Noveller: En enda større ensomhet av Odd Klippenvåg

Boken En enda større ensomhet av Odd Klippenvåg utgitt i 2016 inneholder åtte noveller. Boken som jeg har lest på eBokBib var en positiv overraskelse.

 Cappelen Damm omtaler boken slik:

«Hvor godt kjenner vi hverandre? En ektemann kjøper roser til bryllupsdagen, mens tankene er hos elskeren. En gammel mann mister sin søster. Etter hennes død skjønner han at hun var uendelig mye mer enn det han kjente til. En enda større ensomhet inneholder stilsikre noveller om hvor mye som er skjult for andre, og ensomheten og undringen det bringer med seg»

Forfatteren var helt ukjent for meg før jeg leste boken, og her i dette intervjuet med forfatteren leser jeg bl a dette:

«Klippenvåg blir ofte omtalt som en «forfatternes forfatter». Anmeldelsene er gode, men for få. Av Odd Karsten Krogh blir han kalt «Norges mest underkjente forfatter». Selv er han litt lei av dette fokuset, og synes han får en stadig bredere leserkrets. Viktigst er det at litteraturen inneholder et alvor, eller som han har uttalt i et tidligere intervju med Kristine Kleppo – at litteraturen handler om «hva det betyr å være menneske».

– Jeg er veldig opptatt av at skjønnlitteraturen skal være et eget, alvorlig rom. Jeg synes ikke den bare skal være en del av den store underholdningsbransjen. Jeg blir nok oppfattet som en alvorsmann. Men jeg vil skrive om ting som er viktige.»

Novellene har et alvor hos seg, men jeg opplevde ikke at det var noe dystert over dem. Det er som forfatteren sier: de handler om det å være menneske. En utrolig ro over historiene. Jeg har allerede sjekket ut flere bøker av forfatteren – novellesamlingen ga mersmak. Og sjekk bokomslaget; vakkert, og gir et bilde av den første novellen Alle hestene. 

Noe skal skje av Therese Aasvik

Romanen Noe skal skje av Therese Aasvik utgitt i 2017 har stått på min liste over bøker jeg ønsker å lese. Årsaken er at jeg har lest mange positive omtaler av boken. Etter å ha lest denne anmeldelsen på Litteraturkritikk.no 27.4.2017 havnet den fremst i køen. Ikke for at anmeldelsen var positiv. Tvert imot; overskriften på anmeldelsen er «Overfladisk fortellerkunst - Hvordan kan en såpass velskrevet og velformet roman allikevel være mislykket?»

Spennet mellom gode og dårlige omtaler/anmeldelser synes jeg er interessant og gjør meg nysgjerrig. Det ligger også et håp om at jeg som er en amatør på bokomtaler skal kunne lære noe. Romanen har jeg nå lest – en bok jeg lånte på eBokBib.

I Noe skal skje møter vi Fred. Forlaget Vigmostad & Bjørke beskriver handlingen slik:

«Fred gjør sjelden noe uventa. Han sitter ute på den faste odden sin og fisker, han oversetter tekniske brosjyrer og besøker søsteren sin en gang i uka. Noe i fortiden holder ham fast i dette evige gjentagende mønsteret, noe som har med Kai å gjøre, noe han ikke helt klarer å huske. Så han slenger ut snøret og kikker over sundet på hun som bor der i det hyggelige, gamle huset, og lar bare dagene flyte forbi.

En dag finner Fred en lapp under vindusviskeren på bilen. En håndskrevet lapp med en underlig beskjed. Noe rører seg i ham. Flere foruroligende beskjeder dukker opp. Noe skjer, noen vil ham noe – men hva?

Noe skal skje er en roman om liv og død, om fortrengning og forsoning.»

I tillegg til de årsaker jeg nevner ovenfor, er det også ekstra interessant at kritikeren viser til Per Pettersons bøker og boken til Langeland Fortellerkunst. Jeg har lest alle bøkene Per Petterson har skrevet og han er helt klart en av mine favorittforfattere. Og; jeg har også kjøpt og lest boken til Langeland. Romanen Ut å stjæle hester av Petterson som blir analysert i boken til Langeland har jeg lest to ganger.

Jeg ser også likheten med bøkene til Petterson, og da tenker jeg på språket, f eks a-endingene som en del lesere ikke liker i Pettersons bøker.   

Anmelder skriver at om handlingens manglende troverdighet, personenes manglende dybde og at handlingen er oppkonstruert. Konklusjonen er at forfatteren antas ikke å ha hatt noe særlig på hjertet – at romanen bare er en skriveøvelse.

Som leser blir jeg påvirket av omtaler og anmeldelser av bøker, positive og negative. Men til syvende og sist er det min leseopplevelser som bestemmer om jeg liker en bok eller ikke. 

Jeg synes at anmelder har gode poeng selv om jeg ikke kan konkludere med at romanen var mislykket. Hadde jeg ikke hatt en brukbar leseopplevelse underveis hadde jeg avbrutt lesingen. De underlige beskjedene Fred får skaper en nysgjerrighet og spenning underveis i lesingen. Drivkraften i historien. Om dette vil påvirke livet til Fred i positiv retning, kommer i andre rekke. Det at enkelte hendelser fikk meg til å le, f. eks turen til Danmark, gir den noen ekstra poeng.

Testen på om bøker har gjort inntrykk er om jeg tenker på det en har lest etterpå. Nå er det et par dager siden jeg leste den, og den forsvant fort ut av tankene mine. Min konklusjon er at romanen Noe skal skje av Therese Aasvik var lesverdig, men den kommer helt klart ikke på toppen av lista over de beste leseopplevelsene så langt i år. 

Privat foto

Kniv, sjel og gaffel – På sporet av det sultne menneske av Andrew P. Kroglund

Kniv sjel og gaffel – På sporet av det sultne menneske er en faktabok skrevet av Andrew P. Kroglund og utgitt her på Vega Forlag. Boken ble utgitt i 2016, er på 250 sider inkl. register, og utgaven jeg har lest er kjøpt.

Andrew P. Kroglund beskrives slik av forlaget:

«Andrew P. Kroglund (f. 1959) er en norsk forfatter. Han har vært daglig leder for Regnskogfondet, Blekkulf og WWF. Han har reist verden rundt og arbeider for miljø, utvikling og solidaritet. I tillegg er han aktiv samfunnsdebattant og skribent, og har blant annet skrevt for Prosa, Levende Historie, Aftenposten Innsikt, og Magasinet.

Kniv, sjel og gaffel er hans første bok utgitt på Vega Forlag, og hans debut som sakprosaforfatter.»

Sitat fra bokens innledning:  

«I denne boken vil jeg gå i sporet til det sultne menneske. Jeg vil forsøke å belyse hvordan mat - og mangel på mat - gjennom historien har skapt evolusjonære, samfunnsmessige og individuelle endringer. Samtidig vil jeg prøve å se litt inn i krystallkulen: Hvilke kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende befolkning? Frontene er steile, men mulighetene er mange.

Samling rundt leirbålet, grua eller spisebordet har skapt og fortsetter å skape fellesskap og mening. Måltidet forbinder oss til fortiden, til nåtiden og til fremtiden. Min tilnærming til stoffet preges av det som på engelsk kalles deep history eller big history. Jeg ser på de lange linjene.»

Jeg er ikke forsker, men formidler. Boken er derfor, som et godt måltid, basert på andres råvarer, arbeid og innsikt. I flere kapitler har jeg støttet meg på ett hovedverk for å fa frem en forfatters linje og perspektiv. Stoffet er ellers omfattende og fagfeltene mange. Min ambisjon har vært å gi en smakebit av dette store tilfanget, og forhåpentligvis gi leseren appetitt på selv å gå nærmere inn på utvalgte områder.»

Jeg likte boken best i begynnelsen. Kapitlene etter Sultens anatomi når forfatteren kommer han inn på nåtiden, da gikk jeg litt lei. Mulig det er fordi jeg har lest en del om disse tidsaktuelle temaene tidligere. Jeg synes også at han i de siste kapitlene har veldig mange henvisninger til kilder. Uansett; det var absolutt en bok å få med seg.

Som forfatteren skriver, den vekker interesse for temaene og viser hvordan alt henger sammen med alt. Når en leser kapitlet Sultens historie, er det skremmende hvor mange kriser det har vært opp gjennom historien. Det er også et tankekors at vi i Norge som bruker 10 % av inntekten til mat klager og sutrer sammenlignet med de som bruker 80 % av inntekten til samme formål. 

Det er f. eks. skremmende å lese om hvilke konsekvenser et vulkanutbrudd kan få for matvaresituasjonen. Det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt når jeg leste, helt frem til hvem som bør få min stemme ved Stortingsvalget til høsten. Det at politikerne sa ja til at Ikea kan bygge på et område i Vestby som er landet beste kornjord, synes jeg er hårreisende. Etter å ha lest denne boken er ikke det blitt mindre hårreisende. 

Jeg avsluttet med dette diktet av Kolbein Falkeid;

Hevn  (Dissonans – 1968)

Jordens røst

taler lavmælt til oss.

Vi overdøver den

med vår snakksalighet.

Jorden tar det ikke tungt.

Den skal jo likevel

stoppe munnen på oss engang.

Privat foto

Overtalelse (Persuasion) av Jane Austen

«Hvis dette høres ut som kiosklitteratur, skyldes det først og fremst at forfatterne av «romantikk» har lært av Jane Austen, enten de vet det eller ikke. Det betyr ikke at hennes kunst er billig, men at hun representerer et gjennombrudd i litteraturhistorien: Det ble skrevet store romaner før henne (tenk på Cervantes’ og Henry Fieldings mesterverk), men ingen med slik sans for hverdagsliv. Personene er stort sett «alminnelige» folk fra middelklassen, de strever med helt alminnelige problemer for sin aldersgruppe, vi møter dem i landsbyer og byer, hus og hotell, som er skildret med fine avskygninger og plassert presist i et geografisk og kulturelt landskap vi kan kjenne igjen. Fra linje til linje beveger fortellingen seg med langt større frihet enn før mellom det private og det offentlige, mellom intime rapporter fra sjeleliv og skildringer av store tablåer. Helt nye muligheter er skapt for gjennomsnittsleseren opplever en verden som det er lett å identifisere seg med i stort og smått.»

Sitatet er fra etterord skrevet av Bjørn Tysdahl i boken jeg har lest ferdig i går: romanen Overtalelse (Persuasion) av Jane Austen. Jane Austen døde i 1817 og romanen ble utgitt i 1818, etter at hun var død. Boken jeg har lest er en utgave på eBokBib – 241 sider inkludert etterord.

Ekspertene kan mene det de vil, men Jane Austen leses fortsatt – 200 år etter at hun døde. Og det lages filmer om henne og filmer med grunnlag i bøkene hun skrev. Jeg har sett mange filmer, og har bl a kjøpt en filmboks med fem filmer produsert av BBC der en av filmene er Persuasion produsert i 2007.

Det var en bekjent av meg som fortalte at hun synes Overtalelse er den beste romanen Austen skrev. I og med at jeg kun har lest Stolthet og fordom, en bok jeg leste i 2013, 200 år etter at den ble utgitt, og skrev om i innlegget:

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

er det vanskelig å ha noe mening om jeg synes Overtalelse er den beste. Men jeg synes romanen var minst like god som Stolthet og fordom. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese de andre romanene hun har utgitt, men ikke minst finne en biografi om henne. Det siste ser ikke ut til å være enkelt med mindre jeg må lese den på engelsk.

Hovedpersonen i Overtalelse er Anne Elliot, 27 år og ugift. Hun bor på Kellynch Hall sammen med faren sir William Walter Elliot og søsteren Elizabeth. Den yngste datteren Mary er gift. Gudmoren Lady Russel har vært Annes støtte og venninne etter at moren døde. For åtte år siden ble Anne overtalt av faren og Lady Russel til å bryte forlovelsen med sjøoffiseren Frederick Wentworth fordi han ikke hadde formue eller familieforbindelser som gjorde at han var fin nok for familien.

Den snobbete faren som er baronett har levd over evne, og nå må eiendommen Kellynch Hall leies ut for at han skal få økonomien på fote igjen. Inntil videre skal familien Elliot leie bolig i Bath. Dit reiser faren sammen med Elizabeth, som er like snobbete som faren. Det er ingen som betviler at Elizabeth skal bli godt gift. Anne derimot er det ingen som tror skal bli gift. Enken og venninnen til Elizabeth, Mrs Clay, har større verdi enn Anne, noe Elizabeth uttrykker i klare ordelag. Når Mary ytrer behov for støtte fra familien, er det Anne som får i oppgave å reise til henne i Uppercross Cottage. Det passer henne fint – Anne har ikke noe ønske om å flytte til Bath. Planen er at hun etterhvert skal reise til Bath sammen med Lady Russel.

Leietakeren til Kellynch Hall er admiral Croft og ektefellen. Heller ikke de er fine nok for familien Elliot. Fru Croft er søsteren til Frederick Wentworth som nå er blitt en formuende sjøkaptein. Han er fortsatt ugift og Anne møter han under oppholdet hos søsteren. Anne har fortsatt følelser for Frederick, men han tilkjennegir at han ikke har tilgitt at hun brøt forlovelsen. Frederick ytrer at han er klar for å gifte seg, men det er andre kvinner han har i tankene. Han sikter seg inn på Louisa, en av søstrene til Marys ektefelle Charles.

Sir William Walter Elliot har ingen sønner og uten sønner arves eiendommen av en nevø. En nevø familien tidligere har hatt liten kontakt med. Nå viser han interesse for familien og ser ut til å ha pekt seg ut et koneemne: Anne Elliot.

Overtalelse er i utgangspunktet en historie med et enkelt tema. Men der en forfatter av kiosklitteratur ville ha laget en serie på 12 bøker, har Jane Austen komprimert ned historien til litt over 200 sider. Allikevel får hun frem helt klare bilder av de involverte og miljøet. I tillegg skriver hun om noe som er observert og/eller selvopplevd. Selv om Jane Austen ikke var noen rødstrømpe, må hun som et intelligent menneske ha kjent tvangstrøyen et kvinneliv kunne være dengang. Det gir meg et ekstra grunnlag for å leve meg inn i historien. Anne Elliot skiller seg fra søstrene som begge er snobbete. Hun ser andre verdier i livet og møter derfor mennesker på en helt annen måte. For henne er å leve innestengt i Bath der alt har gjøre med å se og bli sett, å være en del av sosieteten, som å flytte inn i et fengsel. Hun trives på landet sammen med dem jordnære svigerfamilien til Mary, selv om oppholdet også innebærer å måtte overbære den sutrete Mary som også har snobbefakter. Derfor blir denne historien også morsom i tillegg til at det er en kjærlighetshistorie der en som leser håper og håper at Anne skal finne kjærligheten. Og; snobbete mennesker er ikke mindre komiske i dag enn de var på Jane Austens tid.

Etter at jeg hadde lest ferdig boken så jeg om igjen filmatiseringen fra 2007. Selv om historien er ytterligere komprimert i filmen og litt annerledes enn boken, synes jeg filmen får frem innholdet på en god måte. Jeg har sett filmen tidligere, men kan ikke huske at jeg dengang ble så engasjert i handlingen. Skuespillerne i rollen som Anne Elliot og Frederick Wentworth er Sally Hawkins og Rupert Penry-Jones. Sally Hawkins husker jeg fra filmene Blue Jasmine og Happy Go Lucky, men da hadde hun mer gøyale roller. Nå spiller hun den sarte Anne Elliot som er mer eller mindre duknakket og overkjørt av familien. Rupert Penry-Jones har jeg sett tidligere i serien Whitechapel, og som Frederick Wentworth var han kjempekjekk. Wow! 

Krim: Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli

Det er et enormt utvalg av krimbøker. Når den norske kongen av krim utgir bøker, opplever jeg det nesten som spam. Istedenfor å revet med, har det motsatt effekt på meg, jeg blir unødvendig skeptisk. Det var jeg også da jeg fikk spørsmål fra Liv Forlag om å motta et leseeksemplar av romanen Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli. En ukjent forfatter og et ukjent forlag før jeg leste romanen. 

Lille Linerle var en positiv overraskelse. Jeg ble revet med fra første til siste side av handlingen i romanen på 383 sider utgitt i 2017. Det som jeg hang med opp i som jeg opplevde trakk ned var lite i den store sammenheng. Jeg tenkte på det der og da, men når jeg leste videre var det glemt. Romanen Lille Linerle bør fenge mange lesere.

Handlingen foregår i Vestfold. Mari er syv år og bor sammen med moren Sissel i en sommerhytte ved sjøen. Det er over to år siden Mari har hatt kontakt med faren. Moren har et forhold til Petter som er advokat. Det var på restauranten hun jobber at hun første gang møtte Petter. Han ga henne rikelig med tips og et visittkort. Sissel kontaktet han og de har innledet et forhold. Mari liker ikke Petter.

Den dagen Mari forsvinner har Sissel og Petter seg en hyrdestund på soverommet. Mari er kledd for å være ute. De sovner og når de våkner er Mari forsvunnet. Når de ikke finner henne blir politiet kontaktet. Det er grunnlag for å anta at hun er druknet. Det de ikke vet er at Mari er blitt med en mann som hun først tror er faren. En person som har vonde hensikter.

Det er skremmende å lese denne romanen. Samtidig synes jeg forfatteren klarer å ikke gjøre det for mørkt og dystert ved at hun ikke er for detaljert. For mange detaljer kunne lett gjort denne romanen for rå, og slike bøker er ikke noe for meg. Handlingen er vond nok å forholde seg til som den er. Troverdig? Absolutt! Med de kriminalsaker som har vært opp gjennom årene overgår virkeligheten fiksjonen. Og som i slike saker stiller jeg meg spørsmål under lesingen rundt hvordan Sissel håndterer forsvinningen, hvor lett hun lar seg påvirke av Petter og politiets etterforskning. At jeg synes denne romanen er skremmende har også å gjøre med sistnevnte. Lille Linerle er en roman som jeg kommer til å huske.  

Liv Forlag beskriver handlingen slik:

«Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes - som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet - en dag skal komme på besøk.

– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke

stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.


Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?»

Barnebok: Dagen da Jørgen ble spist og en annen historie (The Day Louise Got Eaten / Jeremiah Jellyfish Flies High) - John Fardell

Jeg har dessverre ingen barn i aldersgruppen 4-8 år å teste interessen for boken Da Jørgen ble spist og en annen historie på. Den andre historien er Mats Manet blir rakettpilot. En bok av John Fardell som Peter Kihlman, innehaver av bloggen Pappahjerte, har gjendiktet på norsk og er utgitt på Figenschou forlag i 2017.

Men selv om jeg ikke har barn i aldersgruppen som boken til John Fardell er tiltenkt, leste jeg mange barnebøker for datteren min og var selv en ivrig bokleser som barn. Derfor vet jeg at spennende bøker er bøker barn leser og vil bli lest for om og om igjen. «E gang til», sa datteren min da vi leste for henne før hun kunne snakke rent. Det tror jeg at hun også ville sagt om denne boken.

Den første historien handler om Jørgen og storesøster Sara som er ute i skogen. Der møter de et monster, en Glefser som glefser i seg Jørgen. Sara holder hodet kaldt, hun vet at Glefsere vanligvis svelger maten hel, og derfor kan hun få Jørgen ut igjen. Hun følger etter Glefseren. Men før hun får gjort noe blir Glefseren slukt av et større monster, en Glefsenapper... Om noen skulle være i tvil; historien om Jørgen, Sara og monstrene har en lykkelig slutt.

Da Jørgen ble spist og en annen har akkurat nok tekst til å fortelle historiene. Store, fargerike og beskrivende tegninger setter fantasien i gang. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Figenscou forlag.

Angående barn og spennende bøker: Tove Jansson som jeg har hatt mange innlegg om på bloggen og skrev mange bøker for barn, er sitert slik i biografien om tema:

«Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst. Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

Fryktens makt – Frihet eller taushet i terrorens tid av Vebjørn Kroll Selbekk

«Våre samfunn er langt fra perfekte her i Vesten. Men det at

vi har bygget opp demokratier der alle har rett til å si, tenke, tro,

mene, skrive og tegne det de vil, det er ingenting a skamme seg

over. Tvert imot. Disse verdiene, som særpreger våre samfunn,

har gjort Vesten til det «stedet» som folk fra hele verden søker

seg til.

For drøyt femti år siden gjorde min egen familie det. Flyktet

fra tanke- og meningskontrollen. Grunnen til at jeg i det hele tatt

eksisterer, er faktisk frihetslengselen som min bestemor hadde

den gangen i 1957, og det motet hun viste da hun trosset farene,

forlot alt hun eide og skaffet seg og sine etterkommere en ny

fremtid i den frie verden.

Vi har grunn til å være stolte av frihetsverdiene våre. De er

verdt å eksportere. Og de er verdt å forsvare. Uansett hvor mye

man brenner flagg og ambassader i Midtøsten. Og uansett hvor

mye man truer med terror. Eller utøver terror.»

Sitatet over er fra Vebjørn Kroll Sellbekks bok Fryktens makt – Frihet eller taushet i terrorens tid, en bok utgitt på forlaget Aschehoug forlag i 2016. 238 sider inkl register. En bok jeg har lånt av biblioteket. Tankevekkende bok på mange måter. Meningene om en del av temaene kan være ulike, men det viktigste er at den blir lest mener jeg.

Forlaget beskriver innholdet slik:

«Vebjørn Selbekk er flyktningesønnen som siden 2006 har vært det norske symbolet på karikaturstriden, en konflikt som toppet seg med de blodige terroraksjonene i Paris og København vinteren 2015.

Selbekk tar oss med tilbake til sine egne barne- og ungdomsopplevelser i morens hjemland DDR. Han forteller om sin dramatiske familiehistorie fra et Tyskland preget av undertrykkende ideologier som kommunisme og nazisme - en tilværelse der det var en selvfølge at folk ikke sa sin mening fordi fryktens makt var for stor.

Med dette som bakteppe trekker Selbekk, som høsten 2015 ble tildelt Fritt Ords Honnørpris for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid», linjene til vår tid der frihetsverdier vi lenge har tatt som en selvfølge, nå kommer under økende press.

"Fryktens makt" er en bok om karikaturstrid og terror, men også om veien videre - om kampen mellom frihet og frykt i terrortrusselens tidsalder.»