Gater i mørke ( Rue des Boutiques Obscures) av Patrick Modiano

«Med ett var det som om noe falt på plass. Utsikten fra dette rommet ga meg en følelse av frykt, en engstelse jeg hadde opplevd før. Disse fasadene, denne øde gaten, skikkelsene som holdt vakt i skumringen, plaget meg på samme urovekkende måte som en melodi eller en duft man en gang har kjent. Og jeg var viss på at jeg ofte hadde stått her i skumringen og speidet ut, uten å røre meg, uten engang å våge å slå på lyset.»

Jeg har kjøpt alle bøkene som hittil er utgitt på norsk skrevet av den franske forfatteren Patrick Modiano som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2014. Det er ikke alltid at forfattere som får en slik høythengende pris har utgitt bøker som jeg liker. Men jeg tok risikoen å kjøpe romanene fordi jeg leste at hans bøker må man ikke være professor for å være interessert i.

Det er tre av hans romaner som hittil er utgitt, og sitatet over er hentet fra romanen Gater i mørke. Romanen ble utgitt i 1978 og på norsk første gang i 1979. Utgaven jeg har kjøpt ble utgitt i 2014. Romanen er utgitt i pocket utgave. Men heldigvis er både skriftstørrelse og bokomslag, utbrettsomslag, av bedre kvalitet enn pocketutgaver bruker å være.

Romanen handler om en mann, Guy Roland, som lider av hukommelsestap. Nåtiden er 1965. Romanen starter på hans siste arbeidsdag hos detektivbyrået til C.M. Hutte. Hutte skal pensjonere seg og flytte til Nice. Hutte spør hvordan det nå skal gå med Guy;

«- Meg? Jeg har et spor.

- Et spor?

- Ja. Et spor til min fortid ...

Den høytidelige tonen jeg hadde sagt det i fikk ham til

å smile.

- Jeg har alltid trodd at du en vakker dag ville finne

igjen din fortid.

Han var alvorlig nå, og jeg ble beveget.

- Men ser du, Guy, jeg lurer på om det virkelig er umaken

verdt ...

Han ble sittende taus. Hva tenkte han på? Sin egen

fortid?

- Her har du en nøkkel til Byrået. Stikk innom en gang

iblant. Det ville glede meg.

Han rakte meg en nøkkel som jeg stakk i bukselommen.

- Og ring meg i Nice. Hold meg informert ... angående

din fortid ...

Han reiste seg og trykket hånden min.

- Skal jeg følge deg til toget?

- A nei ... nei ... det er så trist ...

Dermed strøk han på dør, uten å snu seg, og jeg fikk

plutselig en følelse av tomhet. Denne mannen hadde betydd

mye for meg. Uten ham, uten hans hjelp, lurer jeg

på hvordan det skulle ha gått med meg for ti år siden,

da jeg brått var blitt rammet av hukommelsestap og gikk

rundt og famlet i tåka. Mitt tilfelle hadde gjort dypt inntrykk

på ham, og takket være sine mange forbindelser

hadde han til og med skaffet meg identitetspapirer.

- Vær så god, hadde han sagt idet han åpnet en stor

konvolutt som inneholdt et identitetskort og et pass. Nå

heter De «Guy Roland».

Og denne erfarne detektiven jeg hadde oppsøkt for å

be ham lete etter vitner eller spor fra min fortid, hadde lagt til:

- Min kjære «Guy Roland», fra nå av burde De slutte

å se Dem tilbake og heller tenke på nåtiden og fremtiden.

Jeg tilbyr Dem å arbeide hos meg ...

Når han fattet sympati for meg, var det fordi også han

- det fikk jeg vite senere - hadde mistet sine egne spor

da et helt avsnitt av hans liv forsvant med ett slag, uten

den minste ledetråd, den minste tilknytning som kunne

bringe ham i kontakt med fortiden. For hvilke fellestrekk

kan det finnes mellom denne stivbente gamle mannen

jeg ser fjerne seg i mørket, med sin loslitte frakk

og store svarte dokumentmappe, og den fordums tennisspilleren,

den vakre, blonde, baltiske baron Constantin

von Hutte?»

I romanen blir vi tatt med på Guys leting etter fortiden. Han forfølger ledertråder. De første er noen gamle bilder der han lurer på om han kan være en av personene. Noen ganger fører det han videre. Andre ganger er det blindspor. Hans leting fører han rundt i Paris. Det er mye gatenavn å forholde seg til. For de som er bevandret i Paris er dette helt sikkert et pluss. Jeg har vært der en gang og kjente igjen noe. 

Navnene på personene må man holde rede på. Jeg måtte både titt og ofte ta en kikk tilbake for å sjekke forbindelsen personen hadde til de øvrige personene og hendelsene. Dette gjorde at jeg har brukt forholdsvis mye tid på å lese romanen på kun 200 sider. Vi blir også tatt med tilbake til okkupasjonstiden under 2. verdenskrig.

Det er en viss spenning i romanen, men det er ingen krim. De som forventer det og lett kjeder seg, vil neppe like Gater i mørke. De som ikke liker løse tråder vil bli frustrert tror jeg.

Jeg synes romanen var god, særlig begynnelsen, men mistet tråden litt midtveis. Den tok seg opp igjen på slutten. Årsaken kan være at denne uken har ikke vært optimal til lesing. Det er mye annet som har tatt bolig i hodet mitt. Det er en roman jeg helt sikkert kommer til å lese om igjen en gang. Kanskje etter at jeg har lest de to andre jeg har kjøpt: Ungdomstid og Søndager i august. Men nå skal jeg lese Sara Stridsbergs Beckomberga.

I en kommentar i Aftenposten 10. oktober 2014 skriver Erik Bjørnskau: at for de som elsker Paris er Modianos romaner som et rusmiddel, og han avslutter slik:

« I tillegg til å handle om hukommelse, glemsel og identitet, handler Modianos fortellinger dypest sett om tid: fortiden som glir unna og nåtiden som bare er en uklar skygge, et ugripelig og ubegripelig øyeblikk som snart er fortid, og personer som står foran en fremtid de sjelden får øye på, og derfor heller ikke planlegger eller søker å kontrollere.

Modianos univers handler om disse vage overgangene i tiden, dette vi aldri får ordentlig tak i.»

Link til forlaget Cappelen Damm som har gitt ut romanen på norsk. Der kan man bl a lese hvordan forlaget beskriver handlingen.  

Odd Børretzen: Min barndoms verden

Om Odd Børretzen (1926-2012) tenkte tilbake på sin barndom som spesielt lykkelig er ikke godt å si. Men han har skrevet om den på en humoristisk og lun måte i Min barndoms verden  som finnes i boken Børretzens beste om jeg har hatt en del år og tar frem med jevne mellomrom når jeg har behov for å lese noe som får meg til å le. 70 sider inkl tegninger. Film er det blitt av boken, og den har jeg sett flere ganger. Tittelen på filmen er Da jeg traff Jesus med sprettert.

«Jeg bodde i annen etasje i våningshuset på en gård ved Bergensveien på Grorud, en mil nordover fra Stortorvet i Oslo...

Jeg bodde naturligvis ikke alene der i annen etasje. Jeg bodde sammen med mor, far og broren min. Mor var rund og myk og så aldri helt glad ut. Far var ute og reiste, stort sett, men han skulle alltid snart komme hjem. Broren min gikk på skolen og opplevde fantastiske ting på skoleveien. Han visste alt og kunne klare alt, hvis han bare ville. Min barndoms verden var en uforanderlig verden.»

I maktpyramiden i hans barndoms verden var mor og far øverst. Deretter var det i denne rekkefølgen: Gud og Jesus som befant seg i kirken og på søndagsskolen, politiet kunne sende slemme gutter til Bastøy, så kom broren og helt nederst var Odd.

«Jeg hadde ingen tanker om at dette systemet burde forandres. At det var noe urimelig med det. Jeg synes at det var sånn det skulle være, for sånn hadde det alltid vært og sånn skulle det forbli til evig tid. Uforanderlig.»

Hvem har ikke drømt om en slik hytte som barn, det gjorde også Odd:

Men barndommen var full av skumle ting. En av dem er heksen som bodde i huset ved siden av, og som Odd ser fare forbi på kosteskaftet på mørke kvelder. Heks er hun for det har han hørt moren si til faren:

«Der kommer den forferdelige fru Hansen fra byen. Hun er en heks.

Senere, når jeg så moren til Kristian komme løpende bortover veien, kunne jeg jo se at hun var en heks. Jeg hadde bare ikke lagt merke til det før. Moren til Kristian gikk ikke på veien sånn som andre voksne. Hun løp så hår og skjørt og aviser og paraplyer og pakker viftet rundt henne som flagg. Hun hadde hekserødt hår, og en gang jeg så henne komme flagrende i halvmørket, kunne jeg se at øynene hennes lyste som på katter.»

Gud og Jesus var tilstede i hans barndoms verden. Særlig når bestemor var på besøk.

«En gang, på veien fra Ådneram til Lunde i Sirdal (hun bodde i Lunde i Sirdal) hadde hun sett Jesus. Bestemor lærte meg at det er synd å plystre. Hun sa at plystring var Djevelens fiolin. Når noen plystret, gråt Jesus, sa hun. Jeg vet ikke hvor hun hadde det fra. Kanskje Jesus hadde sagt det til henne den gangen på veien?

Jeg skulle gjerne ha sett Jesus jeg også. Jeg skulle gjerne ha sett Ivar Ballangrud og Roald Amundsen også. Men særlig Jesus. Jeg visste hvordan han så ut, for jeg hadde sett masse bilder av ham. Jeg visste at han var overalt. I hvert fall der hvor det var spurver. For det faller aldri en spurv til jorden uten at Jesus ser det.

Det var masse spurver på Grorud den gangen. Jeg tenkte at hvis jeg en gang så en spurv falle til jorden, ville jeg se Jesus i nærheten. Jeg holdt øye med spurvene, men enten flakset de rundt i lufta eller de spiste hestemøkk på veien.

De falt aldri til jorden.»

Av og til dukker det opp noen minner fra barndommen som kjennes veldig nært. Det kan være lukter, lyder, smak osv som bringer det frem. Og jeg skulle ønske jeg var tilbake i egen barndom bare for en kort stund. Hva tenker Odd Børretzen om å gå tilbake til sin barndoms verden:

«Jeg er ikke sikker på om jeg ville besøkt min barndom verden, hvis jeg kunne. Hva skulle jeg gjort der nå, i min alder? Jeg ville ikke hatt noen  glede av å lete etter gull i Grorudbekken, eller stå ved et tre som om jeg aldri hadde sett et tre før. Nå har jeg jo sett mange trær, og dertil så mye annet; Tower Bridge, Markusplassen i Venezia, osv. Dessuten er det ganske mye jeg har vent meg til å ha tilgjengelig, som ikke fantes i min barndoms verden. Do, for eksempel. Det var jo do i min barndoms verden, men den lå ved siden av låven ute i mørket og kulden.

Min barndoms verden var, naturligvis, en enestående verden. Full av undre og mystikk. Men den var også full av farer og redsler. I min barndoms verden pustet mørket sånn at du kunne høre det. Jeg ville altså ikke dratt tilbake dit, selv om jeg kunne. Men saken er er dessuten at jeg ikke kan. Min barndoms verden døde samtidig med min barndom.

   Det er rart å tenke på.»

Nora Webster av Colm Tóibín - les romanen på engelsk eller kryss fingrene for at den oversettes til norsk

«Nora Webster is recently widowed. Unmoored by her sudden loss and the needs of her children whom she now must raise alone, she faces a future that was never meant to be. But within Nora is a strength - a quiet resolve not to succumb to others' expectations - and through the discovery of music and the gift of friendship, she may just find a way to live again.»

Da jeg leste om Colm Tóibíns nye roman Nora Webster tenkte jeg på hans roman som jeg skrev om her: Brooklyn av Colm Tóibín  En roman jeg likte veldig godt og som det nå blir film av – den skal være ferdig senhøsten 2015.

I og med at Nora Webster ble utgitt i 2014 er det en stund til at jeg forventer at den oversettes til norsk. Om den oversettes da. Derfor kom ideen om at jeg kunne lese den på engelsk. Først var jeg innom Amazon her og leste og hørte på deler av det første kapitlet. Romanen virket akkurat like god som den er beskrevet i ulike aviser mv. 

Nora Webster er god er også min konklusjon etter å ha kjøpt og lest den. Minst like god som Brooklyn som jeg leste på norsk. Jeg tror også at Nora Webster har potensialet i seg til at filmprodusenter kan fatte interesse for den. Men det er ikke å komme forbi at jeg har brukt tid på å lese de 300 sidene, minst dobbelt så lang tid som å lese romaner på norsk av samme lengde. Ikke minst for å sikre meg at jeg får med meg detaljer.

Pga at jeg ikke kjenner betydningen av alle engelske ord og denne gangen ikke slo opp ord i ordlista, er det en fare for at jeg ikke har fått med meg alt. Men jeg tenker slik at risikoen for at noe skal forsvinne i oversettelsen også er til stede. 

Min leseopplevelse er selvsagt ingen fasit, men en personlig opplevelse. Andre vil ha andre oppfatninger om innhold mv. Men en god roman for meg er der forfatteren kan antydningens kunst. Det usagte mer enn det sagte. Slike romaner skaper veldig lett bilder og følelser, det blir like mye en film som en bok for meg. Når jeg avsluttet romanen er der mye ved Nora Webster jeg ikke kjenner til. Ikke minst fortsettelsen. Som jeg kan tenke på lenge etter at jeg har avsluttet romanen. Noe annet er at forfatteren skriver i nåtid og når vi får kjennskap til fortiden, er det flettet inn i historien på en naturlig måte. Som det er med oss mennesker. Lengre vi har levd, mer fortid har vi og mer tenker vi på den. Alt dette finner jeg i romanene Brooklyn og i Nora Webster.

Handlingen i romanen er delvis selvopplevd forteller Colm Tóibín i et intervju publisert i The Wall Street Journal her. Som Nora Webster ble hans mor alene med fire barn etter farens død og måtte gå tilbake til jobb av økonomiske årsaker.

 “I’ve been mining material that’s very personal and I’ve also been adding material that’s invented,” Mr. Tóibín says. “Nora Webster” isn’t autobiographical, but rather a combination of fiction and “other things that are absolutely down to the smallest detail what happened.”

Handlingen foregår i Enniscorthy i Irland på slutten av 1960-tallet. Vi følger Nora Webster, en enke i slutten av 40 årene og familien i ca tre år og vi møter dem første gang noen måneder etter at hennes ektefelle Maurice er død. Maurice har vært en respektert lærer og mange vil fortelle henne hvor trist de synes det er at han er borte.

"You must be fed up of them," he says. "Will they never stop coming?Tom O’ Connor, her neighbour stood at his front door and looked at her, waiting for a response." 

Allerede her får vi vite at Nora slett ikke liker at andre blander ser inn i livet hennes liv og vet hva som er best for henne i den situasjonen hun er i.

“She wondered if she could get back into the house without having to answer him again. He was using a new tone with her, a tone he would never have tried before. He was speaking as though he had some authority over her.”

Nora svarer han at folk gjør dette i beste mening. Men alle besøk kveld etter kveld det er en belastning for henne. Også denne kvelden banker det på døren, og heldigvis kommer det kun en person denne kvelden – May Lacey:  

“It was clear now that no one else would call. Nora was relieved that she would not have to entertain people who did not know each other, or people who did not like each other.”

May Lacey prater på innpust og utpust. Av og til stopper hun for å vente  på svar og kommentarer fra Nora. En del av Noras personlighet er at hun er ingen storskravler og velger ofte ikke å svare og kommentere. Det var Maurice som var midtpunktet da han levde. 

“Looking into the fire, Nora tried to think back, wondering if May Lacey had ever been in this house before. She thought not. She had known her all her life, like so many in the town, to greet and exchange pleasantries with, or to stop and talk to if there was news. She knew die story of her life down to her maiden name and the plot in the graveyard where she would be buried. “

Til slutt kommer May Lacey frem med en egentlige årsaken til besøket: Nora og familiens feriehus Cush. May Laceys sønn ønsker å kjøpe dette.

Når Nora senere denne høsten på en vindfull dag kjører til sommerhuset tar hun en bestemmelse idet hun kommer frem til huset:  

“And then an even fiercer whistling wind blew up and seemed as though it would lift the car. Something she had not allowed herself to think before but had known for some days now came into her mind and she made a promise to herself. She would not come here again. This was the last time she would visit this house. She would go in now and walk through these few rooms. She would take with here whatever was personal and could not be left behind, and then she would close this door and drive back to the town, and, in future, she would never take that turn at the handball alley on the road between Blackwater and Ballyconnigar.

What surprised her was the hardness of her resolve, how easy it seemed to turn her back on what she had loved, leave this house on the lane to the cliff for others to know, for others to come to in the summer with different noises. As she sat looking out at the bruised sky over the sea, she sighed. Finally, she let herself feel how much she had lost, how much she would miss. She got out of the car steadying herself against the wind.”

Men det at hun selger huset kommer brått på barna. Hun har to døtre som studerer og bor hjemmefra: Aine og Fiona. Og sønnene som bor hjemme: Donal og Conor. Hun må fortelle dem at enkepensjonen ikke vil dekke utgiftene og å selge huset er bl a nødvendig for at hun skal kunne beholde bilen. Hun innser også at hun må ut i arbeidslivet igjen.

Nora er intelligent og hadde evner til å fortsette videre med studier. Men kunne ikke studere fordi moren ikke hadde økonomi. Nora måtte ut i arbeid som femtenåring for å bidra til familiens økonomi. Familien som var moren og to yngre søstre. Nå får hun et tilbud om kontorjobb hos samme arbeidsgiver, familien Gibney: «the mill, but also the largest wholesale business in the town.»

«For eleven years, then, Nora had worked five and a half days a week in Gibney's, barely tolerating her mother at home and at work operating with an efficiency that was still remembered. In the years when she was married and had children she had never dreamed that she would have to go back; the job there seemed like the distant past. She had only one friend from that time, and she, too, had married well; she and her husband had moved away. Both Nora and her friend viewed the office in Gibney's as a place where they had spent years working merely because the right chances did not come to match their intelligence, an intelligence that, as married women,they had cultivated with care.

She thought of the freedom that marriage to Maurice had given her, the freedom, once the children were in school, or a young child was sleeping, to walk into this room at any time of the day and take down a book and read; the freedom to go into the front room at any time and look out of the window at the street and Vinegar Hill across the valley or the clouds in the sky, letting her mind be idle, going back to the kitchen, or to attend to the children when they came home from school, but as part of a life of ease that included duty. The day belonged to her, even if others could call on her, take up her time, distract her. Never once, in the twenty-one years she had run this household, had she felt a moment of boredom or frustration. Now her day was to be taken from her. Her only hope was that the Gibneys, when they met her, would not, in fact, have a job for her. Returning to work in that office belonged to a memory of being caged. She knew, though, that she would not be able to turn the Gibneys down if they offered her something. Her years of freedom had come to an end; it was as simple as that.»

Men etterhvert endrer livet seg sakte og sikkert. Selv om ikke ting går på skinner gir det livet etter Maurices død henne en annen type frihet. Blant annet til å ta egne avgjørelser.  Nye bekjentskaper som tilfører henne nye ting i livet. 

Mange anmeldere mener at dette er en bok om sorg. Hmm..., de kan ikke ha lest bøker av norske forfattere om sorg. Beklager men jeg synes for mange norske forfattere velter seg i sorg når de først skal ha dette som tema i bøker. Gravalvor gjennom hele boken. Noen ganger lurer jeg på om målet med boken er at leserne skal gå rett inn i en depresjon...Slik er det ikke med romanen jeg nå har lest.

Inntrykket er at Nora og Maurice hadde et godt ekteskap og trivdes i hverandres selskap. Hun savner han og hans støtte. To måneder var hun sammen med han på sykehuset før han døde. Hun måtte se ektefellen sakte, men sikkert svinne hen med store smerter. Smerter pga en elendig lege som ikke ville gi han smertelindring. Maurice var helt avhengig av henne og hennes støtte og tilstedeværelse. 

De månedene hun var på sykehuset plasserte Nora sønnene hos en tante. Hun forstår i ettertid at hennes valg denne perioden ga sønnene negative opplevelser.  Nå må Nora takle sin egen og barnas sorg og savn etter faren, og ta vanskelige avgjørelser. Forholdet til barna endrer seg og hun oppdager at de ikke har samme fortrolighet mot henne som andre i familien. Selv om hun opplever andres innblanding av andre mennesker som tungt, er de også en støtte for henne. Men sorgen er kun element i fortellingen, forfatteren dypdykker ikke i den. 

Jeg håper at romanen Nora Webster, en roman om livet, oversettes til norsk slik at flere kan få den samme gode leseopplevelsen som meg. Men jeg kan også anbefale at den leses på engelsk.

«Enniscorthy er den tredje største byen i Wexford i Irland. Den ligger ved elven Slaney, omkring 24 km nord for Wexford. Det irske navnet Inis Córthaidh består av ordet for «øy»,inis, og det man antar er et gammelt personnavn.» Kilde Wikipedia

Bildet – kilde er  enniscorthytourism.com

California Dreamin' med Diana Krall - ikke bare bøker som har lang levetid...

Privat foto

Jeg følger lite med på musikk for tiden. Sammenlignet med tidligere år. Men jeg har tilgang til Wimp og sitter ofte med musikk på ørene når jeg skriver. Diana Krall, tenkte jeg da jeg så at hennes album Wallflower (oktober 2014) var under anbefalinger, lenge siden jeg har kjøpt eller hørt noe av henne.

Nå har den surret i ørene mine en tid. På albumet ligger alle de kjente melodiene jeg svermet for en gang i tida: Desperado, Sorry Seems Too Be The Hardest Word, I’m Not In Love og mange flere. Duett med bl a Bryan Adams med låten Feels Like Home...

Albumet innledes med denne; det er ikke bare bøker som kan leve lenge – låten, ja hele albumet passer til moduset jeg er i om dagen – selv om våren er i anmarsj – jeg får lyst til å reise langt....

All the leaves are brown and the sky is grey

I've been for a walk on a winters day

I'd be safe and warm if I was in L.A.

California dreaming on such a winters day

Stepped into a church I passed along the way

Well, I got down on my knees and I pretend to pray

You know the preacher likes the cold he knows I'm gonna stay

California dreaming on such a winters day

All the leaves a brown and the sky is grey

I've been for a walk on a winters day

If I didn't tell her I could leave today

California dreaming on such a winters day

On such a winters day, on such a winters day

Likte du den før - liker du den neppe mindre etter dette:

Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

«JEG SATT i EN LENESTOL på en kjedelig fest i midten av 1990-årene. Jeg trakk en bok ut av bokhyllen. Med Örnen mot polen. Andrées polarexpedition 1897. Jeg begynte å lese. Så reiste jeg meg fra stolen og gikk hjem. Boken tok jeg med meg. Siden har den stått i bokhyllen min. I mer enn femten år har jeg ikke kunnet slippe taket i Andree-ekspedisjonen: tre menn fra Stockholm som forsvant på vei til Nordpolen i en hydrogenballong. 33 år senere fant man restene av den siste leiren deres, innefrosset på en øde øy, midt i ishavet. Tre skjeletter, et lite telt i filler. Jo mer jeg får vite om historien, desto mer virkelig blir den, som et fotografi i svart-hvitt som langsomt forvandles til farger.»

Boken sitatet kommer fra er Ekspedisjonen – Min kjærlighetshistorie av Bea Uusma. Første gang jeg leste om boken utgitt i 2013 og på norsk i 2014, tenkte jeg: den må jeg lese! 

Oi, tenkte jeg da jeg hentet den på biblioteket – er det så mange sider og så stort format. 300 sider. Men jeg så raskt at her var det mange bilder mv. Selv om jeg kjente utgangen på ekspedisjonen som endte så tragisk på Kvitøya i 1897, ble bokens innhold og komposisjon som en god spenningsroman, og den ga meg frysninger. Jeg leste den i løpet av søndagen - helt oppslukt ble jeg!

Et tips: dersom du har tenkt å lese den, ikke les intervju med forfatteren som ligger på Internett. Jeg har lest intervju og artikler om ekspedisjonen i 1897 etterpå. Jeg er temmelig overrasket over hvor mye fra boken man røper i slike intervju. Da tenker jeg ikke på ekspedisjonen i 1897. Den er det skrevet så mye om og er lett tilgjengelig. Men jeg tenker bl a på detaljer rundt en kjærlighetshistorie som gjør at det også blir en dose «hjerte og smerte». Jeg er ikke så lettrørt på det området, men måten den fortelles på i boken og når man vet utgangen, detaljene osv.; det ble nesten i sterkeste laget... 

Bilde av Bea Uusma som står på baksiden av boken - født i 1966, er en svensk lege, illustratør og forfatter.

Kartet som er på Wikipedia der en kan lese om ekspedisjonen og som viser reiseruten:

Men det var da jeg søkte opp Kvitøya på Google Maps og så hvor øya ligger at jeg så hvilken gudsforlatt del av verden de havnet på. I 1897!

Salomon Andrée, Nils Strindberg og Knut Frænkel tar av fra Danskøya nordvest på Svalbard 11. juli 1897. Når man leser om planleggingen, men også gjennomføringen, er det ikke til å komme bort fra at dette virker som en gjeng amatører. Det var de nok også opp mot det som ventet dem. Men dette var tiden for de store erobringer av de ennå ukjente områder, som Nordpolen. Komme hjem som helter som Nansen og Johansen. Planlagt hadde de gjort, men ikke godt nok. 

Det var til Nordpolen de skulle, eller en liten sving bortom. For planen var å lande i Alaska, Canada eller Russland. Silkeskjerf og champagne hadde de med. De måtte se presentabel ut når de kom frem. De måtte ha noe med for å feire. Optimismen var på topp. Men etter to dager måtte de lande på isen. En uke etterpå begynte de å gå mot Cape Flora på Frans Josefs land. Men de gikk og gikk sørover, men drivisen førte de nordover. 4. august endrer de kurs mot Sjuøyene. Men innser etterhvert at de ikke kommer til å komme frem dit heller før vinteren og bestemmer seg for å overvintre på isen. Men isen brytes opp og de må redde seg på land på Kvitøya 5. oktober. Der dør de etter få dager og blir funnet 30 år etterpå.

«I historien om ekspedisjonen finnes det en gåte som ingen ennå har klart å løse: Vi vet ikke hvorfor de døde. Det er som en medisinsk kriminalroman: 11. ju l i 1897 klokken 13.46 letter ballongen Örnen fra Spitsbergen og forsvinner inn i skyene mot nord. Fire dager senere kommer en av brevduene deres tilbake. Noen bøyer flyter i land ved kysten. Så blir det stille - i 33 år. I 1930 blir likene av de tre ekspedisjonsmedlemmene funnet ved en tilfeldighet på Kvitøya, en øde øy i Arktis. I leiren finner man dagbøkene deres, der man kan lese hvordan de bare tre dager etter at de startet, ble tvunget til å nødlande med den utette ballongen midt i den arktiske pakkisen, og hvordan de i tre måneder — alltid våte og kalde - har slept de flere hundre kilo tunge sledene over isen for å prøve å ta seg tilbake til fast grunn. Når de etter 87 dager med umenneskelige anstrengelser tar seg i land på Kvitøya, slutter alle opptegnelsene. De har store mengder proviant, varme klær, fungerende våpen og flere kasser med ammunisjon. Men de tre medlemmene i ekspedisjonen dør før de så mye som rekker å pakke opp sledene.»

Her er en bitteliten smak på kjærlighetshistorien mellom Nils Strindberg og Anna Charlier.

«Det er syv uker siden de tok avskjed med hverandre. Før han reiste fra Stockholm, testamenterte han alt han eier til henne. Nils Strindberg er 24 år gammel. Han har tre måneder igjen å leve. «

Fra dagboken han skrev:

«Det er underlig at sitte her iaar igjen og tænke at jeg iaar er forlovet med den bedste pike på jorden, min inderlig elskede Anna. Ja, jeg maa nok fælle en taare naar jeg tænker på den lykke som er borte, og som jeg kanske aldrig faar tilbage...»

21. juli var siste gang Strindberg skrev til Anna..

Spørsmålet er: kommer Bea Uusma nærmere gåten. Det er lansert mange teorier, men ingenting er bevist. Kommer forfatteren til Kvitøya. Hva finner hun ut. Jeg har lest mange bøker om ekspedisjoner til Arktis og Antarktis. Særlig fra nyere tid. Men dette er noe helt annet. Bea Uusma har mottatt flere utmerkelser for boken bl  a Augustprisen i 2013.

Her er link til det norske forlaget Cappelen Damm der du kan bla i boken og lese forlagets beskrivelse av innholdet.

Finne ly av Aina Basso - denne gangen en roman med romanifolkets historie som bakteppe for fortellingen

«Eg følger skogsvegen eit stykke for eg tek kvelden. Han snor seg inn mellom trea. Ser ikkje lenger enn nokre alen verken fram eller bak, som blir vegen slukt av skog etter kvart som eg går, og greinene filtrar att holet eg kom ut av. Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg da eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men så gjekk det godt i staden, og no er eg her.»

Aina Basso’s roman Finne ly ble utgitt i 2014 og er en av tre romaner på kortlista til Bokbloggerprisen 2014.

Dette innlegget er linket til Mari’s En smakebit på søndag: her er en link til Mari’s innlegg der du kan finne flere smakebiter fra bøker denne søndagen. Og her finner du flere linker til innlegg der andre bokbloggere har omtalt romanen Finne ly.

I desember 2014 leste jeg en annen roman Aina Basso har utgitt og som jeg skrev om i innlegget:

Inn i elden av Aina Basso - en god roman med de dramatiske hekseprosessene i Finnmark som bakteppe.

Jeg synes at det er positivt at Aina Basso har brukt sin kompetanse som historiker i bøkene hun har utgitt. Finne ly er en fortelling fra romanifolkets historie. Jeg har lånt romanen på 251 sider av biblioteket. Her er link til forlaget Samlaget der romanens innhold er beskrevet.

Historien i Finne ly foregår på Finnskogen i 1849. Det er sommer. Den ene av fortellerstemmene er fantejenta Hanna. Hun søker seg som tjenestejente på et avsidesliggende småbruk der Johannes, den andre fortellerstemmen bor. Han bor sammen med faren og broren Harald som har odel på gården. Etter en kort samtale med Johannes og faren kan hun starte omgående. De forteller at Harald holder på med skoghogst. Hun kan flytte inn på kammerset, og får klærne etter den døde husmora.

«Fråværet av husmora er overalt. I det store, skitne kjøkenet

og dei uvaska kjørela. I det tjukke støvlaget og spindelveven

i krokane, dei sure mjølkebøttene og dei tørre

flugene i vindaugskarmane.

   Eg skurar. Samlar kjørela i famnen og har dei ut på

tunet, ber vatn til eldhuset og koker opp i den store gryta,

vaskar i skap og krikar, dreg fram møblar, tørkar vegger.

   Eg vaskar alle kleda, dei etter den daude husmora skrubbar

eg ekstra godt.

   Eg krev at dei tre mannfolka byter på seg reint frå inst til

ytst, og ser ikkje på det dei gir meg. Eg triv halmen og kleda

av sengene, og da eg etter mykje akkedering med husbonden

får kome inn i stova der han ligg, og husmora lag på det

siste, røskar eg alt ut av sengebenken, der og. Halmen brenner

eg, dei seier ingenting, star berre på tunet og kikar på

bålet ei tid, for dei snur seg og går, kvar til sin kant.

   Det kunne like gjerne vore tre einebuarar som budde

der i skogen, som ingenting med kvarandre hadde å gjere.

   Delte berre vegger og tak, mat og møde.

   Det er som dei er ukjende for kvarandre, desse tre,

eller som eit band mellom dei har slitna og heng der og

sleng, laust, utan feste.»

Faren på gården er utslitt, og sammensunket etter å ha mistet kona, og sitter for det meste på en benk på nordveggen. Det er Harald som står for inntjeningen utenom det lille småbruket kaster av seg. Johannes jobber på småbruket, men har ikke den sterke fysikken som broren. Harald er den som tar de tyngste jobbene. Som er den som er nysgjerrig på Hannas fortid.

«Men du, Hanna, seier Harald, du har ikkje fortalt oss mykje

om deg sjølv. Kor er det du kjem frå?

   Eg har venta på det. Kan ikkje godt seie at eg er fødd

langs vegen ein stad ingen hugsar nøyaktig kor er, kven

vil ha ein omstreifar i hus. Så eg har dikta opp ei soge

og ei heimbygd lenger nord. Ei bygd så lita at det ikkje

kan være tale om noko arbeid for tenestejenter der. Vi

stogga der ein gong, overnatta nokre netter i løa til ein venleg husmann. «

Harald er skeptisk til historien hun forteller. Er på henne gang på gang med spørsmål. Men Hanna kan for alt i verden ikke fortelle at hun nettopp er sluppet ut fra tukthuset der hun har vært pga hun ble tatt for å stjele. Der også moren sitter inne av samme årsak. Faren er død. Brødrene vet hun ikke hvor er. Søsteren har hun heller ingen kontakt med pga at de kjempet om samme mann, Anders, der Hanna gikk av med seieren. Litt etter litt får vi hennes historie.

Det er spenninger mellom Johannes og Harald som har ulike personligheter. Som har vært helt fra barndommen av. Johannes var knyttet til moren og er betatt av Hanna.

«Slik var det til jonsoktider, da Hanna kom. Ho stod på

trammen, og rundt henne blomstra det som fortrolla.

Det var som eg såg det for første gong, det var som om

fargane opna seg for meg.

   Ho hadde høyrt vi trong hjelp. Hadde høyrt det ikkje

var noka husmor på garden, og var ute etter arbeid,

hadde tenester å tilby. Far strauk handa over bryna,

hadde byrja med det etter at mor blei sjuk. Eg stod attom

han i gangen, såg jenta på trammen. Det lysande andletet

i det grøne, sola som lyste opp uthus og skog. Mørkt hår i

flette under skautet, dei brune auga hennar, munnen. Eg

svelgde og håpte han ville sleppe henne inn, ville ha

henne i huset, ville ha henne hos meg, ho måtte ikkje snu

ryggen til og forsvinne mellom trea.

   Ingen av oss kan koke, kviskra eg.»

Når Harald er borte på arbeid innleder Hanna og Johannes et forhold. Det er Hanna som tar initiativet. Harald kommer hjem og gjør krav på Hanna. Johannes blir sjalu. Hanna er også betatt av den sterke og muskuløse Harald, men liker ikke at han gjør krav på henne i brennevinsrus.

Når et fantefølge dukker opp stiger spenningen ytterligere. Både på småbruket og i bygda. Hanna stiller seg også spørsmålet om hun er villig til å ofte friheten hun hadde tidligere:

«Det er ikkje alltid enkelt å ferdast langs vegen. Fare fra dør

til dør med varene sine og tenestene, alltid måtte tigge

etter noko. Alltid vakte seg for lensmann og fantefut, eller

olme, uvenlege bønder. Avvisinga, verst vinterstid, når

kulda bit, når ein er så frosen at ein trur ein er varm.

Det er likevel enklare. Når ein ikkje trivst, kan ein

pakke skreppa og fare vidare.

   Eg hoppar opp og set meg godt til rette på steingarden,

føtene dinglar. Lamma kjem tynnbrekande over enga.

Dei sprett mot kvarandre, hoppar på kvarandre bakfrå,

som vil dei pare seg. Sola er allereie sterk, eg skuggar for

auga. Ei svak uro i kroppen. Er det her eg skal vere? Bli

gardkjerring og bufast, føde ein skokk med bondeungar,

streve og slite resten av livet og døy som ei krokrygga

kjerring?

   Har aldri tenkt eg kunne trivast med å vere kona til

ein bonde, så skitsame som dei er, drikk av same vassausa,

et av same grautfatet og byter ikkje klede før dei er så

møkkete at dei står av seg sjølv.

   Noko har eg da plukka av dei. Og det er rart kva ein

godtek etter eit opphald i tukthuset.»

I tillegg til godt språk, en god komposisjon, er det gode skildringer av miljø og natur. Forfatteren har ikke lagt inn såkalte frampek; her kan alt skje. Haralds handlinger oppleves som uforutsigbare og skremmende. Men det er også noe med Johannes – noe med hodet hans:

«Har ei summing i meg. Som om det kvefsar i skallen igjen. Må dunke litt i hovudet, få det til å slutte, men det summar berre høgare. Eg trekker pusten, kjenner brystkassa blåse seg stor som en belg.»

Jeg synes at Aina Basso er en spennende forfatter, og bøkene hennes skiller seg ut på en positiv måte. Jeg håper hun fortsetter å skrive bøker med grunnlag i historiske hendelser.

Privat foto