P2 lytternes romanpris – norske romaner utgitt i 2018 skal kåres over nyttår - lesere inviteres til å delta i panelet – frist 25. november 2018

For meg er det ikke viktig hvem som vinner P2 lytternes romanpris; det er juryens diskusjoner som er interessante å lytte på. Prisen ble første gang utdelt i 1998 for romaner utgitt i 2017.

Opplegget er at seks nominerte norske romaner blir plukket ut av et fagpanel fra NRKs litteraturredaksjon. Seks lesere er i panelet. Her er invitasjonen for å delta i panelet som skal kåre prisen for romaner utgitt i 2018 med frist fredag 25. november:  

«Vi har ingen aldersgrense, men siden de nominerte bøkene vil være romaner for voksne, bør deltakerne være over 18 år. Og, nei, du trenger ikke å være en ihuga P2-lytter for å være med heller. Den eneste regelen vi har, er at du ikke kan jobbe profesjonelt med litteratur.»

Under har jeg laget en oversikt over de nominert for årene 2014 – 2017, romanene som kom i finalen og vinneren. Men først har jeg krysset av for hvilken av romanene jeg har lest. Romaner jeg har skrevet innlegg om på bloggen.

Diskusjonene mv om disse bøkene  kan en finne her på NRK Radio. Anbefales!

2014	Lest	Forfatter	Boktittel
	X	Levi Henriksen	Harpesang
	X	Brit Bildøen	Sju dagar i august	Finale	Vinner
	X	Lars Petter Sveen	Guds barn	Finale
		Jørgen Gunnerud	Sju dager i september
		Liv Mossige	Tyskland
	X	Rune Christiansen	Ensomheten i Lydia Ernemanns liv	Finale
2015	Lest	Forfatter	Boktittel
	X	Marit Eikemo	Alt inkludert	Finale
		Ida Hegazi Høyer	Fortellingen om øde	Finale
		Lars Saabye Christensen	Magnet
		Geir Gulliksen	Historien om et ekteskap
	X	Linn Ullmann	De urolige	Finale	Vinner
		Thorvald Steen	Det usynlige bilblioteket
2016	Lest	Forfatter	Boktittel
	X	Tore Renberg	Du er så lys
	X	Nina Lykke	Nei og atter nei
		Gunstein Bakke	Havende	Finale
		Dag Johan Haugerud	Enkle antonale	Finale	Vinner
	X	Vigdis Hjorth	Arv og miljø	Finale
	X	Kyrre Andreassen	For øvrig mener jeg at Karthago må ødelegges
2017	Lest	Forfatter	Boktittel
	X	Lars Saabye Christensen	Byens spor	Finale
		Demian Vitanza	Dette er livet eller det neste	Finale
		Tormod Haugland	Om dyr og syn	Finale
		Merethe Lindstrøm	Nord
		Ole Robert Sunde	Penelope er syk	Finale	Vinner
		Jan Kjærstad	Berge

Jakten på El Chapo (Hunting El Chapo) av Andrew Hogan og Douglas Century

Det er helt tilfeldig at jeg har lest boken Jakten på El Chapo denne uken som rettsaken mot narkobaronen Joaquin «El Chapo» Guzman ble innledet mandag i New York. Men tro ikke at det mexicanske narkokartellet han ledet, Sinaloa, er nedlagt. For nå er det sønnene hans som leder kartellet: Politiet: Sønnene til «El Chapo» styrer narkokartellet med jernhånd

Boken jeg har lest ble utgitt i 2018 og er skrevet av Andrew Hogan og Douglas Century. Selv om utfallet av jakten er kjent, var det spennende å lese denne historien. Jeg tenker at krimforfattere kan få ideer av å lese boken. Samtidig er det deprimerende å lese den når jeg tenker på at grunnen til at slike narkokarteller eksisterer, er først og fremst er at det er en stor etterspørsel etter narkotika. At kartellene får eksistere i Mexico, er pga korrupsjonen som er i fengslene, i politiet, i det militære, ja rett og slett overalt. Det er en brutalitet i kjølevannet av narkoindustrien som er grusomt å lese om. Heldigvis er ikke alle kjeltringer og det medførte at DEA-agenten kan fortelle oss denne historien.

Jeg er en stor tilhenger av gjenbruk på alle områder i livet. Når forlagene skriver gode omtaler av bøker, som i dette tilfellet, bruker jeg ikke av min lesetid på å skrive mer om boken.  Derfor overlater jeg til bokomtalen som forlaget Vigmostad og Bjørke har utarbeidet og som beskriver bokens innhold:

«Den sanne historien om den åtte år lange jakten på den meksikanske narkobaronen El Chapo!

DEA-agenten Andrew Hogan var nyutdannet da han fikk i oppdrag å infiltrere narkokartellet Sinaloa. Intetanende kom han på sporet av en av verdens mest ettersøkte menn narkobaronen Joaquín Archivaldo Guzmán-Loera, lederen av Sinaloa-kartellet og bedre kjent som El Chapo.

Seks år senere ble Hogan innsatsleder mot Sinaloa i Mexico by, og en av historiens farligste og mest sofistikerte etterforskninger fikk sitt startskudd. I et tett samarbeid på begge sider av grensen jobbet Hogan og agenter fra Homeland Security Investigations dag og natt for å knekke koder og skaffe informasjon om nettverket til Guzmán.

I et system svekket av korrupsjon måtte de imidlertid holde kortene tett til brystet slik at ikke detaljer om operasjonen skulle lekkes til Chapo før jakten i det hele tatt kom i gang   

Jakten på El Chapo er en nervepirrende true crime, der leseren får følge den åtte år lange jakten på El Chapo steg for steg. Fra infiltrasjonen av kartellets innerste kretser, via den høyteknologiske etterforskningen, til den desperate kampen mot klokken da narkobaronen endelig skulle pågripes.

ANDREW HOGAN er fra Kansas. Han var ansatt i DEA, og i 2012 begynte han å infiltrere det mexicanske Sinaloa-kartellet. I 2016 ble han innsatsleder ved DEA i Mexico by og jobbet direkte mot narkokartellet. Hans detaljerte etterforskning dannet grunnlaget for pågripelsen av El Chapo Guzmán, narkobaronen og multimilliardæren som unnslapp politiet i mange år.

DOUGLAS CENTURY har skrevet og vært medforfatter på en lang rekke bestselgende bøker i true crime-sjangeren.»

Rettstridig forføyning En roman om kjærlighet av Lena Andersson

I romanen Rettstridig forføyning En roman om kjærlighet av Lena Andersson er hovedpersonen Ester Nilsson. Romanen om Ester Nilsson er blitt teater. I går, 8. november, var det premiere på forestillingen som spilles på Det norske Centralteateret  som beskriver forestillingen slik:

«En enestående og humoristisk fortelling om forelskelsens systematiske selvbedrag. Vi møter den fornuftige forfatteren Ester Nilsson som skal holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Fra det øyeblikket hun møter ham snus hennes tilværelse av et altoppslukende begjær. Den kjærlighetshistorien de innleder er gjenkjennelig for alle som har vært forelsket i noen som ikke gjengjelder dine følelser.

Lena Anderssons roman om kjærlighetens vesen har tatt Sverige med storm og vant den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen. I november blir det norgespremiere for dramatiseringen av suksessromanen.»

Nå har jeg lest romanen utgitt i 2013 , og ja, handlingen i romanen er som skapt for teater synes jeg. Slik starter den: 

«Ester Nilsson het et menneske. Hun var lyriker og essayist med åtte tettskrevne pamfletter bak seg da hun var trettien. Egenrådige ifølge noen, morsomme ifølge andre, de fleste hadde ikke hørt navnet hennes.

Med knusende presisjon fornemmet hun virkeligheten inne fra sin bevissthet og levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den. Eller rettere sagt at menneskene var skapt slik at de erfarte verden slik den var, hvis de bare var oppmerksomme og ikke løy for seg selv. Det subjektive var det objektive, og det objektive det subjektive. Slik så i hvert fall hennes streben ut.»

Ester lever et tilbaketrukket liv:

«Fra den dagen da hun fant språket og ideene og innså hva hennes oppgave var, ga hun avkall på dyre vaner, spiste billig, var nøye med prevensjonsmidlene, reiste rasjonelt, hadde aldri stått i gjeld til hverken banken eller privatpersoner og hensatte seg ikke i situasjoner som tvang henne bort fra det hun ville bruke tiden på, å lese, tenke, skrive og samtale.

I tretten år hadde hun levd slik, mer enn halvparten av tiden i et harmonisk og rolig forhold til en mann som både lot henne være i fred og tilfredsstilte fysiske og mentale behov."

En telefonoppringning skal endre livet til Ester:

«Mannen i den andre enden spurte om hun ville holde et foredrag siste helg i oktober om kunstneren Hugo Rask. Han arbeidet med levende bilder og tekst i en kombinasjon som ble ansett som både storslagen og særegen. Dessuten ble han verdsatt for sin moralske patos i en overfladisk tid. Mens andre snakket om seg selv, snakket han om ansvar og solidaritet, pleide tilhengerne å si.

Tretti minutters innlegg, det vanlige honoraret.

Ester var ved Sankt Eriksplan da samtalen kom. Det var sent på ettermiddagen, og solen glødet intenst og lavt og stakk henne i øynene. Da hun kom hjem, fortalte hun stolt om oppdraget til mannen hun bodde sammen med, hvis navn var Per. Hugo Rask var en kunstner begge to betraktet med skjerpet oppmerksomhet.»

Allerede imens hun jobber med foredraget syder og koker det i henne:  

«For hver dag hun skrev på foredraget, vokste følelsen av slektskap med objektet. Følelsen gikk fra respekt søndag til ærefrykt tirsdag, og henimot torsdagen en verkende lengsel, og fredagen tn tung savn. «

Og Hugo Rask liker foredraget og Esters besettende forelskelse er i gang:

«Under foredraget satt han intensivt oppmerksom på første benk. Konsentrasjonen i rommet var sterk hos de hundre og femti betalende. Etterpå gikk han frem til Ester med strålende ansikt og takket ved å ta begge hendene hennes i sine og kysse henne på kinnene.

- Aldri har noen utenforstående forstått meg så dypt og med en slik presisjon.

Det suste og bruste i henne, og hun klarte knapt nok å følge med på innslagene som fulgte. Alt hun tenkte på, var den takknemligheten hun hadde sett i ansiktet hans.

Da programmet var slutt klokken fem, holdt hun seg i nærheten av ham og forsøkte å se ut på en annen måte enn hun kjente seg. Kunstnerens sønn var der, en ung mann med skjegg, strikkelue og en direkte og spontan måte å oppføre seg på. Han roste foredraget hennes og sa at de burde gå og ta seg et glass alle tre. Det var det eneste i verden og hinsides den Ester Nilsson ville gjøre. Hvis hun hadde kunnet gå og drikke øl med Hugo Rask denne kvelden, hadde livet hennes vært fullkomment.

Men hun måtte hjem.»

Ester er som Carola synger  - hun er Fångad av en stormvind:

Jag har aldrig slutat tro
Att efter varje natt väntar gryningen
Fast jag inte kan förstå
Så finns det tid för skratt när jag börjar om igen

Känner doften från en stilla ocean
Plötsligt står jag i en levande orkan

Jag är fångad av en stormvind
Fast för dej
Ingenting kan hindra mej
När det blåser i mitt hjärta
Fångad av en stormvind, natt och dag
Här finns bara du och jag
Och det ljus som himlen lämnat kva

Gyldendal forlag som ga ut romanen på norsk i 2014 beskriver den slik:

«Ester Nilsson er poet og essayist og et fornuftig menneske i en fornuftig relasjon. En dag får hun en forespørsel om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Fra om med det øyeblikket blir tilværelsen hennes endret og formet av et i utgangspunktet uskyldig, men altoppslukende begjær.

Ester har lenge vært fascinert av Hugo Rask, og da hun holder foredraget, sitter kunstneren selv blant publikum. Han er fullstendig henført, og etter forelesningen møtes de to for første gang. En form for kjærlighetshistorie innledes mellom Ester og Hugo, banal i all sin enkelhet og ondskap, storslagen i sin altoppslukende hengivenhet.

Rettsstridig forføyning er et tidløst drama om lidenskap og makt, frihet og fornuft, som forfatteren ikke bare iscenesetter, men dissekerer. Med djerv humor og enestående presisjon, blottlegger Lena Andersson forelskelsens systematiske selvbedrag.

Romanen har tatt svenske lesere og kritikere med storm, og vant Augustprisen for beste svenske skjønnlitterære utgivelse i 2013.»

Frank Aarebrot Hele Norges professor av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth.

«Frank var saklig i ordets opprinnelige retoriske forstand - han var drevet av saken. Og vi lever i en tid som er usaklig. Han brukte ikke saken for å fremme seg selv, men brukte seg selv for å fremme saken. I sin formidling var han nysgjerrig og drevet av gleden over kunnskap. Han lot seg fascinere av alle de interessante tingene i verden. Og dersom han mente noe var interessant, måtte det være det for alle andre også. Det er definisjonen på en god retoriker. En som brenner for saken og dermed setter fyr på andre. Frank visste verdien av den gode historien, men også av å gi noe av seg selv. Om du ser på måten han formidler på, ser du en mann som vil noe. Det er et menneske bak. Frank var aldri kjedelig og alltid til stede i sin egen fortelling.»

Sitatet over er fra boken Frank Aarebrot Hele Norges professor av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det er Jens Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitet i Bergen (UiB) som siteres. «Det er et menneske bak»; det er nettopp det jeg tenker at han var. Derfor er det så rart at Frank Aarebrot er død, han var så levende. Jeg har bare sett han på TV og det sprutet livsvilje ut av han. I boken er sangen Kine Hellebust er mest kjent for: Det hainnle om å leve. Budskapet i sangen passer så godt til Frank Aarebrot.

Jeg lot meg begeistre av boken skrevet av Liv Skrotheim og Martin Larsen Hirth. Det var så godt å lese en biografi som traff etter å ha startet å lese flere store biografier som halvveis opplevdes drepende kjedelig og måtte avbrytes. I boken blir leseren kjent med Frank Aarebrot, hele Norges professor, valgekspert og bergenser fra han ble født i 1947 til han døde. Et liv i høyt tempo. Som alle oss andre hadde han sterke og svake sider.

Boken og forfatterne beskrives slik av forlaget Vigmostad & Bjørke:

«Frank Aarebrot etterlot seg et tomrom i norsk offentlighet da han døde i 2017. Hvordan ble han den unike formidleren har var?

«Franken» drevet av stor nysgjerrighet og glede over å formidle kunnskap. Studentene elsket ham, og han ble nasjonalt kjent og hyllet gjennom valgsendinger og seersuksesser som «200 år på 200 minutter». Han var respektert i politiske kretser fordi han alltid sa sin ærlige, uavhengige mening.

Basert på over 100 intervjuer med folk som kjente Frank, deriblant hans nærmeste familie og venner, statsministeren og andre samfunnstopper.

Liv Skotheim (f. 1977) er journalist og debattleder i Bergens Tidende. Hun er utdannet medieviter fra Universitetet i Oslo, og har jobbet i Aftenposten og BT siden 2005. Skotheim samarbeidet med Frank Aarebrot i forbindelse med en rekke debatter.

Martin Larsen Hirth (f. 1984) er energianalytiker i Greensight. Han var tidligere journalist i Sysla og arrangementsansvarlig i Bergens Tidende. Hirth er master i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen og var i 2009 leder for Sampolkonferansen.»

Etter et forord av Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt ord, starter boken med kapittelet Da professoren slo Gullrekka:

Fredag kveld 28. februar 2014 er temperaturen ute i ferd med

å falle, men i storsalen på studentstedet Det Akademiske Kvarter

i Bergen nærmer stemningen seg kokepunktet.

Salen er fylt til randen av forventningsfulle publikummere.

Like før har køen start femti meter nedover Olav Kyrres gate og

bortover Håkonsgaten. Studenter, bestemødre, familiefedre og

tenåringer har funnet veien til Kvarteret.

«Du Frank, dette her er liksom som rett for et maratonløp.

Startskuddet går snart, og du skal prestere i 200 minutter?»

Frank står og prater med NRK-journalist Steinar Birkeland.

«Vel, det er vanskelig å si om det er en sprint eller et maraton,

det er mye stoff vi skal gjennom», svarer Frank med sigaretten

i hånden.

I tre timer og tyve minutter skal han lose publikum og TVseere

gjennom 200 år med norgeshistorie.

«Blir dette din lange akademiske hyllest av Grunnloven?»

«Jeg kommer vel ikke til å være så snill med Grunnloven. Jeg

er mer interessert i utviklingen som har skapt landet vi har nå.»

Om det at ikke alle av Frank Aarebrot foredrag ikke holdt høy faglig kvalitet, at han av og til ble tatt faktafeil, skriver Åmås i forordet:

«Det gjorde ikke alle Frank Aarebrots offentlige bidrag, medieopptredener og intervjuer. Det var så uendelig mange av dem at det gikk litt fort av og til. Han kunne både nå og da tas i faktafeil. Han bidro da også i så utrolig mange sammenhenger. Og han mente (som nok riktig er) at det ikke kan stilles samme krav til presisjon i et medieintervju som i en akademisk kontektst. Den innstillingen ble det en del slurv, snarveier og lettvintheter av, «uten filter» som han var. Men det finnes sannelig nok av dem som har så tette filtre at det de meddeler, blir både kjedelig og uinteressant.

Han var så tydelig at han var lett å kritisere og argumentere mot, og det virker ikke som om han tok hensyn til om han ville bli likt eller få skryt. Også slik var Frank Aarebrot uten filter, men med betydelig integritet. Det er slett ingen selvfølge i dagens offentlighet. Det er heller ingen selvfølge at en fagmann liker bedre å snakke til brede offentligheter enn til grupper av «ususal suspects», sånne godartede faglige og sosiale ekkokamre som Norge er så full av. Slik sett var han en legemliggjøring av ideen om de store, inkluderende fellesarenaene som selv et høyt spesialisert og svært fragmentert samfunn fortsatt trenger. Ja, særlig et slikt samfunn.»

Det var noen smakebiter fra boken jeg lot meg begeistre av. En interessant bok om et spennende menneske.