En smakebit på søndag: Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle

Det er høst. Mye vind og opprørt hav. Derfor er det tema for min smakebit.

Vil du lese flere smakebiter på søndag, finner du dem linket til Mari’s blogg ved å klikke på bildet som kommer nå:

Smakebiten kommer fra en bok jeg leste i august og skrev om i innlegget:

Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle

Etter smakebiten har jeg lagt til bilder med tillatelse av Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook.

«Enkelte ganger lå bølgene stille og interesseløse, som om de sov, men så plutselig sparket de fra og gjorde et lumskt og overraskende kast opp i luften for å slå fjellet i ansiktet og lamme det. Men fjellveggen stod urørlig, uanfektet, med mørkt og alvorlig ansikt; ikke med et trekk viste den at den hadde merket forsøket, den overså fullstendig den lille ynkelige spyttklysen som ikke var nådd høyere opp på dens stenlegeme enn til ankelen.»

Hånebba:

After the storm

Heaven and sea



Jens Bjørneboe: Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Som jeg skriver i innlegget etter å ha lest romanen Drømmen og hjulet, foretok jeg  «research» bl a rundt forfatteren av romanen, Jens Bjørneboe.

Det som gjør at jeg fikk lyst til å lese en biografi om Bjørneboe, er det som er skrevet om han på Wikipedia. Det som var mest interessant er det som er skrevet under overskriften Bidrag til den litterære debatt.  

Jeg skal ikke sitere alt som står der, men slutten som jeg likte spesielt godt. De "små grå" aktiveres ved å lese det. Bl a tenker jeg at vi er forskjellige og derfor vil bøker treffe oss forskjellig. Derfor er det ikke slik at en og samme bok er "godt skrevet" for alle som leser den. Jeg synes at det er en styrke ved en bok at den treffer ulikt. Hva er bedre enn en bok som engasjerer. En bok som noen skriver at de likte kjempegodt og andre ikke likte i det hele tatt, gjør meg nysgjerrig. Det er ikke nødvendigvis slik at en kun blir klokere av en bok liker. Men så er det neppe det han mener heller. Tror jeg slutter her - før jeg roter meg inn i noe jeg ikke kommer ut av. Her er sitatet:

«Det er i det hele tatt vanvittig og meningsløst å kreve noe som helst av skjønnlitteraturen, annet enn at man skal bli klokere av den. Men dette er da også et absolutt krav. Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Forandring kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:

«Kort sagt: det skjer en fornyelse i forholdet mellem en selv og den virkelighet som omgir en.»

Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserne både ønsker seg og trenger bøker «som det står noe i».

Til slutt oppsummerer han på denne måten:

«Summen av min personlige estetikk blir da, at en bok for å være «godt skrevet», må være så mettet av virkelighet – uansett hva slags virkelighet – at leseren glemmer å spørre seg selv om hvorvidt boken er «godt skrevet, men helt oppholder seg ved den virkelighet som boken formidler.

Altså en virkelighet som er av en slik intensitet og betydning at man glemmer forfatteren, og at man glemmer sine medbrakte «kriterier».

Oppnår man dette, da har man oppnådd å skrive det jeg vil kalle «moderne» litteratur.» (Bjørneboe: «Litteratur og virkelighet», trykt i Politi og anarki 1975)

Kilden for bildet er Dagbladet.no:

Drømmen og hjulet av Jens Bjørneboe

Selv om litteratur ikke er mitt fagområde, er det litt underlig at jeg ikke har lest mer om Jens Bjørneboe eller lest noen av hans bøker før jeg leste hans roman Drømmen og hjulet (1964). Romanen er inspirert av Ragnhild Jølsens (1875-1908) liv og diktning. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt av Bokklubben i 2010 og er på 207 sider.

Det som jeg likte best ved romanen, var at den beskrev tidsperioden Ragnhild Jølsen levde i. Det jeg likte minst, var det dystre og teatralske i den.

Fra bokomslaget:

«Som med så mye av det Jens Bjørneboe skrev, lar heller ikke denne romanen vårt tankeliv aldeles i fred. Det er et gammelt spørsmål som ikke er mindre aktuelt i nye Knausgård-tider: Hva er forholdet mellom diktning og sannhet? For hvordan behandler Bjørneboe sitt historiske stoff? Hvor tro er han mot Jølsens biografi? Selv hevdet Bjørneboe at ‘Drømmen og hjulet’ handler om en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt.’ Kanskje han kunne lagt til: ‘og en del av det som kunne ha hendt.’ Han tok seg sine friheter, som vanlig. Han skrev selvbiografi også når han skrev biografisk. Dette er hans Ragnhild.»

Når jeg leser bøker som er basert på historiske hendelser, skrevet av forfattere mv som er ukjent for meg, leter jeg ofte etter og leser tilleggsstoff på Internett. Det gjorde jeg også i dette tilfellet. Særlig fordi romanen er halvdokumentarisk. Jeg leste om Jens Bjørneboe (1920-1976). I tillegg til å lese om Bjørneboe og Ragnhild Jølsen, leste jeg om Holm Jølsen , faren til Ragnhild Jølsen. Han var brukseier av storgården Ekeberg i Enebakk og industribygger. Jeg fant dette klippet på NRK der Bjørneboes kone Tove og datteren Marianne forteller om den tiden de bodde i Enebakk. I nabohuset var det Randi Jølsen og familien levde sine siste år etter at faren gikk konkurs.

Drømmen og hjulet beskriver, i tillegg til Ragnhild Jølsen og familiens historie, den tida de levde i. En dramatisk tid med mange samfunnsendringer. Selv om Holm Jølsen tok seg godt av sine arbeidere sammenlignet med andre, var det nød og fattigdom blant arbeiderne:

"Mellom dem og hungersnøden stod ingenting annet enn bruket, og de lønninger som bruket til enhver tid kunne og ville utbetale dem. De arbeidet hårdt og i lengre dagsverk enn ellers for å få bruket i drift så snart som mulig. Når barna sulter, blir fedrene arbeidsvillige."

Romanen beskriver hvordan det var å være en kvinne som valgte å leve utradisjonelt. Kontrastene mellom den rike Jølsen–familien og arbeiderne ved fabrikkene. Farens entusiasme. Nederlagene. Hvordan Ragnhild Jølsen avsluttet livet sitt.  

Selv om det ikke var enkelt å være kvinne og kunstnersjel, var Ragnhild Jølsen privilegert. Og selv om farens falitt medført endringer for familien og skapte raseri hos henne, særlig etter at storgården de bodde på ble solgt, led hun og familien ingen materiell nød. Mer vinkling opp mot dette faktum hadde gjort romanen bedre for meg. For meg blir Ragnhild Jølsens utfordringer og motbør i livet små sammenlignet med Bjørneboes beskrivelse av levevilkårene til arbeiderne på bruket.  Men i og med at romanen er halvdokumentarisk, er det ikke enkelt å si hva som er fakta og hva som er fiksjon.

Sekvensene der Bjørneboes diktning virker å ha tatt overhånd, ble enkelte steder for høytsvevende og mindre interessante for meg. Særlig mot slutten kjente jeg behov for å skumme gjennom en del sider. At jeg ikke har lest bøker Ragnhild Jølsen har skrevet, gjør at en del av det han skriver om og som referer seg til disse, ble vanskelig å få tak i. Men jeg må ærlig si at romanen til Bjørneboe ikke inspirerer meg til å lese bøkene hun skrev.

Jeg hadde en tanke om å kjøpe en tobinds biografi som Tore Rem har skrevet om Jens Bjørneboe.  Det som holder meg tilbake er at hvert av bindene er over 600 sider. Jeg leser på Bokelskere.no at biografien er litt vel grundig og går for sakte. Er hans liv mv så interessant for meg at jeg vil lese 1300 sider...

Krimlitteratur renser sjelen... skal kjenne godt etter neste gang jeg leser krim

Knut Gørvell, utviklingssjef hos Cappelen Damm, festivalsjef for Krimfestivalen 2013 (7.-9.mars) i et intervju med Aftenposten (A-magasinet) 1.mars 2013):

A: Hvorfor er krimlitteratur så utbredt i Norge og Skandinavia?

G: Krim er utbredt ikke bare her, den er det over store deler av verden. Man at det står sterkt hos oss, har kanskje noe med kontrastene å gjøre. I Skandinavia har vi følt oss trygge mot det forferdelige og dras mot å lese det. Men det er litt underlig at vi koser oss med mer og mer grotesk vold.

A: Hvorfor er det sånn?

G: Aristoteles hevdet at tragedien er renselse,'katarsis'. Å se en tragedie utløser vonde følelser, og dermed renses sjelen, mente han. Kanskje har krimlitteraturen samme funksjon for moderne lesere.

Da jeg søkte etter ordet "spekulativt" som ledet til innlegget: Jeg har spekulert meg frem til at jeg ikke bør bruke (moteordet?) «spekulativt»

 

Kom jeg over en artikkel forfatter Eystein Hansen har skrevet: Krim som renselse. Han inne på det samme som Gørvell. Han skriver i innledningen:

"Spenning og frykt, i kontrollerte doser, er sunt. Krimlitteraturen tilfredsstiller grunnleggende behov og gir leseren etterlengtet katarsis i en skremmende samtid."

Interessant påstand.  Kanskje det kan være lurt av meg å lese mer krim. Jeg må slutte å holde meg for ørene, lukke øynene, slå av lyden, løpe til et annet rom når jeg ser skummel krim på TV. For:   

"Ved å ikke skumlese eller hoppe over de mest skremmende sidene i en roman, konfronterer vi våre innerste frykter, vi bearbeider våre redsler og får samtidig bekreftet vår egen trygghet der vi sitter foran peisen med den siste boka til favorittkrimforfatteren. "

Så det så!

Vinter i Maine (Julius Winsome) av Gerard Donovan

Både på bokomslaget og på nettsiden til det norske forlaget Press som har utgitt romanen Vinter i Maine (215 sider), er bokanmeldere sitert. Romanen utgitt i 2007, på norsk i 2010, fikk gode anmeldelser. Jeg lånte romanen av biblioteket. Min leseopplevelse kan enkelt oppsummeres med et sitat fra anmeldelsen i Irish Times:

 «Simpelthen en fantastisk roman.»

Press forlags presentasjon av forfatteren:

«Gerard Donovan er født i Irland, men bor i dag i New York og Illinois.Han er opprinnelig poet, og ga ut tre diktsamlinger før han i 2003 debuterte som romanforfatter med boken Schopenhauer’s Telescope, som ble nominert til Booker-prisen. Siden har han gitt ut en roman og en novellesamling i tillegg til kritikersuksessen Vinter i Maine, som også ble Donovans internasjonale gjennombrudd»

Da jeg hørte om romanen Vinter i Maine første gang, tenkte jeg på hvordan John Steinbeck og Geert Mak beskrev Maine i bøkene der de beskriver sine reiser i USA. Jeg hadde derfor skapt meg en del bilder av området og de som bor der. Også at Maine er et område der det drives mye jakt.  I Turen med Charley skriver Steinbeck bl a – han reiser på 1960-tallet:

«Hver høst drar en mengde mannfolk ut for å vise at de uten evner, trening, innsikt og øvelse er mesterskyttere med rifle eller hagle. Følgene er uhyggelige. Fra det øyeblikk jeg forlot Sag Harbor, hadde hagleskuddene drønnet etter ender på trekk; og mens jeg kjørte gjennom Maine, kunne rifleskuddene i skogen skremt allverdens fiender, hvis de ikke visste hva som foregikk."

Steinbeck presiserer at han har ingenting imot jakt, men:

«Jeg vet at det finnes mange gode og dyktige jegere som kan sine saker, men mange er altfor velnærte herrer, stivet opp med whisky og bevæpnet med storviltrifler. De og deres evne til å drepe hverandre skulle være en sikkerhetsventil mot overbefolkning. Hvis ofrene bare var å finne blant jegere, ville det ikke vært noe problem; men de meier ned kuer, griser, bønder, hunder og veiskilt slik at det er livsfarlig å ferdes med bil om høsten.»

Julius Winsome, som er hovedperson i Vinter i Maine, er 51 år bor alene med hunden Hobbes i et tømmerhus i et område der det drives jakt. Et hus bestefaren bygde på nyrydningsland. Der har han bodd hele sitt liv. Han lever i pakt med naturen og livnærer seg med strøjobber. Julius lever og ånder for boksamlingen på 3 282 bøker han har etter faren:

«Stedet var bygd rundt taushet: Far leste bøker, og spredt utover på alle vegger fra vedovnen, strakte de lange bokhyllene seg, fra stua og videre til kjøkkenet innerst og til høyre og venstre inn på begge soverommene, fire hyller i høyden, det var plass til enhver bok han noensinne eide eller hadde lest, hvilket gikk ut på det samme, for far leste virkelig alt.»

Julius driver ikke med jakt. Både bestefaren og faren var ferdig med våpen etter å ha deltatt i kriger der de hadde opplevd mennesker bli drept i hopetall. Faren etter å ha deltatt i 2. verdenskrig. I en låve finnes en rifle, en Patters 14 Lee-Enfield rifle som faren arvet etter sin far. Riflen har Julius skutt med to ganger før de skjebnesvangre dagene denne senhøsten.

Julius er vokst opp med jegere rundt på alle kanter. Han har opplevd brutaliteten ved jakt. I et tilfelle finner han som barn en gaupe som har gnagd av benet etter å ha gått i en felle. Det er områder han ikke fikk lov til å ferdes i av faren.

Julius finner Hobbes skutt. Han tar han med til dyrlegen:«Man skal være temmelig grusom, for å si det mildt, når man kan skyte en hund på den måten, sa dyrlegen og gikk bort og la hånden på skulderen min, og jeg visste hva det betød.«

Julius begraver Hobbes utenfor tømmerhuset: « Da han var borte, satte jeg spaden inn på låven og gikk bort til det varme huset og lot ham ligge og stivne. Det regnet den natten, og det var kaldt etter at ilden gikk ut. Jeg lå i sengen mandag kveld og hørte vinden pryle huset som en piskesnert. «

Ettermiddagen dagen etter:

«Jeg satt i New England-stolen mens skogen ble stille og hard og mørk rundt huset, og lurte på hva far ville sagt til alt dette, hva han ville tenkt om en voksen mann, hans egen sønn, som var fullstendig ute av seg på grunn av litt bly og en hund og nå satt ved et kaldt bål, hvis noe slikt fantes, satt der i mørket sammen med noe annet, noe som hadde smøget seg inn døren og nå stod like i nærheten, en fornemmelse av besmittet luft som ikke kunne overses, men ikke ville gi seg til å kjenne, som beveget seg fra rom til rom og raslet i møbler og gardiner før det kom til stua med korslagte armer som for å si: Hva nå, og så da?»

Dagen etter går Julius på låven for å hente rifla. Han går til skogs – jakten på den som drepte Hobbes er i gang. Men Julius skyter først og spør etterpå...

Hvorfor jeg synes den er fantastisk er først og fremst språket. Det overskygger det brutale i romanen. Selv om jeg ikke leser mye krimlitteratur, har jeg opplevd å lese langt mer brutale virkemidler i krim enn det som beskrives i romanen til Donovan. Jeg er enig med en anmelder som skriver:

 «Volden vi møter er kanskje sjokkerende ulogisk, men den er aldri vill. Det er et vitnesbyrd om Donovans menneskelighet og hans evner som forfatter at kjernen i romanen er dens utforsking av selve voldens tragedie, og ensomhetens brutalitet. Gerard Donovans stramme språk er perfekt tilpasset ikke bare landskapet, som er nydelig tegnet, men Julius’s fortelling, i all dens grøssende poesi.» (Literary Review)

Lars Aarønæs skriver i boken 'Skriv godt' at ordet 'karakter' er blitt en falsk venn i det norske språk

Ordet karakter bruker jeg i innlegg på bloggen når jeg henviser til persongalleriet i bøkene jeg har lest. Da jeg begynte å skriver blogginnlegg brukte jeg ordet person, f eks hovedperson. Aktør var et annet ord jeg brukte. Men jeg har etterhvert gått over til å herme etter det andre skriver.

I boken Skriv godt har Lars Aarønæs et kapittel med overskriften De falske språkvennene:

"Falske venner dukker opp når to språk møtes. Like godt som falske venner kan vi snakke om 'lumske likheter'. Det vrimler av falske venner i norsk. En falsk venn er et ord som du tror er det samme på norsk som for eksempel på dansk, eller engelsk. Men ordet betyr noe annet."

Han gir flere eksempler, og et eksempel er karakter:

"På norsk bruker vi fortsatt figur, rolle og rollefigur, ikke karakter. En karakter er noe du får på skolen. Du kan ha det som sjelsegenskap: en moral av høy karakter, 'min karakter forbyr meg å ta slike ord i min munn'. Dessuten snakker vi for eksempel om ting av merkverdig karakter, i betydning særpreg. Men som vi også vet: Blir et ord brukt feil mange nok ganger, blir det til slutt riktig."

Nå nevner ikke Aarønæs konkret bruken av ordet i litterær sammenheng. Men jeg tolker han slik at hans mening ikke bare knytter seg mot f eks teater.

På Internett finnes det forslag på hvordan skrive en bokanmeldelse. Her brukes personer og karakterer om hverandre. Nå nevner ikke Aarønæs person som et eksempel. Men jeg tror at han ville applaudert dette forslaget:

"Fortell litt om hovedpersonene. Få med enkelte karakteristiske egenskaper ved dem, litt om forholdet mellom dem."

Er jeg ikke forvirret fra før, ble det ikke bedre etter at jeg leste boken jeg skrev om i innlegg: Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Langeland har doktorgraden i litteraturvitenskap og bruker karakterer og personer om hverandre. Tre eksempler fra kapittel 3, pkt. 3.3 karakter:

• Det er en stadig tilbakevendende diskusjon i litteraturfeltet hva som er viktigst av handling og karakter
• Å karakterisere personene i en fortelling er i prinsippet bare beskrivelse og avdekker aldri deres "sanne vesen".
• Dickens, som man ville anta lesset på med beskrivende detaljer om karakterene sine, er overraskende sparsommelig med en slik eksposisjon"

Med hensyn til det Aaønæs skriver, kunne f eks overskriften til Langeland vært persongalleri....

Jeg har ikke kompetanse til å være «overdommer» hva angår bruken av ordet karakter. Men jeg syns at Aarønæs har et poeng.

Film: En kongelig affære ( A royal affair)

Jeg vet ikke om det er romanen jeg skrev om i innlegget:

 Livlegens besøk (Livläkarens besök) av Per Olov Enquist,

eller det er filmen jeg så i helgen, En kongelig affære, som er nærmest det historiske korrekte.  Uansett, akkurat som boken likte jeg filmen veldig godt. Ifølge filmomslaget:

«Utgangspunktet er det pikante og livsfarlige trekantdrama mellom den schizofrene Kong Christian VII, hans meget sjarmerende livlege Johan Struensee og den unge, men svært sterke Dronning Caroline Mathilde.»

 

Les om filmen i Filmbasen.no. Filmen fikk gode anmeldelser. Link til hva Filmpolitiet NRK P3 skrev om den.  

Jeg synes presentasjon av dramaet i filmen stemte overens med hvordan jeg så for meg miljø mv da jeg leste boken. Det er ulikheter mellom romanen og filmen, men det er slik det blir når historiske hendelser skal fortelles i en roman kontra filmatiseres.  Filmen fikk frem hvor gal kongen var, hvor skremmende han må ha vært for den unge prinsessen da hun møtte han for første gang og kjærligheten mellom henne og Struensee. Videre de politiske dragkampene, fattigdommen og brutaliteten i samfunnet som Struensee og etterhvert dronningen ønsket å endre til det bedre. Motstanden de møtte og den dramatiske slutten på historien.