23. mai 2014

Roy Jenkins: Churchill - statsminster for første gang 10. mai 1940



I et innlegg 30. juni 2013 skrev jeg at jeg var kommet halvveis i Roy Jenkins biografi om Churchill, og hadde da som mål å lese den ferdig før nyttår. Vel; den planen gikk i vasken. Som mange andre planer...

Nå har jeg funnet det på tide å fortsette. For å motivere meg selv tenker jeg at det blir flere innlegg; og dette er da det fjerde innlegg om biografien. Nå har jeg lest til side 610. Dette tar sin tid...

På bildet over er det Happy som troner sammen med mursteinen. Jeg er ikke alltid like «happy» over at jeg er så sta og ikke klarer å la være å lese den ferdig. Jeg både hater og liker den så det er sagt. Hater den fordi den er så detaljert omkring det politiske spillet og så kronglete oversatt. Liker den fordi den handler om Churchill og den interessante tiden han levde i. 

Jeg startet opp igjen på side 571, del 5: Landets frelser og verdens lys? 1939 – 1945

Fredag 1. september 1939 takket Churchill ja til en plass i regjeringen til Chamberlain, til en plass i krigsministeriet.  Et halvt døgn etter at Hitlers invasjon i Polen. To dager etterpå ble han marineminister:

«Det var ikke bare enkelt å vende tilbake til regjeringen etter å ha vært borte i ti år. Det hadde vært så mye oppstyr knyttet til hvorvidt han skulle få komme tilbake eller ikke at det var fare for et antiklimaks. Det hersket umiddelbart mistro til han blant de fleste av regjeringskollegaene og alt for høye forventninger til ham fra pressen og folket.»

Den energiske Churchill satte i gang med full styrke og skrev selv 24. september:

«De tre siste ukene har jeg ikke hatt et øyeblikk der jeg har kunnet tenke på annet enn min oppgave. Dette er de de tre lengste ukene jeg noen gang har opplevd.»

Clementine Churchill skrev:

«Winston jobber dag & natt – Han har det godt, gudskjelov, & blir bare sliten dersom han ikke får sine 8 timer med søvn – Han trenger dem ikke i ett strekk, men hvis han ikke får så mange timer i løpet av ett døgn, blir han trett.»

4. september skrev president Roosevelt til Churchill:

«De skal vite hvor glad jeg er for at de er tilbake i admiralitetet igjen.»

Den 1. oktober holdt Churchill en radioavtale som var forløperen til det som åtte måneder senere skulle bli en serie av radiotaler på søndagskveldene under krigen; de mest berømte i radioens historie. 

Med Churchills sans for drama og hans utålmodighet  var det alltid liv og røre rundt han. Masse energi og han blandet seg opp det meste. Det var ikke alltid like populært. Frem til han var statsminister i 1940 var det også en del nederlag:

«I løpet av desember og januar begynte imidlertid et mer alvorlig, men helt annet problem å gjøre seg gjeldende. Det ble en enda større prøvelse for Churchills tålmodighet. Det bar i seg kimen til det som skulle bli felttoget i Norge i april 1940, som skulle bli der minst vellykkede foretagende Churchill hadde hatt med å gjøre siden Dardanellene, men som ved et heldig paradoks slett ikke satte ham i miskreditt på nytt, men i stedet gjorde han til statsminister.»

«Felttoget i Norge» var det mislykkede forsøket på å skaffe seg kontroll over de svenske malmfeltene og utskipningshavnen Narvik.  

Etter massiv kritikk trakk Chamberlain seg som statsminister. Sterke krefter ville at Lord Halifax skulle bli statsminister. Men det ble Churchill som overtok 10. mai 1940:

«Han var omsider blir statsminister i en alder av 65 år... Han overtok makten under de mest farefylte omstendighetene noen statsminister noensinne har fått regjeringsmakten under, og risikofaktorene var ikke bare militære, men også politiske. Han var ikke mannen kongen ville valgt. Han var ikke mannen de toneangivende i Whitehall, som reagerte med ulik grad av forferdelse med tanke på utsiktene til den uregjerlige opptredenen det ble hevdet at man kunne forvente fra hans side, ville ha valgt. Han var heller ikke mannen partiet som partiet flertallet i underhuset ville ha valgt. Av litt forvirrende årsaker var han – eller ble han raskt – like fullt nasjonens forsvarer både i folkets og pressens øyne. Og de som i utgangspunktet hadde vært motvillige og mistroiske, fra kongen til departementsrådene, måtte forholdsvis raskt innse at han var unnværlig. «




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar