Kunsten å tenke sammen av Einar Duenger Bøhn – liten bok med et viktig tema

 

«Noen filosofer, for eksempel Ludwig Wittgenstein (1889—1951), har faktisk gått så langt som å hevde at det å tenke helt alene, i et sosialt vakuum, er umulig. Jeg tror han har helt rett. Å tenke er i bunn og grunn et sosialt fenomen, som krever initiering og korrigering av hverandre. For å si det på en litt annen måte tenker vi mennesker gjennom språk, og språk er sosiale fenomener som krever samspill og gjensidig korrigering for å fungere.

Jeg hopper selvfølgelig bukk over mange nyanser her, men poenget er at hvis du søker sannheten om noe, som jeg tror vi alle gjør i bunn og grunn, så lønner det seg å snakke med andre om hva du tenker om saken. Det er litt som å gå rundt i et mørkt rom med en lommelykt. Du kan peke den i forskjellige retninger og lyse opp mange forskjellige ting, men hvis dere er mange, med mange lommelykter, så ser alle enda litt bedre. Flere ting blir belyst fra flere sider. Det optimale er hvis det i tillegg finnes noen enkle kjøreregler for hvor og hvordan alle skal bruke lommelykten. Da kan man mer systematisk få belyst de fleste sider i rommet, og slik bedre se hvordan tingene i rommet egentlig er.

Det er det denne boken skal handle om, en del elementære emner innen kunsten å tenke. Hva er en god diskusjon? En god diskusjon inneholder gode argumenter, men hva er et godt argument? En god diskusjon inneholder også god kritikk, men hva er god kritikk? Med andre ord, hvordan kan vi mer systematisk få belyst de fleste sider i det mørke rommet vi kaller virkeligheten, og slik bedre se hvordan tingene i dette rommet egentlig er?»

Det er alltid interessant å høre professor i filosofi Einar Duenger Bøhn uttale seg om forskjellige temaer. Jeg synes han er en god formidler. Sist jeg hørte han uttale seg, var temaet KI her i Abels Tårn på NRK P2.  Boken Kunsten å tenke sammen av Einar Duenger Bøhn ble utgitt i 2024. Boken er på 94 sider og har tilleggstittelen Elementær logisk tenkning. Sitatet over er fra forordet. Det er en bok mange kan ha nytte av å lese.

Jeg tenkte senest på boken da samboeren min og jeg snakket om det ofte tilbakevendende tema monarkiet der han er for at vi skal ha et monarki og jeg er republikaner. Jeg lar meg for ofte drives av følelser når vi har diskutert tema, og slike diskusjoner ender ofte i at jeg blir usaklig. Det er fordi jeg synes at hans argumenter for monarki har vært latterlig dårlige. Derfor er det lenge siden tema har vært diskutert. Men siden det er mye snakk om monarkiet i media for tiden, dukket tema opp ved at han kommenterte noe som ble sagt på radio. Han hadde skaffet seg et godt argument for monarkiet som jeg faktisk var enig i selv om det ikke overbeviser meg om at monarkiet er riktig styresett. Jeg tenkte på det Einar Duenger Bøhn skriver i boken og forholdt meg til dette argumentet. Diskusjonen endte med at vi er enige om at vi fortsatt er uenige rundt tema monarkiet.

Forlagets omtale av boken:

«Tenk deg at du går alene rundt i et mørkt rom med en lommelykt. Du kan styre lysstrålen i ulike retninger og lyse opp mange forskjellige ting, men det er hele tiden begrenset hva du ser. Hvis du imidlertid har med deg noen venner som også har lommelykt, vil alle se litt mer. Hvis dere i tillegg har en felles fremgangsmåte som gjør at dere samarbeider godt om å lyse opp hele rommet, vil alle se best mulig.

I denne boka skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn om hva som skjer når vi tenker sammen, litt som når vi sammen lyser opp et mørkt rom. I boka settes søkelyset på spørsmål som:

Hva er en god diskusjon?

Hva er et godt argument?

Hva er god kritikk?»

Toril Moi av Ane Farsethås - I frihetens tegn, en interessant samtalebiografi

Theo har, som Toril Moi hadde, utferdstrang

Ane Farsethås samtalebiografi Toril Moi I frihetens tegn, kjøpte jeg etter å ha hørt at Toril Moi ble intervjuet i NRK radioprogrammet Drifkraft i juni:

«Toril Moi er blant de beste i verden på feministisk litteraturteori. Hun har bodd i USA i snart 40 år og er professor på prestisjetunge Duke University, der hun underviser i litteratur og filosofi. Hva tenker Norges mest internasjonalt kjente litteraturviter og feminist om dagens USA?»

Tidligere har jeg hørt og lest om Toril Moi og Ane Farsethås uten at jeg kunne plassere dem ift bøker de har skrevet. Samtalebiografien har endret på det. Jeg har notert meg flere bøker de har utgitt som virker interessant å lese. Boken er ikke teoritung. Samtidig er det noen temaer de er innom i samtalene som er «høytflyvende» for meg som ikke har den kompetansen som Ane Farsethås og Toril Moi har.  

Samtalebiografien er innholdsrik. De er innom så mange temaer under samtalene at det er vanskelig å trekke ut noen smakebiter fra boken. Jeg velger en fra slutten av bokens innledning:

«Samtalene våre har strukket seg over fire år og like mange land.

Fra det værharde Jæren, der regnet pisker mot rutene, til roen i Oxfords seminarrom og biblioteker. Videre til Paris' kafeer, og til slutt den amerikanske universitetsbyen Durham. Underveis har det også blitt et møte mellom generasjoner: mellom en pioner fra den moderne feminismens første fase på 1970-tallet og en som er oppvokst etter at mange av kampene er vunnet, en som kanskje heller har måttet spørre seg: Hvordan angår dette meg?

Boken er tenkt å fungere både som et møte med Moi selv og som en innføring i hennes tenkning. I den forstand har arbeidet vært som å sette seg tilbake på skolebenken — ikke minst i forsøket på å forstå dagligspråkfilosofien, en tankemåte Moi har vært inspirert av de siste 30 årene, og som, tross sitt tilforlatelige navn, stadig viser seg å skape debatt og kontroverser.

«Hva er den enkleste og minst forvanskende måten å si noe på?» har vært et vedvarende spørsmål for Toril Moi. Der mye akademisk språk fremstår selvrefererende og lukket har hun insistert på klarhet uten å ofre dybde og innsikt. I dag jobber hun aktivt for å ta litteraturforskningen tilbake til dagligspråket og en mer erfaringsnær lesemåte, alltid med det samme målet: å snakke og skrive presist om det vanskelige ved virkeligheten.»

Forlaget om Ane Farsethås:

«Ane Farsethås (f. 1973) er redaksjonssjef i Morgenbladet. Hun har bred erfaring som kritiker, journalist, forfatter og redaktør, og ble i 2004 kåret til årets litteraturkritiker. Samme år ble hun kåret til Nordens beste kritiker av tidsskriftet Nordisk Litteratur. Hun har skrevet bøkene Grenseverdier. Sannhet og litterær metode (2018), Herfra til Virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur (2012) og Essensielt, litteraturens og filmens klassikere (2005), sammen med Øyvor Dalan Vik.»

Forlagets omtale av samtalebiografien:

«Siden brakdebuten med Sexual/Textual Politics i 1985, har Toril Moi vært en av sin tids ledende litteraturteoretikere. I tillegg til å være en internasjonalt anerkjent forsker og en innflytelsesrik forfatter, er hun en populær foredragsholder både i og utenfor Norges grenser og en hyppig bidragsyter i den offentlige debatten. Hun er en godt kjent offentlig skikkelse, som ofte blir intervjuet i norsk presse, men som sjelden er verken privat eller mer personlig enn rollen som kjent akademiker tilsier.

I denne boken danner nettopp hennes eget liv materiale for en utforskning av de filosofiske, politiske og eksistensielle spørsmålene hun har undersøkt gjennom sitt forfatterskap og sin forskning. Moi snakker med Ane Farsethås om oppvekst på 1950-tallet, om radikale miljøer i Bergen, Oxford og Paris, om språk og litteratur, om transdebatt og identitetspolitikk, om flørt og filosofi – og om Nietzsches paraply.»

 

Ro: om Sognefjorden og ein lang rotur heim av Sigri Sandberg

 

Boka som jeg nå har lest Ro: om Sognefjorden og ein lang rotur heim av Sigri Sandberg ble så vidt omtalt i NRK TV programmet Der ingen kunne tru at nokon kunne bu i 2022, samme år som boka ble utgitt:

«Ytre Eikjo og Svalbard: Sigri Sandberg og Steinar Rorgemoen treng ein ny start. Dei lengtar etter ro og eit enklare liv nær naturen. Men éin aude, veglaus plass er ikkje nok.»

Jeg ble påminnet om boken i et innlegg her på bloggen Kleppanrova

Jeg blåste støv av Det store Norges atlaset og fulgte roturen fra starten i Eivindvik, ytterst i Sognefjorden til Luster der Sigri Sandberg driver en eplegård. Bokens innhold og det å følge turen på kartet ga meg en fin leseopplevelse. Du kan også høre Sigri Sandberg snakke om boken her i radioprogrammet Drivkraft.

Forlagets omtale:

«RO I VÅR LENGSTE FJORD Sognefjorden er ein lang, bratt dal fylt av havvatn og forma av isbrear gjennom millionar av år. Sigri Sandberg er ei rastlaus tobarnsmor som bur fleire stader. Uroa veks med ei hanglande verd og sjukdom og død i nær krets. Ho lengtar etter ro. Sandberg bestemmer seg for å ro Sognefjorden, dei over tjue milene i verdas lengste farbare fjord, i ein gammal trebåt. Ho startar ytst i havet der ho budde som lita, og ror innover mot garden der ho delvis bur no. Undervegs fortel ho om korleis fjorden vart til, om kvardagen då fjorden var riksvegen, om vind og straumar og livet over og under vatn. Ho ror med mannen, venninner og mora - på ulike strekk. Det blir bølger og dramatikk, men også blikstilt vatn, song og nakenbading. Men finn ho ro? Ro er ei vakker forteljing om vår lengste fjord - og eit forsøk på å finne heim.»

Eirik Raude av Øystein Morten – interessant og lærerik oppdagelsesferd

 

«Blant de få tingene alle historikere vet, er at historien aldri gjentar seg, annet enn i søknader om penger der fortidens hendelser må gjøres dagsaktuelle.

Likevel er historie viktig i de fleste samfunn fordi fortellingene om fortiden former fremtiden. Eirik Raude hadde antagelig igjen og igjen blitt fortalt om tippoldefaren sin Okse-Tore, og kanskje enda oftere om broren hans, NaddOdd — han som hadde drevet ut av kurs og oppdaget Island.

Jeg ser for meg hvordan de mante frem denne fortellingen til underholdning og nytte rundt ilden inne i langhuset i de lange vintermånedene på Jæren, om høvdingen Nadd-Odd som ikke fikk være i fred i Norge, som pakket sammen husholdet sitt og satte kursen for Færøyene, ble tatt av vinden og drev av gårde til han så den fremmede øya med is og vulkaner stige opp av havet. Nadd-Odd var en av forfedrene som levde videre i Eirik Raude da han satte av gårde med faren mot Island i 960, og ikke minst da han tjue år senere bestemte seg for å utforske et nytt land han hadde hørt fortellinger om enda lenger mot vest. Senere fulgte sønnen Leiv Eiriksson i det samme kjølvannet og var den første som utforsket Vinland.»

Eirik Raude av Øystein Morten har siden utgivelsen i 2022 stått på «huskelista» som jeg har opprettet over bøker jeg planlegge å lese. I sommer var tidspunktet å lese boken. Den skuffet ikke. Boken var langt bedre enn jeg hadde forestilt meg. På den negative siden synes jeg bokomslaget er kjedelig og jeg hadde ønsket meg flere bilder.

«Sagaen om Eirik Raude er kort, ikke mer enn seksten vanlige boksider, og bare én av disse sidene har Eirik som hovedperson; i resten av sagaen er han en biperson som dukker opp innimellom. Det er altså én side, førti setninger, som forteller historien om en av de mest berømte vikingene noensinne. Disse setningene er blant litteraturhistoriens mest innholdsrike: Det begynner med drap og oppbrudd fra Norge, Eirik tar så land helt nord på Island, gifter seg inn i en legendarisk høvdingefamilie, starter en liten krig, blir dømt fredløs og flykter av gårde og finner Grønland, der han grunnlegger et nybyggersamfunn. Alt sammen trykt inn på én side i sagaen.

Den samme fortellingen om livet til Eirik Raude fra han forlater Norge til han etablerer seg på Grønland, står også i Grønlendingenes saga og i Landnåmabåk. 

Én side, fem minutter, så vet du hva sagakildene forteller.»

Men som boken viser, det skal langt mer jobb til for å skrive boken.

Jeg har vært bombastisk på at Grønland skal jeg aldri reise til. Island kanskje. Færøyene ganske sikkert. Etter å ha lest boken om Eirik Raude er Grønland komme opp som et interessant reisemål. I tillegg, hvorfor ikke reise sjøveien fra Danmark til Island og Færøyene med MS Norøna slik Erik Morten og sønnen gjorde:

«Det er i slutten av februar 2020. Senere på dagen skal vi ta skipet M/S Norrøna til Island via Færøyene. Sigurd er interessert i båter og har de siste årene spurt om vi kunne dra på cruise. Antagelig var det mer Middelhavet enn Nordsjøen han hadde tenkt seg, men M/S Norrøna er i hvert fall like stor som en cruisebåt og har svømmebasseng, utendørs fotballbane, kino, treningsrom og restauranter.»

Om Eirik Raudes farkost mv.;

«Det at han og faren reiste til Island for å ta land der, forteller også mye om hva slags ressurser de hadde, og hva slags mennesker de var.

Til overfarten til Island måtte de bruke en stor knarr, av typen som var rundt 20 meter lang og 6 meter bred, beregnet til last og transport av folk og fe i vikingtiden. Skipene emigrantene reiste til Island med, krevde rundt 25 000 arbeidstimer i byggeprosessen. Skipsseilet hadde ull fra flere tusen sauer, og omtrent 300 timer med veving lå bak det ferdige produktet. Båtene hadde materiale fra rundt 100 store eiketrær, 3 tonn med jernmalm trengtes til de 500 kiloene med nagler, og de måtte skaffe over 1000 meter med rep, helst fra sel- eller hvalrosskinn fraktet fra Sibir. De måtte ha 18 kubikk med fururøtter til tjæren skipet skulle behandles med, og så videre.¹⁴

Det var en slik «millionærfarkost» Eirik og faren Torvald gjorde klar til avreisen til Island. Bare de aller mektigste i samfunnet hadde råd til et slikt skip. Et kvad fra 900-tallet forteller at det å leie en knarr til én kort handelstur kostet over en halv kilo med sølv. Både det å bygge og vedlikeholde et skip krevde store ressurser.

Jeg skriver altså ikke om vanlige folk som måtte flykte. Jeg skriver ikke om en mann som mistet temperamentet i affekt og drepte andre. Jeg skriver om samfunnets rikeste og mest respekterte som følte seg truet av noen innenfor den samme overklassen."

Det var noen smakebiter fra en interessant og lærerik bok.

Forlagets omtale:

«Sagaen om Eirik Raude er kort. Den forteller at han flykter fra Norge til Island etter et drap, gifter seg inn i en høvdingfamilie, innleder en liten krig, utforsker et gedigent land mot vest og kaller det Grønland. Så grunnlegger han et nybyggersamfunn på Grønland før landet kristnes mot hans vilje og sønnene utforsker Amerika. 

På et kvarter har du oversikt over alt vi vet om Eirik Raude. 

Eller kanskje ikke. 

For bak sagaenes fortettede formuleringer skjuler det seg et hav av hendelser og sammenhenger som ennå ikke er oppdaget. I denne boken undersøker Øystein Morten hva Eirik Raude egentlig var ute etter på Grønland, og hva som var bakgrunnen for reisene videre vestover til Vinland.

Bli med på en oppdagelsesferd til norrøne bosetninger i polare strøk!»

Å leve med strev av Ole Manus Vik – vi kan ikke forvente å ha det bra hele tiden

 

«Livene våre innrammes av noen eksistensielle grunnvilkår som vi ikke kan endre på. Dersom vi klarer å forsone oss med disse, kan vi forhåpentligvis redusere risikoen for å leve liv der vi kaster bort tid og krefter på å forsøke å få bukt med de tingene som er ment å være der. Ting som uroen for morgendagen, sorgen over alt som har gått tapt, og den dårlige samvittigheten for det vi burde ha gjort annerledes.

Alt dette er naturlige bestanddeler av livene våre, også de livene som er gode. Å leve er så vanskelig at ingen med rimelighet kan forvente å leve helt uten en ubehagelig stor mengde engstelse, sorg og bekymring. Kjenner vi til de eksistensielle grunnvilkårene, blir det dessuten lettere å gjennomskue alle de forenklende og idylliserende forestillingene i samfunnet om hva som utgjør et godt liv, inkludert alle de snusfornuftige og bedrevitende påstandene om «lykken» som til stadighet kastes etter oss.

På mange måter vil denne boken derfor ikke være noe mer enn et forsøk på en utdypende problembeskrivelse av hvorfor det er så vanskelig å leve, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å leve godt. «

Sitatet over er fra boken Å leve med strev med undertittelen Det er ikke meningen at vi skal ha det bra hele tiden. Forfatteren Ole Magnus Vik er filosof og psykolog og praktiserer i eksistensiell terapi, og boken ble utgitt i 2025.

I år fikk jeg endelig sett filmen Manchester by the Sea (2016). Det var Per Petterson som skrev om filmen i en av sine bøker. Filmen gjorde stort inntrykk på meg, og jeg har sett den to ganger. En av scenene som fikk meg til å tenke at det finnes opplevelser i livet man ikke kommer over, og som er årsaken til at valgte å lese boken til Ole Magnus Vik, er der hovedpersonen Lee Chandler (Casey Affleck) svarer nevøen i filmen Patrick Chandler (Lucas Hedges) om årsaken til et valg han tar;  «I can't beat it. I can't beat it. Sorry.»

Jeg har ikke opplevd det Per Petterson har opplevd eller det Lee Chandler i filmen Manchester by the Sea har opplevd. Men som de fleste andre har det vært perioder i livet som har vært vanskelige og som har satt sine negative spor. Som gjør at jeg tidvis opplever livet som strevsomt. Hvordan kan jeg, et privilegert menneske i «lykkelandet» Norge oppleve livet som strevsomt er noe jeg ofte bebreider meg for, uten at det er til noen hjelp.

Det var i Aftenposten i mars at jeg leste om boken:

«– Mange sitter igjen med en følelse av å være helt håpløse. Psykolog advarer mot enkle lykkeråd.

Det finnes ingen enkel oppskrift, mener psykolog og filosof Ole Magnus Vik.»

Boken til Ole Magnus Vik er oppdelt i 18 kapitler. I kapittel 2 Det er ikke meningen at vi skal ha det bra (hel tiden) skriver han:

«Livsforventningen til mange av oss er altså å ha en stabil indre positiv grunnstemning som tidvis avbrytes av forbigående, forutsigbare og forståelige negative fornemmelser. Men det er neimen ikke sikkert at dette er en spesielt god forståelse av konseptet lykke, snarere tvert imot. Faktisk tror jeg denne forståelsen sannsynligvis bidrar til mer livsstrev enn nødvendig. Og det har jo virkelig ingen hensikt. Å leve er tross alt ganske vanskelig i utgangspunktet. Livet er som et dataspill som er mer enn krevende nok på normal vanskelighetsgrad. Så det er virkelig ingen grunn til å skru vanskelighetsgraden opp.»

Det er ingen pessimistisk bok, men en bok som bekrefter at det finnes ingen mirakelkur når livet kjennes kjipt. En må bare stå i det. 

Forlaget om boken:

«Livet er faktisk ikke så lett. Kanskje er meningen med livet rett og slett å erkjenne dette, og lære oss hvordan vi skal leve med livets strev. En klok og innsiktsfull bok fra psykolog og filosof Ole Magnus Vik, uten forenklede oppskrifter på lykke.

Hvordan kan vi leve godt? Dette spørsmålet har vi mennesker stilt oss selv gjennom hele historien. Det finnes ingen enkle svar. Utenom dette ene: Livet er et strev.

Denne livsnære, men samtidig filosofiske boka tar for seg strevet i vennskap, ekteskap, livskriser, grubling og trøst – alle de krevende situasjonene og relasjonene vi står i som mennesker. Med utgangspunkt i eksistensfilosofi og erfaringer fra terapirommet har Ole Magnus Vik skrevet en selvhjelpsbok uten enkle svar. Derfor er dette en bok som virkelig er til hjelp når vi skal finne vår egen vei gjennom livsstrevet.»

Ikke mennesker jeg kan regne med - med et litt mindre sideantall hadde Kyrre Andreassens roman blitt en inntertier - igjen

 

«IFØLGE SVEIN VAR DET aldri kjærlighet mellom oss to. Vi var nok venner, vi fikk unger, og det ligna på kjærlighet — i tjue år trodde han at det var det det var — men da han mista følelsene for meg, og ikke fant dem igjen, var det fordi de ikke hadde vært sterke nok i utgangspunktet. Dessuten visste han ikke lenger hvem han selv var, og etter det jeg har forstått er det en komplisert oppgave for en vanlig mann å finne ut av.»

I januar 2017 leste jeg romanen Kyrre Andreassens roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges og lot meg begeistre av den. Derfor har jeg gledet meg til å lese romanen Ikke mennesker jeg kan regne med som ble utgitt i 2024.

Jeg har vært noe undrende underveis i lesingen over at Ikke mennesker jeg kan regne med fikk kresne kritikere ble så begeistret slik at romanen ble vinner av Kritikerprisen for beste voksenbok 2024. Ordtaket «koke suppe på en spiker» dukket opp i begynnelsen. Når skal vi komme til det punkt at hovedpersonen Linda Hansens hevnlyst slo til slik forlagets omtale lover meg. Men det var aldri aktuelt å ikke lese den ferdig. Heldigvis. For avslutningen ble prima og mine reservasjoner i starten var glemt. Samtidig hadde den vært minst like god med litt færre enn 400 sider er min mening.  

Forlagets omtale av romanen:

«Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst. «

Det kommer en pike gående – tre erindringsbøker Inger Hagerup skrev i årene 1965 - 1968

  

«Og nå sier jeg ikke mer,» avslutter Inger Hagerup sin vandring med leseren gjennom barndoms— og ungdomsminner fram til opptakten til det livslange samlivet med filologen Anders Hagerup. Dette ekteskap som hun tidlig i ungdom— men forsverget at hun noen gang skulle inngå, etableres i én setning: «Åtte dager deretter var vi gift.» Vi er kommet fram til 1931. Etter 26 år stenger erindringsforfatteren Inger Hagerup døra for sitt liv og blir gåtefull: «Det er vi fremdeles,» sier hun med en sveip over resten av sitt voksne liv. For her overtok lyrikeren Inger Hagerup.»

Sitatet over er fra etterordet i boken utgitt av Bokklubben i 1985 og som inneholder Inger Hagerups erindringsbøker Det kommer en pike gående (1965), Hva skal du her nede (1966) og Ut og søke tjeneste (1968). Når jeg kjøpte boken, husker jeg ikke. Heller ikke når jeg leste den første gang. Det var etter at jeg leste boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup., en bok som ble utgitt i 2003. Etter det har Inger Hagerup hatt en egen plass i hjertet mitt. 

Det ble et fint gjensyn å lese erindringsbøkene om igjen. Det er lenge siden jeg har gapskrattet så mye. Samtidig som det er mye alvor som ligger mellom linjene. 

Inger Hagerup ble født i 1905. Hun døde i 1985. De første årene av livet bodde hun sammen med moren, faren og en yngre bror i Bergen. Kort tid etter at faren ble forfremmet i firmaet han jobbet og de kan flytte inn i en ny leilighet, så dør han.

«Fem år og noen måneder gammel ble jeg kjent med to helt nye ord, som rimte sørgelig godt på hverandre. Det var enke — innskrenke. Og dessuten noe annet som virket skremmende usikkert: Fremtiden. Mor interesserte seg foreløbig ikke for noen av delene, og første etappe i denne fremtiden var at hun ble sendt hjem til sin far i Nordfjord sammen med de to faderløse.

Bestefar er uten sammenligning det snilleste menneske jeg har møtt i mitt liv. Han var enkemann og bodde sammen med sin ugifte sønn og en «taus» som hushjelpene ble kalt dengang, på et lite gardsbruk i en utbygd. Sitt egentlige levebrød tjente han som snekker, vegg— og rosemaler og grav— steinsinskriptør. Vi hadde jo vært der et par somrer før også, men det hadde bare vært noen korte uker. Familien hadde bestemt at nå skulle vi bo der til Marie kom seg litt - jeg forstod at også min mor var syk, hun led av noe som het sorg.»

Inger oppsummerer det første året hos bestefar slik:

«Et underlig år som liksom svever løst i luften. Antagelig har min bror og jeg aldri hatt det så fritt i vår barndom, verken før eller senere, som denne sommeren. Mor var lam— met, hun ante nesten ikke at hun hadde to barn. I timevis streifet vi omkring overalt omkring bestefars hus, oppe i rabbene, nede i fjæra, over hele hagen, alt var levende, ja, den sommeren opplevde jeg med kropp og sinn at naturen virkelig hadde sjel — fra den minste nikkende tiriltunge til den store gråsteinen ved enden av hagen, den som på underlig vis minte meg om bestefar.»

Seg selv beskriver hun slik:

«Jeg var et radmagert barn med tynt hår, blant mer velnærte slektninger gikk jeg under navnet Blålusa. Jeg var uendelig masete, ufordragelig seig når det gjaldt å holde fast på et emne jeg først var begynt på. Jeg hadde en ustyrtelig trang til å blande meg opp i alt mulig, meddele meg, gjøre meg gjeldende. Men det nyttet bare ikke. Min elskelige bror som aldri stakk seg frem, fikk likevel alle blomstene. Slik var nå engang verden innrettet. Forøvrig var han min beste tilhører og en glimrende villig lekekamerat, det var aldri nei i hans munn, men så var han ikke mer enn tre år heller.»

Det idylliske oppholdet tok slutt for «enken og de faderløse»;

«Utpå vårparten ble det forventet at mors sorg hadde gitt seg litt, så hun kunne ta seg sammen og begynne å tenke på denne fremtiden alle snakket om. Mine to driftige morbrødre var i full sving med å legge planer for henne om hvordan hun på beste måte kunne tjene sitt brød, nå forsørgeren var falt fra. Mor kunne lage god mat, dessuten hadde hun jo den nye leiligheten, som hun ikke hadde sagt fra seg. Den var altfor dyr i hennes stilling, men kanskje kunne den bli en inntektskilde. Stuen kunne jo leies ut. Endeløse diskusjoner, prek og snakk. Mine onkler gikk fram og tilbake, ropte i munnen på hverandre, var uenige om ditt eller datt. De sterke sikre stemmene slo mot hverandre i luften: Slik og slik og slik og slik! — Nei, langtifra! Slik og slik og slik og slik! Mors stemme ble helt borte mellom all denne sterke lyd, dessuten var hun alltid enig med siste ærede taler. Men én ting ble slått fast. Denne fremtiden — hva det nå måtte være — lå i Bergen.»

Vi følger Inger på sin vei i livet der bosted og hva Marie skulle jobbe med ble bestemt av velmenende slektninger. Det er mye et følsomt og trassig barn måtte bite i seg. Følsomheten og trassen en kan kjenne igjen i diktene til Inger Hagerup. Den lille kjernefamilien var med i en storfamilie. Ser en på tiden hun levde i og det at faren forsørgeren døde tidlig, var Inger et privilegert barn. Inger skal oppleve at en tante som det ikke er knyttet så mange gode minner til, skal være den som trekker i trådene for at Inger kan begynne på middelskole og gymnas. Men ingen kan ta fra henne den sårheten hun opplevde i barndommen av å være en av de to «faderløse» i familien. Som var med å forme henne som menneske.

Klaus Hagerup skriver bl a dette i boken Alt er så nær meg om mormoren Marie og Ingers forhold til moren som bodde hjemme hos dem. Han (Helge) var broren til Klaus:

«En gang kom han ut på kjøkkenet mens mormor satt og leste i en bok. Å lese var omtrent det mest unyttige hun kunne tenke seg, og særlig imponert var hun vel heller ikke av dem som skrev alle disse bøkene. Det kom endel av dem på besøk hjem til oss, og de kom med et sus av banning, røyking, klining, krangling og fyll. Mormor var meget tålmodig, og sa ikke stort, men det må ha stormet i henne.

Da Helge kom ut på kjøkkenet var hun som et lyn med boka under forkleet. Hun gikk alltid med forkle over kjolen. Bestandig klar til å gjøre sin plikt Hun visste det var for seint. Helge hadde sett boka. Hun tok den fram og la den på bordet. Det var De dødes tjern av André Bjerke. Mormor rødmet og slapp ut en bølge fra sitt eget hemmelige tjern: «Den er jo så fryktelig spennende!»

For mormor var det en forferdelig, men kanskje også vidunderlig tilståelse.

På Slagnes hadde hun fått tak på en strikkemaskin og arbeidet med den når hun ikke stivet hvitetøy for bygda. Hun hadde en seighet i seg som sikkert ikke ble mindre av at så mye av livet hennes var lagt i hendene på brødrene. Hun skulle gjøre opp for seg. Hun skulle være nyttig. Det lå en trass dypt inne i Marie Halsør. Hun lot seg lede, men aldri drive. Hun mistet aldri selvrespekten.

For mor må det ha sett annerledes ut. Mormor var alt det mor ikke ville være, hun gjorde alt det mor aldri gjøre.

Inger kom til Slagnes fra Askvold, men hun kom ikke fra kafeen i kjelleren. Hun kom fra bøkene i etasjen over, og hun flyttet såvisst ikke til stivetøy og strikkemaskin. Hun var en tiårig jente som langsomt begynte å oppdage seg selv, og på Slagnes begynte hun for alvor å skape seg den drømmen som skulle forfølge henne livet ut: Bort, bort!

Samtidig var mormors tilværelse der hele tida, som en anklage som for alt jeg vet, ikke engang var stum, og Inger begynte å utvikle den trassen og den dårlige samvittigheten som seinere skulle komme til uttrykk som dype motsetninger i diktene hennes.»

Enken og de faderløse;