Varsjøen av Thomas Marco Blatt

«Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.

Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på en inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte ingen av oss å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen. Det var aldri meninga at hun alene skulle forsørge en familie på fire, i alle fall ikke over så lang tid, var det ikke bare rett og rimelig at jeg også bidro til husholdningen? Eller var jeg kanskje blitt lat, var det derfor jeg ikke engang klarte å komme meg til NAV Bjerke og melde meg arbeidsledig?»

Fortellerstemmen i romanen Varsjøen av Thomas Marco Blatt er Morten Bodrum, tobarnsfar og gift med Ragnhild. Romanen ble utgitt i 2016 på Kolon Forlag, og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.

Sitatet over er fra begynnelsen av romanen og sitatet under er fra slutten av første kapittel:

«I farten kunne jeg ikke huske når jeg sist så Tommy Lystad, men jeg hadde i hvert fall ikke sett ham siden jeg flyttet hjemmefra, og nå ringte han altså meg, om den fatale sommerdagen ved Varsjøen. Det var klart jeg visste hva som skjedde den dagen for over tjue år siden, sa Tommy; Markus falt fra en fjellskrent, slo hodet og druknet i Varsjøen. Det visste vi alle, men han, Tommy Lystad, visste hva som virkelig skjedde den sommerdagen. Vi burde møtes, sa Tommy Lystad og hostet hult, som om hosten satt dypt i lungene. Kunne jeg ringe ham tilbake?...

...Utenfor var det mørkt, med unntak av lysene fra rekkehusene i Selvbyggerveien og månen som glødet som et hvitt stempelmerke på den svarte himmelen.

«Morten, hva er det?» sa Ragnhild, og jeg frøys og jeg svettet, og jeg klarte ikke å slutte å skjelve. Det eneste jeg tenkte på var broren min, der han la med bakhodet stikkende opp av det mørke vannet. Bare det. Bare krusningene som skvulper mot hodeskallen, og det våte håret, spredt utover som solstråler, i ett med vannflaten.»

Forfatteren klarer allerede i første kapittel å skape stor nysgjerrighet om hva som skjedde den sommerdagen da broren druknet. Hva er det Tommy Lystad har å fortelle. Men også; hva har skjedd i livet til Morten etterpå og hva vil skje fremover. Litt etter litt får vi vite om barndommen til Morten og livet han lever i dag. Uten å drukne historien i detaljer. Uten at det blir en tristesse. Elegant veksling mellom nåtid og fortid. Romanen på 182 sider var rett og slett en innholdsrik sluke-roman. Den gjorde inntrykk å lese. 

Romanen har fått gode anmeldelser; det er sitert fra disse her på Kolon Forlag. Det fortjener den synes jeg. Og bokomslaget; det beskriver innholdet så bra. Jeg ser virkelig frem til å lese flere bøker av Thomas Marco Blatt som forlaget presenterer slik:

«Thomas Marco Blatt, født 1980 i Pusan, Sør-Korea, oppvokst i Oslo og på Sørumsand. Han har gått Skrivekunstakademiet i Bergen og forfatterstudiet Litterär gestaltning ved Göteborgs universitet. For diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden (2006) mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris, og har siden utgitt to diktsamlinger og en ungdomsbok. Varsjøen er hans første roman. 

Krim: Romanen Filledokka (Ragdoll) av Daniel Cole

Krimromanen Filledokka (Ragdoll) av Daniel Cole starter med siste dag i en rettssak i rettsbygningen Old Bailey i London i 2010. Media har gitt saken til «Kremasjonsmorderen» stor oppmerksomhet. På publikumsgalleriet sitter William Oliver Layton-Fawkes med tilnavnet Wolf, politimannen som har fått den tiltalte seriemorderen arrestert. Samantha, et av jurymedlemmene, observerer:

«Wolf hadde vært til stede hver bidige dag av den førtiseks dager lange rettssaken. Han tilbrakte de endeløse timene med å stirre uttrykksløst mot tiltaleboksen fra sin unnselige plass ved utgangen. Han var en tettbygd mann med værbitt fjes og dyptsittende blå øyne, og så ut som om han var i begynnelsen av førtiårene. Samantha tenkte at han kunne ha vært en ganske tiltrekkende mann, om han ikke hadde sett ut som om han hadde vært sammenhengende våken i månedsvis og at all verdens tyngde hvilte på hans skuldre - men det gjorde han altså.»

Seriemorderen som er tiltalt for å ha drept tjuesju kvinnelige prostituerte i alderen fjorten til atten år blir frikjent – en flertallskjennelse ti mot to. Wolf reagerer på frikjennelsen med å gå til angrep på tiltalte.

I 2014 - fire år etter møter vi Wolf igjen. Kremasjonsmorderen er nå fengslet, han begikk et nytt drap etter at han ble frikjent og løslatt. Wolf er tilbake i Met Police i London som politietterforsker. Nå kjent som Fawkes fra «rettsalmassakren». Med utsikt til hans egen leilighet har politiet gjort et makabert likfunn som pressen etterhvert kaller Filledokka. Funnet som kollegaen Emily Baxter introduserer Wolf for er en torso der morderen har sydd på hode, armer og ben. Kroppsdelene er fra seks forskjellige ofre. Den første delen som blir identifisert er hodet til Kremasjonsmorderen.

Media gir også denne saken stor oppmerksomhet, og en disse er ekskona til Wolf, Andrea. Hun kontakter Wolf og viser han bilder av liket hun har fått fra morderen. Men i tillegg har hun fått en liste med navn over seks nye ofre og dato for når de skal drepes. Borgermesteren Turnble er den første på lista og han skal morderen ta livet av samme dag. Det blir en kamp mot klokka. 

Filledokka er utgitt i februar 2017 og er Daniel Coles debutroman. På bokomslaget er det opplyst at boken er solgt for oversettelse til 33 land. Ifølge theguardian.com er også rettighetene til å filmatisere boken solgt. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke som har utgitt boken på norsk.

Filledokka er en bok med mye fart og spenning. Mange overraskelser underveis. Gode karakterer og forholdet og samspillet mellom dem gir en egen dynamikk til handlingen. Humor er her også. Det jeg likte særlig godt er at handlingen er konsentrert rundt politietterforskerne. Derfor er det åpent rundt hvem som står bak de grusomme handlingene og hva som er motivet. Handlingen foregår i London – det er et ekstra pluss for denne leser. Så ja, skulle det bli film av Filledokka har jeg store forventninger.

Omtale av forfatteren fra Vigmostad & Bjørke:

Daniel Cole (f. 1983) har skapt furore med krimdebuten Filledokka, utgitt i Storbritannia i februar 2017. Lenge før romanen ble publisert, var den allerede solgt for oversettelse i 33 land. Daniel Cole bor i Bournemouth. Han har jobbet som ambulansesjåfør og vært ansatt i dyrevelferdsorganisasjonen RSPCA, samt i sjølivredningsorganisasjonen RNLI.

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Forkjølelsen hass Gunnar (1970) og en kort oppsummering

Da har jeg også lest novellene utgitt i 1970 og etterordet av Jan Erik Vold. Lørdagsstubber som jeg har kjøpt, inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) fra oktober 1951 til september 1970. Den siste ble utgitt 5. september 1970. Alf Prøysen døde kort tid etter: 23. november 1970.

Totalt ble det utgitt 753 noveller eller stubber som de ble kalt. Boken er på 1183 sider inklusive register. Jeg har lest alle novellene og gitt en smakebit fra hvert år, noen ganger deler av og noen ganger en hel novelle. Det første innlegget skrev jeg i desember 2016.

Alf Prøysen ble født 23. juli 1914. Som mange andre på den tiden, vokste han opp i materiell fattigdom.  Som husmannsgutt og etterhvert griskokk var han nederst på stigen i det klassedelte hedemarksamfunnet. Stua der han vokste opp:

Hans skaperkraft viser at oppveksten ikke skapte mental fattigdom hos Prøysen. Tvert imot. Etterordet viser den store og varierte produksjonen han etterlot seg. Temaene i novellene er også varierte selv om han stort sett holder seg i et kjent miljø for han – grågrenda og området rundt. Hans observasjonsevne og lettbente fremstilling av det han observerer er unik. Han så det store i det lille. Erik Byes sang til Alf Prøysen ,Alf, beskriver han så fint der første verset er:

Det gikk en kjempe igjennom landet

og hæin var ydmyk og hæin var stor.

Hæin trådte varsomt på væg og vidde

og hæin for itte med store ord

og itte veit je, men jamen trur je –

at hæin var redd for å setta spor

Noen ganger er Prøysen indirekte bitende mot Bygdedyret gjennom novellens tema, men det gjøres på en humoristisk måte. Humor er et fantastisk verktøy for å avkle snobberi og annet idioti og det behersket Prøysen. Selv om novellenes tema er over et bredt spekter viser de med stor tydelighet at Prøysen hadde et stort hjerte for barn.

Hvordan hadde Prøysen vært om han skulle levd i dag er noe jeg har tenkt på. Han hadde neppe skrevet innlegg på nettet med store bokstaver. Men Prøysen var ikke bare en koselig fyr som skrev koselige tekster. Han var mye mer enn det, og det var et budskap bak mye av det Prøysen skrev.

Da er det slutt for denne gangen. Jeg har kjøpt boken til Alf Cranner Fra Alf til Alf som jeg ser frem til å lese. Her er en smakebit fra året 1970 – dette året ble det tilsammen 27 kortnoveller – novellen Forkjølelsen hass Gunnar fra 23. mai 1970:

 «Hæin Gunnar har vørti riktig stussli å sjå på i vinter. Ja,

litt snufsete slik vår og haust har 'n nå vori i æille år, men nå

sette det seg helt fast.

- Ta deg en real dram, sa dokter'n.

- Å nei, sa 'n Gunnar, det var glasruter overæilt i bygden

og det var itte verdt noen såg at'n Gunnar hente firkæinte

pakker som sa «Klokk» ved rutebilen.

- For noe tull, sa naboa hass. - Det skulle bære mangle at

du itte fekk ta deg de medisina som du ska ha, detti er da et

ekstra tilfelle!

Ja, så reiste 'n Gunnar inn og kom hematt gla og blid, og

med god samvittighet. Og forkjølelsen gikk over.

Men like etterpå fekk a Johanne Moa forkjølelsen. Og da

var det slutt på medisinom hass Gunnar, så det vart tel det

at dom skulle slå seg i hopes så dom hadde litt på lur, det er

ingen som veit å ner en kæin bli forkjøle.

Det gikk bra ei stund, men da blekkræmer'n i Bakka begynte

å harke og hoste visste dom itte si arme råd folk i grenna.

Men hæin Juger-Fredrik vrei i hop rør og slanger og fekk tak

i tomkæinner og spæinn, det var riktig ei livat natt da dom

skulle «laga medisiner». Det var slutt på kjekl og slæidderprat,

æille var like gode, det var et aksjeselskap detti her, kom med

ei ny flaske og sett under, vi svir det to gonger så blir det sterkt.

- Og så blir vi freske ta forkjølelsen, sa 'n Gunnar der hæin

satt på en tomsekk ved døra og holdt vakt.

- Akkurat, sa de andre, og hoste på kommando.»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Raublomen (1969)

Privat foto

I 1969 ble det utgitt 41 kortnoveller.  Det var det nest siste året Alf Prøysen skrev for Arbeiderbladet.  Det betyr at jeg nærmer meg slutten på det som må kalles en form for leseprosjekt. Jeg har 1970 og etterordet å lese. Derfor kommer det et innlegg til fra denne boken med en oppsummering.

Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Raublommen ble utgitt 29. november 1969:

«Hvis du går oppover Stugulykkjevegen en gong vil du få

sjå noen rare blommer du itte har sett før. Dom står i rad og

rekke i glaskarmen med kreppapir rundt fiskebollbokser.

Overæilt. Og så er den så pen i farjen, den er rau, men itte slik

som andre blommer. Den er så klar og skjør i stælken, men det

gjør ittno om du bryt av en avlegger når du er inne i ei stugu

og kvile etter butikkvegen. Bære putt den i forklelommen,

den visne itte, hu Klara Moa gikk med en avlegger i lommen

i flere daer hu, og den var helt tørr og grå i bladverket da a

Klara fæinn att'n. Men hu bære sett 'n i ei blomsterpotte ved

sia ta en æinn blomme, og det varte itte lenge før avlegger'n

skaut opp og ville ha potta for seg sjøl. Og den store blommen

som sto ved sia ta, visne helt bort. Det nytte itte a ha andre

blommer ved sia ta den. Da døy dom, og blommen trekke att

seg farjer og luft og smak, dom er nesten lei hele blomstasen

folk etter Stugulykkje-vega, ja hu Johanne Asa tok og heiv ut

blommen tel slutt hu, for småjinta hennes fekk såre auer og

dokter'n sa det kunne kamma ta blommer og slikt.

Men trur du blommen visne for det? Å nei, den skaut rot og

grodde utover hele fjøsdynga og langt nedpå jordet.

Så nå veit dom itte si arme råd folk etter Stugulykkjevega

åssen dom ska få bli kvitt detta spetaklet.

Og når dom sitt og tala på det så lyt dom tenkje på den

fysste gongen blommen kom tel bygda. Det var hæin Johan

Bakka som skulle ha ny hushaulder. Så fekk 'n tak i ei fjåme

langveges unna, det var ingen som kjinte a. Og ingen brydde

seg om å bli kjint med a hell for den del. Lita og hælvrar som

hu var, ja dom var like rare både hu og 'n Johan, og når 'n

Johan døydde utpa våren visste a itte å hu skulle gjøra ta seg.

Så fæinn dom a under lavbjelken en måra, tauet hadde røki

av, men gjerninga var fullgjort og fattigkassa koste begravelse

etter fysst å ha ringt og herje rundt i æille kommuner som

fæintes for å få dom tel å ta omkostninga. Så vart stugua hass

Johan solgt og det kom orntlige folk dit. Flinke folk, og da den

nye kjærringa vaske rundt fekk hu sjå denna blommen som

sto bortgjømt i kammerset. Hu var gla i blommer, nykjærringa,

og plæinte om blommen og ga den god jord å slå rot i.

Og så begynte eventyret om raublommen etter Stugulykkjivega.»

Krim: Ikke død ennå (Not Dead Yet) av Peter James

I krimromanen Ikke død ennå av den engelske forfatteren Peter James er hovedpersonen politietterforsker Roy Grace,  og den er i samme serie som romanen jeg leste og skrev om i dette innlegget i desember 2016:

Krim: Død manns grep (Dead Man's Grip) av Peter James

Romanen ble utgitt i 2012 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad og Bjørke. Forlaget beskrivelse av bokens innhold kan leses her. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Privat er Roy Grace fortsatt sammen med Cleo og de venter barn sammen. Tidligere ektefelle Sandy har etter ti år fortsatt ikke gitt seg til kjenne overfor han. Dette er et av spenningselementene i boken: vil hun, eventuelt når og på hvilken måte informere Roy Grace om at hun lever. 

Det som er hovedhistorien i romanen, er at superstjernen Gaia kommer fra Los Angeles for å spille inn en film i Brighton. En besatt stalker forfølger Gaia, og Roy Grace får ansvaret for sikkerhetsopplegget rundt henne. Samtidig er det funnet et lik uten hode, armer og ben. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom liket som er funnet og stalkeren som forfølger Gaia.

Ikke død ennå er en god roman og jeg synes Peter James skriver godt. Samtidig skulle jeg ønske at den hadde flere spenningselementer. Særlig fordi romanen er på på 532 sider. Dette utelukker ikke at jeg ønsker å følge Roy Grace fremover. Slutten på romanen skaper stor spenning for fortsettelsen. 

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle A Flårens Naitingæl (1968)

I 1968 ble det utgitt 44 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen A Flårens Naitingæl som ble utgitt 17. august 1968:

«Det hendte en gong iblæintt at a mor fortalte om store

skikkelser. Det var itte stort hu hadde lesi, men hu hadde

evnen tel å «fange inn et levnedsløp og gjengi det i korte

drag», som det hette så fint.

Hu fortelte om a Kristina Nilsson som sang viser og spelte

to-rader på marten i Sverige. Og hu sang så pent at hu «vart

påkoste». Fekk opplæring og vart så flink at hu sang i fra en

høg veranda i Stockholm så folk rygge bakover og datt i vatnet

og drokne.

Det likeste hu fortælte om var a Florense  Nittingale . Hu

som var ta slik fin familie og enda syntes a synd på folk som

låg og var dausjuke. Hu hadde ei lita lampe som hu  gikk og

lyste med om natta og såg om dom som hadde det vondt .

Sleke fattige stakkarer som itte hadde no hem, sleke som var

utkommandert  i  krigen og som ingen tenkte på. Hele  natta

låg dom og vente på a Florense og når hu kom med den vesle

lampa si og bøygde seg over dom og strauk dom på kjækan da

vart dom så gla så dom græt. Det var itte mye finheta med’n

Florense skulle je tru, hu brydde seg itte om prismekroner og

slottssalonger, sjølve navnet var så mjukt og godt, «Florense»,

det var som et tynt, svalt flor som hu la over skæillen tel folk

som hadde vondt i hugu , «Nittingale», det betydde at hu var

oppe midt på natta for hanan begynte å gala.

«Florense Nittingale» -.

Æilt som fæinns ta drøm , oppofrelse og trøst bodde i det

navnet.

Je sa navnet hennes på skulen en gong da vi skulle nevne

folk som hadde ofre seg for å hjelpe andre.

- Flårens Naitingæl, sa lærer'n og lo, og de andre lo med.

Og navnet hennes Florense Nittingale dalte ned ifrå himmelens

høyder og hørdes ut som navnet på ei ny slåmaskin.»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fattigdom (1967)

I 1967 ble det utgitt 42 kortnoveller. Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Fattigdom som ble utgitt 25. februar 1967:

Det er to slags fattigdom.

Den eine fattigdommen er god. Det er den dom har, dessa

som tæk jobb i skuleferien, gjenne på brygga, hell som dasstømmer,

det er nesten likere enda, for kresne er dom itte. Dom

er kvikke og livate, ser dom noen dom kjinne ifra sitt eget

miljø når dom driv med grisarbe og er møkkete og telklint

så gjømme dom seg itte unna. Nei, dom helse, hoje og helse

og vifte og vinke. Sjå på meg! Ser je itte ut som en ekte dasstømmer?

Hæ? Dasstømmer med framdrift! Når je er ferdig

med jobben ska je en tur tel Nederland hadde je tenkt, sjå på

van Gogh og andre store malerisamlinger. Om je har peing

nok tel det? Det veit da fåglerna! Det går an å haike, og så får

je stotre litt skuleengelsk så kjæm je nok fram. Je er itte den

fysste i slekten som har gitt seg ut på langreise uten å ha så

mye som en femøring. Tippoldefar min kom læinnvegen ifra

Tyskland en gong i tien, hæintværkersvenn, gessel, så slo

‘n seg ned i Norge, så nå er navnet vårt som norsk å regne, så

vælkjent som det er.

Så var det den andre fattigdommen.

Den er vond. Det er den dom har dessa som gjømme seg

bort og servere på små kafeer, og er livredde for å møte kjenns

folk når dom går som ekstrahjelp, viserpike, hell visergutt,

dom har slutte  skulen, dom var itte flinke nok, og nå lyt dom

ta seg arbe der det er noe å få. Dom er reine i klæom, der dom

går forbi folk etter stasjonsvegen og nesten itte helse. Ja dom

er nesten litt for fine, dom har itte hensiktsmessige plagg,

og finklæa dom går i er kænskje det eneste dom har på

seg. Det er dom som legg to brødskiver i lag så ingen ska sjå

å dom har på maten. Og blir det prat om slekta gjømme dom

unna slike individer som itte nådde opp tel å æinna hell

arbesfolk, dom klamre seg tel en tremenning i en by langt

unna, en som har vørti lege og skriv etternavnet på  en æinn

måte, men det er samma navnet, dom er i slekt. Sjøl har dom

både z og tøddel over e-en.

Slik fattigdom er vond. For den ska gi inntrykk ta rikdom.

Den andre ska gi inntrykk ta fattigdom. Så rik er den.»