24. mai 2014

Roy Jenkins: Churchill - Frankrike inngår våpenhvile med Hitler

“Slutten av våren og forsommeren 1940 var en av de mest usedvanlige og på noen måter uvirkelige periodene i Storbritannias historie, ikke bare på grunn av hvordan den påvirket landets skjebne, men også på grunn av stemningen som omga menneskenes hverdag... Stemningen i landet – i den grad man i det hele tatt kan snakke om en felles stemning, selv på en tid da den oppfattes som å ha vært enhetlig i helt unik forstand – var ikke først og fremst trassig, men mer upåvirket. Fremtidsutsiktene var forferdelige, men folk skjøv konsekvensene ved et nederlag ut av sine kollektive tanker. Det dreide seg ikke om tapperhet. Det var snarere slik at de valgte å tro at det verste ikke kom til å skje. I hvilken grad dette var et resultat av Churchills hypnotiserende talekunster er ikke godt å si. Hans hensikt og hans fremgangsmåte var å skape en trassig stemning. Det han gjorde, i alle fall slik jeg husker det som 19-åring opplevde, var å skape en euforisk, men irrasjonell tro på at Storbritannia til slutt ville seire. Dette forhindret i det minste handlingslammelse på grunn av frykt, og gjorde det mulig å fortsette den normale hverdagens aktiviteter, hvorav noen var mer nyttige for krigsinnsatsen enn andre, og å leve overraskende lykkelig på avgrunnens rand.»

Dette er en del av begynnelsen av kapitlet «21 dager i mai» fra side 610. Da Churchill kom til underhuset etter at han var blitt statsminister, fikk han ingen begeistret mottakelse. I motsetning til den avgåtte presidenten Chamberlain. Churchill uttalelse denne dagen inneholder flere formuleringer som har blitt stående i historien bl a: «...og jeg har ikke annet å tilby enn blod, slit, tårer og svette.»

Roy Jenkins skriver at selv om Churchill var en statsminister som mest åpenbart tilhørte overklassen, var han også den statsministeren hvis myndighet var sterkest rotfestet i folkemeningen. Her er den tegningen av David Low som ble trykket i Evening Standard som viser Churchill som har brettet opp skjorteermene, mens han resolutt marsjerer fremover med regjeringen og andre med teksten «All behind you, Winston»:


I begynnelsen av hans periode som statsminister resulterte presset han hadde på seg at han ikke alltid var like høflig, men kunne være hensynsløs overfor staben sin. Dette kom Clementine Churchill for øret og resulterte i at hun skrev et brev til Churchill – det eneste man kjenner til er skrevet mellom dem i 1940. Der uttrykker hun at hun er bekymret over dette  - bl a skriver hun:

«Det er du som må gi ordrene & hvis de blir forkludret, kan du sparke alle og enhver med unntak av kongen, erkebiskopen av Cantebury & speakeren- Derfor er du nødt til å forene denne enorme makten med høflighet, vennlighet og om mulig olympisk ro...»

Jenkins skriver:

«Virkningen av dette kloke og modige brevet lar seg ikke måle direkte, men det er en kjensgjerning at de fleste som samarbeidet tett med Churchill under krigen, ble svært glade i ham, til tross for hyppige irritasjonsutbrudd.»

Roy Jenkins skriver utførlig om 26-27. mai 1940 da det ble holdt statsråd i krigskabinettet der et av temaene var om det skulle sluttes fred med Hitler. Churchill kjempet for at dette ikke skulle skje og uttrykte dette bl a slik:

«Vi skal fortsette, vi skal kjempe, her eller andre steder, og dersom den lange historien til slutt skal avsluttes, er det bedre at den ikke avsluttes gjennom kapitulasjon, men først når vi sanseløse ligger og vrir oss på jorden.»

Churchill kom seirende ut av slaget i krigskabinettet. Halifax som var utenriksminister mente at man burde megle med Hitler. I desember forlot Halifax London for å overta posten som ambassadør i Washington...

Den 18. juni 1940 var våpenhvilen mellom Frankrike og Hitler et faktum og dette kom som et sjokk på den britiske befolkningen. Churchill anstrengte seg for å få dem til å kjempe videre, men måtte gi tapt. Det er hendelsene forut for våpenhvilen som beskrives i kapitlet «Den grufullt vakre sommeren 1940» som starter på side 633.

En av Storbritannias bekymringer var hva som kom til å skje med den franske marinen som var verdens fjerde største. Derfor brukte Churchill alt han hadde til rådighet for å overbevise Frankrike om ikke å gi seg. Bl a fantasier og falsk optimisme om at USA og Roosevelt stod klare til å komme frivillig inn i krigen. Han forsøkte å overbevise den amerikanske presidenten hvilken katastrofe det kunne bli om Hitler skaffet seg kontroll over den franske marinen, men også den britiske. 15. juni skrev han bl a til Roosevelt:

«Hvis vi går under kan hende De vil stå overfor et Europas Forente Stater under nazistenes kommando som vil være langt mer tallrikt, langt sterkere og langt bedre bevæpnet enn Den nye verden. «

Churchill stolte ikke på Hitler hva angikk våpenhvileavtalens punkt om at Frankrikes krigsskip ikke skulle brukes til tyske formål. Et resultat av dette var at han bestemte at så mange av de franske krigsskipene skulle under britisk kontroll eller senkes. Disse kampene endte med at 1299 franske sjøfolk ble drept og 350 såret, og gjorde forholdet mellom franskmennene og britene anstrengt i flere år fremover.

Churchill engasjerte seg også i mindre anliggender, her er noe han skrev til matministeren, han mente bl a at folk måtte ha god tilgang på te (selv om han selv drakk andre drikker...) – dette er morsomt å lese:

«Det gleder meg at de ikke legger stor vekt på Det vitenskapelige utvalgs rapporter. Nesten alle kostholdsfanatikere jeg noensinne har truffet, nøttespisere og deres like, har dødd tidlig etter en lang periode med senilt forfall...Vil man tape krigen, er det bare å tvinge det britiske folk til et kosthold bestående av melk, havregryn, poteter osv., som ved festlige anledninger skylles ned med limejuice.»

Kapitlet «Slaget og Storbritannia og begynnelsen på Blitzkrigen», side 652 starter slik:

«Slaget om Storbritannia fikk like avgjørende følger som slaget ved Blindheim eller Waterloo, men var en langt mindre presist definert begivenhet. Den manglende presisjonen er knyttet til så vel når det startet og når det tok slutt som til hva som faktisk skjedde... Selve kjernen i slaget om Storbritannia var at tyskerne forsøkte å knuse den britiske jagerflystyrken, enten på bakken eller i luften, og å ødelegge produksjonen av jagerflyene Hurricane og Spitfire samt bombefly, som vokste betydelig i løpet av sommermånedene...Det som imidlertid skulle bli det mest slående ved slaget om Storbritannia- i tillegg til heltemotet som ble utvist på begge sider – var ikke når det tok til og når det ble avsluttet, men den enorme uvitenhet som hersket på begge sider om hva som foregikk på den andre side.»

Churchill gjennomførte flere endringer i krigskabinettet. En av de som ble borte var Chamberlain som døde av magekreft i november 1940. Bl a kom Beaverbrook med i august. Det var da bare Halifax som var igjen av den gamle garden; før han ble sendt til Washington i desember. Kritikerne av endringen i mai mente at dette var ytterligere eksempler på at lapsene var i ferd med å overta styringen fra de solide og respektable...

Selv om Churchill var mer optimistisk, var det ikke klart for han hvordan Storbritannia skulle vinne krigen uten at USA grep inn:

«Høsten 1940 kunne ikke Churchill se for seg veien frem mot en seier for det britiske imperiet skulle gå uten allierte, noe som var høyst forståelig.»

I et brev han sendte Roosevelt 8. desember 1940, et brev han hadde jobbet med i flere uker, skriver han bl a:

«Hvis De herr president, er overbevist som jeg tror De er, om at et nederlag for nazistene og fascistenes tyranni er av aller største betydning for befolkningen i Amerikas forente stater og på den vestlige halvkule, vil de ikke oppfatte dette brev som en bønn om hjelp, men som en oppgave over et minimum av handling som er nødvendig for å nå et felles mål.»

I løpet av de etterfølgende månedene fikk Churchill hjelp, takket være låne og leiepolitikken og en opphevelse av handelsfriheten: «At han blottet sin frykt fullstendig overfor Roosevelt, fungerte»


Her er Churchill og inspiserer ødeleggelsene i East End – kilde: http://www.hackneygazette.co.uk/'


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar