En helt annen historie (En helt annan historia) av Håkan Nesser

Når jeg leser romaner skrevet av Håkan Nesser, da senker jeg skuldrene. Og det var mye i denne romanen som fremkalte latter.  Dialogene mellom politifolkene, Barbarottis tanker om egen livssituasjon mv, og beskrivelsen av enkelte av karakterene. En helt annen historie er den andre boken om kriminalbetjent Barbarotti jeg har lest. Og enda er det tre til i serien. Heldigvis. For dette var en godbit for meg.

 En helt annen historie ble utgitt i 2007. På norsk ble den utgitt i 2008 av Piratforlaget. Romanen er på 500 sider og jeg lånte den av biblioteket.

"Jeg er ikke som andre mennesker. Og jeg vil ikke være det." Det er de første setningene i romanen. Romanen starter med fortelleren, en mann, forteller om en reise til Frankrike sommeren 2002. På denne reisen kommer han helt tilfeldig i kontakt med Erik Bergman som leier et sommerhus. Han får lov til å bo gratis i dette huset sammen med Erik Bergman.  De kommer i kontakt med to svenske par som ferierer i samme område . En dag de seks svenske turistene er på stranden blir de kontaktet av en tenåring, Troaë, som spør om å få male dem. De svenske turistene bestemmer seg for å leie båt. Troaë insisterer på å være med på båtturen. Båtturen skal vise seg å bli skjebnesvanger både for Troaë og de svenske turistene......

Sommeren 2007, og Gunnar Barbarotti (47) gjør seg klar til å reise til den vakre kjæresten Marianne (42) som oppholder seg i sommerhuset Gustabo på Gotland. Han bor alene i sin treroms leilighet i Baldersgaten i Kymlinge (oppdiktet) etter at datteren er reist til London for å jobbe. Sønnene bor fortsatt sammen med moren i Danmark. Like før han reiser kommer posten og han legger brevene som kommer inn i bagen. Det er ikke før dagen etterpå han sjekker posten. Et av brevene er håndskrevet og her står:

"HAR TENKT Å TA LIVET AV ERIK BERGMAN. SÅ SE OM DU KAN STOPPE MEG"

Barbarotti gir beskjed til kollegene om brevet. Etter noen dager kommer beskjeden om at en jogger har funnet en Erik Bergman knivstukket og drept. Kjærlighetsferien må avbrytes før tiden:

«Følelsen da han sto på dekk og vinket farvel idet båten la fra land, var ingenting å rope hurra for, registrerte Gunnar Barbarotti. Særlig ikke siden han hadde ankomsten for en uke siden meget friskt i minne. Han tok seg i å ønske at han kunne vært en fjorten år gammel jente istedenfor en syvogførti år gammel kriminaletterforsker — så han kunne grått en skvett uten å skamme seg fordervet.

    Men slik forholdt det seg altså ikke. Og å være en kvinnelig fjortis kunne nok være litt slitsomt i lengden, det også.
   Jeg håper det kommer flere uker av dette slaget i mitt retningsløse liv, tenkte han da han ikke lenger klarte å skjelne den vinkende skikkelsen hennes utenfor terminalbygningen. Men adskillelsene kan jeg jammen godt være foruten.

   Deretter gikk han inn i restauranten og kjøpte en stor pytt-i panne.Med rødbeter og en halvliter øl.»

 Det skal vise seg at dette skal bli en vanskelig sak å løse. Etterhvert kommer et nytt brev til Barbarotti.  Og slik saken etter hvert utarter seg, blir det innhentet forsterkninger både fra Gøteborgpolitiet og Rikspolis. Barbarotti opplever etter hvert etterforskningen som et mentalt havari. Han blir også utfordret på det personlige plan. Og må også denne gangen ha noen samtaler med Vårherre.

Jeg liker så godt karakterene som Nesser skaper i sine bøker. Og i denne romanen blir leseren bedre kjent med Barbarotti og hans kollegaer.  Selv om noe av dette også stod i den første romanen.

Førstebetjent Asundar, sjefen for kriminalavsnittet ved Kymlinge-politiet og Barbarottis nærmeste overordnede. Asundar plages av gebisset som han har pga at han fikk slått ut alle tennene da han ble angrepet av en skurk med et balltre for ti år siden. Gebisset sklir og havner på skjeve når han snakket. Derfor fatter han seg i korthet. Holder seg i bakgrunnen, suger på gebisset, skuler og venter på pensjonsalderen som kommer om to år. ««Fy faen», sier Astor Nilsson til Barbarotti . Nilsson er kommet som bistand fra Gøteborgpolitiet- Etter den første dagen i Kymlinge sier han til Barbarotti;  «Jeg lengter hjem allerede. Det er den jævligste formiddagen jeg har opplevd siden leonbergeren min fikk hvalper. Er han alltid sånn?». «Du skal se han når han er i dårlig humør», er svaret fra Barbarotti…..

Kriminalbetjent Eva Backman, god venn og kollega. Gift og har tre barn som Barbarotti. Innebandyfamilien.

Politibetjent Gunnar Borgsen, norsk av fødsel og kalt Sorgsen pga sitt sørgmodige inntrykk. Dystre utstråling er en annen beskrivelse som brukes om han i romanen.  Når Astor Nilsson spør Sorgsen om det er riktig å betegne det første drapsofferet Erik Bergman som «mannen uten egenskaper», svarer Sorgsen « På sett og vis», og Barbarotti kan sverge på at Sorgsen rødmer jf at dette er en betegnelse som på mange måter kan brukes om Sorgsen, noe Sorgsen tydelig er klar over.

I tillegg er det verdt å nevne en episode som beskriver Astor Nilsson fra Gøteborgpolitiet, og hvordan han opplever saken. Han har mange morsomme replikker. Saken tar på Nilsson. Og det har han ingen problemer med å meddele. Barbarottis observasjon av sin nye kollega;

 «For eget vedkommende så han ut som om han hadde forsøkt å pare seg med en motvillig bjørnebinne hele natten. «»Pokker, jeg har ikke hatt blund på øynene, denne saken tar knekken på meg. «» Sa Astor Nilsson….

Under kategorien Krim og spenning har jeg innlegg om andre romaner jeg har lest skrevet av Håkan Nesser.

Boken på vent: Salaam Brick Lane: A Year in the New East End av Tarquin Hall

Boken på vent denne tirsdagen har jeg kjøpt og fikk i posten i går. Det er Salaam Brick Lane: A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall. Den går under kategorien reiseskildring.

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

Jeg ble tipset om reiseskildringen i boken som jeg skrev om i innlegget I dette landskap - artikler og essays av Tor Eystein Øverås. Fant den ikke på norsk. Derfor er den en del av utfordringen  jeg har gitt meg selv i "Bli bedre å lese engelsk-prosjektet". De fleste kritikerne likte den. Men jeg har lest en som ikke var så begeistret.

Jeg har ikke lest andre bøker av forfatteren.  Men har notert meg romanen Tjenestepiken som forsvant skrevet av Tarquin Hall som Liv Gade skrev om.  Den har jeg planer om å låne av biblioteket.

Her er beskrivelsen av Salaam Brick Lane: A Year in the New East End - en litt annerledes reiseskildring:  

"After 10 years living abroad, Tarquin Hall wanted to return to his native London. Lured by his nostalgia for a leafy suburban childhood spent in south-west London, he returned with his Indian-born, American fiancee in tow. But, priced out of the housing market, they found themselves living not in a townhouse, oozing Victorian charm, but in a squalid attic above a Bangladeshi sweatshop on London's Brick Lane. A grimy skylight provided the only window on their new world—a filthy, noisy street where drug dealers and prostitutes peddled their wares and tramps urinated on the pavements. Yet, as Hall got to know Brick Lane, he discovered beneath its unlovely surface an inner world where immigrants and asylum seekers struggle to better themselves and dream of escape. Salaam Brick Lane is a journey of discovery by an outsider in his own native city."

Andrea D av Margaret Skjelbred

Det var innlegget om romanen Andrea D på bloggen Bøker & Bokhyller som fikk meg til å låne og lese den. Av erfaring vet at bøker jeg sliter litt med i begynnelsen, uansett årsak, ofte er de som jeg sitter igjen med en wow-følelse etter å ha lest siste side. Min leseopplevelse med Andrea D forsterket denne erfaringen.

Romanen er en slags Tore på sporet-historie. Men den holder en høyere kvalitet. Her får man historien i bruddstykker. For en slutt – slutten oppveier det opplevde slitet i begynnelsen. Slutten var som en vital puslespillbrikke faller på plass. Et puslespill en ikke kjenner bildet til før en starter puslingen. 

Jeg har også skrevet om den i innlegget: Boken på vent: Andrea D av Margaret Skjelbred. Der har jeg bl a sitert den første siden. Og etter å ha lest romanen blir første side enda sterkere å lese.

Margaret Skjelbred (f.1949) er utdannet og arbeidet som psykiatrisk sykepleier i nesten 20 år. I 1983 debuterte hun litterært med diktsamlingen Det er aleine du er. Hun har utgitt diktsamlinger, romaner og barnebøker som har innbrakt henne mange priser.  I 2004 ble romanen Gulldronning, perledronning utgitt. En roman som anses som hennes gjennombrudd. Andrea D som ble utgitt i 2006, 300 sider, er den første romanen av henne som jeg leser. Jeg lånte boken av biblioteket.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«To tvillingsøstre er tilbake i barndomshjemmet hos sin senile mor. I ett døgn sitter de på loftet og forsøker å rekonstruere livshistorien til Andrea D, en jødisk jente som vokste opp i Polen og Litauen tidlig på 1900-tallet. De kjenner bare fragmenter av historien hennes, fragmenter som er nedtegnet i en svart bok de leser i. Selv må de dikte videre for å fylle ut de blanke feltene. Men hvorfor er det egentlig så viktig for dem å finne ut hva som skjedde med Andrea D?»

Og det har jeg fått vite etter å ha lest den. En sterk historie. Jeg kunne skrevet side opp og side ned. Sitert; det er så utrolig masse fint å sitere. Men jeg tenker at den som er interessert i å lese den vil ikke ønske at jeg avslører innholdet. Et sitat kommer allikevel her, det gjelder minner:

«Men vi blir nødt til å forholde oss til dem, søster og jeg, for når et menneske står deg virkelig nær, da blir du en del av minnene det har, enten du ønsker det eller ikke. Vi er en del av Andrea D’s minner, som hun er en del av våre. Derfor er dette døgnet på loftet så viktig for oss. Vi er nødt til å sitte her i halvmørket under de skrå takbjelkene og bla i denne svarte boka. Ett er fornødent, ett er nødvendig. For oss er det å holde ut minnene hennes, for uten det kan vi ikke holde ut våre egne.»

Big books tag

Denne utfordringen fikk jeg fra innehaveren av den interessante bloggen Melusinesplace.

 

Utfordringen er:

- Finn de fem tykkeste bøkene i bokhyllen din som du har lest.
- De to tykkeste bøkene i  din TBR-PILE (dvs. bøker du ikke har lest enda).

De fem tykkeste bøkene i min bokhylle som jeg er lest er disse:

 

1.   Vikram Seth – En passene ung mann - (1357)

2.   Stieg Larsson – Luftslottet som sprengtes – (709)

3.   Elisabeth George – Sannheten om Sonia-  (739)

4.   Roy Jacobsen – Seierherrene - (633)

5.   Hillary Mantel – Ulvetid – (695)

De to bøkene jeg i bokhylla som ikke er lest, men som jeg 100% skal lese:

 

1.   Ken Follett – Kjempenes fall – (922)

2.   Jon Michelet – En sjøens helt - Skogsmatrosen (792)

Nå er jeg ikke særlig begeistret for tykke bøker. Jeg har (kremt.. ) en del flere mursteiner som jeg er mer usikker på både om og eventuelt når jeg skal lese.

Ken Follets bok (pocket) har jeg planer om å ha med på ferie (laaaaaang flytur). Boken til Michelet må leses, ikke minst pga at han er sambygding.  Kanskje det nærmeste jeg kommer en forfatter……

De utålmodige av hjertet (Ungeduld des Herzens) av Stefan Zweig

"Ungeduld des Herzens" er den originale tittelen på romanen til den østeriske forfatteren Stefan Zweig som ble utgitt i 1938. På norsk utgitt første gang i 1939 med tittelen "De utålmodige av hjertet". Utgaven jeg har lest ble utgitt i 1966 og jeg lånte den av biblioteket.

«Beware of Pity» er den engelske tittelen, og den syntes jeg er en bedre tittel ift handlingen. «Vokt dere for medlidenheten!» synes jeg den norske tittelen burde vært, med rød skrift og utropstegn. Og denne advarsel gjelder både den som er offer for medlidenhet og den medlidende. Jeg har også skrevet om boken i det siste innlegget i En smakebit på søndag.

Romanen er på 300 sider. Det er en god roman. Godt språk. Men den var krevende for meg å lese, også tatt i betraktning at den har liten skrift og er "tettpakket".

Og hvem var det som gjorde meg oppmerksom på denne eldgamle boken. Jo, det er Jeffrey Archer som har skrevet to romaner jeg har lest i serien Clifton Chronicles. Du finner innlegg om disse her på bloggen. Han skriver om boken til Stefan Zweig på bloggen sin denne måneden under overskriften Discovering Stefan Zweig.

I motsetning til Archer hadde jeg ingen problemer med å legge inn pauser. Det var faktisk helt nødvendig. Og jeg tror Archer har litt å lære ved å lese boken, Archer som jeg synes kutter svinger i turbofart. Om Archer har en god psykisk innlevelsesevne, så synes ikke jeg at den kommer til utrykk i noen særlig grad i de to romanene jeg har lest. En mellomting hadde vært greit. For jeg har problemer med å tro at Archers bøker hadde vært så populære dersom han hadde skrevet slik Zweig gjør i sin bok.

På bokomslaget står det at Stefan Zweig f. 1881 og kona begikk selvmord i Brasil i 1942. Han var jøde, kom seg ut av Østerrike før Hitler rykket inn, ble engelsk statsborger, men følte han ikke lenger hadde noen naturlig plass i en verden som stadig ble mere herjet av krig og hat. Og i hele sin levetid var Zweig en glødende talsmann for toleranse og fred, og blant hans venner var ledende kulturpersonligheter i Europa.

I romanen jeg har lest, er fortellerstemmen løytnant Anton (Toni) Hofmiller på 25 år. Han oppholder seg i en liten kjedelig østerisk grenseby når fortellingen starter. Året er 1914. Inn på kafèen han sitter på sammen med en bekjent, kommer den vakre niesen til Kekesfalva, Ilona.  Kekesfalva er den rikeste mannen i byen. Hofmiller får etterhvert en invitasjon til et selskap på slottet til Kekesfalva. Der får han en vidunderlig kveld der han bedøves av mat, vin og den vakre Iilona. Men imens han svinger seg på dansegulvet kommer han på at han må engasjere husets datter. Det han ikke vet er at den tynne og spinkle Edith er lam i bena og det ender med at Hofmiller rømmer fra slottet etter at han tilnærmet har skapt en skandale ved å by henne til dans. "Det var den ulykksalige fadesen hele historien begynte med".

Etter å ha unnskyldt seg ved å sende blomster til slottet, inviteres Hofmiller til slottet igjen. Det blir daglige besøk på slottet. Han trives og blir godt kjent med Edith, Ilona og ikke minst Kekesfalva, som setter stor pris på hans besøk som gjør at Edith kvikner til. Til og med tjeneren liker besøkene.

Kekesfalva gjør alt han kan for å finne noe som kan kurere Ediths lammelse. Hun er 17 år og er blitt en bortskjemt, agressiv og uforskammet person etter at hun er blitt kjælt for, og alle gjør hva de kan for henne. Men ærlig er hun og hun gir denne feige Hofmiller inn så det gyver av og til. Vel fortjent spør du meg! Hofmiller virvles inn i atmosfæren av medlidenhet overfor Edith og roter seg opp i situasjoner og løgner. Godt hjulpet av de andre som skryter han opp i skyene for hans godhet for Edith.

Romanen er tankevekkende og det er ingen tvil om at Zweig hadde god psykologisk innlevelsesevne. For han gir leseren noe å "tygge" på. Til tider har jeg vært så irritert på denne Hofmiller at……. Og ingen skal klare å overbevise meg om at man er snill når man er så feig. Det er direkte slemt mot Edith. Men også Kekesfalva er irriterende. Selv om jeg minner meg selv om at dette er handling fra 1914. Og at en far ville gjøre hva han kan for sitt barn.

Tragiske hendelser, til dels tragikomisk, men trist fant jeg den overhodet ikke. For her syntes jeg både den ene og den andre til tider klarte å rote det til for seg selv. Den eneste jeg klarer å unnskylde er Edith på 17 år som føler seg som et dyr i bur fratatt sin menneskelighet, ikke minst pga all medlidenheten hun møter. Og farens ønske om at hun skal bli frisk hjelper nok til at hun har denne følelsen av ikke å være menneske.

Denne romanen egner seg helt klart for diskusjon. For her vil det være ulike synspunkter, ikke minst avhengig av hvilken personlighet og livserfaring leseren har.

Boken på vent: Andrea D av Margaret Skjelbred

Det er fortsatt sommer og sol, men en ny tirsdag. Og tirsdagen ville ikke være den samme for en bokblogger uten Boken på vent på bloggen Beathesbokhylle.  

Boken jeg skal lese etter boken til Stefan Sweig,  er romanen Andra D skrevet av Margaret Skjelbred.

 

Vi du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

 

Her er en link til det forlaget skriver om romanen. Jeg har ikke lest noen bøker skrevet av Margaret Skjelbred før. Hun har bl a skrevet romanen Gulldronning, perledronning og den fikk gode kritikker.

På bokomslaget står det bl at at; «Andre D er en roman som handler om fortellingens kraft. Gjennom å huske fortidens hendelser og veve dem sammen i en fortelling, kan man holde ut og bære med sin egen- og andre menneskers – smertefulle historie.»

For meg er denne begynnelsen ufattelig vakker - jeg «gru-gleder» meg til å lese romanen:

 «Jeg ser moren min stå på et jorde i blått sommerlys, alene,

forlatt av Gud og mennesker, forlatt av alle, til og med av

seg selv. Hvordan kan jeg si det, at hun er forlatt av seg

selv? Jeg ser det. Jeg ser det av måten håret hennes faller

nedover ryggen på, flettene er løsnet, og hun gjør ingen

forsøk på å samle håret sammen igjen, slik hun ellers ville

ha gjort. Jeg ser det av blikket hennes, som jeg ikke kan

se på denne avstanden, men som jeg likevel vet er fjernt

og innadvendt, som om hun leter og leter etter en hun en

gang har vært, men ikke lenger er i stand til å finne igjen.

Det skrå sollyset som så vidt siver fram over åskammen,

gjør skyggen hennes lang og smal, den tegner en mørk,

utydelig kontur på bakken bak henne, som det vage minnet

om ei lang reise. Men bortenfor skyggen nikker en

forglemmegei lyseblått mot solskinnet. En minneblomst,

det vokser hundrevis av dem på enga her.»

Forglemmegei -  sommeren 2012

The Sins of the Father av Jeffrey Archer

På søndag leste jeg ferdig den andre boken i roman-serien The Clifton Chronicles, The Sins of the Father. Det er en pocketutgave (429 sider) som jeg har kjøpt. Romanen ble utgitt i 2012.

Den første boken i serien skrev jeg om i innlegget:  

Only Time Will Tell av Jeffrey Archer

Der er også forfatteren omtalt. Fordi dette er bøker i en serie, kommer jeg i dette innlegget til å røpe noe av handlingen i den første, ikke minst hvordan den sluttet. Du er herved advart!

 

På samme måte som i bok nr 1 er handlingen i The Sins of the Father sett ut ifra flere av hovedpersonenes ståsted. Men i denne boken, i motsetning til den første, synes jeg ikke handlingen var unødvendig gjentatt. Tidsrommet er årene 1939-1945.

Harry Clifton, sønn av Maisie Clifton og en mulig sønn av Hugo Barrington

På slutten av bok nr 1 ble vielsen mellom Harry og Emma Barrington  avbrutt . Old Jack Tar hadde innvendinger mot giftemålet pga mulighetene for at brudeparet hadde samme far.

Harry mønstrer på som offiser på skipet The Devonium som skal til Cuba med frakt. Han ønsker å komme seg bort fra Bristol og den uholdbare situasjonen. Han vil verve seg i marinen og turen med The Devonium er for å få praksis.  Skipet torpederes og senkes av tyske ubåter. Harry og en av de andre offiserene, amerikaneren Tom Bradshaw, blir plukket opp av passasjerskipet The Kansas Star som er på vei til New York. Tom Bradshaw dør og Harry tar hans identitet. Han forfatter et brev som en av mannskapet skal ta med til moren, der han skriver hva som er skjedd og årsaken til at han ønsker å forsvinne; for å gjøre det lettere for Emma.

Når Harry går gjennom immigrasjonskontrollen i New York som Tom Bradshaw blir han arrestert.  I tillegg til at Tom Bradshaw er siktet for å ha desertert, er han mistenkt for å ha drept broren. Advokaten Sefton Jelks og Bradshaws familie klarer å få frafalt siktelsen for drap. Men mener at det vil være best for Harry om han fastholder sin identitet som Bradshaw og sier seg skyldig i å ha desertert pga at straffen for identitetstyveri vil være hardere. På den måten renvaskes sønnen for å ha drept broren. Det er viktig for familiens renomme. Men Harry får en hardere straff enn hva advokaten hadde antydet, han må sone seks år i fengsel.....

Emma Barrington, datter til Hugo Barrington

Emma som har fått et barn, Sebastian. Men har ikke forsonet seg med at faren til sønnen, Harry, er død. Emma reiser til New York under påskuddet av å besøke en tante. Men sannheten er at hun ønsker å finne ut hva som skjedde med Harry. Hun tar kontakt med sykepleieren Kristin, som ble kjent med Tom Bradshaw (Harry) på skipet før det ankom New York og bilder som ble tatt viser at Harry lever....

Giles Barrington, sønn til Hugo Barrington

Etter at Giles først ble erklært som stridsudyktig pga at han er farveblind, blir han tatt opp i et annet hærregiment. Han blir sendt til Afrika hvor han blir tatt til fange av tyskerne...

Hugo Barrington, arvingen til Sir Walter Barrington

Hugo har ingen sett etter vielsen av Emma og Harry ble avbrutt. Han oppholder seg i London og er skilt fra ektefellen Elisabeth. Økonomien er helt på bunn pga hans ekstragavante livsførsel og hans redning blir den rike Olga Piotrovska som flyktet fra Polen pga at hun var jøde. Han holder henne «varm» ved å love at de skal gifte seg når skilsmissen mellom han og Elisabeth er et faktum. Men det han ikke forteller er at skilsmissen har vært et faktum lenge og han har overhodet ikke til hensikt å gifte seg med Olga. Sir Walther Barrington dør…..

Maisie Clifton, moren til Harry Clifton

Maisie jobber fortsatt ved Grand Hotel og ledelsen ved hotellet er så fornøyd med henne at de vil ha henne inn i ledelsen. Maisie bestemmer seg for å gjøre noe med at hun mangler skolegang og melder seg på kveldskurs. Hun bor fortsatt sammen med moren og den brutale broren Stan. En amerikaner viser sin interesse for Maisie og vil at de skal gifte seg og at hun skal flytte med han til USA...

Dette er bare en liten del av hva som skjer. Og hva synes jeg om boken/serien så langt:

At Jeffrey Archer er en «storyteller» hefter det ingen tvil ved. Og pga at handlingen sprer seg over så mange områder mv, er dette en bok som jeg lærer/repeterer mye engelsk ved å lese.  

Det er likevel et men…. Det som jeg ikke finner tilfredsstillende, er at jeg synes Archer «kutter for mye i svingene». Og mitt største ankepunkt er hvordan sannsynligheten for at Harry er sønnen til Hugo Barrington håndteres av forfatteren. For meg er det usannsynlig at en mor, her Maisie, ikke ville fortelle Harry om dette når hun blir kjent med at han og Emma har et forhold. Ikke minst når de legger planer for å gifte seg. Derfor blir den del av historien for tynn for meg til at den blir troverdig.

Hadde jeg kjøpt nr 1 først, er det stor sannsynlighet for at jeg ikke hadde kjøpt nr 2. Jeg kjøpte nr 2 uten å vite at det var en bok i en serie. At jeg leste nr 2 var ut ifra at jeg håpet at dette tema ble løst på en troverdig måte i denne boken.

Hvorvidt jeg kjøper og leser bok nr 3 i serien, Best kept secret, er jeg usikker på. Uansett blir det en pause fra Harry Clifton & Co en periode fremover. I hvert fall til boken foreligger i pocketutgave.