Rigels øyne av Roy Jacobsen – tredje bok i Barrøy-serien

 

Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare er ingen som har sett Barrøy, fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha, noen hensikt med dette stempelet, han har satt i havet.»

Bokomslaget, bilde og tekst, viser essensen hva den tredje boken i Barrøy-serien handler om:

«Ingrids datter er blitt ti måneder, og hun legger ut på en vandring gjennom Norge for å finne barnefaren. I støvler og kjole, med sekk på ryggen, reiser hun sørover. Hver gang hun ber om et sted å sove, legger hun fram sitt ærend: Er det noen som husker en russer som flyktet over fjellet den siste krigsvinteren? Underveis kommer hun bort i en rekke uforglemmelige menneskeskjebner.»

Roy Jacobsen tar i denne boken oss med bort fra Barrøy. Året er 1946.

«Det er sommer på Barrøy, 1946, duna er i hus og eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og veid og buntet, poteten er satt, lammene spreller i hagene og kalvene er skilt fra mødrene. Det skal skjæres torv og det gamle huset skal males så det ikke trenger å skamme seg ved siden av det nye. På høyden bak fjøset står Ingrid Barrøy og ser båten på vågen under en sky av terner, hvalskuta Salthammer, som de overtok da den forrige eieren gikk konkurs, barrøyværingene er blitt hvalfangere.»

Ingrid ønsker å få klarhet i hva som har skjedd med russefangen som hun fant halvdød på Barrøy i 1944 etter at han hadde overlevd «Rigel»-katastrofen,  faren til barnet Kaja.

«Hun går opp i huset og forteller også Barbro og Suzanne at hun skal reise, lirer det smått og hverdagslig av seg. Men her i kvinnenes verden blir det jo likevel litt større enn det bør være. Barbro har spørsmål om hvor hun har tenkt seg, hvorfor, og for hvor lenge? Mens Suzanne skjønner hva som er på ferde og sier foraktelig at Ingrid er heldig som har noen å savne, og lete etter, før hun skynder seg ut for å henge tøy på kleshjellen.

Ingrid pakker den vesle kofferten som er med henne hver gang hun forsøker å forlate øya. Og da hun er gått ned i støa og har rullet Kaja inn i lerretsposen og dandert henne på saueskinnene bakerst i færingen, og kan plassere kofferten i forpiggen, er det bare den forvandlede Barbro som har en fornemmelse av sakens alvor, som står og tar avskjed med armene i kors, kjolen hennes er himmelblå og nyinnkjøpt for vinterens avkastningeg den har svulmende hvite blomster, hun sier:

— Vi sku' jo mal' stuo?

— Dogger ska' berre mal', sier Ingrid.

Barbro flytter urolig på seg og sier at det ikke går an å male et hus uten Ingrid. Ingrid ler og sier at da kan de jo vente til hun kommer tilbake.

—Ja væl, sier Barbro. — Og nær kjæm du?

— Nån daga.

— Nån daga, gjentar Barbro og står så fornærmet tilbake idet Ingrid manøvrerte rundt Nordneset at hun ikke får seg til å vinke før det er for sent, og da står sola i nord, den er lav og hvit, og under den ligger havet som et grått murgulv.»

 

Det skal bli mange dager før Ingrid er tilbake på Barrøy. Jeg gleder meg til å lese fjerde og siste (?) boken i serien Bare en mor som som ble utgitt i 2020.

 

For de som ikke har lest bøkene, kan jeg anbefale dette programmet på NRK TV: Bokprogrammet – Roy Jacobsen, der han forteller om bakgrunnen for at folkene på Barrøy der Ingrid har hovedrollen. Helgelandskysten, det er så fantastisk fint.