskriver Amazon  Major Pettigrew's Last Stand:

“In the small village of Edgecombe St. Mary in the English countryside lives Major Ernest Pettigrew (retired), the unlikely hero of Helen Simonson’s wondrous debut. Wry, courtly, opinionated, and completely endearing, the Major leads a quiet life valuing the proper things that Englishmen have lived by for generations: honor, duty, decorum, and a properly brewed cup of tea. But then his brother’s death sparks an unexpected friendship with Mrs. Jasmina Ali, the Pakistani shopkeeper from the village. Drawn together by their shared love of literature and the loss of their spouses, the Major and Mrs. Ali soon find their friendship blossoming into something more. But village society insists on embracing him as the quintessential local and regarding her as the permanent foreigner. Can their relationship survive the risks one takes when pursuing happiness in the face of culture and tradition? “

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

Salaam Brick Lane – A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall

Først som sist vil jeg si at Salaam Brick Lane – A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall, ikke er noen trist bok. Den er varm og morsom. Men det er en del skjebner som gjør en trist iblant. Jeg er enig med de mange anmelderne som ga den god kritikk da den ble utgitt. Den beskriver en fattig bydel i London de færreste besøker som turister. Derfor var en av de tingene jeg var spent på, om lysten til å besøke London igjen ville avta ved å lese boken utgitt i 2005.

Boken er en av bøkene i Spor-serien, Aschehoug 2000-2010.

Jeg leste den engelske versjonen som jeg har kjøpt. I dette innlegget har jeg skrevet om hvordan jeg ble tipset om boken på 264 sider:  Boken på vent: Salaam Brick Lane: A Year in the New East End.

Men lysten til å besøke London igjen er overhodet ikke avtatt etter å ha lest boken.  En by som jeg har adoptert Richard Herrmanns betegnelse på, «mine gleders by». På spørsmål om jeg ville bodd et år i dette området som Tarquin Hall gjorde og som er grunnlaget for boken, så er svaret nei. Jeg er nok ikke så tolerant som forfatteren synes å være.

Tarquin Hall (f.1969) er en engelsk journalist og forfatter. Han har mesteparten av livet bodd utenfor England. Han har bodd og arbeidet i mange områder i verden. Om dette kan du lese mer om på hans hjemmeside.

Det var ikke forfatterens plan å bo i denne delen av London da han og forloveden Anu bestemte seg for å flytte til London. Men å leie den lille loftsleiligheten hos Mr Ali i Banglatown som bydelen kalles, var den eneste de hadde råd til. Selv om han hadde beskrevet området og leiligheten, fikk Anu nærmest sjokk da hun kom. Og leiligheten var i langt bedre stand da hun kom enn da Tarquin overtok den. Full av søppel og mangler som Mr Ali var svært lite villig til å rette på. Her rakker Mr Ali, som selv har en klesbutikk i første etasje, ned på tidligere leieboere når Tarquin er og snakker med han for første gang:

«I’ve ‘ad like, nafing but bustards, innit, ‘he said, complaining about how the students had stolen the toilet seat from the bathroom. 'The ones before the students was - 'he grimaced as if he'd suddenly smelt something unpleasant - "omosexuals.' He emphasised this last word as if it was sacrilege to say it out loud.

“I’eard 'em - you know . . .' His eyes widened and he made an aggressive action with his right fist, punching it against the palm of his left hand. “Buggering, all day and all night! Breakfast, lunch and dinner! Always buggering, innit!”

 Mr Ali’s promiscuous gay tenants had disturbed the old Jewish lady who

lived in the bed-sit on the first floor. She had complained to M r Ali and

he in turn had called the police.

  “ I says to the coppers, "It's not right, innit. The Koran forbids it,

But the coppers, they just laugh. They says to me, " Mr Ali , it's the law 'er Majesty, she allows the buggering."'

Mr Ali er en av mange forfatteren blir kjent med. Her er mange skjebner som er samlet på et sted. «The Jewish lady», Mrs Sadie Cohen er av dem. Og gjennom henne blir han kjent med en som kan mye om bydelens historie, Solly. En bydel som alltid har vært bebodd av fattige immigranter. Hugenotter, irer, jøder osv, og på denne tiden som forfatteren bor der, mengder av innvandrere fra Bangladesh. Etter hvert som Anu kommer blir det flere problemer. Og morsomheter. Hun tar bl a tak i Mr Ali og finner løsning på hvordan hun skal få han til å ta på seg ansvaret for å rette opp feil og mangler i leiligheten. Men et sted går grensen for denne eiendommelige utleier, og det er musene…..

Jeg sitter igjen med mange tanker etter å ha lest boken.  De aller fleste forfatteren blir kjent med er mennesker som har et driv i seg til å få et bedre liv og jobber mot et mål. Som ønsker å komme seg ut av det for mange er, et trøstesløst liv pga dårlig økonomi. Å flytte fra Brick Lane. Og et spørsmål en kan stille etter å ha lest boken er; når blir man engelsk. Ikke minst kommer dette spørsmålet frem når forfatteren skal hjelpe en bekjent med å spore opp ekte «Cocneys».

Churchill av Roy Jenkins – over halvveis (!)

I et innlegg under kategorien Biografier, skrev jeg et innlegg den siste dagen i mai at jeg hadde lest t o m side 410. Der ligger også et Boken på vent-innlegg om biografien.

I dag er det siste dagen juni og jeg har lest frem til side 571; «Del 5 «Landets frelser og verdens lys? 1939-1945. « Planen er at jeg skal ha lest hele biografien før nyttår.

I november 1924 fikk Churchill overraskende et tilbud om å bli finansminister i regjeringen ledet av Stanley Baldwin. Takknemmeligheten Churchill følte overfor Baldwin holdt seg sterk en periode. Men etter hvert fikk Churchill en nesten tvangsmessig motvilje mot Baldwin. Han ga bl a Baldwin (1935-37) all skyld for den situasjonen landet var i da Neville Chamberlain (1937-40) overtok som statsminister.

Churchill gikk inn for oppgaven som finansminister uten å vise noen respekt for det for han ukjent myndighetsområde han overtok ansvaret for. Regjeringserfaringen: « innebar ikke at han slappet av et øyeblikk…..en enorm mengde opplagret energi som fikk et eksplosivt uttrykk….» Ministerposten hadde han frem til juni 1929 da Labour overtok regjeringsansvaret.

Ved siden av sitt ansvar som finansminister, hadde Churchill utrolig nok tid til mange ikke-politiske aktiviteter.  Etter juni 1929 da hans tid som finansminister var over,  brukte han sin energi til sitt til å inngå nye kontrakter angående utgivelse av nye bøker mv. 3. august la han ut på en tre måneders reise til Nord-Amerika sammen med sønnen Randolph og en nevø. Og de reiste i stor luksus, både på båter, hotell og tog. Selv Churchill som tok luksus for gitt, var begeistret over den gode komforten. En del av luksusen kunne han berolige Clementine med ikke ble belastet hans økonomi, men ble betalt ved at han holdt taler på turen. Meldingen han sendte til Clementine om deres økonomiske situasjon var overoptimistisk og planene kan vel mildt sagt anses kreativ hva angår forventede inntekter.  Nå må det vel sies at hennes pengeforbruk ikke var så lite med sine skiferier, kuropphold osv. Selv om Churchill tjente gode penger på som forfatter og skribent, var utgiftene høye. Og det var flere ganger de vurderte å selge eiendommen Chartwell som betydde så mye for Churchill.

Da Churchill kom hjem fra USA, måtte han overfor Clementine innrømme at det ikke var hold i hans økonomiske optimisme. Han satte derfor i gang med en rekke mangeartede inntektsgivende skriveprosjekt for å få inn inntekter. Han ansatte flere personer til å hjelpe seg. Den selvbiografiske boken My Early Life anses som Churchills beste bok og ble utgitt i 1930. Jenkins skriver at noen rangerer den som et av 1900-tallets mest fremragende verk. Den ble svært godt mottatt da den ble utgitt. Men det var en av mange bøker. I tillegg til at han var skribent i aviser.

En av de politiske sakene som Churchill engasjerte seg voldsomt i etter at han gikk av som finansminister, var India-spørsmålet. Han var stor motstander av en gradvis utvikling av selvstyre for India og tok en «umoderert ekstrem» holdning til spørsmålet. Hans bidrag i debatten var nær ved å knuse den konservative lederen i hans eget parti, Baldwin.

Helsen til Churchill hadde vært dårlig i nesten ti år. Blindtarmbetennelse, påkjørsel i New-York, en kraftig influensa og paratyfus.  I tillegg var det lite politisk som oppmuntret han siden han ikke hadde noen sjanse til å komme med i en regjering.

Perioden fra 1930-årene er blitt betegnet for Churchills politiske situasjon som «årene med ørkenvandring».  Han var en overhørt kritiker av den britiske regjeringens ubesluttsomhet og ettergivelse overfor fascistiske diktatorers økende aggressivitet.  Politikken er blitt betegnet for appeasement-politikk; avspenning, forsoning, ettergivelse. Et forhold som ødela for Churchill, var at han var svært alene om å beholde Edward den 8. på tronen i 1936.  Churchill led et voldsomt nederlag i Underhuset hva angår dette spørsmålet.

Da Chamberlain overtok for Baldwin, øynet Churchill som likte å ha makt og da var 62 år, håp om en plass i regjeringen. Han var begynt å gå lei av sitt liv som halvveis pensjonist. Men det fikk han først da 2. verdenskrig var et faktum.  I perioden før dette, brukte Churchill all sin energi på å påvirke regjeringen til å endre kurs i forhold til Hitler. Etter Münchenavtalen ble inngått, var hans kritikk mot sine egne partifeller i regjeringen så kraftig at det var stor tvil om han kunne fortsette som konservativt parlamentsmedlem.  Etter hvert som Hitlers ugjerninger viste seg, ble det et krav fra flere hold at Churchill måtte inn i regjeringen.

Skal bli spennende å lese om hvordan Jenkins beskriver Churchills liv under 2. verdenskrig.  Det er omfattende beskrevet, fra side 571 til side 827 av totalt 938 sider.

Etter at jeg er ferdig med biografien, er planen å kjøpe selvbiografien som Jenkins beskriver som den beste boken Churchill skrev:  

Oppsummering juni 2013

Sommeren er godt i gang selv om det ikke er den store varmen. Samma det, det er ikke snø og kulde og det er jeg glad for. Enda er det to uker å glede seg til uker borte fra jobben og en reise jeg skal på i juli.

Bøkene jeg leser nå blir ikke ferdig lest i juni, derfor kommer oppsummeringen nå. Her er bøkene jeg avsluttet i juni;

 

Stjerneskudd (Shooting Star) av Peter Temple var den tredje boken jeg har lest av forfatteren. Helt klart den svakeste. Jeg er fortsatt nr 2 i køen på å få lånt Den onde dag. Jeg liker hans bøker selv om jeg sliter litt med å få oversikt over persongalleriet. Men så liker jeg også bøker som gir meg motstand.

Sjøromanen Mytteriet på Bounty (Mutiny on the Bounty) av John Boyne var så god. Det at den baserer seg på en sann historie gjør den enda bedre. Kan anbefales både for yngre og eldre lesere.

Jeg har Saman er vi mindre aleine i bokhylla og leste den for noen år siden. Likte både boken og filmatiseringen. Derfor var jeg spent på Ein vakker dag (L'échappée belle) av Anna Gavalda. Selv om den ikke traff meg så godt som den første jeg leste av forfatteren, er dette helt klart en fin liten roman som mange andre lesere elsker.

En bok som jeg gledet meg veldig til var Turen med Charley (Travels with Charley) av John Steinbeck. Den skuffet ikke. Og nå leser jeg Geert Maks bok der han reiser i Steinbecks fotspor. Og så langt er den toppers!

Et nytt bekjentskap var Et siste kyss av Marita Fossum. Det blir ikke den siste av henne jeg skal lese. Boken er en fin start på en krimroman.

Så var det den andre boken til «the storyteller»; The Sins of the Father av Jeffrey Archer. Vel, det er et ankepunkt ved historien som jeg skriver om i innlegget. Det er der realisten i meg tenker «bob bob». Men så er det engang slik at har man startet å lese en historie, så blir man nysgjerrig på hvordan dette ender. Og han skriver så bra og enkel engelsk, at jeg ser ikke bort i fra at jeg leser nr 3 når den kommer i pocketutgave.

Archer skriver på bloggen sin så entusiastisk om De utålmodige av hjertet (Ungeduld des Herzens) av Stefan Zweig, at det var bare en ting å gjøre; lese romanen. Og det angrer jeg ikke på. Håper Archer får noen tips der han sitter og skriver på bok nr 4 i sin serie....

Muligens at den trege starten med Andrea D av Margaret Skjelbred hadde å gjøre med at boken til Zweig tappet meg litt for krefter. Men når jeg kom i gang, himmel og hav for en roman! Helt klart skal jeg lese flere romaner skrevet av forfatteren.

Den siste boken jeg fikk avsluttet i juni var En helt annen historie (En helt annan historia) av Håkan Nesser. For å si det enkelt; jeg er så glad jeg har så mange bøker skrevet av han som jeg ikke har lest.

I tillegg har jeg lest i mursteinen om Churchill. Som jeg skrev om i et innlegg du finner uten «Biografier», begynt jeg på side 343 i slutten av mai. Nå har jeg akkurat rundet 500 og det nærmer seg 2. verdenskrig, der han virkelig var i sitt ess. For å si det kort, han gjorde mange dumme ting også. Men det skal han ha, han satt ikke og sutret så lenge. På'an, igjen med stor styrke. Jeg har ikke en høyere ambisjon med boken enn at jeg skal ha lest den ferdig før nyttår.

Gulrøttene er at når jeg blir ferdig med biografien, først da kan jeg begynne å lese de bøkene til Richard Herrmann som jeg ikke har lest og som jeg nå har 12 av 16. Først da kan jeg kjøpe en selvbiografi som Churchill skrev og som Roy Jenkins beskriver som den beste han skrev. Litt press må man legge på seg selv…..

 

Dikt:Lykka av Hans Børli

Lykke er smittsomt er overskriften på en artikkel fra 2008; «En persons lykke avhenger av om personer man er tilknyttet er lykkelige, viser ny forskning.»

Det som er så synd er at det motsatte også gjelder.....Uansett, gleden ull-dyra på bildet nedenfor viser 24/7, smitter over på meg i hvert fall.

Han kunne få frem store ting med få ord, Hans Børli:

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen:

Den blir tillitsfull

og nærmer seg leirplassen din når

du ikke lenger jager etter den

Fado - Portugals blues - Por Minha Conta av Ana Moura

Å lese skjønnlitterære bøker har så mange sider ved seg. Ikke bare handlingen og karakterene. Er boken basert på historiske hendelser, kan det medføre at jeg får lyst til å lese mer om dette tema på Internett. Forgår handlingen i land og områder som er ukjent for meg, er det å slå opp på kartet og lese om landet på Internett. Eller lese om temaene i andre bøker. Det kan også være at boken omtaler konkrete bøker.

I romanen En helt annen historie har Barbarotti nettopp oppdaget fado-musikken, den portugisiske blusen. Og han har kjøpt mange CD’er og sitter og lytter til disse. Og da fikk den for meg sympatiske karakteren som Håkan Nesser har skapt, enda et plusspoeng.

Jeg oppdaget fado- musikken i november 2012. En måned jeg ikke har så mye positivt å si om. Satt i bilen en mørk kveld og ventet på dattera mi skulle bli ferdig på ridetimen.  Hadde på P2. Og ut av radio'n kom det for meg noe magisk. Jeg så for meg blått hav og sol. Ønsket meg et helt annet sted….

Det jeg fikk med meg var at det var et opptak fra en konsert på Rockefeller. Etter en del leting på Internett fant jeg ut at det var Ana Moura, en fado sangerinne fra Portugal.

På Oslo World.no står det om henne:

"Fado blir ofte kalt Portugals blues fordi de lidenskapelige fado-sangene gjerne handler om lengsel. Selve ordet fado betyr skjebne. Og når Ana Moura mener fado er hennes skjebne her i livet, skjer det en magisk alkymi hver gang hun trer ut på scenen.

Hun er kjent for å bergta publikum med sin flotte stemme, sensuelle utstråling og å legge sjelen sin i fremføringen. Denne evnen har blitt lagt merke til. Ana Moura var første portugiser til å synge i Carnegie Hall, New York. Hun har gjort show med musikklegender som The Rolling Stones og Prince, og ble i fjor nominert som "best artist 2011" av det anerkjente musikkmagasinet Songlines."

Å oppdage denne musikken har medført at Lisboa har kommet opp på listen over steder jeg ønsker å besøke. Det blir ikke dette året, men kanskje i 2014…..

Her er hennes "Por Minha Conta" som jeg hørte den kvelden: