Oppsummering september 2013

Bøkene jeg har lest i september er egne bøker og bøker jeg har lånt av biblioteket. Fire bøker har jeg lest tidligere. 

 Kort om bøkene med link til innlegg som jeg har skrevet om min leseopplevelse:

Om biografien Jorunn Hareide: "Kæmpe til jeg kan ej mere"- Magdalene Thoresen, en forfatterbiografi, er det å si at det var interessant å lese om livet til Magdalene Thoresen. Men detaljene hva angår forfatterskapet var mindre interessant. Jeg ga meg halvveis i boka.

Boken Pelsjegerliv av Helge Ingstad er en flott bok. Men jeg ble overrasket hvor rå indianerne han møtte var. Ikke minst hvor grusomme de var mot hundene som de hadde god bruk for.

Jeg hadde trodd at jeg skulle få mer medlidenhet for kona til den tause mannen i  Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm Men der tok jeg feil.

Det ble et fint gjensyn med Min søster Ellie (How to be lost) av Amanda Eyre Ward. Like god som jeg husket den.

Det tok sin tid å komme gjennom Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem. Men det var det verdt. En av de beste bøkene jeg har lest på lenge.

Jeg synes ikke at Pan av Knut Hamsun er den beste boken til Hamsun. For meg er den i overkant poetisk.

Det var enda bedre å lese Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson for annen gang. Målet er å lese flere av hans bøker. Men av erfaring er det lurt at det er et opphold mellom hver bok. Jeg går veldig fort lei dersom jeg flere bøker av samme forfatter for tett etter hverandre.

Endelig fikk jeg lest  Besettelse - en romantisk fortelling (Possession) av A.S. Byatt igjen. Fikk med meg langt flere detaljer denne gangen,

Jeg likte ikke hvordan forfatteren bruker en av Jane Austens flotteste karakterer i Døden kommer til Pemberley (Death Comes to Pemberley) av P.D.James

Mitt første møte med forfatteren i Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn var en opptur. Nedturen kom i Veke 53 av Agnes Ravatn

Boken på vent: nye tilskudd i bokhylla

Salget hos Bokklubben nå nettopp endte med at jeg kjøpte disse romanene:

Det er:

·         Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (Jonas Jonasson)

·         Drep ikke en sangfugl (Harper Lee)

·         Drømmen og hjulet (Jens Bjørneboe)

·         Hakawati (Rabih Alamadine)

·         Den tidsreisende kvinne (Audrey Niffenegger)

·         Utskudd (Sadie Jones)

Alle til 50,- pr stk. Innbundet. Ikke hersens paperback som en må bruke lupe for å kunne lese. Jeg kunne kjøpt flere. Men et sted går grensen. De skal leses.

Romanen jeg er usikker på er boken om hundreåringen. Noen liker den. Andre ikke. På baksiden står det at Liza Marklund har sagt at det er den morsomste boken hun har lest. Håper jeg har samme smak som henne og de som andre som fant den morsom.   Forresten; jeg burde lese flere bøker av Marklund. Jeg har En plass i solen i bokhylla, og den likte jeg veldig godt.

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

Forfatter Levi Henriksen spør: Hvor ble det av oss i alt mylderet?

I en artikkel i Aftenposten søndag 29. september 2013 skriver forfatter Levi Henriksen om et tema som jeg satt og tenkte på senest da jeg leste Besettelse - en romantisk fortelling (Possession) av A.S. Byatt

Han skriver bl a:

"Når har vi så mange tekniske hjelpemidler at jeg får panikk når de ikke virker. Enda mer pussig er det at i denne høyteknologiske tid setter vi så mange spor etter oss, at vi blir helt usynlige. Vi blir rett og slett borte i alt mylderet…Tenk for en håpløs jobb det må være om ca hundre år og skulle skrive en biografi om noen fra vår samtid. Det vil jo knapt være noen etterlatte papirer å gå gjennom..."

De fleste av oss har sluttet å skrive brev. Som Henriksen skriver om, de aller færreste av oss tar vare på gamle e-poster.  Jeg ser ikke bort ifra at de som tidligere skrev dagbøker er gått over til å blogge. Men uansett om en blogg ikke slettes, er man sjelden så privat i en blogg som en ville vært i et brev eller i en dagbok.

Nå er boken til Byatt fiksjon. Men temaet er hvordan man kan oppdage små og store "mysterier" ved å lese brev og dagbøker. Det er det som Hareide har gjort i sin biografi om Magdalene Thoresen;  Jorunn Hareide: "Kæmpe til jeg kan ej mere"- Magdalene Thoresen , en forfatterbiografi. Men det er ikke alle mysterier hun har funnet ut av. Det var bl a rykter om en dansk prins...

Levi Henriksen har som jeg lest bøkene som jeg skrev om i innleggene:

• Turen med Charley (Travels with Charley) av John Steinbeck

·         USA- en reise (Reizen zonder John) av Geert Mak

Og han viser til det som ble veldig interessant i boken til Maak. Brevvekslingen mellom Steinbeck og kona Elaine som viste et helt annet bilde av turen til hans med Charley enn det som fremstilles i boken til Steinbeck. Uten disse brevene hadde boken til Maak, slik jeg ser det, vært mindre interessant. Jeg er enig med Levi Henriksen i at det som fremkommer i brevene ikke gjør boken til Steinbeck til en dårligere bok, men at den burde vært klassifisert som roman. Og at brevvekslingen gjør oss i stand til å se boken til Steinbeck i et nytt lys.  

Uansett, artikkelen til Henriksen er verdt å fundere på. For de som ikke liker at man skal grafse i andre menneskers liv ved f eks å publisere innholdet i gamle brev mv, er det kanskje greit at det ikke finnes slike spor.

Her er et bilde jeg tok av Route 66 som vi kjørte på i sommer. Veistrekningen som beskrives i bøkene til Steinbeck og Maak.

Veke 53 av Agnes Ravatn

Det var nå jeg skulle legge ut i det vide og det brede om all crazy-humoren som jeg fant i Veke 53 (2007) av Agnes Ravatn. Det var humoren en anmelder benevnte det som. Men nei, romanen fant jeg i overkant kjedelig. En lovende start, og noen små topper midtveis. Jeg leste og håpet, nå må det da skje noe. Men jeg fant lite humor i den. Mulig at det at jeg synes hovedpersonen var på minussiden hva angår sjarm gjorde at jeg fikk tunnellsyn. 

Romanen ble utgitt før boken jeg skrev om i innlegget og som jeg likte veldig godt:

 Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

 Se det kjedelige omslaget:

Bokens hovedperson (fortellerstemmen) er Georg Ulveset.  Georg er lektor i videregående skole, skilt og har en voksen datter. Han bor alene. Har venner men føler seg ensom. Han beskriver ekteskapet som noe han godt kunne vært foruten.

Handlingen starter 18. desember. Georg skal ha elevsamtaler med elevene som han beskriver som ukarismatiske. Han blir overtalt til å være med i begravelsen til en tidligere undervisningsinspektør av kollega og venn Ottar. Etter begravelsen går disse to på pub. Etter å ha vært på pub går Georg hjem. Beathe som han leier hos har brukket lårhalsen. Beathes datter har bedt han sjekke døra til moren fordi hun mener den er ulåst. Han går inn, finner halvfulle spritflasker i et skap og drikker seg full. Dagen etter møter han full opp på skolen og blir sendt hjem av rektor. Det er starten på boken som tar for seg det som skjer i Georgs liv frem til 30. desember.

Jeg hadde nok for store forventninger etter å lest Stillstand. Som jeg skriver innledningsvis, boken startet bra. Men så skjer det lite frem til en fest han blir invitert i. Litt action og morsomme beskrivelser. For igjen å flate ut og bli kjedelig. For meg. Er nok mest påvirket av at personer som Georg irriterer meg litt mye. Jeg klarer sjelden å se det komiske i dem.  

For meg er Georg en person med en del innestengte vintre. Som han har sementert inne og aldri vil komme ut. En vinglete person som lett lar seg overtale til ting han i utgangspunktet ikke ønsker å være med på. Som en geléklump. Til å sitte på med en kollega, delta i begravelse og være med på fest osv. Han var t o m i bryllupet til tidligere ektefelle! Istedenfor å si nei,  går han i ettertid rundt og forbanner og irriterer seg over folk. Neppe mer karismatisk enn han beskriver elevene sine å være. Heldigvis var boken bare på 200 sider, med mange dialoger og kapittelinndeling. Det var godt å komme ut av universet til Georg.  

En smakebit på søndag: Fortellekunst- en håndbok i litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Fortellekunst - håndbok i litterære teknikker skrevet av Henrik H. Langeland beskrives slik av Bokklubben som jeg kjøpte boken gjennom:

«Forfatteren gir her en innføring i romanskriving, og avslører hvilke grep man kan bruke for å bygge opp en fortelling. Boka baserer seg på teksteksempler, særlig fra Per Pettersons "Ut og stjæle hester".»

Langeland er en kjent forfatter og har selv skrevet flere romaner, den siste er Fyrsten.

Jeg kjøpte og leser boken for lettere å forstå hvorfor jeg liker en bok og hvorfor ikke. Men ikke minst, for lettere å kunne beskrive dette på en enkel måte for andre. Ikke fordi jeg har en intensjon om selv å skrive bøker.

Slik beskriver Langeland  hvorfor han baserer seg på boken jeg har skrevet om flere ganger tidligere, bl a i innlegget :Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson :

«De fleste teknikkene er underbygget med skjønnlitterære eksempler. Jeg har hentet så godt som alle fra Per Pettersons ‘Ut og stjæle hester’ (2003), ikke bare fordi den er en kjent og likt samtidsroman, men fordi forfatteren bruker et bredt spekter av fortellerkunstens mekanismer på en forbilledlig måte.»

I kapittel 1, Fortellingens bestanddeler, punkt 1.12 Integrert eksposisjon, 'eksposisjon' er fortellingens fremstilling av fakta, skriver han noe som bl a fikk meg til å forstå hvorfor boken jeg skrev om i innlegget

Byen ved elven (South of Broad) av Pat Conroy

hadde elementer ved seg som gjorde meg irritert.  Jeg holdt nesten på å avbryte lesningen og beskriver min misnøye i innlegget. Slik beskriver Langeland det:  

«Eksposisjonen behøver på ingen måte legges fullstendig ut i begynnelsen. Den kan med hell spres ut over hele fortellingen. Eksposisjonen bør i seg selv også ha et progressivt mønster, og den bør brukes med omhu. Det er ingen grunn til å ta med opplysninger om noe leseren enkelt kan forvente eller innse at har skjedd. Dessuten er det alltid mye mer interessevekkende å ‘holde informasjon tilbake’ enn å blottstille den. De fleste lesere har langt høyere toleranseterskel for ting de ikke forstår i en fortelling, enn for ting de føler de blir forklart. Eller enda verre: får forklart flere ganger. Har man nevnt at en bil er lyseblå, så behøver det ikke gjentas. Et viktig prinsipp er å tenke ‘på’ leseren, ikke ‘for’ leseren. Ikke glem at lesere kan lese.»

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:

Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

Forfatter og journalist Agnes Ravatn (f.1983) har fått et nytt medlem i fanklubben. Og det fikk hun etter at jeg har lest essay-samlingen Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå utgitt i 2009 av forlaget Samlaget. Den første boken jeg har lest skrevet av Ravatn.

Ikke la deg lure av det trege omslaget til boken på 125 sider og som forlaget beskriver slik:

«I essaysamlinga Stillstand, frå 2009, skriv Ravatn ein serie essay med utgangspunkt i situasjonar der ingenting skjer. Resultatet vart eit humoristisk og sivilisasjonskritisk portrett av Noreg, med høg gjenkjenningsfaktor.»

  

 Romanen Veke 53 (2007) og Folkelesnad (essay - 2011) ligger klar til lesing. Alle bøkene har jeg lånt av biblioteket. Her er link til forlaget der du kan lese mer om forfatteren. Der jeg har hentet dette bildet fra:

Forfatteren har bl a besøkt en kafe. Et kjøpesenter. Hun skriver fra et opphold på Lillehammer litteraturfestival. Fjorten steder totalt. Det er enkelte ganger hysterisk morsomt å lese. Boken viser at selv den mest kjedelige settingen kan bli morsom dersom den ses gjennom øynene av en forfatter med humoristisk sans og skråblikk på seg selv.

 Fra kafeen i Ålesund:

«Mens eg sit og er sivilasjonskritisk, går dei to kvinnene over til å snakke om sudoku, men på ein urimelig dramatisk måte. Det er merkeleg å være tilhøyrar til dette, men oppklaringa kjem då dei to damene heilt samstundes oppdagar at dei har forveksla ordet ‘sudoku’ med ‘tsunami’. «

Fra kjøpesenteret – angsten for rulletrapper – gjenkjennende:

 «Enno har det gått bra, men berre fordi eg er så ufrivillig årvaken i denne transportsituasjonen. Tre meter før eg er oppe, legg eg inn ein passeleg svikt i knea for å førebu eit spenstig hopp over på den trygge sida. «

Fra litteraturfestivalen:

«Ein litteraturfestival osar av baktankar. Her skal nettverk byggas! Forlagsfolka vifter med plastkorta sine og kastar middagar og halvliterar over tilfeldige forbipasserande. Det som skil litteraturfestivalar frå andre festivalar, er at det ikkje er tomme angrepillebrett som ligg strødd på bakken om morgonen, men visittkort.»

Dette er bare et lite utdrag. Det er så mye snadder i denne boka. Så mye jeg kan kjenne seg igjen i. Det er kanskje derfor mye av det hun skriver om blir så morsomt å lese.

Døden kommer til Pemberley (Death Comes to Pemberley) av P.D.James

Dette sier forfatteren om Døden kommer til Pemberley ifølge bokomslaget:

"Jeg må be Jane Austen om forlatelse for å ha blandet hennes kjære Elizabeth inn i etterforskningen av et mord. Men denne sammensmeltningen av mine to lidenskaper – Jane Austens romaner og mine kriminalfortellinger – har gitt meg en stor glede som jeg håper jeg kan dele med mine lesere. "

Jeg synes det er riktig at hun ber Austen om forlatelse. Også til meg som har fått ødelagt bildet av Elizabeth etter å ha lest "fortsettelsen". Dessuten, jeg kan ikke se at hun blandet inn Elizabeth inn i dette mordet. Elizabeth er gått fra å ha hovedrollen til å være en statist som jeg nesten ikke kjenner igjen. Jeg vet ikke helt om jeg likte P.D.James fortsettelse på  Jane Austens Stolthet og fordom, romanen jeg leste for ikke lenge siden og skrev et innlegg om:

«Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen»

Døden kommer til Pemberley ble utgitt i 2011. På norsk ble den utgitt i 2012 av forlaget Aschehoug. Jeg kjøpte boken på 281 sider av Bokklubben.

Elizabeth bor sammen med Darcy på Pemberley. De har fått to barn, to sønner og alt er fryd og gammen. Men hvor der det blitt av den livlige, vittige og egenrådig Elizabeth som Jane Austen skapte..... 

Ikke langt fra Pemberley bor Jane sammen med sin familie. Jane er like søt og tekkelig som Austen beskrev henne.

Mr og Mrs Bennett har kun den yngste datteren Kitty boende hjemme.  Mary har giftet seg med en prest. Mary som ifølge forfatteren brukte å sitte med nesen i bok uten å forstå hva hun leste. Kitty som er blitt mye hyggeligere og hjelpsom etter at Lydia giftet seg med Wickham. Endelig kan den lettere hysteriske Mrs Bennett senke skuldrene. Også Mrs Bennett forsvinner i fortellingen. Hun er en figur som kunne laget litt mer ståhei også i romanen som P.D. James har skrevet.

Det årlige ballet på Pemberley skal arrangeres. Men kvelden før kommer det en landauer som vingler og skjener på skogsveien mot herregården. Og hvem andre enn Lydia velter ut av vognen:

"Wickham er død! Denny har skutt han! Dere må finne ham! De er i skogen. Gjør noe! Gode Gud, jeg vet at han er død!"

Og når tre av mennene som befinner seg på herregården drar med kusken tilbake der dette dramaet har skjedd, finner de et lik i skogen. Skogen der det bl a påstås det spøker. Der huset til til Darcys stamfar bodde de siste årene før han tok sitt eget liv.

Innledningsvis, men også underveis i handlingen, får man repetert handlingen i Stolthet og fordom. Men P.D. James har diktet videre, og har også sine tolkninger av noen av hendelsene. F eks forholdet mellom Elizabeth og venninnen Charlotte som giftet seg med Mr Collins. Litt humor fant jeg, her er et eksempel som omhandler den komiske og selvhøytidelige Mr Collins:

"Charlotte hadde ikke vært eldste datter i en stor familie uten å lære noe om hvordan man behandlet rampegutter, og måten hun taklet sin ektemann på, var genial. Hun gratulerte han stadig med kvaliteter han ikke eide, i håp om at han ville bli så smigret av hennes lovprisning og ros at han ville sørge for å skaffe seg dem."

Selv om jeg ikke kan si at romanen var direkte dårlig, synes jeg den ble litt kjedelig.  Spesielt slutten. Jeg savnet humoren til Jane Austen. Men det som jeg savner mest er Elizabeth. Jeg klarte ikke å se henne for meg når jeg leste romanen. Elizabeth som hadde hovedrollen i Stolthet og fordom ble for meg som en ansiktsløs skygge. Jeg vet ikke helt om Jane Austen hadde likt denne karakterendringen....