«For
et par år siden ble jeg under et opphold i London bedt om å holde et foredrag i
Anglo-Norse Society om «Sigrid Undset – slik jeg kjente henne.» Jeg sa ja til
det. Mens jeg holdt på med tilretteleggelsen av manuskriptet, ble jeg klar over
at mine to søstre Sigrid Braatøy, Signe Ollendorff og jeg sitter inne med stoff
som belyser en side av Sigrid Undset, som bare de færreste kjenner: hennes utfoldelse
i familiekretsen. Der var hun like åpen og spontan som hun i sitt utadvendte
liv var tilknappet, utilnærmelig.
Ut
fra dette kom jeg til at det kunne være riktig også å la familiens røst bli hørt
ved 100-årsjubileet for hennes fødsel.
Det
jeg søker å tegne i denne lille erindringsboken er altså et billede av Sigrid
Undset som familie-menneske. Hun var familiekjær og slektsrotet i en uvanlig
grad. Derfor øste hun våkent og interessert, men så forsiktig at vi først i
voksen alder fullt ut forsto det, over oss av sitt svimlende rike intellekt,
sitt enorme kunnskapsforråd og sitt brennende varme hjerte.
Hva
vi suget inn under disse dagliglivets samvær med henne - det vil vi aldri kunne
måle. Og vi fikk aldri takket henne for det, ---«
Sigrid Undset var tante til Charlotte
Blindheim, forfatteren av boken Moster
Sigrid – et familieportrett av Sigrid Undset. Charlotte Blindheim var
datteren til Sigrid Undsets søster Signe. I boken står det at på spørsmål fra
Charlotte Blindheim om hvordan Kristin Lavransdatter så ut, svarte Undset: «Som din mor da hun var ung, tenker jeg.»
Boken ble utgitt i 1982. Jeg fikk den av en kollega for noen år siden.
Hun hadde kjøpt den i et antikvariat eller loppemarked. Den er på ca 100 sider
og inneholder mange bilder. Det som har inspirert meg til å lese den nå, er
boken jeg skrev om i innlegget:
Mye av det som fortelles i boken til Charlotte Blindheim, har jeg lest
i biografier om Sigrid Undset. Men boken til Blindheim har naturlig nok en
annen vinkling. Ikke fordi boken til Blindheim er en skjønnmaling av Sigrid
Undset. Sigrid Undset var raus mot familien. Men hun var også krevende. Jeg
tenker at den hun krevde mest av, var seg selv.
Om den sterkt handicappede datteren Maren Charlotte (Mosse) som døde i
1939:
«Bare
til mor åpnet hun seg for denne tragedien. Bare mor kom opp da Mosse sovnet inn
i januar 1939. Hun lå så vakker, hvitkledd i peisestuen den siste natten. Og de
to søstre satt sammen hos henne. At hun var gått bort da krigen kom til oss i
1940, så vi alle som en styrelse.»Nå har hun banet vei for meg til Amerika, sa
moster Sigrid selv. I et brev umiddelbart etter Mosses begravelse, sier hun:
---Jeg savner henne svært, men på en måte er jeg glad også fordi jeg vet nu
kommer hun aldrig til å bli overlatt til fremmede.» Og så legger hun til»--det
var for dette pikebarnets skyld jeg aldrig var vel til mode når jeg var hjemmefra
og alltid lei meg når en reise trakk ut for lenge.»
Det jeg ikke husket å ha lest om tidligere, er at Sigrid Undset ga
størsteparten av pengene hun fikk av Nobelprisen til de handicappedes sak.
Om Bjerkebæk, som
i dag er åpent for publikum, skriver Charlotte Blindheim bl a dette:
«Derfor
er Bjerkebæk uten Sigrid Undset bare et tomt skall, som aldri kan fylles. Men
som rammen om en stor dikters og et stort menneskes liv har det kanskje sin
interesse å bevare det, fordi det i så uvanlig sterk grad var preget av henne
som levet der fra 1919 til sin død i 1949. Men hun har aldri selv ønsket at det
skulle bevares. «Efter meg skal det aldri komme glanere»; sa hun.
Lurer på hva Sigrid Undseth hadde tenkt om «glaningen» vi kan bedrive
ved å lese biografier mv om hennes liv. Charlotte Blindheim skriver:
«Det
at vi oppfatter hennes bøker som så realistiske, så skrevet ut fra noe
selvopplevet eller selviakttatt, gjør at vi som har kjent henne, leser bøkene
hennes på en egen måte, vi leter hele tiden etter henne bak personene. Det som
forbauser oss er at de fleste Undset-forskere fortrinnsvis er opptatt av hennes
romaner og fortellinger, men det essayistiske forfatterskap så ofte blir
oversett. «
Interessant er det å lese morens (søsteren til Sigrid Undset) reaksjoner
på hvordan deres mor ble beskrevet i boken Elleve
år, Sigrid Undsets barndomserindringer fra oppveksten i
Kristiania. Uten sammenligning for øvrig; søstrene
Sigrid og Signe hadde et godt og nært forhold; reaksjonen som beskrives her, fikk
meg til å tenke virkelighetslitteratur-debatten som har rast pga boken til
Vigdis Hjorth, og ulike oppfatninger i en familie om hva som er sannhet:
«På
det ytre plan var mors reaksjon (mormor levet ennå da boken kom ut): «Gud bevare
alle litteraturhistoriens mødre.»
Hennes
egentlige reaksjon, som svarer til vår egen, kommer frem i et brev lenge etter
mormors død:
«Den
fortegning av barndomshjemmet, nærmere bestemt vår 'myndige og rådelystne' mors
rolle, som er gått over i historien, er jo helt og holdent regisert av Sigrid
selv. Jeg kan vanskelig tenke meg noen annen mor som i samme grad hadde evnet å
forholde seg passivt iakttagende og forsiktig overfor et så eiendommelig og
vanskelig barn. Ikke vanskelig i betydning slem - men i betydning 'anderledes',
og totalt uimottagelig for motforestillinger. Følge opp når hun ville snakke -
svært meget av hva jeg kan og vet har jeg lært av å høre på de to's diskusjoner
om historie og litteratur og annet - og så respektere hennes timelange taushet
når hun sa at det var slik hun trengte det nå. Tie stille og skjule sin angst når
dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem
mot kveld med den grønne botaniserkassen full av alt mulig rart. Særlig husker
jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama
som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og
fullkomne kroppsbygning og tannset. Og så mamas og vår alles angst og kvide da
hun fikk de første manuskriptene refusert, og vi spurte oss selv: kan hun bære det,
hvis dette ikke går? Så gikk det jo, hun fikk success og fikk luft under vingerne,
og alt så lyst og godt ut - og så kom hun hjem og fortalte at hun ville gifte
seg med en mann som var gått fra kone og tre barn, men enda ikke var lovlig
skilt, og som var meget eldre, og hadde en lunge. Og mama knydde ikke, sa ikke
engang til oss andre hva hun følte, enda hun vel som mor var fortvilet. Bare
tok smilende og elskverdig imot svigersønnen. Hun ble forresten meget snart
personlig gla i ham, og han elsket og beundret henne, akkurat som hennes andre
svigersønner. Vennskapet mellom henne og Svarstad, og mellom meg og Svarstad
ble jo livsvarig, enda vi så at som ektemann var han umulig fordi han intet
forsto av sin kone, og at hun ville gå til grunne om det skulle fortsatt. Det høres
vel rart og selvmotsigende ut, men slik var det nå. Og for barna betydde det
meget at det var et nøytralt felt hvor de kunne møte sin far. Det var vi klar
over. Og Sigrid vel også.»
Det var noen smakebiter fra boken. Etter
NRK-programmet i går, Brenners bokhylle,
der Gro Nylander snakker om sitt forhold til bøkene Kristin Lavransdatter,
tenker jeg at det er flere enn meg som ønsker å lese trilogien om igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar