Film: 12 Years a Slave - en film jeg kommer til å huske. Lenge!

Mange timer denne uka har gått med til å forberede bursdagsfeiring til 17-åringen. Når alt var klappet og klart ble «gamla» kastet ut og måtte sjå ihjel noen timer. Ikke kunne jeg sitte på jobben til langt på kveld på en fredag, så da ble det også en tur bort til Møllebyen kino som ligger et steinkast fra der jeg jobber. Møllebyen kino ligger i Møllebyen i Moss; litt reklame for byen:

«Møllebyen ligger ved Mossefossen og anses som byens vugge og tyngdepunkt for industriell utvikling. I dag fremstår Møllebyen som en prisbelønnet bydel for bl.a. sine arkitektoniske og miljømessige løsninger.»

Det er svært sjelden jeg går på kino for tiden. Synd; for det er en mye bedre opplevelse å se en film på kino.

Filmen jeg valgte var 12 Years a Slave:

«Vinner av Golden Globe for beste drama. Brad Pitt og Michael Fassbender i historisk drama om New York-mannen som på midten av 1800-tallet kidnappes og blir offer for slaveri i de amerikanske sørstatene.

12 Years a Slave er filmen basert på den sanne historien om Solomon Nothurp, en fri svart mann fra New York som blir bortført og solgt som slave på 1850-tallet i Louisiana. Her følger vi hans desperate kamp for å komme seg tilbake til familien og livet. Som slave blir Solomon utsatt for ufattelig grusomhet, men møter også uventet godhet. Han må kjempe både for å overleve og for å beholde verdigheten. I sitt tolvte år som slave møter han en kanadisk slavemotstander som kommer til å forandre livet hans for alltid.»

Men det er ikke Bratt Pitt som bærer filmen. Han har bare en liten birolle. Det er Chiwetel Ejiofor som spiller Solomon og har hovedrollen. For en filmopplevelse det ble! Jeg får frysninger når jeg tenker på den. En film jeg kommer til å huske. Lenge! Jeg levde meg voldsomt inn i handlingen og de litt over to timene filmen varte fløy av sted. Ikke engang den lille posen med M ble spist opp. Det var pisking, slag, henging og andre grusomheter. Jeg lukket øynene når inntrykkene ble for sterke. Men jeg synes at filmanmeldelsen på BT.no er veldig beskrivende for hvordan jeg på tross av dette kan si at dette var en veldig god film:

«12 Years a Slave» inneholder mer enn sin andel pisking, henging og annen voldsutøvelse, og ved en rekke anledninger dveler kamera lenger ved slavenes forpinte ansikter og oppflerrede kjøtt enn hva som synes nødvendig.

Dette kunne fort fremstått som spekulativt. Men publikum har fulgt Solomon Northup på hans reise inn i umenneskeligheten, og ser dermed alt dette gjennom øyne som er like skrekkslagne som vi selv hadde vært om vi befant oss i hans sted.»

McQueens voldsskildringer skaper en tilstand av sjokk og utmattelse som speiler hovedpersonens egen lamslåtthet og moralske apati i møte med slaveriet som system. Det fratar mennesker alle deres rettigheter og all deres verdighet. Det er ingen edelhet i slavenes lidelse, ingen storhet i offerrollen de er tildelt. De er ganske enkelt mennesker som urettmessig er kastet inn i en verden som reduserer dem til ren, dyrisk overlevelsesvilje.

At McQueen lykkes med alt dette skyldes hovedrolleinnehaver Chiwetel Ejiofor. Ejiofor leverer en prestasjon som er like overbevisende som den er imponerende; omgitt av filmstjerner og dyktige karakterskuespillere er han det naturlige fokus i hver eneste scene. Ejiofors øyne forteller en historie som gang på gang stilles i kontrast til dialogen, og filmens siste scene er en studie i underspilt beherskelse.

En god story - en biografi om Kåre Valebrokk av Frank Rossavik

Forlaget Spartacus beskriver biografien slik:

«Kåre Valebrokk døde 9. februar i år, 72 år gammel. Den tidligere DN-redaktøren og TV2-sjefen satte dype spor etter seg i norsk medieverden, og gjennom redaktørgjerningen fikk han også innflytelse på norsk næringsliv på 80- og 90-tallet. Det var likevel hans karisma og personlighet som gjorde ham til en kjent figur blant folk flest.

Frank Rossavik fikk i 2007 Brageprisen for Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde. Nå har han gått bak de mange mytene om en annen av våre mest karismatiske medieledere. Rossavik rakk å møte Valebrokk noen ganger før han ble for syk til å fortsette samtalene, som fant sted etter initiativ fra Valebrokks familie.«

Det å skulle skrive et innlegg etter å ha lest biografien om Kåre Valebrokk har jeg gruet meg litt til. Ikke fordi jeg synes den er dårlig eller uinteressant. Tvert imot. Alt var interessant. Derfor blir det så vanskelig å velge ut noe fra biografien om mannen som mente at definisjonen av journalistikk var:

«Fakta på bordet og til helvete med konsekvensene»

En biografi som også beskriver samtiden han levde i. Rett og slett en god story fordelt på 271 sider, utgitt i 2013 og som jeg kjøpte i desember 2013.

I siste kapittel, Pensjonist og sørlending, skriver Rossavik at parallellene mellom Kåre Valebrokk og Einar Førde er mange dersom en tar med smått og stort. Men han viser også til grunnleggende forskjeller som gjør at han mener at hans oppramsing av parallellene blir noe misvisende. Her er hva forfatteren skriver om en av forskjellene mellom Førde og Valebrokk – humoren:

«Tonen var skarp hos begge, men der Einar Førde gjerne også var vulgær og mer enn gjerne gjorde seg morsom på andres bekostning, kan ingen huske at Kåre Valebrokk noen gang lot humoren sette andre i et dårlig lys. Grov humor om sex og lyter likte han slett ikke, mens Førde hadde vokst opp med nettopp slik humor i Høyanger. Slik sett var Valebrokk typisk kristiansander og Førde typisk sogning.»

Her er et eksempel på hvordan Valebrokk kunne være som medarbeider:

«Å være Kåre Valebrokks medarbeider var ikke noe for pyser. Ole Madland husker en gang han kom inn på hans kontor. Åpenbart må ansiktsuttrykket hans ha vært ganske avslørende, for sjefen kom han i forkjøpet. ‘Stopp!’ sa Valebrokk. ‘Har du et problem?’ Madland nikket. ‘Ikke si hva det er. Nå er det ditt problem. Hvis du forteller meg det, blir det mitt problem. Gå heller og fiks det!’»

Valebrokk likte å nøre opp under mytene og beskrev seg selv som passe rufsete. Som med et smil karakteriserte seg selv som en grunnleggende ufyselig fyr. Men mange vil nok si seg uenige i det siste. Grunnleggende snill er det mange som mener at han var og som noen mener forklarer at han vegret seg for å ta vanskelige avgjørelser. 

Valebrokk hadde et vanskelig forhold til faren og til Sørlandet der han vokste opp. Forholdet til faren syntes han var vanskelig å snakke om. En gang skal han ha sagt etter å ha lest et intervju med en kjendis:

«Folk skal faen ikke henge ut sine døde foreldre og beklage seg over en vond barndom. Man har da den barndommen man har og ferdig med det.»

Om landsdelen han vokste opp hadde han en gang sagt at: «Sørlandet er som en spyflue som ligger og vrir seg i vinduskarmen.« Han ble litt mildere stemt til Sørlandet på sine gamle dager.

Men det er den jobben han gjorde i DN og TV2 som er mest interessant å lese om. Ikke minst om det som skjedde i kulissene. Han overtok som sjefredaktør i en avis som var talerør for norske redere og gjorde den om til en avis for næringslivet i bredere forstand som vi idag kjenner som en avis som driver kritisk journalistikk. Etter min mening en veldig god avis som en ikke må være en del av det private næringsliv for å kunne ha nytte av å lese. I TV2 ble det en turbulent periode med mange maktkamper som måtte utkjempes. 

Spartacus forlag har her sitert/linket til anmeldelser. Bl a det som stod i  Klassekampen og Aftenposten:

«Frank Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk gir glimt av underbelyste sider ved norsk offentlighet.» 
Jostein Gripsrud, Klassekampen / VoxPublica

«Å skrive en kjedelig bok om Kåre Valebrokk skulle godt gjøres. Det har da Frank Rossavik heller ikke gjort. Med nennsom hånd plukker han fra det vellet av anekdoter og muntre historier i og rundt Kåre Valebrokks liv. Ikke minst av denne grunn holder boken det tittelen lover - En god story.» 
Per Anders Madsen, Aftenposten

En smakebit på søndag: fra boken Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Min smakebit kommer under temaet: hva skal hunden hete? 

Mine hunder på bildet over hadde levd en del av livet sitt hos andre da de kom til meg og fikk beholde navnene tidligere eiere hadde gitt dem. Rufus; jeg har lurt på om de hentet navnet fra Vilhelm II av England; sønnen til Vilhelm Erobreren. Han fikk tilnavnet Rufus; «et tilnavn han kan ha fått for sitt utseende eller sitt blodige regime». Min Rufus er ikke rød, men hvit. Det flyter aldri blod rundt han, men han går ikke av veien for en slåsskamp med fremmede hunder.  Den minste hunden min er Happy, og det navnet passer veldig bra til henne. Kanskje det er slik at hunder lever opp til navnet de får...

Så til smakebiten som er hentet fra boken jeg skrev om i innlegget:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Bildet over er hentet fra Nationaltheatret.no – fra dramatiseringen av boken. Her sitter Mathea (Anne Marit Jacobsen) og tenker tilbake på hunden hun og Epsilon hadde, en dalmatiner. Fra boken:

«Vi diskuterte lenge om han skulle hete Black eller White. ‘Men hvorfor ikke noe mindre rasistisk’, foreslo jeg, vi er da oppvakte mennesker. La oss kalle han King etter Martin Luther King, la oss statuere et eksempel.’ Så vi kalte han King, og det gikk fint helt til den den første negeren kom flyttende til Haugerud. I stedet for å snuse han i skrittet slik han gjorde med alle andre, ble King rabiat og bjeffet og kastet seg mot den stakkars mannen. Vi trodde først dette var et engangstilfelle, men det samme skjedde gang på gang. Hunden vår var av den fordomsfulle sorten, og selv om vi var glade i han syntes vi ikke vi kunne oppkalle han etter Martin Luther King, så vi kalte han opp etter onkelen til Epsilon i stedet. Han fikk navnet Stein, og det var skjebnens ironi når man tenker etter hvordan han døde.»

Vil du lese smakebiter fra andre bøker denne søndagen, klikker du på bildet nedenfor:

Mors og fars historie av Edvard Hoem - en bok jeg helt sikkert skal lese flere ganger!

«Mamma, elskar du han pappa? spurte eg mor ein gong i min fjerne ungdom. Vi var i kjøkkenet heime på garden i ei lita bygd på vestkysten av Norge, det var vinterkveld. Veggenet på kjøkkenet var blå, taklampa lyste, det var mørkt utanfor vindauget. Mor skramla med koppar og kar, ho rydda bort etter kveldsmåltidet. I alle år var det på same måten: ved nitida om kvelden var fjøsstellet unnagjort, kyrne var mjølka og hesten hadde fått stell. Mor var komen inn for å avslutte dagen.»

Slik starter romanen Mors og fars historie skrevet av Edvard Hoem og utgitt i 2005 på 207 sider.

Den som spør er forfatteren og han forteller at han var seks år da han stilte moren sin dette spørsmålet. Hadde akkurat lært at det var noe som het å elske og tenkte på hva det kunne være for noe. Edvard Hoem er født i 1949, det vil si at det er i midt på 1950-tallet. 

Dette er hva moren, som han forteller ikke var den som pratet i tide og utide, svarer sønnen:

«Eg var ikkje så glad i far din da eg kom saman med han, men eg vart glad i han, for han var trufast, og truskap er like viktig som kjærleik.

Forfatteren skriver:

«Det var ei dør til det ukjende som opna seg den kvelden. Det var noko i mors og fars liv som det ikkje skulle snakkas om, men no hadde ho innvigd meg i at det fanst.»

Boken omhandler moren og farens historie. Fra de ble født og til de døde. Men spesielt det det ikke skulle snakkes om. Fortalt på en varm, verdig og usentimental måte. Samtidig er dette også en fortelling om deler av norsk historie. Hvordan det var å vokse opp i små kår der en som ungdom hadde få valgmuligheter ved inngangen til voksenlivet.

At moren og faren møttes og senere giftet seg, hadde sin årsak i at moren fikk et barn med en tysk anleggsoldat hun møtte da hun jobbet som kokke på Fåberg pleieheim. Faren Knut Hoem møter moren Kristine i 1945 da han var legpredikant i Gudbrandsdalen. Da bor hun hos en tante og det er her han møter den gravide og triste Kristine. Sveket av sin tyske kjæreste. Som de fleste predikanter bor han privat. Da vertskapet forteller om Kristines skjebne sier Knut: Men eg kan ta henne eg! Men det tar en tid før Knut får hennes tillit og blir med han til gården i Romsdal.

Også Knut har hatt en «historie» før han treffer Kristine. Han var forlovet med en odelsjente fra Gudbrandsdalen. Men måtte bryte den da han som odelsgutt så seg tvunget til å ta over den lille gården i Romsdal.  Her forsøker forfatteren å forstå farmorens voldsomme reaksjon på at sønnen Knut Hoem ville si ifra seg odelen og dermed ødela for hans første kjærlighetsforhold:

«Det var krig, det var alderdom og sjukdom som venta, det var ikkje noko som heitte alderstrygd, og det fantes ingen stad der gamle menneske kunne bu når dei ikkje greidde seg sjølve, anna enn på garden der dei hadde levd all sin dag.»

Romanen er basert på noen episoder foreldrene fortalte om sine ungdomsår, men mest hva andre har fortalt forfatteren og noe er skriftlig materiale. 

Forfatteren skriver:

«Dei aller fleste situasjonane i boka er autentiske, men alt er fortalt med forfatterens stemme og slik han ser det for seg, ut ifra det han har sett og drøymt.»

Det er ikke alltid at jeg synes bøker er verdt den tiden jeg har brukt til å lese dem. Dette er en bok som gir mening å bruke tid på. Som jeg setter tilbake i bokhylla og vet at en eller annen gang skal jeg lese om igjen. 

Før jeg sovner (Before I Go To Sleep) av SJ Watson

Forlaget Bazar sin beskrivelse av romanen utgitt i 2011 og på norsk i 2013:

«Før jeg sovner er debutromanen som har tatt pusten fra en hel verden. Den er vinner av to av de mest høythengende prisene innen krimsjangeren; The Crime Writers’ Association John Creasey (New Blood) Dagger Award og Galaxy National Book Award 2011.

Hver morgen våkner Christine, en kvinne i 40-årene, ved siden av en fremmed som sier han er mannen hennes. Christine ble funnet naken og forslått på motorveien, uten å vite hva som hadde skjedd. Etter flere år med terapi har hukommelsen ikke kommet tilbake, men hennes nye terapeut velger en ny strategi: Han får henne til å begynne å ta notater og skrive ned de fragmenter hun husker. Selv om hun hver natt glemmer hvem hun, kan hun ved hjelp av notatboken litt etter litt føye nye brikker til puslespillet. Det blir en skremmende avdekking av fortiden, for hvem kan hun egentlig stole på?

Før jeg sovner er en intens psykologisk thriller, der leseren setter sammen brikkene i samme tempo som Christine – og dermed opplever hennes setbacks, fremskritt og ikke minst hennes uhyggefølelse på nært hold.»

Umiddelbart dukket «yrkesskaden» min opp – jakten på faktum - er det slik et hukommelsestap virker? Hvordan kan hun ha glemt hva hun heter, men hun vet hva en morgenkåpe og en klokkeradio er? Når hun ser seg selv i speilet:

«Ansiktet som stirrer tilbake på meg er ikke mitt eget. Håret mangler volum, og det er mye kortere enn mitt.»

Altså; hun kjenner seg ikke igjen i speilet – hvordan kan hun vite at det ikke er seg selv dersom hun ikke husker hvem hun er?

Vel; akkurat denne undringen kunne jeg nok ha lagt til side dersom jeg hadde opplevd at boken var spennende. Det er tross alt fiksjon og ingen faktabok. Uansett årsak: spenningskurven steg ikke før de siste 50 sidene av boken på totalt 348 sider, men bare bittelite før det igjen flatet ut.

Jeg fikk boken i julepresang av datteren min og det var årsaken til at jeg gjorde den innsats å lese den ferdig. Det var alt for mange gjentakelser for en utålmodig sjel som forgjeves ventet at den ulidelige spenningen skulle komme. Men en ting var veldig bra: jeg gjettet overhodet ikke hvordan denne ville ende.

Mange har likt den veldig godt. Noen har opplevd den som meg.   link til Bokelskere.no der du kan lese hva andre skriver om sin leseopplevelse. 

Oppsummering januar 2014

Det at jeg begynte i ny jobb 1. januar har påvirket hvor mye tid jeg har hatt til å lese bøker, skrive blogginnlegg, kommenterer andres innlegg og andre bokrelaterte sysler.

Mye av det jeg jobber med nå har jeg jobbet med tidligere. Men det er mye nytt: kurs, nye rutiner, nye kolleger, nye arbeidsoppgaver osv. Dette har tatt mye av min energi i januar. Det virker pr nå som om jeg tok et riktig valg. Men usikkerheten ligger der – jeg skal aldri tilbake til den tilstanden jeg var i før 2008 der jobben mer eller mindre slukte meg. Alle omorganiseringer der alt kastes i lufta og faller ned tilfeldig har lært meg hvor lite tidligere arbeidsinnsats og kompetanse betyr når et nytt puslespill skal legges i en stor organisasjon.

Etter bildet følger en opplisting av bøker jeg har lest i januar og innlegg jeg skrev etter å ha lest dem med link til innlegget. Ingen «mursteiner», men jeg liker best bøker med lite sideantall. Jeg er en utålmodig sjel... særlig gjelder det bøker som ikke helt faller i smak.  

Mange godbiter ble det. Men det som jeg er mest fornøyd med er at jeg fikk lest tre faktabøker. Hver gang jeg leser en faktabok tenker jeg at jeg må lese flere. Derfor er det å lese flere faktabøker en av de få mål jeg har satt meg for 2014. 

Bergeners av Tomas Espedal - fra litt hoderisting til begeistring

Jeg nekter av Per Petterson

Farmor har kabel - TV/Videogutten - to kortromaner skrevet av Tore Renberg

Hitler - min nabo (Hitler mon Voisin) av Edgar Feuchtwagner

Magnus Carlsen - Verdens beste sjakkspiller av Hallgeir Opedal

Fordelene ved å være veggpryd (Perks of beeing a wallflower) av Stephen Chbosky

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Benoni av Knut Hamsun

Rosa av Knut Hamsun

En smakebit på søndag fra boken Magnus Carlsen - verdens beste sjakkspiller

For tiden spilles Zürich Chess Challenge der Magnus Carlsen pr nå leder. I dag (startet kl 15.00) spiller han mot amerikansk-italieneren Fabiano Caruana som med sine 21 år er den yngste i sjakkeliten. Turneringen kan man følge på NRK.no. På TV 2. no er det livesending. 

 Magnus Carlsen er ikke kjent for å trene mye sjakk. I boken der min smakebit er fra og som jeg skrev om i innlegget:

Magnus Carlsen - Verdens beste sjakkspiller av Hallgeir Opedal

får vi et innblikk i dette tema, bl a første gang han samarbeidet med Garry Kasparov.

Garry Kasparov kunngjorde sin avgang som sjakkspiller 11. mars 2005 etter å ha vært på toppen av sjakk-tronen i mer eller mindre i 20 år. Noen måneder senere ble Magnus Carlsen som da var 13 år invitert til Garry Kasparov i Moskva. I boken er det et eget kapittel om dette med overskriften «Audiens hos sjakkongen». 

Magnus har fortalt at han ikke har noen overveldende positive minner fra denne turen. Han beskriver den som skremmende og kjedelig. Han reiste hjem med «lekser»: han skulle analysere partier han hadde spilt. Men det var lite lystbetont for Magnus å sitte alene å analysere. Faren måtte til slutt sende et hyggelig brev til Kasparov om at Magnus ville fortsette på sin måte. Gary Kasparovs kommentar:

«Jeg kommer fra en helt annen sjakkultur enn Magnus, sier Kasparov. Jeg vokste opp i et totalitært samfunn med overbevisningen om at for å oppnå noe, for å nå til topps, må man arbeide hardt. Man må satse alt. Mennesker som vokser opp i en fri verden er mer avslappet. De har for mange valg. Hvis de ikke lykkes med det ene, kan de alltids finne på noe annet. Spørsmålet var om Magnus var klar for å satse alt, om han var klar for å jobbe etter min profesjonelle standard og akseptere en hardtarbeidende rutine. På det tidspunktet var han ikke det. «

Vil du lese smakebiter fra andre bøker denne søndagen, klikker du på bildet nedenfor: