25. mai 2014

Roy Jenkins : Churchill - hendelser frem til D -dagen i juni 1944

Kapitlet «Skjebneåret» (side 702) omhandler 1942:  

«Problemene Churchill vendte hjem til etter det forlengede oppholdet i Nord-Amerika, var mangfoldige og ikke særlig veldefinerte – og noen av dem var skjult for kritikerne, men ikke for ham.»

Det som ikke var skjult var tapet av to slagskip i desember 1941, Japans fremrykning, skuffelsene på slagmarken i Vestørkenen (Afrika), og en følelse at det ikke ble gjort nok for å hjelpe Sovjetunionen. 

De som var skjult for de fleste var at det en periode ble slutt på Bletchley Parks avkodinger av tyske ubåter pga at båtene fikk en annen type utstyr, noe som økte tapstallene på skip. Et annet problem var at Churchill fryktet at britiske tropper ikke hadde den rette kampånden, at den enkelte britiske soldat ikke var like god som den tyske. Samtidig som Singapore falt, klarte to tyske kryssere i fullt dagslys å passere den Engelske kanal, gjennom stredet ved Dover på vei til sine havner i Tyskland. Et forferdelig slag for den britiske marine. 

Churchills kampånd nådde i denne perioden et bunnpunkt, og kritikken mot Churchills ledelse økte. En debatt og avstemming viste at han allikevel hadde et flertall bak seg. En utfordrer til Churchill denne perioden, var den hjemvendte ambassadøren i Sovjetunionen, sir Stafford Crips. Utrolig interessant å lese om hvordan Churchill imøtekom Crips med å gi han en sentral post som han viste seg ikke å håndtere; og vips så var han ute av banen!

Utover våren 1942 kom Churchills kampånd tilbake – gudskjelov! 8. april var det et nytt besøk fra USA. Harry Hopkins hadde da med seg general Marshall. Varmen og munterheten fra forrige besøk var ikke den samme som forrige besøk av Hopkins, men det var viktige temaer som ble diskutert. Et av temaene var amerikanernes ønske om et angrep på andre siden av kanalen. Et annet var den allerede planlagte landgangen i Nord-Afrika.

En stor begivenhet var at sovjets utenriksminister Molotov besøkte Storbritannia, og det før han reiste til Washington! Det var Stalins forslag at han skulle holde seg til planen og først besøke London – her er et telegram Churchill sendte Roosevelt som viser hvor fornøyd han var:

«De forstår nok at jeg ikke nå kan foreslå for ham at han endrer rekkefølgen på besøkene.»

Molotov fikk ikke innfridd noen av de krav Stalin hadde gitt instrukser om, allikevel var besøket vennskapelig. Et av kravene var Sovjetunionens grenser og et annet var front nr. to i Frankrike, som også var et ønske fra amerikanerne.

17. juni la Churchill ut på en ny reise til USA for å møte Roosevelt. De vellykkede samtalene han hadde med Roosevelt ble overskygget av nyheten om nederlaget i Libya, at garnisonen i Tubruq hadde kapitulert:

«Selv om Roosevelt var full av praktisk medfølelse, var det uunngåelig at nyhetene fra Tubruq svekket Churchills stilling i Det Hvite hus. Ikke bare var det helt umulig for ham å belære amerikanerne om krigføring, han hadde også fått et desperat behov for støtte på den krigsskueplassen han hadde gitt så høy prioritet og som var det eneste stedet Storbritannia hadde oppnådd seiere på landjorden etter 32 måneder med krig. I tillegg var de amerikanske avisene fulle ikke bare av nyheten om nederlaget, men også av antydninger om at det måtte settes spørsmålstegn ved om Churchills regjering kom til å overleve.»

Da han kom hjem til Storbritannia var det en mistillitsdebatt:

«Det saken dreide seg om var hvorvidt han var kompetent til å styre den britiske krigsinnsatsen på sin egen måte, og selv om resultatet av avstemningen jevnt over var tilfredsstillende, ble det sagt ting om ham i løpet av debatten som var nesten like sårende som dem som hadde ført til Chamberlains fall i mai 1940.»

Den jeg tenkte da jeg leste noe av debattinnleggene, var at dette er prisen for et demokrati; at idiotiske ytringer også skal bli hørt...

Reaksjonen på debatten var at han la ut på en reise i bombefly til Egypt og Sovjetunionen. Det var ikke få han imponerte ved at han holdt ut strabasene ved turen. I Kairo tok han bl a beslutninger av kommandomessig betydning, som skapte et vinnerteam av generalene Alexander og Montgomery. Videre til Sovjetunionen der han i Moskva besøkte Stalin for første gang. Både de ytre rammene og samtalene ga Churchill store utfordringer, det siste pga dårlige tolketjeneste. Men også Stalins adferd som jevnt over var ubehagelig og forvirrende. Men Churchill taklet dette «med bemerkelsesverdig urokkelighet, tålmodighet og styrke.»

1942 sluttet bedre enn året begynte:

«For Churchills del innebar disse seirene en bekreftelse på at han hadde hatt rett i sin trassige holdning i 1940, og sin strategi i 1941-1942, men også begynnelsen på en relativ svekkelse av hans rolle som Hitlers viktigste motstander. Han hadde skapte det nødvendige sentrum for dannelsen av den store alliansen, men at han historisk sett hadde vært i nærheten av et knutepunkt, var slett ingen garanti for at han fortsatt skulle få fortsette å dominere.»

I 1943 var Churchill 172 dager på reise utenfor Storbritannia og det var det året helsen hans begynte å skrante, bl a hadde han mange sykedager pga lungebetennelse. Dette var også det året «romansen» mellom Storbritannia og USA bleknet en del. Dette beskrives i kapitlet «1943: Fra Casablanca til Teheran» (side 728), og er fullt av detaljer om reisene og hendelsene dette året. 

Konferansen i Casablanca skulle bl a sikre « en motvillig og halvveis forsoning mellom to franske generaler, Giraud og de Gaulle:

«Fotografiet av deres formelle ekteskapsinngåelse, der Roosevelt og Churchill sitter på hver sin side av dem som besluttsomme anstandsdamer, er et av de mest klassiske bildene fra den annen verdenskrig».


Det tar nesten pusten av meg å lese om aktiviteten til Churchill, og det må ha vært utrolig slitsomt selv om Churchill likte å reise og det å møte mennesker. På noen av turene hadde han med seg familiemedlemmer. Om Roosevelt og Stalin på dette området skriver forfatteren bl a:

«Ingen av dem var spesielt mobile, om enn av hver sin grunn. I Roosevelts tilfelle var årsaken at han var skrøpelig og at det i tillegg fantes en sterk tradisjon for at en sittende amerikansk president ikke beveget seg langt vekk fra sitt store, firkantede land... Stalins manglende mobilitet ble imidlertid sagt å skyldes flyskrekk, forsterket av en muggen øyboermentalitet som innebar at han bare følte seg vel i vante omgivelser, og når han var omgitt av sin egen sikkerhetsstyrke.»

Året 1943 ble avsluttet med en reise til Teheran der det var et møte med Roosevelt og Stalin. Han var også på en reise til USA dette året.

Et av de viktigste temaene for møtene i 1943 var Operasjon Overlord (planen for invasjon i Frankrike). Churchill var reservert til denne planen. Meldingen han sendte til Attlee etter avslutningen av møtet i Teheran var som forfatteren skriver kanskje noe overdrevent positivt:

«Vi har hatt en flott dag her, og forholdet mellom Storbritannia, Amerikas forente stater og Sovjetunionen har aldri vært så hjertelig og nært som nå. Det er enighet om alle planer for krigføringen».

Det som f eks beskrives om humoren til den brutale Stalin;  om hva han tenkte skulle skje med de tyske militære ved en seier, og reaksjonen til Churchill på denne, viser forskjellene på dem. Det må ha krevd mye energi fra Churchill å forholde seg til Stalin, Churchill som var en så stor motstander av kommunismen.

Her er et bilde av de tre i Teheran – kilde Wikipedia


Da Churchill var tilbake fra reisene sine i januar 1944 ble han møtt av jubelrop i Underhuset:

«Det er noe i det gamle uttrykket om at avstand kan få kjærlighet til å vokse, og fraværet hadde ikke ført til at Churchill hadde glemt sine gamle Underhuskunster. Han hadde da også hatt mer enn 43 år på å øve seg.»

Fra han kom hjem fra reise i januar 1944, hadde Churchill var han bare utenfor Storbritannia i 63 dager frem til Jalta-konferansen 29. januar 1945. Kapitlet «Tilbake til Frankrike» ( side 752) tar for seg perioden frem til D-dagen, invasjonen av Frankrike 6. juni 1944 som på planleggingsstadiet ble kalt Operasjon Overlord. Helsen til Churchill skrantet og han var også psykisk utkjørt denne perioden. Sykdommen hadde svekket og eldet han. Det som bekymret han var Stalin, bl a russernes umedgjørlighet overfor polakkene, og Stalins ønske om en kommunistisk marionettregjering i Warszawa. Men også forholdet til USA skrantet.

«Samtidig rykket datoen for angrepet på Hitlers franske festning nærmere i en fart som i Churchills øyne nesten var skremmende. Han var kanskje blitt mer positivt til planene, men har var fremdeles bekymret. Ansikt til ansikt med nederlaget hadde han fremvist en trass som gikk inn i historien, så praktfull og vellykket var den, men nå som seieren var forestående, var han merkbart mer forsiktig enn Roosevelt og general Marshall. Dette hindret ham ikke å ta aktivt og oppmuntrende del i forberedelsene.»

Den vanvittige planen hans om at han skulle være nær kamphandlingene, var det kongen som fikk han fra; senest ved et brev av 4. juni. Den pessimistiske godnatt-hilsen til Clementine denne kvelden var påvirket at hans sterke motvilje til blodbad:» 

«Er du klar over at før du våkner i morgen kan tyve tusen menn ha blitt drept?»

Forfatteren skriver at det omkom «bare» 3 000 allierte soldater denne dagen...

kilde Daily Mail

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar